En arbeiderfiendtlig innvandringspolitikk

I en kronikk i Aftenposten skriver Elin Ørjasæter: «Ukontrollert innvandring av billig arbeidskraft truer med å gjøre ulikhetene så store, også i Norge, at hele vårt velferdssamfunn står på spill.» Hvis hun har rett i dette, bør det være en sak for fagbevegelsen og venstresida. Det virker som om i hvert fall venstresida ikke en gang tør å ta i begrepet innvandring, av redsel for å være «rasistisk». Men vi kommer ikke unna. Det er tvert om av den aller største viktighet at arbeiderbevegelsen får seg en annen innvandringspolitikk enn den globaliserte eliten.

Foto: Kari-Sofie Jenssen

Foto: Kari-Sofie Jenssen

Industriell reservaarmé

I manuskriptet Lønnsarbeid og kapital som Karl Marx skrev i 1847 står det:

Storindustrien krever hele tida en reservearmé av arbeidsløse arbeidere for tider med overproduksjon. Det viktigste formålet med borgerskapets forhold til arbeiderklassen er naturligvis å ha varen arbeidskreft så billig som mulig, noe som bare er mulig dersom tilbudet av denne varen er så stort som mulig i forhold til etterspørselen etter den, det vil si når overbefolkninga er størst. Overbefolkning er derfor i borgerskapets interesse …

Her snakker Marx om overbefolkning i betydninga av at det er mer tilgjengelig arbeidskraft enn det til enhver tid er behov for, slik at det foreligger en industriell reservearmé å ta av som også presser ned lønningene til de arbeiderene som er i jobb.

Marx utvikler dette videre i Kapitalen, bind 1, der han skriver:

Men hvis et overskudd av den arbeidende befolkninga er et nødvendig produkt av akkumulasjonen eller utviklinga av rikdommen til den kapitalistiske basisen, så blir denne overskuddsbefolkninga tilsvarende en hevstang for kapitalakkumulasjonen, nei, en forutsetning for den kapitalistiske produksjonsmåten. Den utgjør en industriell reservearmé som tilhører kapitalen like absolutt som om kapitalen hadde skapt den for sine egne kostnader. … Den skaper … en masse av menneskelig materiale som alltid står klar til å bli utbyttet.

Den kapitalistiske produksjonsmåten kan på ingen måte si seg tilfreds med at mengden av tilgjengelig arbeidskraft begrenses til den naturlige veksten i befolkninga. Den er helt avhengig av å ha til disposisjon en industriell reserveearmé som er uavhengig av denne begrensninga.

Arbeiderklassen og kapitalistklassen har altså stikk motsatte interesser på dette området. Arbeiderklassen er interessert i full sysselsetting, slik at det blir mulig å presse opp lønningene og få bedre arbeidsvilkår. Kapitalistklassen er interessert i å ha en stor mengde arbeidskraft som ikke er sysselsatt eller er undersysselsatt, slik at den kan presse ned lønningene og få igjennom dårligere arbeidsvilkår.

I de vestlige velferdssamfunnene har derfor kapitalen hatt et problem. Det har ikke vært noen industriell reservearmé å snakke om, og derfor har arbeiderklassen kunnet kjempe til seg anstendige lønninger og gode sosiale vilkår. For å knekke den organiserte arbeiderklassen har kapitalistklassen vært nødt til å skaffe en slik reservearmé, og siden den ikke kan skaffes innenfor de enkelte landas grenser, måtte den skaffes gjennom en størst mulig innvandring.

Den globaliserte elitens innvandringspolitikk

I et notat for rikmannsklubben World Economic Forum skriver Khalid Koser fra Brookings Institution under tittelen Hvorfor det å støtte migrasjon er god forretning:

Når man har vasset gjennom mytene og misforståelsene som har framstilt migrasjon så negativt de siste årene, så er det klare beviser for at migrasjon faktisk fremmer økonomisk vekst. … Med andre ord, problemet er ikke at det er for mange migranter, men at det er for få. En av hovedoppgavene for Global Agenda Council on Migration i perioden 2014–16 er å fjerne barrierene for mobilitet, og dermed fremme økonomisk vekst.

