oss 100 kroner!
Boka til Thomas Piketty satte et skarpt søkelys på de skrikende urettferdige og økende ulikhetene i verden. En fersk rapport fra Oxfam viser at de rikeste 1% av verdens befolkning vil eie mer enn de resterende 99% om trenden fra de siste åra fortsetter i to år til. I dag eier de 80 rikeste personene 1,9 trillioner US$, like mye som de 50% fattigste (1 trillion = 1000 milliarder). Ikke bare blir de rikeste rikere, de fattigste blir også fattigere. Deres samlede rikdom gikk ned fra ca 2,6 trillioner US$ i 2009 til 1,8 trillioner i 2014, en nedgang på ca 30%. Mange andre rapporter viser liknende tall.
Erik Plahte tar her opp de enorme ulikhetene i verden og setter dem i forbindelse med det samlede økologiske fotavtrykket som verdens land setter i dag.
Rikdommen til de rikeste består ikke først og fremst av smykker, luksusboliger og svære lystyachter. De har aksjer i de største bankene, forsikringsselskapene og fondsforvalterne, industribedriftene, oljeselskapene, flyselskapene, medieselskapene og matvarebedriftene, obligasjoner og andre verdipapir, valutabeholdninger. Med slik eiendom følger selvsagt profitt — fra 2010 til 2014 økte rikdommen deres med omtrent 50% — og økonomisk makt. Med økonomisk makt følger politisk makt. Fire store forvaltningsselskap i USA — Black Rock, State Street, Vanguard og Fidelity — forvalter en kapital på ca 12 trillioner US$. I USA og EU bruker de store kapitalgrupperingene mange hundre millioner dollar i året på lobbying. Ledelsen i disse fire selskapene har nok mer direkte og mer effektive måter å nå fram på overfor administrasjonen i Washington.
For disse finansgigantene er det én ting som gjelder — profitt, å få avkastning på kapitalen. De kjemper med nebb og klør mot ethvert forslag om å gi avkall på det meste av rikdommen for å utjevne forskjellene mellom fattig og rik. Men sett at det på magisk vis — eller etter en samfunnsomveltning — lot seg gjøre. Hva ville en slik utjevning innebære? Hvor mye ville det bli på hver?
Viktigere enn å se på rikdom er det å se på ressursforbruket. Det er ikke er noen grense for hvor høy rikdommen kan bli, men Jorda setter grenser for hvor mye ressurser vi til sammen kan forbruke.
De grønne søylene i figuren viser hvordan totalforbruket i verden fordelte seg i 2008. (Ulikhetene har ikke blitt mindre siden da.) Hver stolpe representerer 1/10 av verdens befolkning (en decil). Den fattigste tidelen forbruker bare 0,5% av ressursene. Den rikeste tidelen forbruker 59%, nesten 120 ganger så mye. Dette er ikke en liten gruppe superrike, hver tidel omfatter jo ca 700 millioner mennesker, nesten like mye som folketallet i G7-landene (USA, Canada, UK, Frankrike, Tyskland, Italia og Japan). Det hører med i bildet at den rikeste delen av verden bare kan opprettholde sin velstand ved at ulikheten blir opprettholdt. For det er de fattigste som gjør alt det billige arbeidet som er grunnlaget for velstanden til de rikeste 10%.
En rimelig tolkning av utjevning må være at alle får bruke tilnærma like mye av ressursene, dvs 10% av forbruket på hver decil (den svarte, horisontale streken i figuren). U-landene streber etter vestlig levestandard. Men om hele verdens befolkning skal opp på den rikeste tidelens nivå (svarer til de røde søylene), vil det kreve nesten seksdobla ressursforbruk. (Samla høyde av de grønne søylene er 100%. Legger vi til de røde søylene, blir samla høyde 59% x 10 = 590%.) Ifølge rapporten Living Planet Report 2014 fra World Wildlife Fund bruker vi i dag så mye fornybare ressurser at vi ville trenge 1½ jordkloder for å reprodusere dem. Selv dagens forbruksmønster er det ikke mulig å opprettholde i lengden. Om alle skulle bruke like mye som den høyeste decilen, måtte Jorda være 6 x 1,5 = 9 ganger så stor for ikke å utarme miljøet.
