oss 100 kroner!
Hvis du kommer med bil fra Roma og skal til Tolfa, kan du enten kjøre Via Claudia over Bracciano, eller velge kystveien mot Civitavecchia. Hvis du velger den siste, skal du kjøre av ved Santa Severa, fønikernes gamle Pyrgi. Du velger veien opp mot innlandet, mot Monti della Tolfa. Det er gammelt etruskerland, dette. Sjøl om jordsmonnet for det meste er skrint, bærer det preg av menneskers arbeid gjennom tallrike sekler. Tolfafjellene er kjent fra oldtida for sine mineraler og for sitt helsebringende klima. På Galleria Cartographica i Vatikanmuseet kan du se Tolfa tegnet inn på et kart fra 1600-tallet. Det finnes knapt et hus langs den veien du kjører. Veien er svingete og stiger ganske raskt opp fra Middelhavet. Du kommer ned i en dalsekning der det renner ei lita elv. En liten oase midt i macchiaen. Hit kommer romerske familier om søndagene på piknik, med sine nistekurver, sin vin og sine Fiater. Det sies at republikkens president, Oscar Scalfaro, også kommer hit når han har mulighet. Ikke noe dumt valg. I mars bugner dalen av hvite villpæretrær, i april-mai av de rosa-lilla jødetrærne og hele våren er det gul gyvel og ginst. Før podet bøndene villpæretrærne med stiklinger fra hagepære. I mange år etterpå kunne man bokstavelig talt høste fruktene av deres arbeid.
Dette er en av fire tekster jeg skrev i 2000 som et slags tidlig inntrykk av Tolfa. Jeg har lært mer siden da, men dette er ukorrigert Steigan fra våren 2000.
Du fortsetter videre oppover. Se opp for det hvite Maremma-kveget, en kvegsort som må kalles et urkveg i denne delen av Italia. Det er kjent svært langt tilbake, med sin kraftige bygning og sine svære, spisse horn. De er ikke kranglete eller aggressive, men det kan hende de står midt i veien rundt neste sving. Der ute under det enslige eiketreet står det en hel flokk og gomler på noe høy som bonden har lagt ut. Nå nærmer du deg toppen. Hvis du myser litt, slik at du ikke ser den gule vårgyvelen så klart, kan du innbille deg at du er på vei opp mot høyfjellet i Norge.
Ute til høyre ser du en flokk hester. I neste sving en flokk til. Tolfa vrimler av hester. Noen sier 1500, andre sier 2000. Mange er det i hvert fall, halvville, flotte hester som tilhører forskjellige folk i området, men som går på felles jord. Du befinner deg nå midt i en allmenning i Italias tredje største kommune, etter flateinnholdet. Over 90 % av jorda i kommunen er kollektivt eid, noe som er en sjeldenhet innenfor grensene til det gamle Romerriket. På 1470-tallet jagde nemlig paven vekk den siste adelsfamilien, Frangipane, og la hele området under Vatikanet. Men det var de rike mineralene paven var interessert i og ikke den karrige jorda. Så fra den tida har det ikke vært noen padrone mellom tolfetanerne og paven. Da Kirkestaten ble oppløst, ble jorda lagt under La universit· agraria, som best kan oversettes med bygdeallmenningen. Lokalhistorikere sier at dette kan forklare to politiske særtrekk i Tolfa, kommunistenes sterke stilling og den sterke tilknytninga til kirken. Kanskje det er noe av forklaringa på at alliansen av PDS, det tidligere kommunistpartiet, og Rifondazione Communista fikk 68 % av stemmene ved siste valg, samtidig som landsbyen har ni kirker, mens den like store nabolandsbyen Allumiere har en.
Du runder toppen og utstøter et gisp, sier wow, plystrer anerkjennende eller liknende. Du vil i hvert fall helt sikkert ikke være uberørt av den spisse Tolfaklippen med ruinene av Frangipaneborgen på toppen, der den reiser seg rett foran deg. Oppover klippen og til venstre ligger byen, slik italienske byer gjerne ligger, som ørnereir høyt der oppe, et minne om tider med anstrengt naboskap. Kanskje kom de denne veien de franske jakobinertroppene som beleiret byen i 1799. I så fall må erobringsplanene ha virket nokså håpløse. Men byen ble beleiret og 100 innbyggere ble henrettet den 15. mars, en dag som ennå i dag minnes som byens svarte dag.
Ute til høyre vider landskapet seg ut. Noen få enkeltstående hus kan skimtes her og der. Rundt dem står det ofte noen oliventrær og noen rader med vinranker, kanskje en stall. Dette er tolfetanernes casettaer, hytter etter norsk målestokk. I det fjerne kan du skimte en gammel borg. Der bor markisen av Rota i restene av forfedrenes storhet.
Jo mer du nærmer deg, jo mer uinntakelig virker byen der oppe. Kommer du med bil, er det jo greit, men på sykkel er det en utfordring. Du passerer de varme kildene nede i dalen, Il bagnarello, men de er ikke merket, så sannsynligvis kjører du rett forbi. Det er synd, for det er en behagelig opplevelse å senke seg ned i ett av de to utendørskarene og la seg døse ned av noenogførti varmegrader. Her nede hentet bygdefolket helsebringende mineralvann til den engelske maleren Joseph Severn, en gang Keats’ venn og elsker, da han lå i Tolfa på 1870-tallet, flere tiår etter vennens død, for å komme til hektene fra sjukdommen som herjet i kroppen hans.
