oss 100 kroner!
World Economic Forum gjennomførte sitt årlige møte 20.–23 januar, som vanlig i Davos. WEF er en medlemsorganisasjon som omfatter den absolutte makteliten i verden: et tusen medlemmer blant verdens største konsern, globale virksomheter med mer enn 5 milliarder US$ i omsetning. Hvert eneste år siden 2006 har arrangørene av World Economic Forum (WEF) publisert sin Global Risks Report. Den inneholder WEFs syn på de viktigste truslene verden står overfor i de kommende 10 åra, og hvordan WEFs medlemmer kan/bør forholde seg til dem.
Årets rapport, The Global Risks Report 2016, viser at verdens 99.999% ikke har noe å hente fra de knapt 0.001% som var samla i Davos. Det er stor fare for at nesten alle de globale risikoene de vurderer, vil gjøre seg gjeldende. Nesten alle enten skyldes samfunnsmessige forhold eller forverres av de rådende samfunnsforholdene. Likevel tar WEF ikke noe ansvar. Ikke for å ha forårsaka eller forverra risikoene, ikke for å forhindre eller avverge de truende katastrofene. De er utelukkende opptatt av å fremme slike risikotiltak som vil øke deres egen makt, innflytelse og profittmuligheter.
Dette står sjølsagt ikke med reine ord i rapporten. Den er full av vurderinger og forslag som gir inntrykk av at medlemmene er genuint opptatt av å trygge verden og gjøre den til et bedre sted å være. Det er nødvendig å lese mellom linjene. Jeg gjorde det, og her er det jeg kom fram til. Kanskje har jeg lest rapporten som Fanden leser Bibelen. Er du i tvil, så døm selv. Rapporten ligger her.
Årets rapport bygger på de subjektive oppfatningene til et panel sammensatt av 742 eksperter og beslutningstakere fra næringsliv, akademia, organisasjoner og offentlig sektor. Om hver av dem har drevet rein synsing eller basert seg på en seriøs analyse, veit vi ikke. Rapporten gir WEFs vurdering og analyse av ialt 29 globale risikoer. Selve risikovurderingene virker realistiske, selv om noen åpenbare risikoer er utelatt.
De alvorligste risikoene ifølge WEF
I WEFs språkbruk er en global risiko en hendelse eller en situasjon som dersom den skulle inntreffe, vil føre til vesentlige negative følger for flere land eller virksomheter i løpet av de kommende ti åra. Tidsperspektivet er med andre ord temmelig begrensa. Vi får huske på at næringsliv i denne sammenhengen betyr de virkelig store – de aller største bankene, finansinstitusjonene, internasjonale konsernene og deres støttespillere blant politikere og offentlige tjenestemenn. Det er de som er medlemmer av WEF og tas med på råd
Fram til 2010 var de største risikoene – etter begge skalaene – nesten utelukkende økonomiske. Men i 2011 skjedde det et skifte. Fra da av har miljømessige og (i litt mindre grad) sosiale risikoer blitt vurdert som mye mer alvorlige, med klimatrusselen som den alvorligste av dem. De 742 deltakerne ble bedt om å vurdere både hvor sannsynlig de mente det var at hver enkelt risiko ville gjøre seg gjeldende, og hvor alvorlige skadevirkningene i tilfelle ville være, begge på en skala fra 1 (svært lite sannsynlig, eller små skadevirkninger) til 7 (svært sannsynlig, eller store skadevirkninger). Figuren under viser resultatet. Hver av de 29 risikoene er plassert i diagrammet ut fra gjennomsnittene av vurderingene. Jo lenger til høyre en risiko er plassert, desto større fare er det for at den vil inntreffe, og jo høyere opp i diagrammet, desto større vil skadevirkningene være – ifølge deltakerne. Fargene viser hvilken kategori hver risiko tilhører: økonomi, miljø, geopolitikk, samfunn og teknologi. Diagrammet viser dessverre ikke hvor stor spredning det er i vurderingene av hver enkelt risiko.
Her er et utsnitt som viser øvre høyre del av figuren.
Det er ikke vanskelig å være enig med WEF i at alle disse truslene er reelle og alvorlige. Tre risikoer framstår som spesielt truende: Klimatruselen, omfattende flyktning- og migrasjonsproblemer og vannkriser. Merk at alle tre ligger over 5 på begge skalaene. Av den neste klyngen på 11 risikoer er nesten halvparten økonomiske.