Situasjonen er egentlig er enda mer ekstrem. Folketallet på Jorda øker, og ventes å nå nærmere 10 milliarder i 2050. Ifølge regjeringas Perspektivmelding fra 2012 regna OECD da med at verdens samlede BNP vil øke med ca 2,8% i året. Det ser ikke så mye ut, men vil føre til at forbruket i 2060 blir fire ganger så høyt som i 2011. Det syntes den rødgrønne regjeringa var fint. Ikke et ord i Perspektivmeldinga om at dette langt overskrider Jordas bæreevne om det ikke skjer omfattende teknologiske framskritt og omlegginger. Om denne veksten kommer i tillegg til at alle skal opp på Vestens høye forbruksnivå, vil det kreve 9 x 4 = 36 jordkloder.
Høsten 2014 kom FNs klimakommisjon med rapporten Better Growth, Better Climate, The New Climate Economy Report. Den påstår at teknologiske framskritt de neste 10-15 årene vil gjøre det mulig å løse både klimaproblemene og en rekke miljøproblemer, og dessuten føre til fortsatt økonomisk vekst. Dette standpunktet kjenner vi igjen fra Brundtland-rapporten Our Common Future som kom i 1987. At Jordas materielle ressurser nødvendigvis er begrensa og at dette setter grenser for hvor mye økonomien kan vokse, ser ikke ut til å ha vært like lite i FN-kommisjonens tanker som hos OECD og den rødgrønne regjeringa.
Nå stagnerer verdensøkonomien. IMF World Economic Outlook oktober 2014 er ikke lystelig lesning: Svakere vekst i USA (0,8% pr år), lavere aktivitet i Russland og the Commonwealth, stagnasjon i euro-området, nedgang i Italia, ingen vekst i Frankrike, og en uventa svakhet i Tyskland i andre kvartal. Svakere vekst i BNP enn venta i Japan, lavere aktivitet i Kina i første kvartal. I euro-området har inflasjonen avtatt til 0.4% pr år. (Se også kommentaren til Michael Roberts på https://thenextrecession.wordpress.com/2015/02/01/growth-inequality-and-davos/.) Er dette bekymringsfull fordi det har ført til over 25 millioner arbeidsløse i EU og over 200 millioner på verdensbasis? Kanskje, men først og fremst fordi det kapitalistiske systemet bryter sammen uten vekst. Uten vekst ingen avkastning på kapitalen, bare opprør og protester fordi økonomien går i stå og elendigheten brer seg. De herskende elitene gjør hva de kan for å opprettholde den økonomiske veksten fordi ingen vekst er økonomisk umulig, enda langvarig vekst er fysisk umulig. Innen ramma av den kapitalistiske økonomien fins det ingen løsning. Vår tids politiske og økononiske elite er derfor ekstremt kynisk. De vil at ikke bare skal overforbruket av ressurser fortsette som i dag, det skal øke. Den dagen det ikke går lenger, er det de fattigste som kommer til å omkomme av sykdommer, sult og ressursmangel.
Om de faktiske ressursene på Jorda skulle fordeles jamnt og på en bærekraftig måte, måtte totalforbruket av fornybare ressurser reduseres fra 1,5 jordkloder til 1, dvs. ned til 67% av dagens forbruk, med 1/10 eller 6,7% på hver decil. Andelen til den rikeste decilen måtte altså ned fra 59% til bare 6,7% av totalforbruket. På den andre sida ville 70-80% av befolkninga få det bedre, til dels veldig mye bedre. Drastisk! Men realistisk? Neppe. Et bærekraftig ressursforbruk er bare 2/3 av dagens. Men de to rikeste decilene bruker langt mer enn dette, over 3/4. Dagens ressursforbruk og skeivfordeling gir altså ikke engang rom for så mye som de rikeste 20% av menneskeheten. Er det en løsning at ulikheten består? Nei, for de fattige landene aksepterer det ikke. De vil opp på Vestens nivå. Om ulikheten skal bestå, må Vesten fortsette å holde dem nede med makt, økonomisk og militær.
