Et år på steigan.no

6. februar 2017

Steppeulven

Av Steppeulven

I ett år, 2016, den første mandagen hver måned, har jeg fått publisert en artikkel på steigan.no under vignetten Arbeiderkorrespondanse. Jeg er stolt over å ha klart det, og for meg har det vært en inspirerende opplevelse.

Det er dessverre også sånn at skrivinga er blitt stadig vanskeligere for meg. Noe har jeg kontroll på, noe ligger utenfor min kontroll. Jeg kjører i stadig mindre grad, og skriver i for stor grad i et vakuum. Det er vanskelig å løfte seg sjøl etter håret nå man har stadig mindre hår.

A different drummer

Det er mange år siden Mark Twain sa at den som ikkje les aviser, er uinformert. Men så la han til: Den som les aviser, er feilinformert. Da han døde i 1910 var radioen i sin aller tidligste barndom. Mulighetene til å holde seg informert på andre måter enn gjennom aviser var langt færre enn i dag. Nyhetene kom vel i hovedsak langs Mississippi med hjuldamperen.

I mine yngre år opplevde jeg mer enn en gang at leserinnlegg jeg og kameratene mine sendte til avisene ikke kom på trykk, mens lederen dagen etter hadde et krast angrep på innholdet i det vi hadde skrevet. Et eksempel fra 1972 da Haakon Lie, den gang sekretær i Europabevegelsen, holdt foredrag om EU for Handelstandsforeningen i Sandnes. EU hæren kommer, og vi skal ønske den velkommen, skreik Lie. Jeg skreiv innlegg til Rogalands Avis, som ikke blei trykt, men lederen neste dag hadde følgende setning: «Begrepet «Europa-hæren» er en ren konstruksjon uten reelt innhold». Avisa nevnte ikke Haakon Lie, men retta seg mot SUF (ml) som dreiv skrekkpropaganda når vi refererte hva Lie hadde sagt.

Når klassekampen var skjerpet, så du tydeligst kontrollen over, og sensuren i de borgerlige media. De kalte seg demokratiske og sensurerte oss angivelig fordi vi var udemokratiske.

Det første ei anstendig gruppe opposisjonelle gjorde på søtti og åttitallet var å skaffe seg en stensilmaskin, og deretter dele ut den stensilerte informasjonen på stands, i postkasser eller utenfor fabrikkporten.

Internett endret mye av dette. Problemet nå er at man drukner. Og mens vi før hadde agenter inne i de revolusjonære partiene som rapporterte, feilinformerte og sloss for feilaktige linjer, har vi nå sensurering av hvem som får delta i de forskjellige nettsamfunn basert på meninger, eller dobbeltspillere som avsporer og på andre måter prøver å kjøre debatten i grøfta.

Bloggen hvor du nå leser denne artikkelen er et verdifullt bidrag i en klein medieverden, den gir gode og etterprøvbare analyser i et trist politisk landskap. I en verden hvor de store mediene i stadig større grad marsjerer i takt er steigan.no blitt a different drummer.

Steppeulven

Jeg har brukt navnet Steppeulven, som var kjent for lesere av Klassekampen den gang avisa levde opp til navnet og avspeilet Klassekampen i Norge og internasjonalt. På åtti og nittitallet var vi en gjeng på rundt 30 personer som skreiv fra gruve og industri, barnehage, byggeplass, kontor og skipsfart. Vi var fast ansatte, vikarer og pendlere, og hver enkelt ga større eller mindre glimt fra livet på sin arbeidsplass. Vi var en del av et team, og en del av en bevegelse.

Jeg har verken hatt mål om å administrere eller ta ansvar for arbeiderkorrespondenter på steigan.no, men nå vil jeg utfordre andre til å ta over stafettpinnen. Utfordringen går til dere som skreiv for Klassekampen i «gamle dager», og som kanskje er pensjonister i dag: Ta et eller flere tilbakeblikk, fortell dagens ungdom hva dere opplevde på arbeidsplassen, hvilke erfaringer dere sitter igjen med, eller fortell rett og slett en eller flere artige episoder fra den gang. Bruk gjerne navnene dere brukte. Utfordringa går naturligvis også til andre som kan se tilbake på et langt liv, men først og fremst går utfordringa til dagens unge og til dagens arbeidsfolk. Hvordan er det å jobbe under dagens regime? Hva snakker dere om i middagspausen på kantina, har dere kantine, hvordan er stemningen i garderoben om morgenen, har dere garderobe? Bryggearbeidere, hvordan har det vært å være i konflikt i snart tre år?
Jeg har fått oppgitt at den av mine artikler som har vært delt mest på Facebook er delt 253 ganger, så dette er også en mulighet for å komme ut og påvirke.

