Mindre enn 400 familier bak halvparten av valgstøtten i USA

0

Tidligere president Jimmy Carter sa nyig at USA nå er bare «et oligarki med ubegrensede bestikkelser som er kjernen i det å bli nominert eller valgt til president.»

New York Times gir gammelpresidenten rett gjennom å vise at mindre enn 400 familier står bak om lag halvparten av donasjonene til valgkampen.

Fewer than four hundred families are responsible for almost half the money raised in the 2016 presidential campaign, a concentration of political donors that is unprecedented in the modern era.

Valgdonasjonene gjenspeiler hvordan store penger og politikk er blandet sammen i USA, skriver NYT. En bitteliten minoritet av landets befolkning har sikret seg store deler av dets rikdommer. Disse rike folkene har fått Høyesteretts godkjenning til å bruke penger på å påvirke valgene. Og hvem er så disse rikingene som betaler årets valgkamp?

At least 67 are billionaires or married to one, according to Forbes. Some of the donors inherited wealth, but many are self-made: publicity-shy investors who earned billions in high-frequency trading, oilmen made rich by the fracking boom, and entrepreneurs whose bets in the health care industry have made them both wealthy and politically connected.

Gjennom såkalte super PACs kan donorer gi ubegrensede pengesummer, som så sluses ut til enkelte kandidaters kampanjer. (PAC = political action committee). NYT nevner som eksempel Unintimidated PAC, ei gruppe som støtter Scott Walker fra Wisconsin. Walker ble beryktet for sin knallharde kamp mot fagorganiserte i offentlig sektor.

To tredeler av pengene til Walkers superPAC kommer fra fire familier:

the Wisconsin roofing billionaire and union foe Diane Hendricks; the Ricketts family of Nebraska and Illinois; the New York investor Len Blavatnik; and the Uihlein family of Illinois, whose members descend from the founders of the Joseph Schlitz Brewing Company.

Eller som det heter i en vitenskaplig avhandling fra Princeton og Northwestern Universities som har tittelen Testing Theories of American Politics: Elites, Interest Groups, and Average Citizens:

Det sentrale punktet som kommer fram gjennom vår forskning er at den økonomiske eliten og de organiserte gruppene som representerer forretningsinteresser har vesentlig uavhengig påvirkningskraft på den amerikanske regjeringens politikk, mens massebaserte interessegrupper og vanlige borgere har liten eller ingen innflytelse.

NYT peker på at det ikke bare er de 0,01% som betaler valgkampen, men at de også er tett sammenvevd sosialt:

Many of the country’s biggest donors are not only financial peers but also friends, members of an elite class of contributors who gather at events like the Club for Growth’s annual Palm Beach retreat on the right, and the closed-door meetings of the Democracy Alliance on the left. Almost half live within a few metropolitan areas, sometimes in the same buildings: near Dallas, Houston and New York City, or across the sunny sprawl of southern Florida.

Jeg anbefaler også denne artikkelen av Jon SchwartzThe Intercept: “Yes, We’re Corrupt”: A List of Politicians Admitting That Money Controls Politics.

Forrige artikkelHembiträdet är tillbaka
Neste artikkel1950 var året da det ble så bratt
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).