Men det er noen trusler som mangler i oversikten. Den økende ulikheten, 1% mot 99%, for ikke å si 0.1% mot 99.9%, er overhodet ikke nevnt. Det er forståelig. Den er neppe et problem for WEFs medlemmer. Faren for en tredje verdenskrig er heller ikke nevnt. Slik «Interstate conflict» er definert, omfatter det bare konflikter, ikke åpen, omfattende krig. Mer alvorlig er at kategorien økonomiske risikoer bare omfatter kriser i «key economies» og «major economies», ikke en krise i hele verdensøkonomien, heller ikke den vedvarende krisa i verdens fattige land. Det minner om risikovurderingene til bankene i USA før boligbobla sprakk i 2008. De vurderte risikoen for at en enkelt låntaker skulle misligholde lånet, men ikke for at dette skulle skje i masseomfang fordi boligprisene slutta å stige. Rapporten nevner heller ikke den enorme ubalansen i det globale økonomiske systemet. U-landene har nå omtrent 80% av industriarbeidsplassene i verden, men det er de industrialiserte landene i Vesten som skummer fløten av blodslitet til de underbetalte industriarbeiderne i u-landene.
Uvanlig – risikoer med både høy sannsynlighet og katastrofale konsekvenser
Her er de 29 risikoene plassert i hele diagrammet fra 1 til 7 på begge aksene. Vanligvis blir alvorsgraden av en risiko vurdert ut fra produktet av sannsynligheten for at den vil inntreffe og omfanget av de skadelige konsekvensene dersom det skjer.
Det er påfallende at alle de 29 risikoene ligger temmelig høyt på begge aksene. Store risikoer ligger vanligvis enten oppe til venstre (ikke særlig sannsynlig, men alvorlige konsekvenser om de skulle inntreffe) eller nede til høyre (ikke så alvorlige konsekvenser, men stor fare for at de vil skje). Men slike risikoer er det ingen av i diagrammet. Det er uvanlig. I slike tilfeller er det dobbelt grunn til å handle raskt og besluttsomt for å avverge faren før ulykka skjer. Praktisk talt alle de 29 risikoene bygger seg opp gradvis. De vil ikke komme brått og uten forvarsel slik som tsunamier og jordskjelv. Det er bare én av dem som ikke skyldes eller forverres av samfunnsmessige forhold. Alle de 28 andre kan avverges eller mildnes om en bare starter i tide og vil mobilisere de midlene som kreves. Tidsramma i WEFs analyse er bare 10 år. Det vil si at tida er ikke på vår side. Det gjelder å handle raskt. Spesielt gjelder dette de tre alvorligste truslene. Så hvordan vil WEF handle?
Eliminere eller redusere risikoer – eller bare forberede seg på å takle dem?
Rapporten gir inntrykk av – eller prøver å gi inntrykk av – at verdens ledende næringslivsledere er opptatt av å skape en tryggere og bedre verden ved å analysere de største truslene og finne de beste mottiltakene. Men det tror jeg ikke de er. En naturlig reaksjon om man ser for seg en alvorlig risiko, er å prøve å eliminere eller forhindre den. Dette fordrer at man forstår hva årsakene til den er og dynamikken i hvordan den virker og vil slå ut. Men Global Risks Report 2016 inneholder ingen ting om dette, ikke engang om å minske de store risikoene. Dette i motsetning til The Sendai Framework for Disaster Risk Reduction 2015–2030, som ble vedtatt på The Third UN World Conference i Sendai, Japan, 18. mars 2015. Der legges det ikke bare vekt på å foreberede verden på å takle risikoer, men også på å minske risikoer og på å forstå dem. Dette dokumentet streker opp en handlingsplan med fire prioriteter: 1) å forstå risikoen for store katastrofer, 2) styrke evnen til å takle slike risikoer, 3) investere i tiltak for å minske risikoer og styrke resiliens, og 4) styrke beredskapen for å møte risikoer om de skulle inntreffe og for å kunne bøte på skadene.
