oss 100 kroner!
I 2003 demonstrerte 60.000 mennesker i Oslo mot krigen i Irak. Det er en av de største, hvis ikke den største, anti-krigsdemonstrasjonen i norsk historie. I 2011 gikk den rødgrønne regjeringa i Norge i spissen for en bombekrig som ødela Libya og la landet åpent for jihadistiske bander. Antall demonstranter i Oslo? Null, zero! (1) Siden 2011 har Norge vært med på å støtte en krig via stedfortredere mot Syria som har drept 240.000 mennesker, drevet over fire millioner mennesker på flukt og ytterligere over sju millioner i indre landflyktighet. Hvor mange demonstrasjoner i Oslo mot denne bestialske krigen? Igjen: null, nada, niente!
Hva har skjedd?
Marx’ barberkniv
I skolastikken finnes det et begrep som kalles Ockhams razor, eller Ockhams barberkniv. Den kan formuleres slik: Hvis to hypoteser stiller likt, er det sannsynlig at den enkleste er den riktige.
Marx sa at han vurderte sosialister i undertrykkernasjoner, ikke ut fra hva de sa om seg sjøl, men om hvordan de stilte seg til sin egen nasjons undertrykking av undertrykte nasjoner. Han vurderte for eksempel russiske sosialister etter hvordan de stilte seg til den storrussiske undertrykkinga av polakkene og britiske sosialister etter hvordan de stilte seg til undertrykkinga av irene.
Av pedagogiske grunner vil jeg kalle den Marx’ barberkniv. Og den skiller godt.
Hvis vi bruker den kan vi ganske enkelt slå fast at det knapt finnes noen anti-imperialistisk bevegelse i Norge etter 2011.
Jo, det finnes en halsstarrig bevegelse som nekter å godta den israelske okkupasjonen av Palestina og som driver et eksemplarisk og heltemodig støttearbeid for palestinerne i Gaza og på Vestbredden. All ære til dem som driver dette arbeidet. Men det er en kamp mot israelsk imperialisme, og ikke mot norsk imperialisme.
Norge kriger uten hjemlig motstand
Siden 1990 har Norge deltatt i åtte kriger, eller mer: Gulfkrigen mot Irak i 1991, invasjonen i Somalia i 1993, krigen i Bosnia fra 1993–95, Kosovokrigen i 1999, Afghanistankrigen fra 2001 fram til i dag, Irakkrigen i en periode, krigen mot Libya i 2011. Pluss Mali. Og vi støtter dessuten intervensjonskrigene i Syria og Jemen. Og vi støtter Ukrainas krig mot sitt eget folk i Donbass.
Det fantes en sterk protest mot Norges deltakelse i krigene på Balkan, og antakelig var anti-krigsbevegelsen utslagsgivende for at Norge ikke i første omgang ble med i krigen i Irak.
Men da Jens Stoltenberg med støtte fra SV, Senterpartiet og etter hvert hele Stortinget, i 2011 gikk til krig mot et land som ikke hadde gjort noe som helst mot Norge, var det ingen anti-krigsbevegelse å spore.
Dette er realiteten. Det er nødvendig å diskutere hvorfor det ble slik. Men første forutsetning for å forstå noe som helst er at man aksepterer faktum. Og faktum er at det ikke har vært noen anti-krigsbevegelse eller anti-imperialistisk bevegelse i Norge mot Norges krig mot Libya.
Marx’ barberkniv er dermed nådeløs. Norske sosialister har sviktet på det kriteriet Marx brukte for å skille mellom ekte og tvilsomme sosialister.
Det samme gjentar seg med krigen i Syria. Der er ikke Norge direkte med i kamphandlingene. Men det er ingen tvil om at Norge støtter den ulovlige og barbariske krigen mot Syria, og at Norge har vedtatt en serie sanksjoner mot Syria som har til hensikt å gjøre landet mest mulig utrivelig å leve i.
Igjen ser vi det samme: Ingen anti-krigsbevegelse i Norge. Sjøl når millioner av syrere tvinges til å forlate sitt eget land på grunn av denne krigen Norge deltar i, er det ikke noen bevegelse i Norge for å stoppe krigen.