Koser er leder for Global Agenda Council on Migration, så vi må ta ham på ordet. Han skriver videre at dette forumet har til hensikt å påvirke holdninger, lovgivning og politikk globalt for å fremme dette formålet.

Det er akkurat dette Marx skriver om. Kapitalen trenger størst mulig tilgang på overskuddsarbeidskraft for å vokse. Dagens kapitalisme er ikke nasjonal, men global. Den trenger massemigrasjon for å holde prisen på arbeidskraft nede og øke kapitalakkumulasjonen.

Hvor sentralt dette er også for den politiske eliten i EU, som ikke er noe annet enn de globaliserte kapitalens sersjanter, fikk vi demonstrert da David Cameron utfra sine egne opportunistiske behov snakket om å redusere den frie flyten av arbeidskraft inn til Storbritannia. Da fikk han vite fra EUs egentlige toppsjef, forbundskansler Angela Merkel at han ikke hadde noe valg. Enten måtte Storbritannia godta fri flyt, eller også måtte britene forlate unionen.

Fri flyt av arbeidskraft er en del av EUs fire friheter, og den har vært helt grunnleggende for den massive ødeleggelsen av den organiserte arbeiderklassen vi har sett ikke minst gjennom det siste tiåret.

Rasering av nasjonal økonomi og migrasjon – to sider av samme sak

Etter Sovjetunionens sammenbrudd og Murens fall så tysk kapital en unik mulighet til å oppnå det Hitler mislyktes med, nemlig ubegrenset tilgang til Øst-Europas ressurser og billige arbeidskraft. Det krevde at de nasjonale økonomiene ble rasert og at vestlig kapital fikk uhindret tilgang til disse markedene. I vest får vi bare se glansbildesida av denne utviklinga. Vi får se vakre, nyoppussede bysentra i Riga, Tallinn og Vilnius. Men vi får ikke se den fattigdommen som gjør at millioner på millioner av arbeidere ikke har noe annet valg enn å prøve lykken i et annet land.

Ny-liberalerne framstiller Latvia som en suksesshistorie. Fra 2000 til 2008 hadde landet en nærmest eksplosiv vekst, i stor grad basert på spekulativ investering i eiendomsmarkedet anført av skandinaviske banker. Så kom finanskrisa, og bruttonasjonalproduktet falt med 30% på to år, altså et komplett sammenbrudd. I samarbeid med EU gjennomførte de lokale oligarkene en brutal nedskjæringspolitikk med oppsigelser og lønnsnedslag en masse. Og deler av den latviske arbeiderklassen ble drevet ut på det globale arbeidsmarkedet som reservearmé. Latvia har mistet 13% av sin befolkning på ti år. Det går en galgenhumoristisk vits i Riga som sier «Vil sistemann som forlater landet i 2030 være så vennlig å slå av lyset.» Og Latvia er ikke aleine. Over hele Øst- og Sentral-Europa er det samme historie. Polen, som liksom skal være en annen ny-liberal suksesshistorie, har nå 3,2 millioner migranter i OECD-området. Mellom 1990 og 2004 emmigrerte 2,5 millioner ukrainere.

Emmigrasjonen fra disse landa er altså et direkte produkt av den ny-liberale globaliserte kapitalismen, og den tjener denne kapitalismen i den andre enden nettopp ved at det igjen er skapt en gigantisk industriell reservearmé som blir brukt til å presse ned lønningene og forverre arbeidsvilkårene i Vest-Europa.