Global Risks Report skriver derimot bare side opp og side ned om resiliens, som er nevnt omtrent 80 ganger i rapporten. Resiliens har blitt et moteord med mer enn 40 millioner treff på Google. Det uttrykker den evnen et system eller samfunn som er utsatt for en truende fare, har til å stå imot trusselen, tilpasse seg og komme seg etter en katastrofe på høvelig og effektivt vis og bevare eller gjenopprette sine grunnleggende strukturer og funksjoner. Sagt på enklere og mer folkelig vis: Resiliens uttrykker evnen til å komme seg etter en trøkk. Men resiliens omfatter ikke tiltak for å forhindre eller avverge katastrofer, og dét står det heller omtrent ingen ting om i rapporten.
Det er påfallende. WEF samler jo den økonomiske og politiske eliten i verden. De hundre strategiske partnerne i WEF tilhører toppene i den vestlige kapitalismen og kapitalen fra oljediktaturene. Medlemmene rår over tusenvis av milliarder dollar og millioner av arbeidsplasser. Om noen har kunnskaper, kapital, menneskelige ressurser, nettverk og organisasjoner til ikke bare å gå løs på svære, globale problemer, men faktisk også løse dem, så må det da være disse. Svært mange av de strategiske partnerne i WEF står på Forbes liste over de 500 største børsnoterte selskapene i verden. Her skorter det ikke på kapital. De 1200 ikke-finansielle konsernene på Standard & Poors liste hadde i 2012 en samla kontantbeholdning på 3200 milliarder dollar (Rune Skarstein i Klassekampen 2. mars 2016). En stor del er salta ned i skatteparadis så selskapene skal slippe å bidra til samfunnet med skattepenger.
Hva WEF kunne ha sagt, men ikke sier
Om medlemmene av WEF hadde tatt et virkelig ansvar for å eliminere eller minske de alvorligste risikoene de nevner og som ville stått i et rimelig forhold til de enorme ressursene de rår over, kunne de for eksempel ha sagt: Klimatrusselen krever at fossilindustrien trapper ned utvinninga av fossile brennstoff nesten til null i løpet av 30 år. Det må investeres X milliarder dollar per år fra nå av til å avvikle fossilindustrien og utvikle og bygge ut fornybar energi. Vi vil støtte en CO2-avgift på alle produkter, f.eks. slik James Hansen har foreslått. Spesielt må vi støtte fattige land som ikke har råd til nødvendige klimatiltak. Vi må sette av Y milliarder per år til tiltak for å forhindre skader som ikke lar seg avverge, for eksempel på grunn av stigende havnivå. Osv. Men de sier ikke noe av dette. De stiller ingen krav til fossilindustrien. De vil gjerne investere i fornybar energi, men ikke før investeringene blir lønnsomme.
De kunne ha sagt: Verden har 200 millioner arbeidsledige som intet heller vil enn å skaffe seg jobb og få seg et utkomme. Vi har tusenvis av milliarder ledig kapital som vi ikke får brukt til noe annet enn finansspekulasjon. Våre banker kan dessuten lage så mange penger de bare vil. La oss kombinere all denne kapitalen med alle disse ledige hendene til å løse noen av de mest presserende problemene. Men det sier de heller ikke.
De kunne ha sagt: For å minske ulikhet, hindre sosial uro og nye finansbobler og bedre infrastrukturen, må vi slutte å gjemme unna overskuddet i skatteparadis, og i stedet være villig til å bidra til fellesskapet, øke det allmenne lønnsnivået, avskrive tyngende gjeld som likevel ikke kan betales, osv. Men det sier de heller ikke. Sånn kan en gå fra risiko til risiko og liste opp hva de kunne ha villet om de virkelig ville avverge risikoene, men som de ikke sier og ikke vil — eller ikke kan. For de har jo profitten å tenke på.
Noen vil kanskje synes at dette er moralisme eller utopi. Alle veit jo at noe slikt ville være helt utenkelig i en kapitalistisk økonomi der målet for økonomisk virksomhet er profitt. Men dette er ikke utopisk. For det er fullt mulig å tenke seg at dersom kapitalen hadde vært underlagt samfunnsmessig kontroll, ville alt dette ha vært mulig og høyst sannsynlig ville ha skjedd. Og når verden står overfor risikoer (ikke bare dem WEF nevner, dessverre), og de som sitter med midlene til å avverge dem, ikke vil bruke dem, er det ikke moralisme, men politisk kritikk å påpeke at de forsømmer sitt ansvar og hindrer oss i å avverge krisene. For det er de som sitter med kapitalen som verdens flittige hender har skapt.