Unnfallenheten overfor USAs kupp i Kiev og den voldsomme krigsoppbygginga mot Russland kommer i samme klasse. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve at USA kunne iscenesette et statskupp i Europa med støtte fra fascister og nazister, uten at det ville utløse en stor protestbevegelse, på linje med kampen mot oberstkuppet i Aten i 1967 eller Pinochets kupp i Chile i 1973.
Men det skjedde ingenting.
Ikke en gang da nazister brente og drepte minst 48 aktivister i Fagforeningenes hus i millionbyen Odessa, hørte vi så mye som et pip av en protest fra det som en gang var en anti-imperialistisk bevegelse i Norge. Sjøl når Norge bevilger hundrevis av millioner norske skattekroner til dette regimet som fører krig mot sitt eget folk, er det noen protest å høre. Ikke en gang mens Norge har deltatt i massive aggressive militærøvelser mot Russland i 2014 og 2015, øvelser som åpenbart er krigsforberedende, har det vært noe særlig kritikk å spore; for ikke å snakke om demonstrasjoner eller protestmøter. Ikke en gang da USA kjørte inn nye, tunge våpen i fjellhaller i Trøndelag med sikte på eventuell krig, hørte vi noen protester. Et hederlig unntak er oppropet mot krigsfaren som en del fagforeningsfolk fikk i stand sommeren 2015. Men det er symptomatisk, og understreker mitt poeng, at dette oppropet per 2.10.2015 hadde fått 821 underskrifter.
Norge deltar aktivt i en framskutt rolle i USAs krigsmaskineri. Vi deltar med kolonitropper i Afghanistan og Irak, og vi var altså i første rekke når det gjaldt å ødelegge Libya.
Men ikke noe av dette har lykkes i å ryste norsk venstrebevegelse ut av dens besteborgerlige søvn. Anti-krigsbevegelse og kamp mot vårt eget lands imperialisme er ikke-saker i det Herrens år 2015.
Og da er Marx’ barberkniv nådeløs. Kan vi si at vi har en virkelig sosialistisk bevegelse i Norge når det ikke finnes noen kamp mot denne aggressive krigspolitikken som «begge sider» i norsk politikk står for?
Jo, det har vært noen ørsmå tilløp til protest. Partiet Rødt har vedtatt noen uttalelser. Men det er et faktum at det ikke har ført til noen protestbevegelse. Og det er et faktum at professor Terje Tvedt aleine har gjort mer for å avsløre Norges krig i Libya enn alt det som kaller seg sosialistiske organisasjoner i Norge til sammen! (For ikke å snakke om at praktisk talt samtlige medier har latt denne krigspolitikken pågå, praktisk talt uten å stille kritiske spørsmål.)
Ingen kobling mellom flyktningene og krigene
Det er et faktum at da hundretusener i 2014 og 2015 flyktet fra kolonikriger som Norge støtter eller har støttet, var det knapt noen sosialister i Norge som satte dette i forbindelse med krigene. Det imperialistiske borgerskapet ville ikke at vi skulle snakke om årsakene, bare om symptomene, og lojalt unnlot venstresida å snakke om årsakene, lojalt holdt den kjeft om den imperialistiske krigen som driver millioner på flukt.
Det er ingen grunn til å diskutere om hvorvidt det er slik. Den diskusjonen er vi ferdige med, som George Bernhard Shaw antakelig ville ha sagt. Vi må bare innrømme at da det gjaldt som mest, så sviktet vi kapitalt. Det finnes ingen vakker måte å si dette på.
Det som gjenstår er to spørsmål:
1. Hvorfor skjedde dette?
2. Er det noe vi kan gjøre for å reise en ny anti-imperialistisk bevegelse?
Hvorfor ingen anti-krigsbevegelse?
Det er alltid ubehagelig å stille opp i kampen mot sin egen nasjons imperialisme. Man vinner ingen poenger i overklassens medier om man gjør det. Man risikerer tvert om å bli baktalt, stemplet, overøst med skjellsord og i verste fall mye verre ting. Undertrykkinga er i seg sjøl en årsak til at det er vanskelig å reise en protestbevegelse mot egen imperialisme.
Men det er jo nettopp denne undertrykkinga sosialistene sier at de vil bekjempe. Og deres praktiske prøve er om de faktisk gjør det.
