Jeg var innom en interessant diskusjon om sekstimersdagen for et par uker siden. Der så jeg at enkelte av deltakerne la til grunn en prognose fra Statistisk sentralbyrå som sa at norsk økonomi vil være tre ganger så stor i 2050 som i dag. Det er en uheldig måte å argumentere på – ikke minst fordi det aldri kommer til å skje. Og dersom det hadde skjedd, hadde det vært en katastrofe.
Hvis økonomien skal vokse seg tre ganger så stor på 35 år forutsetter dette en vekst på 3,2% i året. Det har ganske riktig vært tilfelle mellom 1950 og 1985, men å gå ut fra at det vil bli gjentatt mellom 2015 og 2050 er svært fjernt fra realitetene. 3,2% vekst betyr at økonomien skulle bli 23 ganger så stor som i utgangspunktet på 100 år. De råvarene, den matjorda, den energien og de råstoffene finnes ikke. Og når vi vet at Norge allerede i dag har et økologisk fotavtrykk som er bortimot tre ganger så stort som det økologiske fotavtrykket verden tåler i gjennomsnitt, ser vi at dersom det hadde vært mulig, så hadde det vært forferdelig. Grafen nedenfor viser hva 3,2% vekst er for noe.
Kampen for sekstimers dagen er viktig. Jeg støtter den helhjertet. Men den kan ikke baseres på villedende argumenter. Det blir ingen vekst på 3,2% i året. I øyeblikket er det knapt vekst i det hele tatt og norsk oljeproduksjon er på vei inn i solnedgangen. Kampen for sekstimersdagen er derfor ingen kamp om smarte argumenter for å overbevise eliten, men en kamp for å redusere profitten og øke arbeiderklassens andel av økonomien. Tro ikke at det kan gjøres annet enn gjennom en beinhard klassekamp.
