Coop kjøper Ica – enda mer monopolisert varehandel

16

Norsk detaljvarehandel har vært dominert av fire grupper: Norgesgruppen, Rema 1000, Ica og Coop. Ut over dem finnes det nesten ingenting. Nå kjøper Coop Ica.

Mest monopoliserte varehandel

Maktutredningen har vist at Norge har den mest monopoliserte detaljhandelen blant land det er naturlig å sammenlikne med. Fram til 2012 har 99,9% av detaljhandelen vært kontrollert av fire store monopoler. Markedssjefen i Mills fortalte meg en gang at når han skulle ha kundemøte, så holdt det å møte fire mann. Når han fikk en avtale med hver av de fire, så hadde han dekket hele Norge. Disse fire monopolene er det som bestemmer hva vi spiser og kjøper forøvrig. Regjeringa har vært opptatt av å sikre det den kaller konkurranse i dagligvarehandelen. Men denne modellen er et klassisk oligopol, hvor tilbyderne er så store at de er i stand til å styre prisen. Slik så maktfordelinga ut i 2012:

eiere i varehandel

Etter dette har Norgesgruppen styrket seg mens Coop og Ica er blitt svakere. Billigkjedene har etablert en liten posisjon. I et slik oligopol vil den svakeste gruppa være klar for oppkjøp, så det er helt klassisk at Coop nå offentliggjør at de vil kjøpe Ica. Hvis Konkurransetilsynet godkjenner kjøpet, vil maktfordelinga se omtrent slik ut bygd på tall fra 2013:

eiere i varehandelen 2014

NB: Dette er bygd på tall fra 2013, så det er antakelig noen små forandringer. Billigkjedene har styrket seg, men det er tvilsomt om de utgjør så mye som 4%.

Ikke bare kontrollerer de så godt som all maten vår – de ødelegger byene våre også

(Klipp fra min blogg De eier maten vår og ødelegger byene våre)

I sommer var jeg på en liten ferietur på Nordvestlandet. Det var utrolig vakkert som mye av dette landet vårt, men det var noe annet jeg la spesielt merke til. Vi lå på Molde camping i tre døgn og fikk sett litt på Molde by – og handelsnæringa i Molde.

Mellom Røkkeløkka og Thons storsenter

Molde er jo en sjarmerende, liten by med en svært vakker beliggenhet ut mot Moldefjorden. Den bymessige bebyggelsen er tre gater parallelt med fjorden og 7-8 gater på tvers. I vestre ende har Kjell Inge Røkke satt sitt stempel på byen med Seilet hotell og Aker stadion. Dette visste jeg godt fra før. Det jeg ikke var klar over var at det er en annen milliardær som antakelig gjør vel så mye med samfunnsliv og økonomi i Molde som Røkke, og det er Olav Thon. I øst avsluttes i realiteten «rosenes by» med et kjøpesenterhelvete. Molde storsenter og Amfi Roseby kjøpesenter. Begge eies av Olav Thon. Det disse sentrene gjør med Molde er typisk:

  • De blokkerer noen av byens beste tomter for annen og mer human byutvikling.
  • De suger energien ut av handelsnæringene i Molde sentrum.
  • De utgjør et brutalt og estetisk svært skjemmende område i en liten by.
  • De sørger for at mesteparten av varehandelen i Molde blir bilbasert.
  • De dikterer mye av infrastrukturen i Molde.
  • De har skapt et system for bilbasert varehandel.

Sandvika er verre

Det var et sjokk å oppleve denne sida ved Molde. Men det finnes langt verre eksempler. Det groveste av dem alle er Sandvika storsenter.

Sandvika ligger i utgangspunktet vakkert til ved Oslofjoden. Vinteren 1895 bodde den franske maleren Claude Monet i Sandvika og han lot seg inspirere av den vakre naturen til å lage noen fine landskapsbilder, blant annet Løkke bro.

Takket være korrupte lokalpolitikere, aggressive handelkapitalister og diverse sosialdemokratiske og høyreorienterte regjeringer har denne naturperlen blitt et helvete av kjøpesentre og trafikkmaskiner.