WEFs «kriseløsninger»
Rapporten streker opp viktige oppgaver for politikere og «policy-makers». For eksempel har regjeringene «muligheten til å gi innbyggerne mer politisk makt, åpne rom for dialog og deltakelse, innsyn og ansvarlighet og trekke innbyggerne med som medarbeidere i offentlige tjenester». Næringslivet har på sin side muligheter til å «vinne tillit» ved å «forplikte seg til innsyn, ansvarlighet og høyere standarder» på slike områder som «rettigheter for arbeiderne og bærekraftig miljø og ved å samarbeide med innbyggerne på nye måter» (s 43).
Alt dette ser jo vakkert ut og gir et bilde av næringslivsledere som tar de store, globale truslene på alvor og har reflekterte og gjennomtenkte anbefalinger til statsledere, politikere og næringslivsledere. Det er nødvendig å fremme «globalt lederskap», er en tanke som går igjen. Ikke bare hos regjeringer og internasjonale organisasjoner, men også i det sivile samfunn og i næringslivssektoren (s. 34). Og de virkelig store næringslivsaktørene må engasjere seg mer i politiske spørsmål, søke makt, dels gjennom offentlig-privat samarbeid, dels ved å bygge overnasjonale maktstrukturer som erstatter dagens system med uavhengige og suverene nasjonalstater. Det betyr i klartekst at selskaper som Goldman Sachs, JPMorgan Chase, BlackRock, Exxon, Apple, Google, General Electric og Chevron skal styre internasjonale relasjoner og internasjonal økonomi.
En ny form for offentlig-privat samarbeid som rapporten trekker fram som et positivt tiltak, er såkalte Social Impact Bonds. Det er ifølge rapporten «en modell for ‘betaling for suksess’ der en privat investor investerer i et offentlig prosjekt, oftest retta mot målbare forbedringer av sosial karakter for risikoutsatte personer, med formål å redusere offentlige utgifter på lang sikt» (s 44). Investoren tar på seg ansvaret for et tidsavgrensa sosialt program som staten har problemer med å finne midler til. Staten betaler bare for de vellykkede tilfellene, så det er investoren som tar risikoen – og får gevinsten. No cure, no pay, med andre ord. Dette er altså et tiltak fra næringslivet for å bidra til å skape stabile og likeverdige sosiale forhold. Lest på en litt annen måte, er det bare en nye og innovativ form for sugerør i statskassa.
WEFs vurdering av klimaproblemet og Paris-avtalen
Rapporten prøver ikke på noen måte å bagatellisere klimatrusselen. «Forskerne advarer om at 2 graders oppvarming innebærer en høy risiko for en katastrofal klimaendring som kan skade vår velferd på i global målestokk», står det for eksempel. «Om klimaendringene og vannkrisene ikke blir satt på dagsorden, vil flere bli tvunget til å flykte. IPCC advarer om at tørke og flom i kystområdene kan lede til ‘demografiske følger i stor skala, for eksempel migrasjon'», skriver de også, og peker på at i 2014 var det 60 millioner flyktninger i verden, 50% flere enn ved slutten av andre verdenskrig (s 13-15).
