oss 100 kroner!
De første utenlandsturene mine gikk til Portugal. De fungerte som kunnskapsoppdatering av Vygotsky-typen, eller bedre kjent i vesten, av John Dewey-typen – learning by doing – i emne globalisering i kapitalismens tidsalder. Mange av disse lærdommene som internasjonale sjåfører fikk drilla inn under huden, var og er lite kjent i andre lag av samfunnet.
I land hvor arbeidsfolk har klart å kjempe fram så mye styrke at det slår ut i ei anstendig hyre og en viss grad av forutsigbare og verdige forhold, blir produksjon lagt ned og flytta til land med en svakere arbeiderklasse og dermed billigere arbeidskraft. Å kunne flytte produksjon, penger og arbeidskraft på denne måten kalles frihet. Når Sandnes Ullvare slutta å produsere på slutten av søttitallet begynte vi å kjøre stoffruller til Portugal, og ferdigsydde klær hjem til Norge. I førstningen med norske biler, etter hvert med billigere portugisiske transportører, som også konkurrerte ut svenskene og danskene. Så tok østeuropeerne ut portugiserne, før konfeksjonsfabrikkene i Portugal blei lagt ned, produksjonen flytta til Kina, og klærne sendt med båt.
Dette er en forenkla versjonen av en utvikling mange veit mye om. Grenser og trailerkafeer er to mindre kjente, men desto viktigere tema for oss som kjørte varene. På min første tur hadde jeg med en lapp fra en mer erfaren kollega hvor det var rablet ned seks ord:
Padburg
Denekamp
Meer
Halluin
Irun
Badahoz
På baksida av lappen:
Hjemover:
Gand betyr Gent
Dermed visste jeg hvilke grenser jeg skulle over og hva jeg skulle styre etter. Kafeene kom ikke før i leksjon to viste det seg. Litt dumt, for det var der den videre stillasbygginga fra kollegene foregikk.
Negeren på Halluin
Alt gikk greit til jeg kom til Halluin, grensa mellom Belgia og Frankrike. Der havna jeg i kontroll.
I dag oppfattes det diskriminerende å si neger, men det gjorde det ikke i 1982. På Halluin jobba det kun en mørkhudet toller, og han – fant jeg ut seinere – hadde tilnavnet Negeren på Halluin. Dersom man hadde ønsket å gi han et nedsettende kallenavn, hadde han kanskje blitt kalt Det mørkhuda rasshølet på Halluin. Selvfølgelig kunne jeg i denne historia, siden den er skrevet i 2016 bare kalt han Rasshølet på Halluin, men det var nå engang ikke det han blei kalt, og dessuten var det så mange rasshøl der, at gamle sjåførkolleger ikke ville forstått hvem jeg snakka om. En del myndighetspersoner fikk kallenavn, på Villar Formoso hadde vi en toller alle bare kjente som Gud. Det var imidlertid et nedsettende tilnavn, da han ofte blei omtalt i vendinger som «and then came that fuckin` God».
Halluin var ei svær grense, en av Frankrikes to motorveigrenser mot nord, benytta for trafikk mellom Paris og Antwerpen, mot Holland. På den litt mindre Valencienne, lenger inn i landet, lenger øst, gikk trafikken mot Brussel og Liége. Mange grenseområder er bygd over samme lest, motorveien går rett igjennom, og det er tollkontorer og spedisjonsbygninger på begge sider. Halluin hadde parkeringsplass til flere hundre vogntog.
Man parkerte, kontakter en speditør til fots dersom man trenger hjelp til å lage tollpapirer, og beveger seg så inn i jungelen av forskjellige bygninger og forskjellige ekspedisjonsluker hvor de to lands myndigheter skulle se forskjellige dokumenter, knyttet til lass, kjøretøy og sjåfør. På mange grenser brukte man et ark som skulle stemples i alle luker for å vise at alt var kontrollert, og denne lappen skulle så framvises på den siste kontrollposten før man slapp inn i det nye landet.