Handelskapitalen har på denne måten

  • Ødelagt Sandvika for generasjoner.
  • Umuliggjort rasjonell byutvikling basert på sykkel og fotgjengere.
  • Lagt beslag på de beste tomtene.
  • Privatisert nesten hele sentrum.
  • Lagd en bilbasert kjøpemaskin som har store konsekvenser for hele kommunen og langt ut over kommunegrensene.

Samtidig bygges det drabantbyer uten liv og sjel og der innbyggerne blir avhengige av dette bilbaserte senteret.

Økologisk forbrytelse

Det hjelper ikke å oppfordre folk til å bruke bilen mindre og sykle og gå mer når infrastrukturen, byene og tettstedene bygges på denne måten. Denne infrastrukturen er en klimaversting. Den har et enormt økologisk fotavtrykk og må betraktes som en økologisk forbrytelse.

Forbildene for dette bilbaserte handelssystemet er naturligvis Walmart (eierne, familien Walton er den rikeste familien i verden) og K-mart i USA. De har tømt store bysentra i USA og gjort dem til matørkner. Skal du ha mat, må du sette deg i bilen og kjøre til et storsenter, en mall. Har du ikke bil? Har du ikke råd til bensin? Verst for deg!

 

 

 

KampanjeStøtt oss

16 KOMMENTARER

  1. Dessverre er det dette nordmenn flest vil har.Jeg har opplevd de mange ganger at enkelte mennesker har tatt initiativ til å skape alternativer som små butikker,bakerier,grønnsaksbutikker o.l.
    Men det har vist seg at støtten fra lokalsamfunnet har vart for svak eller ikke til stede i det hele tatt. Jeg tror hvis vi ønsker en forandring
    på dette området, så må vi forandre våre egne konsummønstrene.Hva skal man egentlig med det tiende kjøpesenteret som har ALLTID de samme 20 butikkene.
    Når vi som konsumenter begynner å støtte bedrifter som produserer lokal og kjøpe våre dagligvarer andre steder en rimi,kiwi eller en av de andre kjente aktørene.Så vil situasjonen kanskje forandre seg over tid.
    Pål du skriver at årsaken for den utviklingen ligger hos » korrupte lokalpolitikere, aggressive handelkapitalister og diverse sosialdemokratiske og høyreorienterte regjeringer » , så støtter jeg dette bare delvis. Jeg tror at vi som konsumenter har den største delen av ansvaret.
    Dette er derfor viktig å informerer om alternativer,etablerer nettverker for mennesker som ønsker en annen konsum kultur.
    For folk som har interesse for dette temaet kan jeg anbefaler ei bok » Niko Paech – Befreiung vom Überfluss» den er da dessverre på tysk.

  2. Om man bruker kommunist som skjellsord og med ironi så går vi mot et kommunistisk samfunn med et fåtall private eiere kanskje (Plutokrati:). Frikonkurranse-prinsippet fungerer dårlig med dagens samfunnsstruktur med storforetak som har nære på monopol på markedet og der man samarbeider mange ganger. Dagens kapitalistiske samfunns system religionen funker ikke idag. Vi må tenke nytt og det veldig raskt tur jeg da…

    «Takket være korrupte lokalpolitikere, aggressive handelkapitalister og diverse sosialdemokratiske….» se på et bedre lovverk og kontroll systemer samt skape en fri media er kanskje er noe og begynne med etter dagens fest er over:). Blir en dyr regning etter dette party ser det ut som..:)

    • Jeg er enig i at vi må tenke nytt, så hvorfor bruke gamle mekanismer som lover og kontroll systemer. Er det ikke ny tenkning å forandre egne holdninger.

