God beskrivelse – veldig dårlige svar

0

(Refusert i Klassekampen)

«Europa er ikke i krise. Europa er døende,» skriver elleve kjente forfattere i en artikkel som er publisert over hele Europa, deriblant i Aftenposten. Og de konkluderer: «Vi har ikke lenger et valg: Det står mellom en politisk union eller endeliktet.» De har rett i analysen, men forslaget deres kan i dag bare gjennomføres gjennom diktatur.

aftenposten
Aftenpostens oppslag av artikkelen til de 11 forfatterne.

Når forfattere som blant andre Umberto Eco, György Konrád og Claudio Magris står bak, er det opplagt at vi står overfor en av artikkel av høy litterær kvalitet. (Sjøl om jeg har lest dem bedre.) De knytter an til noe av det beste i europeisk kultur og historie, samtidig som de trekker opp et svært dystert perspektiv for Europas framtid. De beskriver et Europa som står på kanten av et sammenbrudd, økonomisk, politisk og ideologisk, et Europa på randen av barbariet. De fordømmer det at grekerne fornedres «gjennom strenge innstramningsprogrammer, som grekerne har fått beskjed om å godta» og de peker på «den giftige berlusconianismen som nekter å slippe taket» i Italia. «Sist, men ikke minst er Europa i oppløsning på grunn av den vedvarende eurokrisen, en krise som ingen ser noen ende på» skriver de, og så så langt peker de på mye av det samme som jeg skrev om i boka Sammenbruddet som jeg ga ut i 2011.

Men der slutter også likheten. Vi er enige om beskrivelsen av hvor djup og truende den europeiske krisa er. Det hadde vært en fordel om norske avisredaksjoner tok denne beskrivelsen inn over seg, for akkurat så dramatisk er situasjonen i Europa. Den er farlig og eksplosiv. Når Spania har like mange arbeidsløse som Tyskland hadde i 1933, og Europas ungdom fratas framtida, da står vi på kanten av stupet.

Når vi kommer over til løsningene derimot, skiller vi lag. De høyst ærede forfatterne konkluderer slik:

«I dag står valget mellom en politisk union og barbari.

For å være mer presis: Føderalisme eller sammenbrudd – etterfulgt av sosial nød, usikkert arbeidsmarked og en tsunami av permitteringer og fattigdom. Eller for å si det enda tydeligere: Enten tar Europa et nytt, avgjørende skritt mot politisk integrasjon, eller det gjør sin sorti fra historien og synker ned i kaos.

Vi har ikke lenger et valg: Det står mellom en politisk union eller endeliktet.»

Nytale

Men hvordan har så disse framtredende forfatterne tenkt at denne politiske unionen skal innføres? De skriver om «en kontinuerlig prosess mot politisk integrasjon i samsvar med EU-traktatene». Det er euro-speak, nytale. Er de ikke klare over at disse traktatene ikke har noen demokratisk forankring? Det er ingen EU-ledere som tør å legge Lisboa-traktaten ut til folkeavstemning. Europa skjelver når Cameron leker med tanken om å organisere en folkeavstemning om britisk medlemskap i EU. Og hvorfor det? Av den enkle grunn at EU-eliten regner med at de vil tape. På samme måte som det gikk skjelvninger gjennom hele EU-systemet da Papandreou antydet at det greske folket måtte få lov til å stemme over den økonomisk politikken som EU krevde gjennomført. Da ble han i realiteten avsatt av Nicolas Sarkozy og Angela Merkel og erstattet med en tidligere ansatt i finansbanken Goldman Sachs. De visste selvfølgelig at dersom det greske folket hadde fått lov til å stemme på vanlig demokratisk måte, så ville hele nedskjæringpolitikken blitt knust. I realiteten avskaffet de det greske demokratiet der og da. Siden har Hellas vært et protektorat direkte styrt av Troikaen: Det internasjonale pengefondet, EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken. Og den greske økonomien ligger i ruiner, mens folket synker ned i fattigdom.

Det de elleve forfatterne går helt utenom er at det finnes en sentralistisk elite i Europa som jobber på spreng for å skape en europeisk føderasjon. Denne eliten opptrer fullt og helt som finanskapitalens forlengede arm. Der Island som eneste europeiske land valgte å la bankene gå konkurs for å redde folket, har den europeiske eliten latt landene gå konkurs for å redde bankene. Denne eliten avskaffer nå folkesuvereniteten og demokratiet i Europa skritt for skritt, og er kommet langt i retning av å skape et føderalt Europa uten demokrati og uten folkelig mandat. De styringsorganene som de har skapt til erstatning for de nasjonale parlamentene har mindre legitimitet enn den franske stenderforsamlinga før revolusjonen.

Forfatterne vil ha en europeisk forbundsstat. Javel. Hva betyr det? Det må bety en person, en stemme på europeisk plan. I dag har hvert medlemsland en slags vetorett, slik at Hellas og Tyskland i prinsippet, men bare i prinsippet, har samme vekt i store saker. En europeisk forbundsstat må bety å avskaffe Hellas og omgjøre landet til et fylke i Det forente Europa. For å omskrive Hamlets ord til den norske prins Fortinbras: «Hva tror du grekerne vil si om det?»

En europeisk forbundsstat vil bety å avskaffe Frankrike. Legg ut det forslaget til folkeavstemning i Frankrike, og Front National vil dundre inn i Elyséepalasset med Marine LePen i spissen. Fortell Tyskland at Berlin vil bli en provinsby i et Storeuropa med hovedstad i Brussel. Foreslå for britene å nedlegge Det forente kongeriket Storbritannia. Prøv! Det finnes ikke en bookie i hele øyriket som ville gitt et slikt forslag en snøballs sjanse i helvete til å vinne fram.

Uansett hvor velment forfatternes forslag måtte være: det lar seg ikke gjennomføre på demokratisk vis. Det kan bare gjennomføres slik det nå gjøres, gjennom et snikende diktatur. Hvis det ble lagt fram til folkeavstemning i medlemslanda ville det være en lissepasning til fascistene og nazistene – for åpent mål.

Forfatterne har rett i premissene. Europa står på kanten av sammenbrudd. Det kan ende i blodige stammekriger som vil få krigene på Balkan på nittitallet til å virke som en tur i parken i forhold. Men konklusjonen deres er katastrofal. De har levert et velskrevet forsvar for diktatur.

Løsninga på krisa i Europa kan ikke ligge i å konsolidere et elitenes Europa uten demokratisk forankring. Det kan ikke være et Europa på finanskapitalens og det nye aristokratiets premisser. Det kan godt hende at et føderalt Europa er en god idé, men i så fall måtte det skapes nedenfra, og i så fall måtte det være et Europa som kvitter seg med finanskapitalens faktiske kontroll over europeisk politikk.

Da måtte det gjennomføres det som i Italia kalles en rivoluzione civile. Det kan hende at den europeiske oppløsninga er kommet så langt at revolusjonen må skje over hele kontinentet og ikke bare land for land. Et sosialistisk og demokratisk Europa ville kunne ha en mulighet for å takle de store problemene kontinentet står overfor.

——————–

Jeg tilbød denne artikkelen til Aftenposten, og de ville gjerne ha den hvis jeg reduserte den med 80%. Det ville i så fall være en helt annen artikkel. Kanskje skriver jeg den artikkelen også, vi får se.

Jeg tilbød også artikkelen til Klassekampen, siden de jo har satt Europa på dagsordenen. Svaret var: Ellers takk!

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.