Jeg hadde vært i alle lukene, etter å ha spurt meg fram og blitt hjulpet av andre sjåfører, og hadde fått alle nødvendige stempel. I den siste kontrollposten tok de alle papirene mine, og jeg fikk beskjed om å kjøre femti meter fram, og parkere i standsporet ved den svarte pila. Så kom Negeren gående med alle papirene mine i hånda. Vinka meg ut av bilen, pekte på tanklokket og sa: Gaseoil Controlle. Det var begrensa hvor mye diesel man kunne ha på tanken fra land til land. Jeg sa ok, og ville skru opp lokket. Han la hånda på lokket og sa: «Coffee». Jeg sa: «Do you want coffee?? I can make coffee in the truck.» Han ristet arrogant på hodet, slo neven i tanklokket og gjentok: «Controlle!» Skarpere nå. Hva ville denne mannen? Jeg var undrende tjenestevillig: «Shall I open?» Han rista ergerlig på hodet og vinka meg bakover. Vi gikk til bakdørene på skaptraileren min. På ny pekte han, denne gangen på dørhåndtaket. Her hang det ei plombe dersom det var lass på bilen, men jeg var tom og uplombert. På ny gjentok han: «Controlle! Cargo Controlle!» Strengere nå. Jeg: «OK?» Han: «Will you give me coffee?» Siden han tydeligvis ville ha kaffi men ikke ville ha den jeg kunne koke i bilen, ville han kanskje på kafe, og det hadde jeg ikke lyst til å bli med han på. «Is there a cafee here?” Han rista sakte på hodet. «I can give you money for coffee. How much is one cup? Five franc?» Han så helt oppgitt på meg, slo foraktelig med hånda i lufta, ga meg papirene, snudde på hælen og gikk.
Dette var mitt første møte med korrupsjon, men jeg var fremdeles for grønn til å forstå det i 1983.
På den neste turen, da papirlappen ikke inneholdt grenser, men trailerkafeer, fikk jeg sjåførmiljøets historier om Negeren på Halluin, tips om hvilke tollere man skulle unngå, hvilke nasjoner som var korrupte, og hvordan man kunne snu dette spillet til egen fordel. Når ting ikke var i orden skulle det ligge 100 eller 200 franske franc i passet. Man lærte knapt nok de offisielle reglene, for det var de uoffisielle som betydde noe. Man lærte å komme seg fram uten å bli tatt. Man lærte å komme fram på tida og man lærte å komme fram uten skade på lasset.
På denne «Livets skole» blei jeg etterhvert ganske dyktig. Jeg lærte takstene, hvilke ulver man skal tute med og hvilke man skal glefse til, hvilke land man kan snu spillet, og hvilke land lovverket gjelder.
Læring
Iblant slår det meg at noen velskolerte mennesker som faktisk ser ned på sjåfører, kritiserer oss for manglede skriveferdigheter og andre akademiske ferdigheter, kanskje ikke forstår hvordan kunnskapen i mange praktiske yrker blir til? Man snakker litt nedsettende om Livets skole. Hvem har definisjonsmakt over hvilken kunnskap som er mest verdifull?
På tidlig åttitall fantes det ingen steder man teoretisk kunne lære om grensepasseringer, og de fleste grensene hadde forskjellige rutiner og særheter. Disse rutinene blei endra med ujevne mellomrom og i tillegg hadde vi korrupsjonen. Sjåførene måtte komme fram. På tida. Uten skade. Klarte de ikke å levere var det ikke lenge de blei værende i yrket.
Noam Chomsky sier at folk som mangler det privilegiet det er å bruke 100 timer i uka på å lese og studere, slik han sjøl gjør, faktisk har en stor kunnskapsfordel. «De har ikke gjennomgått en god utdanning, de er ikke blitt gjenstand for en enorm strøm av indoktrinering, som er det utdanning i høy grad er.»* Også er, tenker jeg. Det fortelles i pedagogiske miljøer at da Sovjet klarte å sende Sputnik ut i Verdensrommet i 1957 og USA stod igjen på bakken, starta det amerikanske skolemiljøet å leite i Sovjetisk skoleverk etter pedagoger. ”Hvordan har sovjetterne blitt så flinke?” Den man fant var Lev Semjonovitsj Vygotskij, (Лев Семёнович Выготский) eller bare Vygotsky, som sa at mennesket først og fremst lærer i sosiale sammenhenger. Mens vesten hyllet, og tildeles fremdeles hyller tesen om at mennesket er et tomt kar som skal fylles med kunnskap, og i realiteten lar utdanning handler mest om danning, og behavioristen Pavlov fikk oss til å hoppe eller danse ved hjelp av straff og belønning på lik linje med bikkjene sine, så sa Vygotsky at mennesket lærer i sosial omgang med andre. Læring er en balansegang mellom hva vi lærer selv og hva vi lærer ved hjelp av en annen. Og jeg vil føye til, for arbeiderklassens del er denne andre ofte ikke en positiv medhjelper. Det kan være en gjennomkorrupt toller på Halluin. Jeg har sjøl gått skoler, forkaster på ingen måte boklig lærdom eller organisert opplæring og har hatt mange lærere. Kvaliteten på dem har variert. Negeren på Halluin var en av dem som lærte meg mest.
*Propaganda og offentlighet – samtaler med Noam Chomsky av Noam Chomsky (forfatter), David Barsamian (forfatter), s. 195