Slavelønn i Norge

Tilgangen på denne reservearmeen har satt kapitalistene også i Norge i stand til å drive en utbytting som vi ikke har sett maken til her til lands på noen generasjoner. I bygg- og anleggsbransjen og i transportsektoren er det mange tilfeller av det selv forsiktige inspektører fra Arbeidstilsynet kaller slavelønninger. Et tilfeldig eksempel i bunken: Adressa skriver om at østeuropeiske bygningsarbeidere får ned i 20–30 kroner timen. Og er ikke østeuropeerne billige nok, så kan man for eksempel hente inn filippinere, slik selskapet Dinotrans gjorde. Og selv der det ikke er snakk om reine slavelønninger, så handler det om en massiv sosial dumping og en undergraving av alt det norsk fagbevegelse har kjempet fram. Dette har fått fagbevegelsen til å begynne å reagere, slik som i denne transportarbeideraksjonen i Haugesund.

– Sosial dumping tar livet av norsk transportnæring, sier redaktør i bransjebladet TransportMagasinet, Tormod Magelsen, som mener det er nærmest umulig for norske aktører å overleve i et marked der utenlandske sjåfører tjener ned mot 5.000 kroner i måneden.

Seniorforsker Jon Erik Dølvik i Forskningsstiftelsen Fafo er en av dem som har fulgt utviklinga i det europeiske arbeidsmarkedet tett de senere årene. Han sier:

– Volumet på arbeidsinnvandringen til Norge er blitt enormt mye høyere enn det noen forestilte seg da EU ble utvidet med ti nye medlemsland i 2004. Dernest er det et mye større omfang av utenlandske firmaer som kommer til Norge og jobber på anbud, enn vi forutså. Samlet sett har dette gjort det mulig for norske bedrifter å hyre billig arbeidskraft i et helt annet omfang enn før – som igjen stimulerer til færre ansettelser.

Kapitalens innvandringspolitikk fungerer perfekt – for kapitalen

Den rådende politikken med fri flyt av arbeidkraft har altså fungert helt perfekt, for kapitalen. Man har lykkes i å drive millioner av arbeidere på kryss og tvers over kontinentet, og mellom kontinentene, på desperat jakt etter arbeid, til hvilke vilkår som helst. Og man har langt på vei lykkes i å undergrave kampmulighetene til det som var en velorganisert og godt betalt arbeiderklasse.

Så da går vel venstrepartiene til kamp mot kapitalens innvandringspolitikk? Æ, nei, ikke så veldig. Venstrepartiene har liten kontakt med arbeiderklassen, men derimot desto større kontakt med den liberale middelklassen. Og da er vi tilbake til Elin Ørjasæters åpningspoeng:

Forleden besøkte jeg et studentkollektiv på Frogner. De hadde polsk vaskehjelp, men ville bytte til filippinsk, fordi polakken ikke var nøye nok i krokene. Da jeg reagerte på at studenter hadde vaskehjelp, sa en av dem: «Selv folk på trygd har råd til vaskehjelp nå, så billig som det er.»

Nettopp. Varen arbeidskraft er blitt utrolig billig i det siste.

For øvre middelklasse er det en fordel med fri flyt. De kan kjøpe seg vaskehjelp og andre tjenere på en måte som ikke har vært mulig for middelklassen her til lands på et par generasjoner.

Arbeid og kapital stikk motsatte interesser

Som eksemplene i denne artikkelen viser, hadde Karl Marx helt rett i at arbeiderklassen og kapitalen har stikk motsatte interesser når det gjelder arbeidsmarkedet. Arbeiderklassen ønsker et regulert arbeidsmarked med full sysselsetting og gode lønns- og arbeidsvilkår. Kapitalen ønsker fri flyt for å ha tilgang til en industriell reservearmé som kan bidra til å presse ned lønningene og ødelegge arbeidsvilkåra. Kapitalens innvandrings- og migrasjonspolitikk vil ødelegge velferdsstaten og skape større klasseskiller. Og det vil skje fort.

Det er kanskje på tide at arbeiderbevegelsen frigjør seg fra hegemoniet til de borgerlige arbeiderlederne og skaffer seg en innvandringspolitikk som tjener arbeidernes og ikke kapitalens interesser?

