oss 100 kroner!
I desember 2016 skal det være folkeavstemning i Italia om endringer av grunnloven. Men hvorfor må grunnloven absolutt endres, hva går endringene ut på og hvem har krevd slike endringer? Dette er tema i den politiske debatten i Italia nå. Fra Beppe Grillos Femstjernersbevegelse heter det at partiet går imot grunnlovsendringene blant annet fordi det er finansbanken JP Morgan som har krevd at de gjennomføres.
Er dette sant? Ja, faktisk.
Det skriver den italienske avisa Il Fatto Quotidiano:
28. mai 2013 skrev JP Morgan et dokument på seksten sider betydningsfullt nok med denne overskriften: «Justeringer i eurosonen».» Man bør absolutt lese det. På side 12 og 13 snakker dokumentet uttrykkelig om grunnlovene i europeiske land.
Dette dokumentet finnes og bør, som Il Fatto sier, absolutt studeres. Den engelske teksten sier:
At the start of the crisis, it was generally assumed that the national legacy problems were economic in nature. But, as the crisis has evolved, it has become apparent that there are deep seated political problems in the periphery, which, in our view, need to change if EMU is going to function properly in the long run. The political systems in the periphery were established in the aftermath of dictatorship, and were defined by that experience. Constitutions tend to show a
strong socialist influence, reflecting the political strength that left wing parties gained
after the defeat of fascism.
Det er altså arbeiderklassen sterke stilling etter krigen og de sosiale innrømmelsene klassen hadde tilkjempet seg under og etter krigen, som førte til lovbestemmelser til arbeiderklassens fordel. Det er dette JP Morgan vil ha vekk.
Political systems around the periphery typically display several of the following features: weak executives; weak central states relative to regions; constitutional protection of labor rights; consensus building systems which foster political clientalism; and the right to protest if unwelcome changes are made to the political status quo. The shortcomings of this political legacy have been revealed by the crisis. Countries around the periphery have only been partially successful in producing fiscal and economic reform agendas, with governments constrained by constitutions (Portugal), powerful regions (Spain), and the rise of populist parties (Italy and Greece).
Finanseliten trenger grunnlovsendringer for å fjerne de siste lovmessige forsvarene for velferdsordninger og sosiale systemer. Og det er akkurat det grunnlovsforslagene i Italia tar sikte på å oppnå.
Naturligvis finnes det clientelismo, og visst finnes det arkaiske systemer som gjør det vankelig å få ting til å skje. Men den clientelismo som finanseliten ønsker seg er langt verre enn den som finnes i dag. De ønsker seg finanselitens uhindrede hegemoni – uten bremsende lover og protester.
Statsminister Matteo Renzi har mange ganger sagt at hans forbilde er Tony Blair, og tilsvarende har Blair hyllet ham. Tony Blair har da også tjent to millioner pund i året som «konsulent» for JP Morgan.
Så man behøver ikke være veldig konspiratorisk innstilt for å se hvorfor Blair anbefaler en mann som går inn for det lovverket arbeidsgiveren hans vil ha. Det bør også føyes til at Matteo Renzi ikke kom til makta gjennom noe valg, men gjennom en palassrevolt i Partito Democratico.
Og skal vi tippe på at det ligger en konsulentjobb i en viss amerikansk finansbank og venter på Matteo Renzi den dagen italienerne får helt ham ut av regjeringskontorene i Palazzo Chigi på Piazza Colonna i Roma?
