oss 100 kroner!
Hadde man ikke noe annet valg enn å satse på private barnehager?
Irene Halvorsen gir med sin kommentar «Vill vest i barnehageland» et viktig og presist innblikk i dagens utfordringer med private barnehager der eierne har tilnærmet fritt spillerom, mens barn, foreldre, ansatte og offentlig myndighet betaler prisen. Dessverre viderefører hun også en godt etablert myte om hvordan vi havnet i denne situasjonen. Halvorsen skriver at «en så rask utbygging av barnehager bare var mulig med betydelig innslag av private aktører.» At denne myten har fått etablere seg er et resultat av velferdsprofitørenes vellykkede PR-kampanje der budskapet er at staten er avhengig av private løsninger for å møte velferdsstatens utfordringer, og at man derfor ikke har annet valg enn å satse på private barnehager.
Det var ikke en nødvendighet å inkludere alle former for private barnehager i utbyggingsstrategien. Det var et politisk veivalg. Eller riktigere, resultatet av en politisk hestehandel. Da Kristin Halvorsen fra SV og Siv Jensen fra Frp vinteren 2002 lanserte sin overraskende barnehageallianse var den store nyheten at alle nå skulle få barnehageplass og attpå til en rimelig pris. Dette var SVs seier: staten skulle bruke mye mer penger på barnehage. Foreldrene jublet.
Men hva med Frp? Hvorfor gikk de inn for avtalen om en dramatisk økning i statens barnehageutgifter? Frps gjennomslag var at satsningen skulle inkludere private barnehager, også barnehager eid av rene kommersielle investorer. Dette var et stort gjennomslag for Frp i en situasjon der det var bred politisk enighet om at man ikke ønsket å gi rene kommersielle barnehager tilgang til offentlige midler.
Motstanden mot kommersielle barnehager bygget på en forståelse av at det er forskjell på ulike private eierformer og deres motiver for å drive barnehage, slik man eksempelvis kan lese i Bondevik I-regjeringens barnehagemelding. Denne nyanserte forståelsen av forskjellene innen privat drift er i dag erstattet av det tilslørende begrepet «de private». Dette var Frps store seier, som rekker langt utover barnehagemarkedet: anerkjennelsen av kommersielle aktører og med det utviskingen av forskjellene mellom ulike private drifts- og eierformer, samt mer penger til og lite regulering av alle private barnehager.
Enkelt oppsummert er kjernen i den første barnehageavtalen at SV fikk gjennomslag for å bruke mer penger, mens Frp fikk gjennomslag for sin politikk. Resultatene av denne politikken ser vi i dagens barnehagemarked.
Publisert på Dagsavisens debattsider 11.08.2015
—
Les også Linn Hernings artikkel