Til høyre og venstre er villpæretrærne i full blomst, et og annet mandeltre flammer opp i rosa i skarp konkurranse med ferskentrærne på de små private jordlappene. Hagtorn, slåpetorn, vårgyvel, og i grøftekanten anemoner, cyklamen og her og der små klynger av orkideer. Var det ikke flueblomster vi så borte i svingen? Villsvinene, som det er mange av i dette landskapet, ser du neppe noe til. De er for sky til å ferdes langs veien. Men det er blitt mange flere av dem nå som EU-reglene ikke lenger tillater at vanlige griser beiter fritt.
Veien stiger brått opp mot Tolfa; en liten husklynge, noen enger med erteblomster i mange farger, forbi en bensinstasjon med det ildsprutende fabeldyret til Agip, og plutselig er du ute på Piazza Vittorio Veneto. Over plassen der framme hever klippen med borgruinen seg, og til høyre har du et storslått panorama over det landskapet du nettopp kjørte gjennom.
Stopp her og gå bort til den praktfulle balustraden mot dalen. Hvis varmedisen ikke er for tett, kan du skimte Roma der borte i sørøst, seks mil unna. Ercole, som har et lite verksted i den ene garasjen vår, sier at du på en klar dag skal kunne skjelne kuppelen på Peterskirken. Og bak den evige stad, Colli Albani, Albanerfjellene. I sekstenårsalderen sto jeg på den høyeste av dem, Rocca di Papa, paveklippen, og speidet nordover med blikket vendt mot Roma og Tolfafjellene. Tre tiår og litt til. Ungdomsforelskelsen til dette landskapet har utviklet seg til noe annet, som virker djupere og mer varig, men fortsatt kan jeg kjenne det samme suget som jeg kjente den gang når jeg kommer rundt en sving og får se en klippeby klamre seg fast ved kanten av avgrunnen.
Piazzaen er det sosiale tyngdepunktet i byen. Fra seks til åtte hver ettermiddag er det myldretid, lo struscio, og på fredag formiddag marked. Hit går man for å se og bli sett, for å vise fram den nyfødte eller den nye kjæresten og for å kjøpe fisk og grønnsaker. På den varmeste tida midt på dagen er piazzaen nærmest øde. En gubbe eller to står i Bar Belvedere og nipper til en øl. Gjør som dem. La landsbydøsigheten synke inn over deg og prøv å bli kvitt storbytempoet som du hadde med deg fra Roma og motorveien. Det er ingenting som haster.
«Har du gått i kloster,» spør venner og bekjente, blandingen av ironi og misunnelse er elendig kamuflert. Vi har altså blitt med på et av de sprøeste, men også et av de artigste sameieprosjektene jeg har vært borti. Centrostudi Italo-norvegese di Tolfa, eid av et andelslag med syttifem andeler, ble etablert i 1995 og overtok formell eiendomsrett i 1997 til noen bygninger som i seksti år rommet et lite nonnekloster. En villa i nyklassisk romersk stil, opprinnelig bygd for tekstilfabrikanten Carlo Mariani, som ville komme seg litt opp i høyden fra Roma, seinere solgt til en fransk nonneorden som bygde en kirke og noe som i dag er en barnehage. Barnehagen har kommunen kjøpt og resten var nonnene så heldige å få solgt til en gjeng med gærne nordmenn, og bra var det. Hvis fjerdeparten av våre ambisjoner med stedet slår til, vil den kulturelle kontaktflaten mellom Italia og Norge ha økt med et ikke ubetydelig antall prosent. Vi har noe over 3000 gjestedøgn på senteret hvert år. I en by på 5000 innbyggere som ikke har verken hotell eller albergo, det tall som teller. Det blir en del pasta, vin, maialino alla porchetta og lærvesker av sånt.
I denne byen bodde jeg i fire måneder i 1997 og ble kjent med folk, landskap, kultur og historie. Og ikke minst: jeg ble godt kjent med stedets vin og kokekunst. Språket kom på kjøpet, skal du fungere til daglig i Tolfa, må du snakke italiensk. Det betyr ikke at min italiensk ville bestått noen eksamen. Jeg har bestemt meg for at italienerne foreløpig ikke får mer enn tre, høyst fire verbtider av meg. Til gjengjeld skal de få en masse substantiver og adjektiver, pronomener og bindeord. Dette anrettes med kraftige armbevegelser og en dertil uttale og blir tatt i mot med stor medfølelse. Italienere er tolerante mennesker.
Det var tre grunner, vi nordmenn bør alltid ha noen grunner for å føle oss vel; det var altså tre grunner til at jeg (vi) ble med på dette ville prosjektet. For det første ville jeg vekk fra ekornhjulet en periode, om ikke annet så for noen måneder. Hardjobbing er helt OK, men innimellom er det godt å kjenne at en lever også. For det andre ville jeg gjerne lære et nytt språk i et nytt samfunn. For det tredje ville jeg gjerne ha tid til å skrive, formulere tanker om andre ting og på andre måter enn det hverdagen krever.
Og hvis noen ennå er i tvil, man blir ikke Ibsen av å flytte til Italia, eller noen D.H. Lawrence for den del. Den gamle husnissen hjemmefra følger med på lasset, men du møter gubben på en annen måte enn hjemme. Metoden anbefales.
Pål Steigan
Tolfa i april 2000
