oss 100 kroner!
Det har kommet mange merkelige reaksjoner på at 51.9% av folket i Storbritannia stemte for utmeldelse fra EU. Enkelte folk på norsk venstreside har forsøkt å tillegge flertallet diverse tvilsomme motiver. Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen har skrevet en forbilledlig klar lederartikkel som flere vil ha godt av å lese. Han skriver blant annet:
I torsdagens folkeavstemning var det flertall for utmelding i alle regioner i Storbritannia, bortsett fra London, Nord-Irland og Skottland. Desto lenger unna London, desto flere stemte nei. Ja-prosenten øker også markant med økende inntekt og utdannelse. I storbyer som London stemte mange ja, men også her er det sterk EU-motstand, ikke minst i arbeiderbydeler og i områder med sosiale problemer. The Guardians kommentator Owen Jones karakteriserte i går resultatet som et arbeiderklasseopprør. «Dette var kanskje ikke den arbeiderklasserevolten mot det politiske etablissementet som mange av oss hadde ønsket, men det er ingen tvil om at avstemningen ble avgjort av illsinte, fremmedgjorte arbeiderklassestemmer.» Områdene der nei-prosenten var høyest, er de samme som har lidd under økonomisk tilbakegang og usikkerhet i flere tiår. For dette velgerfolket fungerte inflydde kjendiser og næringslivstoppers advarsler nærmest som en bekreftelse på at de gjorde rett i å stemme nei. «En konservativ statsminister lainet opp finansfyrster og USAs president for å advare dem mot å gjøre noe. De svarte med det største ‘up-yours’ i britisk historie», skriver Owen Jones. …
For venstresida i Europa bør den britiske folkeavstemningen være en vekker. Så lenge deler av venstresida og ledelsen i de sosialdemokratiske partiene velger å omfavne det overnasjonale EU-prosjektet i direkte opposisjon til interessene til venstresidas tradisjonelle velgergrunnlag, vil en gjenreisning av arbeiderbevegelsen være umulig. Det finnes ikke noe annet alternativ for venstresida enn å målbære arbeiderklassen og de sosialt utstøttes interesser. Hvis venstresida skal bli et ensidig talerør for de bedrestilte, vil høyrepopulistene gjenstå som eneste alternativ for arbeiderklassevelgere. Da kan det gå oss virkelig ille. Nå er det avgjørende at britiske politikere bryter EU-tradisjonen og respekterer velgernes dom.
Dette er et tema som jeg har tatt opp gang på gang på steigan.no, nemlig det jeg kaller den nyliberale venstresidas forakt for arbeiderklassen:
Det nyliberale venstre unnviker denne utfordringa og skylder i stedet på «grumsete holdninger» i arbeiderklassen. Årsaken er at arbeiderne har rasistiske holdninger. Feilen ligger altså ikke i venstresidas politikk, feilen ligger hos den tilbakestående arbeiderklassen. Det venstresida naturligvis kunne ha gjort, dersom den hadde vært proletarisk og ikke nyliberal, hadde vært å ta arbeiderklassens bekymringer på alvor og utvikla et proletarisk svar på disse spørsmåla.
Den såkalte venstresida i Europa har sviktet arbeiderklassen og sluttet seg til den velstående elitens arbeiderforakt. I stedet for å ta arbeidernes bekymringer og problemer på alvor, har denne venstresida føyd skam til skade ved å rakke ned på arbeiderklassen, som angivelig skal være «rasistisk» og «reaksjonær». Arbeiderklassen har svart ved å gå til høyrepopulistiske partier, slik som ved regionalvalget i Franrike 2015, da bare 15% av arbeiderne stemte «Sosialistpartiet», mens hele 55% stemte Front National.
Og det nyliberale venstre har ikke en gang giddet å snakke med disse arbeiderne for å høre på hvorfor de stemmer som de gjør eller for å sette seg inn i de problemene de opplever daglig på grunn av den nyliberale politikken. Det har derimot Boye Ullmann gjort, og han har også snakket med rumenske bygningsarbeidere i Storbritannia, og derfor kan han levere en analyse som det står respekt av.