  49 kommentarer til “En arbeiderfiendtlig innvandringspolitikk

  1. Rolf E. Pedersen
    29. november 2014 klokka 08:00

    Takk for viktig og interessant tema som er blitt fortiet altfor lenge. Store deler av den såkalte «venstresida» tror fri flyt og ukritisk masseinnvandring er korrekt og progressiv politikk. Jfr holdninga til religionskritikk hvor all skepsis til patriarkalske, kvinneundertrykkende og homofobe ideologier blir avfeid som «rasisme». Iallfall er det liksom «fordekt rasisme». Men tilbake til temaet. Det slo meg senest i går da jeg gikk forbi et par byggeplasser, at det ikke var noen som prata norsk av arbeiderne. En villet politikk fra makteliten og arbeidsgiverne for å presse ned lønninger.

    • Pål Steigan
      29. november 2014 klokka 10:01

      Venstresida er ikke orientert mot arbeiderklassen. Venstresida er småborgerlig liberal og streber mot middelklassen.

  2. 29. november 2014 klokka 09:58

    Det må også sies at en del innvandrere, etter min erfaring særlig fra Latvia, har en ekstrem arbeidsmoral man knapt finner hos norske arbeidstakere. Jeg kjenner flere tilfeller hvor bedriftene betaler disse høyere lønn og gir dem mer betrodd arbeid enn deres norske arbeidskamerater. Nettopp fordi de ikke vil miste dem!

    Når det er sagt er dette selvsagt unntakene som bekrefter regelen. Jeg er selv mot innvandring fordi jeg vet at det kapitalistiske systemet snart bryter sammen, og at Norge ikke har nok mat og ressurser til å brødfø en voksende befolkning.

    «Ressursene som trengs til framtidas mat, hus og klær må lagres, resirkuleres og forvaltes slik at de vil være tilgjengelig i framtida. Satsingene på «grønn teknologi» er minimale og overfokuserte. En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida.» – Terje Bongard og Eivin Røskaft

    Norge trenger ikke flere arbeidsplasser og flere hender i arbeid. Vi trenger tvert imot færre arbeidsplasser, eller mer korrekt, å arbeide mindre. Selv tror jeg at vi kunne greie oss med å være i organisert arbeid 2-3 dager i uka, mens resten av tiden kulle fylles med forskjellige former for gaveøkonomier.

    «Fellesskap er so godt som umogleg i eit pengegjennomtrengt samfunn som vårt eige. Det fordi fellesskap er veva ut or gåver, og dette er grunna til at fattige menneskje ofte har eit sterkare fellesskap enn rike. Viss du er økonomisk uavhengig, då er du ikkje eigentleg avhengig av naboane dine – eller for den saks skyld nokon spesifikk person – for noko som helst. Du kan berre betala nokon til å gjera jobben, eller betala ein annan til å gjera han.

    I tidlegare tider var folk avhengige av å få dekka livets nødvendigheiter og gleder frå folk dei kjende personleg. Viss du framandgjorde den lokale smeden, bryggaren eller doktoren, fanst det inga erstatning. Livskvaliteten din ville vorte lågare. Viss du framandgjorde naboane dine ville du kanskje ikkje få hjelp viss du vrikka okla under innhaustinga, eller viss låven din brann ned. Fellesskap var ikkje eit val eller ein bonus, det var ein naudsynt del av livet. I dag, berre med ei lita overdriving, kan vi seia at vi ikkje treng nokon. Eg treng ikkje bonden som dyrkar maten min – eg kan betala ein annan til å gjera det. Eg treng ikkje mekanikaren som ordna bilen min. Eg treng ikkje lastebilsjåføren som bringa skorne mine til butikken. Eg treng ingen av dei som produserte alle tinga eg nyttar meg av. Dei kan alle erstattast, på same vis som eg sjølv kan.