      • Har vi ikke hatt en tid med «vi må jo stole på hverandre strategi» som det stod i avisen:) Nå ser vi ut og gjøre en Island 2 så hvorfor ikke prøve litt bedre juss der vi også bruker dagens informasjons teknologi som et verktøy?:)

  3. Coop er då eit faktisk eit kooperativ. Ein kunne tru det var bra nok for kommunistar også. Eit medlemskap i Coop kostar ikkje mykje. Det verkar som om kommunistane vil at staten skal eige alt. Det er har ikkje fungera bra der det er prøva. Kommunistane vil styre produksjon og også folk sitt forbruk. Utan at dei same kommunistane greier å gje noko svar på kor høgt forbruk folk skal ha. Eller kva for vare som skal lagast.

  4. Jeg har aldri vært i Molde så jeg kan ikke uttale meg om byen, men så at den kom ganske høyt opp på ei liste i Dagbladet over Norges fineste byer. Min søster som har studert der beskrev den som «stygg» men nok om det. Ålesund vant, nær sagt selvfølgelig.

    Ta en titt på kjøpesenteret «Brotorvet» på det lille tettstedet Stathelle på Telemarkskysten. Opprinnelig et fint lite sted preget av eldre husbebyggelse fra seilskutetida akkurat som naboen på andre siden av brua, Brevik. Makan til voldtekt av et sted tror jeg man skal leite lenge etter, se bildet i lenken selv. Jeg kan ikke kalle det annet enn korrupsjon når lokalpolitikere går inn for å ødelegge et sted på denne måten.
    Riksantikvaren tok sin søte og rettmessige hevn og fjernet Stathelle fra sin verneliste.

    I Brevik på andre sida er det nesten ikke butikker igjen, men heldigvis er byen bevart og vil forbli det siden stedet ikke er egnet for massebilisme. Kanskje en dag kommer butikkene tilbake, hvem vet?

    http://www.varden.no/nyheter/fjerner-stathelle-fra-verneliste-1.894361

    I det hele tatt er det trist med norsk arkitektur de siste tiårene, ikke bare kjøpesentre og kassene til Rema, Rimi osv. Lokale byggeskikker blir ikke holdt i hevd, og det er lite samsvar mellom byggs fasader som heller settes opp vurdert etter ren funksjonalitet, pris og tid for oppføring mm. Industrilignende bygg settes fortsatt opp midt imellom mer tradisjonelle trebygg med skråtak osv.

  5. Hvorfor er vi så sløve? Vi har muligheten til å boikotte Norgesgruppen og Reitan, men gidder ikke. Hadde nylig besøk av en fransk aktivist som lurte på hvorfor vi ikke selv grunnla de alternativene vi ønsker oss. Kooperativ Oslo har begynt å skaffe seg mat gjennom direkte kontakt med bønder etc. men det blir for smått. Nei, vi kjører bil til storsenteret, og innimellom en Harrytur, uten å tenke mer på det. Vi er virkelig sløve!

    • Nye kooperativbevegelser er absolutt en del av svaret. Coop er jo for lengst degenerert fra forbrukersamvirke til big business. Men nordmenn flest, også den såkalte venstresida, tror at denne tilstanden vil vedvare. De innser ikke at vi lever på en sprekkeferdig boble.

      • Også landsbygda har blitt en matørken, så ironisk det enn er. I grenda der jeg vokste opp var det tre nærbutikker i min barndom. Disse nærbutikkene baserte seg delvis på byttehandel. Min bestemor hadde høner og bakte kringler, som hun dels solgte og dels byttet inn i varer hun trengte på nærbutikken. Mine besteforeldre ble gode venner med kjøpmannen, og holdt kontakten lenge etter at han ble tvunget til å legge ned.

        USA har over 6000 eplesorter, i dag utgjør kun 3 sorter halvparten av omsetningen. Og kapitalismen skal liksom føre til valgfrihet?!?

        • Veldig gode poenger. I USA finnes det god statistikk om matørkner. Har du sett noe liknende i Norge?
          Her i Tolfa er det fire-fem slaktere, og de omsetter kortreist kjøtt.

