oss 100 kroner!
Klassekampen har i dag en lederartikkel undertegnet Bjørgulv Braanen, som jeg tillater meg å sitere i sin helhet:
• Norges sentrale rolle i bombingen av Libya som førte til Gaddafi-regimets fall, er igjen kommet på dagsordenen etter Terje Tvedts artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift. Regjeringens beslutning var åpenbart ikke basert på noen selvstendig vurdering av situasjonen i Libya, men kom som et direkte resultat av press fra Nato-land som Storbritannia, Frankrike og USA. Norge skulle være blant de mest lojale i den innerste, lojale Nato-kretsen. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) satte all prestisje og ære inn på at Norge skulle være en sentral deltaker i denne «koalisjonen av villige». Det mest graverende var likevel at Norge fortsatte bombingen, selv etter at det var åpenbart for alle at Nato brøt fundamentalt med FN-mandatet som gikk ut på å opprette en flyforbudssone for å få til en våpenhvile.
• Den afrikanske union (AU) arbeidet febrilsk for å få i stand en våpenhvile, og Gaddafi godkjente vilkårene fra AU vilkårsløst. Han aksepterte også å avholde demokratiske valg under internasjonal kontroll. Også FNs generalsekretær Ban Ki-moon krevde en umiddelbar våpenhvile. Alle disse forsøkene på å få til en løsning ble fullstendig avvist av Nato, som fortsatte bombeaksjonen til regimet var styrtet og Gaddafi drept. Opplysningene om dette var tilgjengelig og vel kjent i Norge, ikke minst gjennom Klassekampens journalistikk og kommentarer. Politikerne sviktet grovt sin rolle, ved ikke å informere den norske befolkningen om hva som var i ferd med å skje. Norge var også villig til å fly oppdrag og ta ut mål som mange andre nasjoner vegret seg for og bidro derfor til å undergrave FN-mandatet, ved å utvide definisjonen for hva som var akseptable mål. Det var også graverende at våpenhvileforslagene og Gaddafi-regimets vilje til forhandlinger nesten ikke var nevnt i andre norske medier enn Klassekampen. Ikke et eneste parti på Stortinget eller et eneste regjeringsmedlem tok til orde for å stoppe krigen, selv om den var et åpenlyst brudd med FN-mandatet. Libya-krigen er derfor også en fortelling om hvor uselvstendig norske politikere og norske medier kan være. Andre land klarte å holde hodet kaldt.
—
Min kommentar:
Det er fire og et halvt år siden den skammelige og forbryterske krigen startet. Som leserne vil vite, har jeg i tallrike artikler prøvd å grave i ansvaret, i fortielsene og i konsekvensene av det som skjedde i mars 2011 og framover. Og det skal være sagt; det var ikke bare i 2011 at politikerne og mediene sviktet. De har sviktet hver dag siden. Terje Tvedt har kommet på banen med en ramsalt og avslørende kritikk av beslutningsprosessen. Hvorfor har ikke medier med tilstrekkelig med penger og folk gjort denne jobben for lenge siden? Braanen, som her har formulert en helt riktig kritikk, kan ta med seg dette spørsmålet i neste redaksjonskonferanse og spørre: Hvorfor gjorde ikke vi denne jobben?
