oss 100 kroner!
«USA vil snart sende krigsskip for å utfordre Kina,» skriver Time. USAs forsvarsminister Ashton Carter krever at Kina stopper sin utbygging av kunstige øyer i Sørkinahavet. Og han forsikret om at USA vil «fly, seile og operere» i hele regionen uansett. Kina på sin side fordømte de amerikanske uttalelsene og kalte dem «absurde».
Stormaktskonflikt
Det er mange kryssende interesser i disse havstrekningene. I tillegg til Kina gjør Malaysia, Brunei, Vietnam, Filippinene, Taiwan og Japan krav på områder som delvis overlapper hverandre. Særlig er Kinas krav (som er identisk med Taiwans) svært omfattende. Jeg skal komme tilbake til disse konfliktene. De handler om fiske, olje, mineraler, og ikke minst om militære posisjoner og nasjonal stolthet.
Men mellom USA og Kina handler dette først og fremst om stormaktsinteresser. USA skaffet seg hegemoni over Stillehavet etter Japans kapitulasjon i 1945, og denne posisjonen ønsker USA å beholde. Landet har verdens overlegent største marine utstyrt med hagarskipsgrupper, landgangsfartøyer, undervannsbåter og fly. USA ønsker å kontrollere havområdene helt opp til Kinas kyster. Med en slik posisjon vil USA i en framtidig konflikt kunne blokkere for eksempel oljeleveranse til Kina sjøveien. Eller man kan lansere et angrep mot Kina over ei lang linje svært nær Kinas storbyer.
For Kina er situasjonen et speilbilde av den amerikanske. For å sikre seg mot et angrep fra havet ønsker Kina å kontrollere så store havområder som mulig langs kystene sine. Kinesisk maritim doktrine snakker om den første linja av øyer. Det er ei linje som går fra Sørkinahavet og i brede buer langs vestkysten av Filippinene, østkysten av Taiwan og fram til sørspissen av Japen og på nordsida fram til Kamtchatka.
Opprustning
USA har stort sett vært herre over disse havområdene. Som verdens nest største økonomiske stormakt på rask vei oppover ønsker Kina å gjøre noe med dette. De seinere åra har Kina bygd opp en moderne marine med avanserte våpen. Det gjelder ubåter, avanserte overflatefartøyer, flyvåpen, anti-skip ballistiske missiler, kryssermissiler og et omfattende kommunikasjons- og kommandosystem, inklusive satelittovervåking og droner. Dette er fulgt opp med bedre logistikk, vedlikehold og utdanning. I en rapport til USAs kongress 23. desember 2014 skriver marineeksperten Ronald O’Rourke:
Observatører tror at Kinas modernisering til sjøs er rettet mot å utvikle kapasiteter for å oppnå følgende: kontrollere situasjonen overfor Taiwan militært, om nødvendig sikre eller forsvare Kinas territoriale krav i Sørkinahavet og Østkinahavet, sikre Kinas syn om at det har rett til å regulere den militære aktiviteten innenfor sin 200-mils økonomiske sone, trenge USA ut av det vestlige Stillehavet og konsolidere Kinas rolle som ledende regional makt og stormakt på globalt plan.
USA har dominert havet med sine hangarskipsgrupper. Men hangarskipene er dyre. USS Gerald R. Ford kommer til å koste over 12 milliarder dollar. I tillegg koster skipets flypark 70% på toppen av det igjen. Og enda så mektige de er, så er disse skipene sårbare for nye typer missiler og annet artilleri. I 2013 oppdaget den amerikanske marinen et missil som skremte garvede krigere. Det dreier seg antakelig om et lavtgående kinesisk missil som er så avansert at det kan senke et hangarskip.
Kina har også testet et hypersonisk glidemissil som kan operere i ti ganger lydhastigheten. Kina jobber også med en ny teknologi som reduserer motstanden i vannet slik at et fartøy eller et missil kan oppnå overlydshastighet eller vel så det under vann.
Dette rustningskappløpet kan teoretisk komme til å forvandle de uovervinnelige hangarskipene til sitting ducks, lettkjøpte mål, og dermed forrykke hele den maritime militærbalansen. Naturligvis svarer USA med å ruste opp på sin side – og det blir ikke med flere hangarskip.
Sandslottene
Det er i dette perspektivet en bør se ordkrigen om sandslottene, som USA kaller dem, i Sørkinahavet, altså Kinas utbygging av infrastruktur og muligens baser på skjær, holmer og undervannsskjær.I følge USA har Kina skapt nytt land i en størrelsesorden av to millioner kvadratmeter. USA har fordømt dette, og hevder at det er i strid med havretten. Men problemet er at alle landa som gjør krav på disse havområdene gjør det samme. Vietnam har for eksempel bygd ut 200.000 kvadratmeter.