          • Nei, det med eplesortene har jeg fra David Bollier. Glemte boka hans hos foreldrene mine, men husker jeg det skal jeg finne igjen disse opplysningene så du får nøyaktige data. Han har forresten nylig gitt et intervju hos Levevei: http://www.levevei.no/2014/09/episode-106-the-commons-as-an-approach-to-governance-sustainable-resource-management-and-social-wellbeing/

            Personlig er jeg nok litt mer filosofisk anlagt, og samler ikke så mye på statistikk o.l. Derfor er jeg veldig glad fordi du gjør denne jobben så utmerket! Godt å kunne ty til steigan.no når man trenger litt fakta på bordet. Ikke alle lar seg imponere så lett av luftige filosofiske betraktninger.

            Tolfa virker som et vidunderlig sted, ikke minst fordi det er del av en slik stor og vidunderlig allmenning.

            Selv blir jeg rasende over den foreslåtte privatiseringen av Statsskogs eiendommer! Hvorfor kan de ikke heller gi forvalteransvar for disse eiendommene til den nye natursamfunnsbevegelsen: http://www.natursamfunn.no/

            Natursamfunnene skal organiseres som sterke allmenninger, men de sliter med å skaffe land. Disse kunne bety en revitalisering av allmenningene, slik det var i middelalderen. Hvor man fullt ut baserte seg på allmenningen som et felles naturgrunnlag for økonomi og fellesskap.

            Jeg har skrevet mer om dette her: http://www.magasinetkote.no/artikler/2014/3/25/grendeklynga-en-modell-for-framtida

            Jeg hater virkelig dette predatoriske markeds/stats-duopolet som har tatt makta i Norge, for meg fremstår dette som et siamesisk monster som river i filler allmenningheten og alt av fellesverdier.

            Her på Gjøvik forsøkte senterpartiet å privatisere kommuneskogene for noen år tilbake, forslaget ble nedstemt med en stemmes overvekt. Nå forsøker regjeringa seg på det samme med Statsskog. Alt skal privatiseres for å mette uhyrets umettelige appetitt. I virkeligheten skulle staten og markedet være allmenninghetens tjenere, men dette er snudd på hodet, og dette siamesiske monsteret predaterer på og river i filler allmenningene og våre fellesverdier, som det egentlig skulle beskytte. Som en gal hund som angriper sin herre og river ham i filler.

  6. I forhold til min ide ovenfor om å heller overføre Statsskogs eiendommer til allmenningheten, som de nye natursamfunnene, skrev George Monbiot et glimrende essay tilbake i 2011, som støtter mine tanker. Dette i forbindelse med privatiseringen av Englands statsskoger. Essayet har tittelen «Forest Chumps», og kan leses her: http://permaculturenews.org/2011/02/02/forest-chumps/

    Som dere ser av essayet var 84 % av den engelske befolkningen imot privatiseringen av deres statsskoger, jeg vil tro vi ville finne lignende tall for Norge. Grunnet denne forestående forbrytelsen mot den norske allmenningheten velger jeg å gjengi Monbiots svært aktuelle tekst her, og håper hans synspunkter også kan bli vektlagt i den norske debatten:

    «It took the previous Conservative government 13 years to propose a sell-off as unpopular as this one. The privatisation of the railways was opposed by 85% of British voters(1), and helped to derail John Major’s administration in 1997. Cameron’s plan to flog the public forest estate, presented to the nation after eight months in office, is opposed by 84% of the public(2). So much for his brilliant political instincts. And yet, stupid and destructive as this sell-off promises to be, it’s just a stone’s throw from something really interesting.

    The one good thing about this rotten government is that it recognises – in theory, though apparently not in practice – that there are more than two options for the ownership of common resources. Previous governments – both Conservative and Labour – have presented our choices in crude terms: an asset of benefit to the public can either be owned by the state or sold to businesses and private citizens. Both parties have asserted absolute ownership of resources in which we all have an interest. In order to privatise something, you must first claim that the government and the government alone owns it and has the right to decide who gets it and how it will be used. In this respect the Conservatives have championed state power just as fervently as Labour has.