Arbeiderklassen

Ikke ta det så nøye med akademiske diskusjoner om hvem og hvor grensene for arbeiderklassen går. Den svenske avisa Proletären har i hvert nummer viet hele sistesida til Vi som bygger landet, slik Lørdags KK gjorde innimellom for oss arbeiderkorrespondenter når de mente vi hadde fått til noe ekstra.

Hele folket kan ikke leve av å klippe håret til hverandre, eller undervise hverandre på universitetet. Selv om deler av arbeiderklassen vi hadde i forrige århundre er flyttet til tredje verden eller lavkostland i Europa, så er det mye mer arbeiderklasse igjen i Norge enn en del av foreleserne på universitetene vil ha oss til å tro. Ja, vi lever i et kunnskapssamfunn, men man skal ikke kjøre mange trailerturer i Norge for å se at vi fremdeles har en stor arbeiderklasse. En arbeiderklasse som er blitt stadig mer internasjonal.

En visesanger til nattmaten?

Alt det spennende finnes i arbeiderklassen er et gammelt utsagn tillagt den svenske arbeiderdikteren Karl Ivar Lo-Johansson. Vi som har levd et langt liv i klassen veit at det stemmer, men det er ikke hovedgrunnen til å ha arbeiderkultur på steigan.no.

Marx hevdet at all historie er historien om klassekamp. Skal man gjøre grundige analyser, og forstå verden, må man ta med at politiske prosessene drives fram gjennom klassekamp. Dette elementet må ligge i bunn. Borgerskapet har vært svært flinke til å endre strukturene i verden slik at arbeiderklassens mulighet for å organisere seg og skaffe seg makt forringes. Dermed forsvinner stadig flere rettigheter, vi blir fattigere, mister våre institusjoner, våre kollektiv. Forskjellene mellom fattig og rik øker, verden blir et verre sted. Ved å markere ønske om – og vilje til – arbeiderkultur som en del av innholdet, markerer man også hva man står for, slik avisa Klassekampen gjorde tidligere.

Praktisk

Tilslutt noen ord om åssen det reint praktisk har vært å skrive dette året. Jeg gjorde to avtaler med Pål da jeg begynte. 1. Jeg kommer ikke til å delta i noen form for debatt. 2. Du må behandle meg med stor respekt. Den siste delen har blitt perfekt gjennomført på gledelig vis, mens punkt 1 blei et mer tveegga sverd. Jeg fikk umiddelbart rett i min forhåndsvurdering av nettdebatt, da den første artikkelen blei skjelt ut for å være rasistisk, og at den var uttrykk for hvordan dumme nordmenn skriver.

Jada. Slike kommentarer, og andre bevisste avsporinger og provokative tulle ting skal jeg ikke si mer om, men det jeg har mista ved ikke å kommentere, er at jeg ikke spontant kunne takke gammel transportkollega Erik Moxnes for ei flott historie, takke Bjørn Venstad for tipset om Tom Pettys versjon av Willin’, (min Pettyfavoritt ser du nederst), takke Rigmor Nielsen for dikt og hilsen, Bror Kajsajuntti for informasjon om svenske arbeiderskribenter, Harald Reppesgaard for å ønske arbeiderkorrespondenter velkommen i Friheten og Lilleulv for ei fin historie.

Takke for hilsen og oppmuntring fra Stein Buan, Svein Lund, Øyvind Holmstad, Anne Minken, Bjørn Sandnes, Heidi Lindstad, Rune Bjørnson, Erik Ness, Peter Udbjørg, Atle og John Arthur Paulsen.

Takke for kommentarer fra Olav Boye og Helge G. Galtrud, og for info fra Halvor (Raknes) og Ulf Axelsson.

Jeg ber om unnskyldning for ikke å ha svart dere. Hvis noen oppfatta meg som uhøflig var det ikke sånn ment.

En eneste ting har jeg lyst til å kommentere: Bror Kajsajuntti ville bare informere om at Mikael Niemi är en svensk författare. Det visste jeg, og hvis du ser nøye på lista over forfattere i Finlandsavdelinga i mitt hode finner du også Britt Karin Larsen, en glimrende norsk forfatter.

Gjort er gjort og spist er spist. Til sist vil jeg rette en stor tatt til et par tre veldig viktige hjelpere som har bidradd til gjennomlesing, korrigering og tips. Den nærmeste slekta og – mor. En ekstra takk til mor – Berit Morland – som har bidradd i 9 av 13 artikler!