Og da blir spørsmålet: Hvorfor var det en massiv anti-krigsbevegelse i 2003 og ingen bevegelse i det hele tatt i 2011? Dette er et uhyre viktig spørsmål. Hvis vi finner svaret på det, kan vi kanskje komme et skritt videre i arbeidet for å gjenreise en anti-imperialistisk bevegelse. (Her vil jeg bare skissere noen elementer, det gjenstår mye arbeid.)
Internasjonalt var USAs agitasjon for en angrepskrig mot Irak i 2003 langt mer massiv enn agitasjonen for en krig mot Libya i 2011. USA produserte tonnevis med løgnpropaganda om masseødeleggelsesvåpen, og demoniseringa av ”Hitler”-Saddam var mye mer ondsinnet og massiv enn det som ble Gaddafi til del i 2011. Likevel klarte den anti-imperialistiske bevegelsen, ikke bare i Norge, men i hele verden, å stå opp mot imperialismen og demonstrere så omfattende og massivt at det faktisk svekket krigsfronten. Flere land unnlot å delta i krigen på grunn av protesten hjemme. Om regjeringa Bondevik ønsket det aldri så mye, så var det ingen mulighet for den til å bli med på krigen. Til det var anti-krigsbevegelsen for sterk.
Situasjonen i 2011 var totalt annerledes. Dette skyldes både endringer i fiendens taktikk og svakheter i det som skulle ha vært en anti-krigsbevegelse.
Fiendens smartere taktikk
De amerikanske neocons tapte kampen om Irak-krigen. Krigen var deres prosjekt, og den gikk så elendig at Barack Obama ble valgt på en stemning av motstand mot Irak-krigen. Tilsynelatende hadde hele gjengen av krigsentreprenører i og rundt Project for a New American Century tapt så totalt at de ikke skulle kunne reise seg igjen. Men den gang ei. Ikke før hadde Obama blitt gjenvalgt, var hele neocon-gjengen rehabilitert av Hillary Clinton. Hennes State Department ble befolket av krigsaktivister som hadde lært leksa si. Nå het det soft power. Den amerikanske militærmaskinen skulle suppleres med ”sivilsamfunnet” der den imperialistiske agendaen skulle selges under dekke av vakre ord om humanisme, menneskerettigheter, demokrati og feminisme! De nye krigene skulle bli ført under paroler om å kjempe for ”kvinners rettigheter”.
USA har pumpet milliarder av dollar inn i såkalte NGOs, ”non-governmental organisations”, som stort sett har det til felles at de har en tilsynelatende progressiv agenda, men at de fungerer som femtekolonner for amerikansk imperialisme. De har vært instrumenter for såkalte «fargerevolusjoner» i mange land siden 1990-tallet, og etter hvert er taktikken blitt mer finslepet og sofistikert.
Dette har vært vel investerte penger. For som jeg aldri blir trøtt av å peke på, en krig vinnes ikke med våpen aleine, det er også nødvendig å vinne kampen om fortellinga! Vinner du kampen om fortellinga, så er halve krigen vunnet.
Den nye taktikken til US State Department var ”carefully designed to suck the twelve year old listeners into our camp”, som Frank Zappa ville ha sagt. De ”moderne”, ”progressive” småborgerlige sjiktene var spesielt mottakelige for den typen ”progressiv” imperialisme. Når den så også ble formidlet via smartphones gjennom sosiale medier, var halve jobben gjort.
Den «arabiske våren»
I 2010 bygde det seg opp ei alvorlig økonomisk krise i flere land i Midtøsten. Et land som Egypt havnet i den dobbelte krisa av skyhøye oljepriser og ditto ekstreme kornpriser. Landet var i ferd med å gå fra å være et oljeeksporterende til å bli et oljeimporterende land. Egypt er verdens største hveteimportør, så da også kornprisene gikk i taket, var landet på vei mot sammenbrudd.
I ettertid går det an å stille spørsmålet: Var denne doble prisboomen manipulert? Det må undersøkes. Både oljeprisen og kornprisen har blitt manipulert før og vil bli det igjen. At oljeprisen er politisk, så vi under OPECs priskrig i 1973, og igjen under Saudi Arabias dumping av oljeprisen i 2014. At også kornprisen er det har Bertholt Brecht uttrykt godt da han sa: Hungersnød oppstår ikke av seg sjøl, den skapes av kornhandelen.
Uansett så var den doble priskrisa det som skulle til for å utløse sosial uro, både i Egypt og Syria.