(Council on Foreign Relations har publisert denne oversikten over Kinas maritime konflikter. Den er preget av et amerikansk syn, men det er en nyttig oversikt. Se også Asia og de mange havkonfliktene av Anders C. Sjaastad, NUPI.)
Og nettopp Vietnam er det landets gamle fiende USA prøver å få på sin side i konflikten med Kina. USAs forsvarsminister Ashton Carter var i Vietnam 1. juni og undertegnet en «joint vision statement» for å prøve å etablere en slags allianse. Men sjøl om Vietnam har gode grunner til å være skeptisk til Kinas motiver, har landet absolutt erfaringer med USA som gjør at skepsisen også der er stor.
Kina avviser den amerikanske kritikken og sier at de vil fortsette sin utbygging. Det er heller ikke så sikkert at denne utbygginga bryter med havretten – og hvis den skulle gjøre det, så er det altså flere som er ute i samme ærend.
Vestlige medier har sitert den halvoffisielle kinesiske avisa Global Times for å ha sagt at «dersom USA fortsetter å kreve en stans i Kinas aktiviteter i Sørkinahavet, så er en krig mellom de to landa uunngåelig». På den andre sida skriver den samme avisa at en «verdenskrig er usannsynlig i overskuelig framtid».
Amerikaneren John Glaser, som er redaktør for Antiwar.com, skriver i The Guardian at «problemet er ikke at Kina stiger opp, men heller at USA insisterer på å opprettholde sin militære og økonomiske dominans i Kinas bakgård». Og han mener at en krig kan unngås dersom USA oppgir sitt imperium. Noe som riktignok ikke virker direkte sannsynlig.
Regionalt diplomati … og utskjelling
Alle kyststatene i dette området har legitime interesser i disse havområdene. De ønsker å utnytte ressursene til havs, og de har alle historiske grunner til å hevde sine krav. Problemet er at disse kravene overlapper hverandre, og at det ikke finnes noen enkel formel for å avgjøre hvem som har rett. Det eneste som kan avklare dette på fredelig vis er forhandlinger og i siste instans kompromisser og praktiske løsninger.
I Vietnam har misnøyen med Kinas politikk ført til anti-kinesiske opptøyer så seint som i 2014. Samtidig er reisende fra Kina den overlegent største turistgruppa, og Vietnam er svært avhengig av handelen med Kina. En fjerdedel av landets import kommer fra den store naboen i nord.
Partisjefen i det regjerende kommunistpartiet i Vietnam, Nguyen Phu Trong, var på besøk i Beijing i april 2015 for å møte president og partisjef i det kinesiske kommunistpartiet, XI Jinping, og de understreket begge sin interesse for samarbeid og den vietnamesiske delegasjonen uttrykte sin støtte til den kinesiske planen om en maritim silkevei. Xi sa at de gikk inn for å “seek common ground while shelving differences, and control their disputes to ensure that the bilateral relationship will develop in a right track.” Og det er nok den kinesiske formelen for hvordan konfliktene skal takles.
Filippinenes president Benigno Aquino III var ikke like vennlig innstilt da han sammenliknet Kina med nazi-Tyskland på grunn av konfliktene i Sørkinahavet. Dette utløste naturligvis en skarp kritikk fra kinesisk side. USA prøver bokstavelig talt å fiske i rørt vann og utnytte disse konfliktene for å piske opp stemninga mot Kina og styrke sine egne posisjoner, som for eksempel igjen å skaffe seg baser på Filippinene.
Krig mellom USA og Kina?
Dette er en farlig konflikt. Potensielt kan den føre til krig mellom USA og Kina. Det jeg har sett av bakgrunnsstoff tyder imidlertid ikke på at en slik krig er nært forestående. USA har ikke mer enn så vidt begynt på sin «vending mot Asia» og sjøl om det er mange konflikter USA kan spille på overfor Kina, så er heller ikke Kina uten muligheter til å skape allianser og kompromisser. USA har med sin aggresjon overfor Russland klart å forene Russland og Kina i en strategisk allianse. Og forholdet mellom Kina og den andre asiatiske giganten, India, er bedre enn på svært lenge, ikke minst på grunn av det økonomiske samarbeidet i BRICS. Dessuten har Kina noe alle strateger ønsker seg – de har tid.
USA er som kjent også bundet opp i restene av tapte kriger i Vest-Asia og har knyttet store styrker til en nesten-krig mot Russland. Å gå på Kina i en slik situasjon ville være gal manns verk. Men på den andre sida – hvilke av USAs kriger de siste tiårene har vært klok manns verk?
—
Les også:
Økonomisk krig mot Kina? I så fall taper USA.
USAs strategi for konfrontasjon med Kina
——————
Hvis du liker denne bloggen og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, så går det an å gi en stor eller liten gave via PayPal.
