Det går mot en mye større krig i Ukraina

0
Amerikanske tanks ruller østover i den såkalte "Dragoon Ride", her

Det går mot ny krig i Ukraina – og Russland vil få skylda. Alle parter er klar over at krigen er under oppseiling, og de forbereder seg intenst på den. De kreftene som kunne ha forhindret krigen er enten for svake eller udugelige til å gjøre det. Hvor stor denne krigen vil bli er ennå ikke sikkert, men dessverre tyder alt på at den vil bli mye større enn den krigen som raste fram til den skjøre våpenhvilen ble avtalt i Minsk.

Amerikanske tanks ruller østover i den såkalte "Dragoon Ride", her
Amerikanske pansrede kjøretøy ruller østover i den såkalte «Dragoon Ride»

Det byr meg imot å skrive dette. Jeg har advart mot krig for å prøve å vekke til live de kreftene som kan kjempe for fred. Men skal man være helt nøktern, så er fredskreftene i dag altfor svake og altfor lite bestemte til å kunne hindre en krig. Og like ille: Det er mulig haukene i vest tror at det er mulig å føre en liten krig mot Russland – at de driver brinkmanship uten helt å skjønne hva som skjer om de raver utfor «the brink».

Ukraina er splittet for godt

Minsk2-avtalen forutsetter at de opprørerkontrollerte regionene i Donetsk og Luhansk forblir deler av et samlet Ukraina, men at de skal få betydelig indre sjølstyre. Dette kommer ikke til å skje, og opprørerne har ingenting å vinne på å bli integrert i Ukraina – annet enn døden. Minsk2 legger opp til at opprørerne skal konsulteres og være enige i en reform som sikrer sjølstyre og danner grunnlag for nye valg.

I stedet valgte Kiev å vedta en lov som ikke inkluderer de opprørske regionene på noen måte, men som tvert om forutsetter en fullstendig kapitulasjon fra deres side. Robert Parry kaller denne taktikken «ei giftpille … som effektivt vil garantere at borgerkrigen fortsetter».

Lederne for Donbass kommenterer dette slik:

Vi godtok (i Minsk) en spesiell status for Donbass innenfor et fornyet Ukraina, sjøl om våre folk ønsker en full uavhengighet. Vi godtok dette for å unngå å spille våre brødres blod.

Med vedtakene i Verhovna Rada om forbud mot kommunistpartiet, innføring av militærlov og hyllest til fascistene i OUN/UPA, må det være klart for opprørerne at det ikke venter dem noe godt dersom de overgir seg til Kiev. Da vil de bli utsatt for drapskommandoene til Pravij sektor og Nasjonalgarden. Om opprørerne har vært usikre på hva Kiev har i vente for dem, så burde disse vedtakene ha tatt fra dem alle illusjoner. Det Kiev har å tilby dem dersom de underkaster seg, er døden. Derfor har de ikke noe annet valg enn å forberede seg på krig, og det blir en krig for full uavhengighet. Ukraina slik vi har kjent det, er ferdig.

Uansett hva man måtte mene om Russlands anneksjon av Krim (folkerettslig er den omtrent på linje med løsrivelsen av Kosovo fra Serbia), så bør man innse at Russland ikke kommer til å gi fra seg Krim. Å oppgi Krim ville betydd at Russland i praksis ville være utestengt fra Middelhavet og at USA ville ha overtatt deres baser på Krim. Dette kommer aldri til å skje, med mindre USA skulle vinne en krig mot Russland.

Forberedelser til krig

I en tale på Maidan-plassen 18.01.2015 sa president Petro Porosjenko til 20.000 demonstranter at «Vi skal kaste ut okkupanten fra ukrainsk territorium!»  Det er ikke lovende. Kiev tar tydeligvis sikte på en militær løsning.

Investoren George Soros skrev i en nyttårsartikkel at Europa bør tillate seg større underskudd på statsregnskapene for å ruste opp til en krig mot Russland! Han oppfordrer til at EU må bruke skattebetalernes penger til å gi Ukraina en kreditt på 20 milliarder dollar – med løfte om mer  – for å sette landet i stand til å føre krig mot sin nabo i øst.

20. april begynte USA å trene Nasjonalgarden i Ukraina. Innenriksminister Arsen Avakov skriver på Facebook at de enhetene som skal trenes opp kommer fra Azov-brigaden, altså en beryktet høyreekstrem brigade under ledelse av fascister og nazister. De bruker bruker SS-runen Wolfsangel som sitt merke. Avakov skriver at treninga vil foregå nær den polske grensa og at 290 amerikanske fallskjermsoldater og 900 nasjonalgardister skal delta. Oberst Steve Warren sier på vegne av Pentagon at troppene kommer fra den 173dje Airborne Brigade som har base i Vicenza.

25. april undertegnet NATO og Ukraina en avtale som vil bane veien for et langt mer omfattende samarbeid. Formelt gjør dette fortsatt ikke Ukraina til NATO-medlem, men landet blir mer og mer assosiert til krigsorganisasjonen. I tilfelle det bryter ut krig mellom Ukraina og Russland, vil nok krigspartiet i USA og deres ukrainske marionetter si at det foreligger en paragraf 5-situasjon, altså at NATO-solidariteten gjelder og at alliansen er i krig.