    State and corporate power have more in common than their partisans suggest. In both cases a small elite uses our common treasury to further its own interests. Sometimes these interests coincide with the interests of the public, sometimes they don’t. There’s a role for state power and there’s a role for private enterprise, but there are dozens of models of ownership in between, which are neglected by both governments and their critics.

    In the past, Labour nationalised businesses which could have become either workers’ or customers’ co-ops. The Tories then privatised them without exploring the alternatives. Their shareholder democracy could have meant something: a bond-owning public, which retained a permanent and distributed stake in the utilities. Instead, it meant that a small proportion of the stock resided briefly in the hands of the middle classes before being sold on, while the management nicked many of the major assets. The public is not the same as the state. Nor is it simply the collective noun for atomised private citizens.

    This false choice makes even less sense when applied to the ownership of land. Absolute ownership by either the state or private interests is, in most parts of the world, a recent invention. Even after the Norman Conquest, when William I asserted a narrower concept of property than any previous English king had done, the common people retained rights over land which others owned. Their rights of usufruct, of grazing, pannage, estovers, turbary and piscary survived for many centuries before being terminated: first informally, later in wholesale acts of enclosure. Even today – as you can see from the pressure which forced the last government to recognise our rights to roam in the countryside, and the outcry with which its deregulation of the planning laws was met – we retain the sense that land is not like other property. Though it might be privately owned, the public retains an interest in it and certain rights over it.

    The government claims to be aware that there’s more to public life than either the state or business. In practice, its transition to the Big Society means little more than dumping state functions onto the voluntary sector, without the money required to discharge them. If some of the wealth and power now claimed by government were transferred to society, I would support the shrinking of the state. Instead, they’re being transferred to another elite: the corporate class that funds the Tory party.

    The creation of the public forest estate was as brutal as any other nationalisation. In the sitka spruce plantations which cover much of the Cambrian Desert in mid-Wales, I’m told that you can find entire farmsteads – houses, barns, pens and yards – compulsorily purchased by the state and now buried in darkness and sepulchral silence. The disposal of the English estate is likely to be as destructive as its creation, as forests managed by a radically-reformed commission are flogged to the highest bidder. But it needn’t be like this.

    As Andy Wightman pointed out in the Observer, the state ownership of forests is not a concept we should rush to defend(3). He contrasted the choice between state and private forestry in England with the community forests of France and Scandanavia, and the National Forest Land Scheme in Scotland, which is transferring thousands of acres to local groups. Though the Forestry Commission’s stewardship of the environment has improved beyond recognition, there is no reason in principle to preserve the property of government ministers. While their ownership of forests today is mostly benign; in the past, as ancient woodlands were replaced by sunless wastes of parade-ground conifers, it was terrible. In either case, they own it; we don’t. The state is not us.

    The government maintains that it wants to encourage “new ownership models”(4), and open up “new opportunities for public participation”(5). It suggests that “community and civil society groups” should buy or lease woods now owned by the Forestry Commission(6). There’s just one catch: “any sale would be at the open market value”(7). We’ll have to pay for something which we are deemed to own already, at a rate (between £3,500 and £7,000 a hectare(8)) that few communities can afford. If we can’t find the money, the woods will be purchased by business instead. The government expects only 8% of the forests it sells to be bought by community groups. Forestry Commission documents suggest that the real proportion will be much smaller(9).

    Without money, the Big Society is all guff. If the government meant what it says about about encouraging public participation, it would give the woodlands to community groups, and use the money it made from selling sitka plantations to commercial foresters to support the new public owners. Instead, the money will disappear into the Treasury, to be spent on empty aircraft carriers and corporate tax breaks. (If, that is, there is any money. When the commercial foresters are compensated for conservation and public access, this sell-off could cost more than it makes).

    Like every privatisation and every nationalisation, this is a squandered opportunity. If the government believed its own rhetoric, the disposal of the forest estate would help to restore a genuine public ownership of the land, lost through centuries of dispossession and enclosure. Instead it looks like just another squalid little fire-sale, liquidating our common treasury to release some emergency cash.»

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.