oss 100 kroner!Jeg fikk et vanskelig spørsmål her om dagen. Det lød sånn: – Pål, nå mister fagorganiserte over hele Europa hevdvunne rettigheter, tariffavtaler blir revet i stykker som verdiløst papir, lønningene stuper, folk mister jobben og pensjonen. Og folk kastes ut i fattigdom og elendighet. Hvorfor er ikke protestene kraftigere?
Raseriet er der
14. november 2012 gjennomførte 25 millioner fagorganiserte i mange europeiske land den første internasjonale generalstreiken mot krisepolitikken. Millioner av folk var ute i gatene og demonstrerte. Talene og parolene gjenspeilte et voldsomt raseri mot de styrende og den økonomiske politikken som nå tres ned over hodene på folk over hele kontinentet.
Valget i Italia var et protestvalg der over halvparten av velgerne i en eller annen form stemte imot nedskjæringspolitikken. Bare sosialdemokratene i Partito Democratico (PD) hadde tatt klart stilling for Troikaens nedskjæringsdirektiver, og de fikk bare 29% av stemmene. (Valget ble avsluttet 25. februar og fortsatt 20. april har ikke Italia klart å få seg noen regjering.)
På gata i Italia er raseriet og avmakten til å ta og føle på. I utgangspunktet har ikke politikerne noen høy status i folkemeningen. Det vanligste utsagnet er sono ladri tutti, de er tjuver alle sammen! Og det stemmer stort sett også. Korrupsjonen og uhederligheten er satt i system, og den er størst på toppen, der samtlige partier som satt i parlamentet, også de såkalte «venstrepartiene», har vært med på å gjøre italienske parlamentarikere til de mest priviligerte i Europe, ja kanskje i verden. Jeg kom i diskusjon om dette med en småhandler på markedet og vi utvekslet meninger om den politiske elendigheten i Italia. Det falt meg naturlig å gjenta munnhellet sono ladri tutti, med tilføyelsen: de burde ha vært satt i fengsel. «I fengsel?» ropte småhandleren. «Vi burde ha buntet dem sammen på torget og satt fyr på dem alle sammen i et digert bål.»
Jeg fortalte mine venstreorienterte venner om denne episoden. De er også rasende på politikerne og korrupsjonen, men da de hørte denne reaksjonen, ble de betenkte. Hvis ikke det oppstår et virkelig anti-kapitalistisk alternativ til den rådende politikken, sa de, så risikerer vi at sånne holdninger tar overhånd, og da havner vi rett i fascismen.
Demokratiet overkjørt av finanseliten
Det finnes ikke folkelig mandat for den nedskjæringspolitikken som nå gjennomføres i land etter land. Politikken er vedtatt av EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet og den gjennomføres som et diktat overfor medlemsland som får betalingsproblemer, totalt uavhengig av hva folkene i disse landa måtte mene. Demokratiet er satt til side i Hellas, Italia, Spania, Portugal og Kypros, og flere land vil følge.
Så hvorfor er motstandskampen så svak?
Noe av forklaringa ligger i at fagbevegelsen er blitt dramatisk svekket de siste 30 åra. I Frankrike er organisasjonsgraden nede i 8%.
Spania og Portugal er også blant de landa som har lavest organisasjonsgrad, samtidig som de er blant de landa som kunne trengt fagbevegelsen mest. (De baltiske landa har også svært lav organisasjonsgrad. Se hele oversikten her.) I EU totalt er organisasjonsgraden 23%.
Men dette forklarer ikke alt. Vel så viktig er det at de nasjonale fagforeningsledelsene er styrt av sosialdemokrater og reformister som politisk ligger svært nær de sosialdemokratiske partiene, og som derfor prøver å unngå en full konfrontasjon.
Prøver ikke å vinne. Til nå har vi sett millioner av mennesker i gatedemonstrasjoner og vi har sett endags generalstreiker. Men vi har ikke sett noe virkelig forsøk på å vinne! Elitene blir nok betenkte over å se millioner i gatene. Men det hindrer dem ikke i å gjøre det de gjør. Det hjelper heller ikke at rasende smågrupper kaster molotovcoctails og slåss med politiet. Det gir sikkert utløp for frustrasjon, men det stopper ikke nedskjæringspolitikken. Skulle arbeiderklassen ha noen som helst forhåpninger om å stoppe det som skjer, måtte den ha gått til en langvarig generalstreik under mottoet: vi streiker til politikken legges om. Men for at det skal skje må det sosialdemokratiske hegemoniet over fagbevegelsen brytes.