    Dette er ein grunn til den universelt anerkjende grunnskapen ein kjenner i dei fleste sosiale samvære. Kor autentisk kan det verta når den umedvete vissa, ”eg treng deg ikkje”, lurar under overflata? Når vi samlast for å konsumere – mat, drikke, eller underhaldning – byggjer vi verkeleg på gåva frå nokon tilstades? Alle kan konsumere. Intimitet kjem frå sam-skaping, ikkje sam-konsumering, noko einkvar som har spelt i band veit, og dette er noko heilt anna enn å lika eller å mislika nokon. Men i eit samfunn tufta på pengar utfaldar kreativiteten vår seg innanfor spesialiserte domene, for pengar.

    For å smi ekte fellesskap må vi gjera meir enn berre å samle folk. Det er ei byrjing, men vonom vert vi trøytte av berre å tala i lag, og vi ynskjer å gjera noko, å skapa noko. I sanning er det eit svært lunkent fellesskap når det einaste behovet som vert dekt er trongen til å lufte meiningar og kjenne at vi har rett, og er det ikkje for ille at andre menneskje ikkje… hei, eg veit! La oss samle kvarandre sine e-postar og starte ein ”listserv”!

    Fellesskap er veva ut or gåver. Ulikt frå vårt marknadssystem, viss innebygde knappleik tvinger fram ein konkurranse der meir for meg er mindre for deg, er det motsette tilfelle i ein gåveøkonomi. Fordi folk i ein gåvekultur gjev vidare overskotet deira framom å akkumulera det, er di gode skjebne òg mi. Velstand sirkulerar og trekkjast mot der den største trongen er. I ein gåveøkonomi veit folk at gåvene til slutt vil vende attende til deg sjølve, om enn i ei anna form. Eit slikt fellesskap kan kanskje kallast for ein ”gåvesirkel”.

    Heldigvis, pengeomdanninga av livet har nådd ein topp i vår tid, og har byrja ein lang men permanent tilbakemarsj (av kvar økonomiske ”resesjonar” er eit aspekt). Både ut or attrå og naudsyn stend vi no overfor ein gylden moglegheit til å krevja attende ein gåvekultur, og difor å byggja ekte samhald. Denne gjenvinninga er del av eit større skifte i menneskeleg medvite, ei større heimattvending til naturen, jorda, kvarandre, og dei tapte romma i oss sjølve. Framandgjøringa vår frå gåvekulturen er ei forvilling og vårt sjølvstende er ein illusjon. Vi er faktisk ikkje sjølvstendige eller ”finansielt trygge” – vi er like avhengige som før, men no av framande og av upersonlege institusjonar, og, som vi truleg snart vil oppdaga, desse institusjonane er ganske so skjøre. – Charles Eisenstein

    http://www.kulturverk.com/2013/03/27/er-livet-ei-gave-eller-ei-vare/

    Ved siden av svartjorda og skifergassen er selvsagt Ukrainas enorme tilgang av høyt utdannet og billig arbeidskraft en hovedgrunn til at vestlig kapital gjør alt i deres makt for å slå klørne i dette landet!

    • Ola Henriksen
      20. desember 2014 klokka 10:18

      Enig. Det er ikke ( ofte resurskrevende) «arbeidsplasser» vi trenger, men resultatet av (virkelig) arbeide.

      * mens resten av tiden skulle fylles med forskjellige former for gaveøkonomier.*
      Vi glemmer/ser ikke at virkelig arbeid i egen fri tid gjerne gir mer til fellesskapet på sikt. Selv om det ikke inngår i nasjonens BNP og måles i penger og skatteinngang.

  3. SH
    29. november 2014 klokka 10:54

    Noen økonomiske data man bør kjenne til:

    Eksempel (tall fra 2013):
    Lønnsnivået i Norge er ca 5 ganger høyere enn i Polen.
    Prisnivået i Norge er ca 2,5 ganger høyere enn i Polen.
    Det siste ang prisnivå kan være det mest avgjørende.