Og tro det eller ei, men helt tilfeldigvis sto Hillary Clintons State Department klar med sin plan for regimeskifter i hele den arabiske verden, også kalt ”den arabiske våren”.
(Jo, som jeg nettopp sa, det fantes i høyeste grad et reelt grunnlag for sosial uro og opprør i flere arabiske land, ikke minst på grunn av den doble økonomiske krisa. Men det forklarer ikke at State Department hadde opplegget klart.)
De landa som spesielt var blinket ut til regimeskifte var i Egypt, Libya, Syria og en rekke andre land.
Forestillinga om den arabiske våren som skulle feie vekk dikatorer og skape demokrati i araberstatene var det som skulle til for å vinne småborgerskapet i Vesten, et sjikt som har vært viktig i den anti-imperialistiske kampen helt siden Vietnamkrigen.
Det var også denne fortellinga som lå under da den «rødgrønne» regjeringa gikk til krig mot Libya og fikk tilslutning fra et enstemmig Storting. Og den samme forestillinga har gjort det lett for USA og oljediktaturene å føre sin krig via jihadister i Syria.
Når vi allerede har slått fast at den vestlige venstrebevegelsen har begått knefall overfor den imperialistiske offensiven siden 2011, så må det i rettferdighetens navn pekes på at den har gjort det fordi den har møtt en smartere fiende.
Venstresidas svakhet
Helt siden Sovjetunionens sammenbrudd har den vestlige venstresida ligget på sotteseng. Den har ikke klart å lansere noen ny visjon, noen ny stor fortelling, for kampen mot kapitalismen, men langt på vei godtatt Maggie Thatchers doktrine: TINA – There Is No Alternative.
På 2000-tallet er dette blitt enda klarere. Man har langt på vei gitt opp å bekjempe kapitalismen som system, men har forskanset seg i enkeltsakene. Identitetskampen har erstattet kampen mot systemet.
Som Jenny Tedjeza skriver i en gjesteblogg på steigan.no:
Det är inte svårt att förstå varför identitetspolitiken har fått ett sådant inflytande över svensk vänster. När de kollektiva sociala rörelserna bryter samman, när antikapitalismen är dödförklarad och arbetarklassens enhet framstår som en naiv dröm från ett öststatsdoftande 70-tal måste de radikala människor som det djupt orättvisa samhället ändå ständigt föder fram sugas upp av något. Enfrågeaktivismen ligger nära till hands och kampen för en mer jämlik representation av etnicitet, kön och sexuell läggning i det offentliga rummet är bekväm eftersom den kan föras på en nivå som är mer moralisk än intellektuell och systemkritisk.
Samtidig har den globaliserte kapitalismen langt på vei rasert fagbevegelsen og den organiserte arbeiderklassen i Vesten. Klassekampen fortsetter, men arbeiderklassens politiske situasjon er mye svakere enn på svært lenge.
Den vestlige venstresida har dermed fått utvikle seg i nyliberal retning. Den godtar mange av nyliberalismens dogmer, og har ingen forankring i arbeiderklassen som kunne ha motvirket dette. I Europa har EU brukt milliarder av euro på en ideologisk uniformering av samfunnslivet i nyliberal retning. Forsknings- og utviklingsmidler som før ble styrt etter nasjonale prioriteringer går nå i stor og økende grad via EU-programmer, og du får ikke støtte til noe som helst hvis du ikke kan vise at prosjektet ditt bidrar til den store europeiske visjonen/illusjonen. Dette har drillet millioner av intellektuelle over hele Europa i eurospeak og imperialistisk nytale så til de grader at de knapt er i stand til å se at de er buret inne i et ideologisk fengsel de sjøl har vært med på å skape.
For å gjøre en lang historie kort: det er en slik avvæpnet og villedet venstreside som har kapitulert mot imperialismen etter 2011. Det var en slik situasjon som gjorde det mulig for det tidligere fredspartiet SV å bli aktivister i en krig som ødela Libya, og ikke en gang angre på det etterpå.