Men det er en skjærende kontrast mellom tyngden i denne risikovurderinga og de tiltakene rapporten går inn for. For den nevner egentlig ingen tiltak. Her snakkes det i passiv, uten aktører: «Nå som retninga er utpekt, vil de første kommende skrittene være fokusert på politiske rammeverk og insentiver som vil levere varene, og dessuten å konsolidere og trappe opp det helt nødvendige offentlig-private samarbeidet.» (s 14) WEF venter at som en følge av Paris-avtalen vil de mange tusen milliarder dollar som trengs for å føre verden over i et klimavennlig spor, bli investert på klimavennlige måter. Tida er inne for å dreie vekk fra «business-as-usual», skriver de, og konkluderer (s 14):
Noe ansvar for at klimaproblemene har oppstått, tar WEF ikke. De erkjenner ikke at det faktisk er dem og deres like som med sin hemningsløse utbygging av fossil energi har ført verden ut i den prekære situasjonen vi har havna i. De tar heller ikke noe ansvar for å avverge en klimakrise. De vil bare sitte og vente på at det skal bli lønnsomt for den internasjonale storkapitalen som WEF representerer, å investere i klimatiltak. Ledende krefter blant dem (oljeselskapene) har visst i årevis at utslipp av klimagasser er årsaka til temperaturstigninga, uten å gjøre noe med det. Se for eksempel her når det gjelder Exxon. Ikke bare det. Sammen med de styrtrike brødrene Koch har Exxon har vært en hovedsponsor for klimafornekterne i de siste tiårene. Men dette sier sjølsagt ikke Global Risks Report noe om, trass i at det ikke rimer helt med å bygge resiliens eller minske klimatrusselen. Derimot står det masse prat om å skaffe bedre mål for risikoen ved klimavennlige investeringer, utvikle markeder for energieffektivitet og mekanismer for å fremme klimavennlige investeringer, osv, finne nye former for offentlig-privat samarbeid på klimatiltak, osv. Helt uforpliktende, men nyttig analyse for dem som vil tjene penger på klimatiltak.
Matvaresikkerhet og klima
Rapporten inneholder mye om hvordan klimaendringene truer matvaresikkerheten i verden. Økende vannmangel, tørkeområdene som brer seg nord- og sørover fra de tropiske strøkene, kortere vekstsesong og mindre avlinger på grunn av høyere temperaturer, mer ekstremvær med flom og tørke, nye nedbørsmønstre, det mangler ikke på skremmende perspektiver. I verste fall kan landbruket bryte sammen i store områder fordi næringsgrunnlaget eller inntektsmulighetene til bøndene raseres. Sosiale endringer kan også føre til at infrastruktur svekkes slik at maten ikke kommer fram til byene i tilstrekkelig mengde. Av spesiell interesse for oss burde det være at WEF påpeker at høyst sannsynlig kommer matvaremarkedene til å krympe og prisene til å øke.
Mot dette dystre bakteppet – hva ser WEF for seg av tiltak? Rapporten trekker fram tre områder: bruke «big data» for å kunne gi mer effektiv og målretta informasjon om klimatrusler, utvikle bedre forsikringsordninger som reduserer risikoen for småbønder, og lage ordninger som fremmer lav-karbon og klima-resiliente investeringer. Sikkert vel og bra, men er dette alt denne gruppa av verdens mektigste menn (og kvinner) klarer å komme opp med? Er det noen som tror at disse beskjedne tiltakene vil løse verdens matvareproblem?
Risikoer for «doing business»
Det er dette som virkelig opptar medlemmene av WEF. Hvert år siden 1979 har de gitt ut rapporten The Global Competitiveness Report. Her er mye interessant stoff som det fører for langt å komme inn på her. Årets rapport er på 400 sider, og inneholder en detaljert analyse av konkurransevilkårene for næringslivet i hvert enkelt av 140 land. Den er bygd på vurderinger til ledende næringslivsledere i hvert av landene, altså en mye snevrere gruppe enn de 742 respondentene i Global Risks Report 2016. Global Risks Report 2016 inneholder noen oppsummeringer, blant annet om regionale forskjeller:
Forskjellen på vurderingene i USA og Europa er påfallende. Blant europeiske ledere er alle de fem største risikoene for «doing business» av økonomisk karakter: pengeøkonomiske kriser, massearbeidsløshet, sammenbrudd i økonomiske ordninger eller institusjoner, prishopp på energi (opp eller ned) og finansbobler. I USA derimot er det dataangrep som blir vurdert som den største trusselen. Andre ikke-økonomiske risikoer som blir rangert høyt, er sviktende infrastruktur, klimatrusselen, terroristangrep og datakriminalitet.
Den risikoen for «doing business» som næringslivslederne vurderer som den største, er arbeidsledigheten og undersysselsetting (vurdert som største risiko i 41 av landene).
Kartet viser ikke graden av arbeidsledighet, men i hvilke land arbeidsledighet og undersysselsetting blir vurdert som en stor risiko for «doing business» (mørk farge = stor risiko, s 73). Legg merke til hvordan EU og Afrika skiller seg ut.
