oss 100 kroner!
Det er søndags kveld.
Jeg sitter og ser på «Norske naturperler» på NRK1. En forunderlig vakker reise i norsk natur. Storslått, vill og vakker som den er, og et tv-program som forsøker å fange inn dette ville og vakre og storslåtte…
Denne gangen fra Grytdalen. Programlederen avslutter med et spørsmål til oss seere; «skal vi ikke ha et eneste lite område igjen i Norge hvor også storviltet kan eksistere?»
Tankene begynner å rulle. Jeg bærer de vakre bildene i meg, så møysommelig sanka inn av fotografer som ikke berører og skremmer. Men som løfter meg som får titte en liten stund, inn i en forunderlig verden av farger og lyder og ville dyr. Jeg kjenner meg berørt inntil et punkt hvor jeg «er» men som jeg altfor sjelden besøker; det aller mest fundamentalt naturskapte i meg, det aller mest sårbare.
Det er noe som ofte snakkes løsrevet om; bærekraft og klimaløsninger, naturforvaltning og økologisk landbruk. Men det som slår meg: mitt ideologiske grunnlag – som sosialist; hva er dét? Hvordan kan jeg forbinde det punktet hvor språket ikke lenger greier møte mine innerste stemninger og opplevelser, med mitt ideologiske syn? Dette som en slik fantastisk god naturfilm kan vise meg, og som jo er en sentral del av mitt grunnlag for å ønske å forandre på samfunnet jeg lever i.
Det faller inn en tanke: «Naturen trumfer alt!»
Jeg vet at i en politisk kontekst; sett at et sosialistisk parti får flertall ved et valg om 30 år i dette landet, og det faktisk var slik at det var det utvida demokratiet som hadde vunnet fram; hvordan ville jeg håpe at dette utvida demokratiet skulle forvalte samfunnsutviklinga og naturen?
Jeg ser for meg bilfrie byer, kledd i naturens og årstidenes farger. Oslo og andre storbyer uten noe særlig støy fra maskiner som freser seg tomme på skitten olje, og hvor mennesker som spaserer langs en vei faktisk kan snakke med hverandre uten å måtte bruke skrikende utestemme.
Er det mulig? Jeg vet ikke. Men jeg ser utover landet jeg bor i. Der hvor «Norske naturperler» fører meg. Inn i alt det trolske og intenst eller rolig vakre som finnes der ute. Grunnlaget for alt, og steder hvor vi aldri skal tråkke. Men det som skal få lov til å eksistere som seg selv. For seg selv, og uten et konstant menneskelig overblikk.
Er det mulig? Kan det tenkes at det i langt større grad er mulig – og har en sammenheng med at jeg som er sosialist ønsker å organisere samfunnet ut i fra både naturen og menneskenes behov som forent referansepunkt?
Behov for effektiv og stillegående transport. Behov for harmoni i et bylandskap, som gir øyet mulighet til å hvile? Behov for å kunne leke, tenke og nyte – ikke dette overfladiske vi i dag kan ruse oss høye på av å konstant forbruke.
Det som så sjelden når oss, slik det kan nå oss i en rolig naturfilm. Denne tida som min hjerne kan få og som jeg trenger for å kunne nærme meg noe, falle til ro med noe og faktisk nyte noe. Denne roen som blir visket ut i en tilstand som sier «stadig på», «stadig mer», «citius – altius – fortius!»
Som om hjertet og hjernen mer enn noen sinne – har et skrikende behov for nettopp en slik naturskapt pute og hvile på.
Når jeg ser på «Norske naturperler» slår det meg: hvor galskap er ikke dagens samfunnssystem satt opp mot dette jeg ser av ro og intenst vakkert drama i naturen? Og jeg tar med meg det når jeg velger som mitt politiske grunnsyn: den grønne sosialismen.
Uten at naturen og dens storslåtte villskap og rene nytelse som en del av både måten å leve i byen på – dyrke jorda på – og la naturen og dyrene i den få større plass enn i dag – er det ingen sosialisme slik jeg erfarer og tror på den. Naturen må trumfe den kortsiktige menneskelige utbytting som skjer under et profittjagende samfunn som det kapitalismen er. Og derfor er det heller ingen andre svar enn at framtida må være grønn; den må være i pakt med naturens grunnleggende egenverdi. Og den må være rettferdig, det vil si innretta mot menneskens behov: den må være sosialistisk.