Og da SV først var på krigsvogna, var både den tradisjonelle fredsbevegelsen og venstresida i fagbevegelsen paralysert. Og partiet Rødt har nøyd seg med svake verbale protester, men aldri prioritert kampen mot krigen. Den norske valgkampen i krigsåret 2015 var totalt blottet for krigsmotstand. Partiet AKP var riktignok svakt både på nittitallet og ikke minst i 2003, men det står ikke til å nekte at det som var igjen av partiet spilte en nøkkelrolle i kampen mot Kosovokrigen i 1999 og i kampen mot Irak-krigen i 2003. Noen sånn kraft fantes ikke i 2011.
Dermed falt det småborgerlige venstre fullstendig for den imperialistiske taktikken. Like sikkert som om de skulle ha hatt en ring i nesa med en taustump i, har det småborgerlige venstre latt seg lede inn i ei bakevje. I verste fall er ”venstresida” blitt støttespillere for imperialistiske kriger, i beste fall er den blitt totalt avvæpnet og passivisert.
Hva kan gjøres?
Knefallet for imperialismen har gjort at anti-krigskreftene i dag står mye svakere enn de for eksempel gjorde i 1913 eller i 1938. Tatt i betraktning at verden har balansert på kanten av en storkrig flere ganger de siste to-tre åra, og at det gjøres praktiske forberedelser til en ny imperialistisk krig, så er dette katastrofalt.
Men det betyr ikke at det er noen grunn til å gi opp. Vi står ved et nullpunkt, det skal innrømmes, men derfra går de fleste veier oppover. (OK, fattigmanns trøst er å trøste seg sjøl, men likevel.)
Den første forutsetninga for å komme noen vei, er å innse alvoret. Så lenge venstresida fortsetter å innbille seg at den er en anti-imperialistisk kraft slik den opptrer i dag, vil elendigheten bare fortsette.
Marx’ barberkniv viser oss hvor elendig tilstanden er. Det må vi bare innrømme, og så må vi begynne å gjenreise kampen mot imperialismen. Det lar seg gjøre, får vi håpe, men vi har fordømt dårlig tid, og vi har tapt mye ved å gi opp gamle skanser.
Jeg tror ikke på arvesynden, og jeg tror ikke noe på sjølpisking. Hvis folk som tok feil om Libya, Ukraina og Syria våkner, så vær velkommen. Hvis folk innser at de har latt seg villede av den massive propagandaen som pågår 24/7, som det heter i nytale, så desto bedre. Da har de lært noe, og kan komme i gang på et bedre spor.
I eventyret om snødronningen forteller H. C. Andersen om det å ha trollsplinten i øyet. Så lenge man har trollsplinten i øyet, ser man verden slik snødronningen ønsker at vi skal se den. Det som trengs for å frigjøre seg er først og fremst å ta trollsplinten ut av øyet.
Har man først gjort det, er det ikke så vanskelig å forstå dagens imperialisme. Klasseinteressene er overtydelige der en globalisert overklasse på 0,01% av menneskeheten helt åpenlyst og skamløst karrer til seg det som er av rikdommer, mens de styrter hundrevis av millioner mennesker ned i elendighet, arbeidsløshet og fattigdom. Det militær-industrielle kompleksets manipulasjoner, som alt president Eisenhower beskrev, er blitt supplert med et mediemonopol som rettferdiggjør og legger til rette for krigene og den raske avviklinga av demokratiske styreformer. Det er ikke vanskelig å forstå. De fleste dataene er tilgjengelige – hvis du slår av Dagsrevyen og begynner å tenke sjøl.
—
(1) Korreksjon:
Fra Aslak Storaker har jeg fått følgende korreksjon:
Påls artikkel er basert på en faktafeil, nemlig at antallet demonstranter mot Libyakrigen i Oslo var null. Det foregikk tre demonstrasjoner i Oslo mot Libyakrigen, så vidt jeg fikk med meg. En liten spontanaksjon som blei arrangert av folk fra KP-m/l og to arrangert av Fredslaget, Fredsrådet og Fredsinitiativet, der den første samla rundt 100 og den andre rundt 200. Blant de tilslutta organisasjonene var Rødt, Bevegelsen for Sosialisme og Sosialistisk Ungdom. Det var også en fredsdemonstrasjon i Bergen som samla en 40 stykker.
Jeg må innrømme at jeg ikke kjente til disse tre demonstrasjonene, og beklager feilen. Dessverre svekker ikke dette innholdet i min kritikk. Det er et ubehagelig faktum at den anti-imperialistiske bevegelsen i Norge har sviktet kapitalt i denne perioden.