Totalt i verden er det ifølge ILO over 200 millioner arbeidsledige. Hvis dette er en så alvorlig risiko for «doing business», så kunne man vente at WEF ville gå inn for offensive og omfattende planer og tiltak for å skape flere arbeidsplasser, særlig siden strukturell arbeidsledighet har økt i alle store økonomier etter 2007. At det er nødvendig, nevner de faktisk også, og viser til en hyppig sitert artikkel fra 2013 av C. B. Frey and M. A. Osborne, to forskere ved University of Oxford (pdf her). De anslår at ca 47% av alle arbeidsplasser i USA er trua av automatisering og robotisering. Særlig gjelder dette dårlig betalte jobber for folk uten fagutdanning.
De som mister jobben, må søke seg til jobber som ikke er trua, dvs «jobber som krever kreativ og sosial intelligens», skriver WEF. Men det krever sjølsagt at de oppsagte skaffer seg slike ferdigheter. Så hva foreslår WEF for å bøte på den globale arbeidsledigheten, som bare truer med å øke? Tre reformer av utdanningssystemet. Det er alt. Hvem som skal betale studieplassene til flere hundre millioner elever og studenter, hvordan det kan skaffes like mange arbeidsplasser i en global økonomi der synkende vekstrate er et hovedproblem, og hva et så stort antall ansatte med «kreativ og sosial intelligens» skal studere og jobbe med, sier de ingen ting om. Det hele er jo bare fullstendig urealistisk.
Tre scenarioer – tre dystopier
Hva slags framtid er det WEF kan by på? Rapporten skisserer tre scenarioer for verden i 2030. Den forsikrer oss at scenarioene ikke er prediksjoner, men kan danne grunnlag for hva slags tiltak for å skape en trygge verden som kan være aktuelle.
Scenario 1 – Befestede byer
Jeg leser beskrivelsen som et nyliberalt helvete omtrent som i Margaret Atwoods bok Oryx og Crake (Aschehoug, 2004), med ekstrem ulikhet, alle felles goder og offentlige tjenester privatisert og tilgjengelig bare for dem som har penger og som bor i festningsaktige byer for å holde de undertrykte og mer eller mindre rettsløse hordene ute. I resten av verden finnes alle de fattige og arbeidsløse, flyktninger, væpnede bander, mafia og kriminelle, borgerkriger og humanitære kriser som militariserte sikkerhetsstyrker ikke klarer å kontrollere. Verden vil minne om middelalderen, skriver WEF, men i mine øyne er denne framtida mye verre.
Scenario 2 – Sterke regioner
I dette scenarioet ser WEF for seg en stabil kapitalistisk verden av sterke, fascistiske stater eller regioner som er seg sjøl nok, og uten imperialisme og uten globale institusjoner.
1984, med andre ord. Statene eller regionene aksepterer hverandre og respekterer hverandres grenser og interesser. Den fjerde teknologiske revolusjonen (automatisering og robotisering) minsker behovet for internasjonal handel og å flytte produksjonen til lavkostland.
Scenario 3 – Krig og fred
En tredje verdenskrig mellom to ledende imperialistmakter (gjett hvilke?) bryter ut, men tar slutt uten noen klar vinner, og uten at hele verden tilintetgjøres av et kjernefysisk ragnarokk. Krigen fører til en nyoppdeling og omorganisering av det globale systemet. Forholdet mellom statene vil bli regulert av sivilsamfunnet og næringslivsledere som vil ta på seg å styre internasjonale forhold. Liberale ideer som frihet, likhet, demokrati og rettsikkerhet blir kasta på historias skraphaug. Merkelig nok fører denne tredje verdenskrigen også til en verden uten imperialisme. Heller ikke i dette scenarioet blir det noen framgang i saker som klimaendringene eller andre globale problemer. Globale løsninger blir blokkert av stater som heller er seg sjøl nok. Da kan man jo tenke seg fortsettelsen.
WEF skriver sjøl at scenarioene er en tanke dystopiske. De tar sannelig ikke munnen for full. Det er påfallende at klimaproblemet hverken står på dagsorden eller blir løst i noen av dem. Det blir bare nevnt i forbifarten i Scenario 2 at målet om å redde hele menneskeheten fra katastrofale klimaendringer blir oppgitt. I stedet vil hvert enkelt land og region konsentrere seg om å beskytte sine egne innbyggere. I det hele tatt blir ikke de store, globale problemene løst i noen av scenarioene. Demokrati, fred og økt velstand kan ikke WEFs medlemmer by på i framtida.