Vil det ikke komme teknologiske nyvinninger som sparer energi, som erstatter stål og sement med lette og ultrasterke materialer av karbonfibre? Med nok energi fra nye, fornybare energikilder kan man utvinne ferskvann fra havet, dyrke jorda mer effektivt, erstatte kjøtt fra levende dyr med kunstig produsert kjøtt og mat fra alger. Mer datastyring og robotisering kan effektivisere produksjonen, omfattende og effektiv resirkulering kan gjenvinne minkende ressurser, bygninger kan gjøres energinøytrale, transport kan gjøres mer energiøkonomisk og reduseres med mer desentralisert produksjon, osv. Mye av dette vil sikkert skje — men bare dersom det er økonomisk lønnsomt, uansett hvor sosialt nødvendig det måtte være. Har det ikke vært sosialt nødvendig i flere årtier å kutte utslippene av CO2? Utvilsomt, men ikke økonomisk lønnsomt. Har det skjedd? Nei. Hvilken politiker har styrke til å stå imot kapitalens lønnsomhetskrav? Ingen.
Med færre folk på Jorda ville det bli mere på hver. Mange har prøvd å anslå hvor mange mennesker Jorda kan bære i det lange løp. Joel E. Cohen nevner flere enn 65 i How Many People can the Earth Support?. Anslagene spriker vilt. De fleste av nyere dato ligger mellom 4 og 20-30 milliarder. Dette bare understreker at det er umulig å si hvor stort folketallet vil bli i framtida. De høyeste estimatene er nok urealistiske. Er det et mål at antallet skal bli så høyt som mulig? I verste fall kan det bli null. Tallene over tyder på at folketallet må kraftig ned om det skal monne. Men det hjelper lite å «eliminere» de aller fattigste, for de bruker så liten del av ressursene. Skulle det monne, måtte mange milliarder forsvinne, f.eks. hele 90% om ressursforbruket skulle halveres. På den andre sida ville det holde å kutte ut forbruket til de 10% rikeste.
Folketallet kan gå ned fordi færre blir født eller fordi flere dør. Folk kan velge å få færre barn som følge av en demokratisk forankra politikk. Eller dødeligheten kan øke som følge av store kriger, epidemier, rasert helsevesen, katastrofer, vann- eller matmangel eller fordi store områder blir ubeboelige på grunn av klimaendringer. Folketallet kan også gå ned på grunn av overgrep som er så groteske at vi ikke liker å tenke på dem. Det eneste som er sikkert, er at enten det ene eller det andre vil skje: enten planmessig og kontrollert ved at fødselsraten går ned, eller ved at dødeligheten øker (og kanskje også fødselsraten avtar) på brutalt og nådeløst vis.
Betyr det at kapitalismen som system er dødsdømt og med nødvendighet vil bli erstatta av et sosialistisk samfunnssystem? Det tror jeg ikke. I verste fall kan samfunnsordenen gå i oppløsning slik vi har sett det i mange land de siste åra — Afghanistan, Libya, Syria, Irak — og bli erstatta av barbari. Produksjonsmidler kan bli rasert, verdier bli tilintetgjort, sosiale strukturer bli brutt opp, millioner bli hjemløse flyktninger og gå til grunne. Men så, smått om senn, kan et nytt kapitalistisk samfunn vokse fram. Slik trenger det sjølsagt ikke gå, men uten en vellykka kamp for et nytt samfunn er det et mulig perspektiv.
