Våre allierte, slakterne

0

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør, skrev Arnulf Øverland. Strofen dukker opp når jeg ser de vestlige ledernes reaksjon på at islamske fundamentalister tirsdag 11.09.2012 drepte USAs ambassadør J. Christopher Stevens og tre andre amerikanske diplomater. For morderne er våre allierte!

Min fiendes fiende er min venn

er et prinsipp USA har fulgt i en serie konflikter. Slik har de også flasket opp Taliban. Med sin overlegne våpenteknologi og sin evne til å føre krig over hele kloden, har USAs ledere utviklet en hybris som gjør at de tror at de kan tillate seg hva som helst, uten at det får konsekvenser. Med høyteknologiske fly, droner og rakettsystemer kan de føre krig, nesten uten egne tap. For å ødelegge et land allierer de seg med hvem som helst som kan utgjøre en opposisjon, og hver gang blir de like overrasket når de samme menneskene vender seg mot dem i neste omgang. Hvis du mater skorpionen, vil den bite deg.

Det amerikanske konsulatet i Benghazi i flammer

CIA visste at de allierte seg med Al-Qaida

i kampen mot Gaddafi. Dette kom for eksempel fram i en rapport fra USAs militærakademi West Point fra 2007. Rapporten peker på at islamistgrupper fa Damah og Benghazi i Øst-Libya utgjorde den nest største rekrutteringskilden for jihadistnettverk. Disse folkene slåss også i Irak og Syria. Den søkkrike gulfstaten Qatar har innrømt at den sto bak opprørerne mot Gaddafi og forsynte dem med våpen og utstyr. At Saudi-Arabia har gjort det samme, er ingen hemmelighet. Islamistene i Libya ønsker å opprette et islamistisk diktatur i Øst-Libya, og de var godt kjent for vestlig etterretning før NATO-krigen mot Libya. Så NATO og USA visste hva de gjorde.

Militsgruppe i Misrata

I Libya er det tusenvis, antakelig titusenvis av irregulære væpna menn, reine bander som er utstyrt med våpen fra NATO og gulfstatene, og våpen de har tatt fra Gaddafis våpenlagre. De terroriserer befolkninga og slåss med hverandre. NATO har skapt et anarki som kan sammenliknes med Somalia, og Norge er medansvarlig.

Støres og Stoltenbergs kupp mot grunnloven

Etter den norske grunnloven må bruk av norske væpna styrker forankres i Stortinget. Men Støre og Stoltenberg parkerte Stortinget på sidelinja. Stoltenberg gikk ut i media 19. mars i fjor og sa at Norge ville delta i krgen. Han hadde allerede forpliktet oss til å delta. På dette tidspunktet hadde ikke en gang regjeringa hatt noe møte, og langt mindre Stortinget. Så ringte de rundt med mobiltelefon til regjeringsmedlemmer og parlamentariske ledere og fikk tilslutning fra dem, og Norge var i krig. Først 23. mars ble Stortinget orientert, og da var det reelle vedtaket om krig forlengst fattet. Les en grei oppsummering i Dagbladet. Dette er opplagt i strid med grunnlovens ånd og bokstav. Stoltenberg og Støre har tørka føttene sine på grunnloven og redusert Stortinget til liksomparlament. Og Stortinget, samtlige folkevalgte, har latt dette skje! Fra FRP til SV.

Regjeringa motiverte denne hastekrigen med at man skulle redde sivile liv.

Utenriksminister Støre sa i sin redegjørelse til Stortinget 9. mai 2011:

For oss dreier det seg om å fremme dyptgripende verdier vi tror på – å sikre beskyttelse av sivile, å bistå mennesker i nød, å styrke FN og den internasjonale rettsordenen samt å støtte sentrale folkerettslige prinsipper som vi, historisk sett, selv har vært med på å kjempe fram.

Nå som vi veit at NATOs krig har ført til titusener av drepte sivile, er det på tide at det blir nedsatt en uavhengig granskningskommisjon som både kan vurdere beslutningsprosessen og som kan se på resultatene. Stoltenberg sa at en avsettelse av Gaddafi ville være i strid med mandatet. Nå ikke bare avsatte man Gaddafi, man slaktet ham som en gris etter at han var tatt til fange. Som angripende makt er dette også Norges ansvar. Dette må kommisjonen se på. Og så må den se på hva slags folk vi har brakt til makta.

SV har lovt at innsatsen må «kontinuerlig vurderast». Hvordan går det med vurderinga, Solhjell?

Oppdatering 30.09.2012:

Amnesty International om militsene i Libya. 

Min kommentar: disse militsene fikk denne makta til å utøve terror fordi NATO, og Norge, hjalp dem dit. Regjering og storting kan ikke lenger late som om de ikke ha noe ansvar. Det må komme en offentlig uavhengig granskning av hele Libya-krigen, fra den nedverdigende beslutninga om å gå til krig, via ødeleggelsen av byer og infrastruktur og tap av titusener av menneskeliv, og fram til dagens milits-terror.

VÅR VERDEN

Denne bloggen leses over hele verden, OK, OK, av noen få mennesker over hele verden. Og slik fordeler de seg. Her er toppen av lista og kartet.

Forrige artikkelDommen til de tyske kardinalene
Neste artikkelDe ti mest leste gjennom ett år
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).