Men i WEFs scenarioer er det økonomiske systemet likevel stabilisert – med vold, makt og undertrykking. Kapitalens ekspansjonstrang har på merkelig vis forsvunnet. Hvordan det skulle kunne skje, gis det ingen forklaring på.
Hva må gjøres? – WEFs versjon
Hvordan kommenterer rapporten disse tre dystopiene? Verden trenger naturligvis ikke bli slik, kan vi lese. Vi har uendelig muligheter til å skape en tryggere verden, men det kreves «sterk ledelse og at de rette avgjørelser blir tatt på internasjonalt nivå». Dette gjelder ikke bare regjeringer og internasjonale organisasjoner, men også «civil society» – det sivile samfunn, dvs alt folkelig engasjement og demokratiske organisasjoner utenom offentlige institusjoner og næringsliv. Spesielt viktig er det at privat sektor, dvs næringslivet, dvs de store internasjonale konsernene, i økende grad tar et medansvar for internasjonal sikkerhet.
Alle tre scenarioene preges av at individuelle interesser har større tyngde enn menneskelige verdier. Dette krever nytenking. Flere må derfor engasjere seg i å utvikle en ny felles oppfatning av global sikkerhet og nye løsninger. «Flere», det vil si private konsern. Hvordan? Lederne må sette internasjonal sikkerhet høyt på dagsorden. Offentlig-privat samarbeid må få større tyngde. Næringslivets kunnskap, ressurser og organisasjoner må tas i bruk for å bidra til økt global sikkerhet.
Om vi skjærer gjennom alt det uforpliktende, liksom-ansvarlige og tilsynelatende nøytrale språket i rapporten, sitter vi igjen med at den presenterer et program for at private konsern (1) skal engasjere seg mer i internasjonale saker (dvs søke mer makt på den internasjonale arenaen), (2) få regjeringer og internasjonale organisasjoner til å etablere mer offentlig-privat samarbeid (dvs at private konsern skal skaffe seg mer inflytelse over disse organisasjonene), (3) være mer «på hugget» i å få samfunnet til å utnytte private ressurser i større grad for å skape større sikkerhet (s 34-35).
Hele denne delen av rapporten understreker på nytt det som er WEFs mål med risikoanalysen. Det er å skape en framtid som er så stabil at normal næringsvirksomhet er mulig. Det vil si, en såpass forutsigbar framtid at det blir trygt å investere og at profitten fortsatt vil strømme inn. Måten å oppnå dette på er å styrke næringslivets makt og kontroll over økonomi, politikk og samfunn på bekostning av nasjonalstatenes demokratiske institusjoner, både nasjonale og internasjonale.
Her er det ikke noe opplegg for «sjokkdoktrine» slik Naomi Klein beskriver i boka si (Sjokkdoktrinen, Oktober forlag, 2007). WEF vil ikke gjøre noen innsats for å avverke risikoene, heller ikke bare vente til krisene inntreffer. De vil ligge i forkant og arbeide for at de store, globale konsernene skal øke sin politiske makt og innflytelse gjennom det arbeidet samfunnet gjør for å forberede seg på krisene. De tre punktene i forrige avsnitt er ifølge WEF det som skal til for å unngå de tre dystopiene.
Det er vanskelig å skjønne konklusjonen. For hvem skal avverge eller eliminere de risikoene som leder til dystopiene? Det har WEF-rapporten ikke noe svar på. Dessuten foreslår den bare å erstatte disse dystopiene med en fjerde – en verden der nasjonalstatene og det etablerte systemet av internasjonale organisasjoner svekkes til fordel for de globale kapitalkreftene og storkonsernene. For det er jo noe som mangler her. Hvor har det blitt av de demokratiske institusjonene, parlamentene, nasjonalstatene, masseorganisasjoner, fagbevegelsen og hele det svære apparatet av internasjonale institusjoner som nasjonalstatene og sivilsamfunnet har bygd opp? De har en beskjeden plass i WEFs framtidsperspektiv, som er en utopi for dem selv, men som en dystopi for alle oss andre.
—
Mer om World Economic Forum:
Monopolkapitalens verdenskongress
Massemigrasjon som forretningsmodell
Hvorfor er milliardærene så opptatte av kjønn og legning?
