oss 100 kroner!
Slik lyder overskriften på en artikkel i det velrennomerte amerikanske tidsskriftet Foreign Policy fra 2013:
The U.S. use of nuclear weapons against Japan during World War II has long been a subject of emotional debate. Initially, few questioned President Truman’s decision to drop two atomic bombs, on Hiroshima and Nagasaki. But, in 1965, historian Gar Alperovitz argued that, although the bombs did force an immediate end to the war, Japan’s leaders had wanted to surrender anyway and likely would have done so before the American invasion planned for November 1. Their use was, therefore, unnecessary. Obviously, if the bombings weren’t necessary to win the war, then bombing Hiroshima and Nagasaki was wrong. In the 48 years since, many others have joined the fray: some echoing Alperovitz and denouncing the bombings, others rejoining hotly that the bombings were moral, necessary, and life-saving.
Og nettavisa fortsetter:
If the Japanese were not concerned with city bombing in general or the atomic bombing of Hiroshima in particular, what were they concerned with? The answer is simple: the Soviet Union.
Artikkelforfatteren, Ward Wilson, gjennomgår situasjonen i Japan rett før kapitualsjonen og viser at det sannsynligvis ikke var atombomben, men faren for en snarlig sovjetisk invasjon, som gjorde at Japan kapitulerte. Og han peker på at hvis dette stemmer, så spenner det beina under hele den narrativen USA har bygd opp rundt krigsavslutninga. Bombinga av Hiroshima og Nagasaki kunne kanskje rettferdiggjøres hvis det faktisk var den som gjorde at krigen tok slutt. Men hvis det ikke var det, blir kritikken av bruken av atombomben ytterligere forsterket. USAs narrativ tar også sikte på å redusere betydninga av Sovjetunionens rolle i annen verdenskrig. På samme måte har man fått folk til å tro at det var landgangen i Normandie i 1944 som avgjorde kampen mot Hitler, mens det i virkeligheten var den røde armé og det sovjetiske folket som knekte ryggraden på brorparten av Hitlers armeer.
En del av oss har vært klar over dette lenge. Det interessante her er at et så framtredende tidsskrift som Foreign Policy argumenterer så godt for det.