Canada har sendt 200 soldater som også skal trene ukrainske styrker. Canada er blitt er reservoar av militaristisk politikk basert på den høyreekstreme falangen av den ukrainske diasporaen. Derfor er landet blant de fremste krigsaktivistene i Ukraina.

I alt skal det være rundt 1500 utenlandske soldater på offisielt oppdrag i Ukraina. Det omfatter briter, polakker og folk fra Baltikum. I tillegg finnes det fra før utenlandske leiesoldater, soldater fra det private leiesoldatfirmaet Academi osv.

Polen, som har sine egne nasjonalistiske interesser i Ukraina, siden Vest-Ukraina en gang var polsk, er blant de landa som forbereder seg aktivt på krig. Polen har allerede trent ukrainske styrker og har egne styrker i landet. De har opprettet en felles kommando sammen med Ukraina og Litauen, og tar åpenbart sikte på å spille en aktiv rolle i den kommende krigen.

USA har gjennomført og gjennomfører over tjue offensive øvelser rettet mot Russland. Washington flytter fram store mengder avanserte våpen og lar dem bli igjen i land som grenser til Russland, slik at amerikanske styrker kan ta dem i bruk på kort varsel. (Norge er et av de landa som er et ulykkelig vertskap for slike våpen.)

USA-aggresjon

USA forsyner også Ukraina direkte med våpen og utstyr og med personell som trener opp ukrainske styrker i bruken av disse våpnene. Representantenes hus i USA med stort flertall vedtatt en resolusjon som krever at presidenten ruster Ukraina til krig. USA bruker denne krisa til å gjøre Ukraina til et oppmarsjområde mot Russland, og det er naturligvis en dramatisk endring fra situasjonen før statskuppet 22. april i 2014 da landet var en slags alliert med Russland.

Med dette legger Washington også våpen og krigsfullmakter i hendene på krefter i Ukraina som har forpliktet seg til å føre krig for å gjenerobre Krim og Donbass. Det gjelder ikke minst nazisten Dmitro Jarosj og hans Pravij sektor, som nå har en betydelig makt i Ukrainas væpnede styrker. For USA vil en gjenerobring av Donbass bety at de kan utplassere taktiske atomvåpen som kan nå helt til Ural.

Også Russland og Donbass forbereder seg

Lederne for de opprørske regionene Luhansk og Donetsk har innsett at det ikke blir noen ukrainsk føderasjon som vil være levelig for dem og deres folk. Derfor forbereder de seg på en krig de mener helt sikkert vil komme. De ukrainske styrkene led et ydmykende nederlag høsten 2014, men når de kommer tilbake vil de ha vestlige rådgivere, helt nye våpen og antakelig bedre strategiske og taktiske evner. Målet deres vil være å knuse Donbass. Derfor har Novorossija, som de kaller seg, gjennomført en mobilisering som angivelig har reist en hær av 100.000 nye soldater. Over den åpne grensa mot Russland har de skaffet seg bedre og mer avanserte våpen, og de har også helt sikkert fått russiske rådgivere som kan styrke deres taktikk og strategi.

Vladimir Putin må ha trodd at Vesten (les USA) ville akseptere ham som en samarbeidspartner og leder for en likeverdig stormakt. Hva enn han måtte ha hatt av illusjoner om dette, så må de nå være gravlagt for lengst. Han og den øvrige ledelsen i Kreml har innsett at USA ønsker å bryte ned Russland og eventuelt dele opp landet i mindre enheter, slik det skjedde med Sovjetunionen.

Russland har styrket sine posisjoner for å kunne motstå et eventuelt angrep, og har lagt opp til en betydelig opprustning fram mot 2020. Fortsatt vil det russiske militærapparatet være svært mye mindre enn USAs, men enkelte observatører hevder at det vil være kvalitativt bedre på noen områder.

Hvis Novorossija har bedt Moskva om å bli anerkjent som stat, så har de fått en kald skulder. Putin har sagt at han ikke ønsker noen oppdeling av Ukraina, og han var fadder for Minsk2-avtalen som forutsetter et fortsatt forent, men føderalt Ukraina. Skulle Ukraina sette inn en lenge ventet offensiv mot Donbass, vil Russlands altervativer ikke være mange. Russland kan ikke, ut fra sine egne interesser godta at Donbass blir knust.

Den «lille» krigen som kan utløse den store

I sitt siste intervju sa den tyske forfatteren Günter Grass at «vi går som søvngjengere inn i en ny storkrig». Dessverre ser det ut til at han hadde rett. Den nye krigen i Ukraina kommer. Hvem som formelt starter den, er underordnet. Den kan starte som et angrep fra Kiev-styrkene med vestlig støtte, eller den Novorossija kan starte den for å komme Kiev i forkjøpet. Uansett vil Putin få skylda, fordi vestlige medier ikke er stort annet enn forlengelser av USA psykologiske krigføring.

Når den starter vil Kiev gjøre sitt ytterste for å knuse Donbass, og det vil bety massive angrep på millionbyene Donetsk og Luhansk, med de sivile tapene det vil innebære. USA ønsker seg antakelig noe à la Operation Storm som knekte og fordrev serberne i Krajina i Kroatia i 1995. Men Donbass er ikke Krajina og Russland er ikke Serbia. Se bort fra eventuell russisk solidaritet med Donbass, og se det ensidig fra Russlands side: Noe sånt kan ikke Moskva tillate. Da går Russland med i krigen.

Novorossija vil antakelig prøve å erobre landbrua til Krim ved å erobre Mariupol. Det vil ikke Kiev (les USA) tillate, fordi det ville gi Russland en betydelig strategisk fordel. Det kan godt hende at Novorossija ser seg tjent med å angripe først, siden de vet at krigen kommer uansett. Skulle de så erobre Mariupol, ville en mye større krig være i gang.

Utsnitt av separatistenes kart over kampene i Øst-Ukraina. Klikk for større versjon.
Utsnitt av separatistenes kart over kampene i Øst-Ukraina i 2014.

Enten det går sånn eller slik, så vil det knapt være mer enn ett sjakktrekk før russiske og amerikanske soldater står mot hverandre på slagmarka.

Russland vil i det lengste prøve å unngå å gå direkte inn i krigen, men det er ikke sikkert Kreml får så mange valg. Men skulle Russland gå inn, vil de gå inn for å knekke den ukrainske hæren og utløse regimeskifte i Kiev. Vil USA godta det? Neppe.

Trekktvang

I sjakk er det noe som heter trekktvang. Det vil si at spillerne er nødt til å trekke, sjøl om de hadde vært bedre tjent med å la være. Deutsche Wirtschafts Nachrichten skriver:

USA er havnet i trekktvang i energikrigen, siden Russland har gjort det kjent at landet etter 2019 ikke lenger vil eksportere gass via Ukraina. Det er bare et tidsspørsmål når den neste militære begivenheten kommer.

Russland kan ikke la Novorossija tape og USA kan ikke la Kiev tape, så mye prestisje, penger og våpen som er investert i dette prosjektet. Nettmagasinet The National Interest er bekymret for at Russland og USA kan snuble inn i en ny krig. The National Interest Det ble grunnlagt av «gudfaren til USAs neokonservative», Irving Kristol. Det var de som i sin tid publiserte Francis Fukuyamas kontroversielle bok The End of History and The Last Man. TNIs æresformann er Henry Kissinger og bladets artikler blir regelmessig publisert også i The New York Times, Financial Times, The International Herald Tribune osv. Vi snakker altså et tidsskrift for den herskende eliten i USA.

Dimitri K. Simes er utgiver av The National Interest. Sammen med Graham Allison, som er tidligere viseforsvarsminister i USA, har han skrevet artikkelen Could a U.S. response to Russia’s actions in Ukraine provoke a confrontation that leads to a U.S.-Russian war?

De skriver:

President John F. Kennedy spent many hours reflecting on the lessons from that experience. The most important of these he offered to his successors in these words: “Above all, while defending our vital interests, nuclear powers must avert those confrontations which bring an adversary to a choice of either a humiliating retreat or a nuclear war.” It is a lesson statesmen should apply to meet the challenge Russia poses in Ukraine today.

Det ser ikke ut til at State Department eller NATOs general Strangelove, unnskyld, Breedlove, bryr seg filla om slike erfaringer eller slike advarsler.

Et fornuftens ord i tolvte time

Deutsche Wirtschafts Nachrichten melder at forbundskansler Angela Merkel har oppfordret Ukraina om å «ikke gi Russland et påskudd til å gå til krig».  Dette er riktignok å snu ansvarsforholdet opp-ned, noe også DWN bemerker, men det er tross alt et glimt av fornuft i all krigsgalskapen. Merkel legger vekt på Ukrainas ansvar for å oppfylle Minsk-avtalen og maner også Brussel om å vise tilbakeholdenhet. Utenriksminister Frank-Walter Steinmeier har skrevet brev til EU-president Jean-Claude Juncker og oppfordret til at man viser fleksibilitet for å ta hensyn til forholdet til Russland i den assosieringsavtalen EU har med Ukraina. Det er Financial Times som skriver dette.

Jeg frykter at dette er for lite for seint. Adressen er også feil. Det er USA som står bak regimet i Kiev. Hvis USA nekter juntaen å føre krig, så blir det ingen krig. Hvis USA oppmuntrer til krig og gir Jarosj, Azovbrigaden og Nasjonalgarden våpen, opplæring og mulighet – så blir det krig.

 

Les også:
Du må ikke sove 2.0

– Det finnes ikke noe som heter «begrenset atomkrig»

– Faren for atomkrig større i dag enn under den kalde krigen

 

——————

 

Hvis du liker denne bloggen og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, så går det an å gi en stor eller liten gave via PayPal.

 

 

Forrige artikkelRussland selger verdens mest avanserte missiler til Kina
Neste artikkelAnders Nyrén är typisk för elitens arrogans och girighet
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).