    Hvis en polsk gjestearbeider tjener feks kr 400.000 i Norge, så vil disse penger altså ha en kjøpekraft i Polen som tilsvarer 1 million norske kroner! Gjestearbeidere har mesteparten av sine utgifter i hjemlandet. Når søndagsflyet kommer fra Polen til Norge er dette stappfullt av hermetikk til livet på brakka i Norge. Prisen på mat er under halvparten av hva det er i Norge. Samtidig kan evt denne polske gjestearbeider ha en nabo i Polen som jobber med nøyaktig det samme (feks bygg og anlegg). Polsk lønn omregnet til norske kroner justert for ulikt prisnivå kan feks være (la oss si) noe som tilsvarer kr 200.000. Altså en inntektsdifferanse på 5x.

    Disse to forhold tilsammen vil være helt eksplosivt, og drivkreftene er så sterke slik at det må drastiske tiltak til for å få løst problemet.
    Kanskje må gjestearbeidere rett og slett betale en stor avgift til den norske stat for å få lov til å arbeide i Norge?
    Kanskje må fastboende bygningsarbeidere i Norge få lønnstilskudd?

    Kampen mot sosial dumping kan være tapt.
    Iflg Erik Reinert vil dette trekke ned lønningene i hele Vest-Europa og økonomien i Europa vil deretter kollapse pga manglende kjøpekraft.

  4. 29. november 2014 klokka 11:01

    «The EU should «do its best to undermine» the «homogeneity» of its member states, the UN’s special representative for migration has said.

    Peter Sutherland told peers the future prosperity of many EU states depended on them becoming multicultural.

    He also suggested the UK government’s immigration policy had no basis in international law.

    Mr Sutherland, who is non-executive chairman of Goldman Sachs International and a former chairman of oil giant BP, heads the Global Forum on Migration and Development, which brings together representatives of 160 nations to share policy ideas.

    He told the House of Lords committee migration was a «crucial dynamic for economic growth» in some EU nations «however difficult it may be to explain this to the citizens of those states».»

    http://www.bbc.com/news/uk-politics-18519395

    • Pål Steigan
      29. november 2014 klokka 11:49

      Peter Sutherland er en av de tunge aktørene for den globale eliten i migrasjonsspørsmål, og han er uten tvil finanskapitalens mann.

  5. 29. november 2014 klokka 12:48

    Artikelförfattaren har missat en avgörande punkt: hur Marx reagerade på den «fria rörelsen» av arbetskraft. Han ställde inte några trångsynta nationella krav på stopp för invandringen, utan bidrog till att den första arbetarinternationalen bildades med arbetarnas internationella solidaritet som hörnsten.

    Om vänstern börjar låta som borgerliga populister vore katastrofalt. Fiendskap mellan arbetare av olika nationaliteter är en enorm tillgång för kapitalet i de framtida klasstriderna.

    • Pål Steigan
      29. november 2014 klokka 13:32

      Jeg har ikke sagt et ord mot den internasjonale arbeidersolidariteten. Den må ligge til grunn for en innvandringspolitikk på arbeiderklassens prinsipper. Jeg har bare pekt på at dagens globaliserte kapitalisme bruker massemigrasjon til å senke lønningene, øke utbyttinga, øke forskjellene og ødelegge velferdsstaten. Dette er fakta, og det må arbeiderklassens politikere også legge til grunn. Når polske arbeidere får 20-30 kr timen og tar jobben fra svenske eller norske arbeidere, så bidrar ikke det til arbeidersolidariteten. Det som ville være katastrofalt var om ikke venstresida tør å ta opp dette.

    • Ottar Lystad
      29. november 2014 klokka 16:42

      Nasjonalstatens rolle og betydning har vært gjennom en betydelig endring siden Marxs dager og fremstår vel i dag, enn så lenge, som den enkelte borgers vern mot de stadig mer ukontrollerte markedskreftene. Dette vernet, bestående av diverse sosiale rettigheter, settes under et stadig større press og EU/IMF og globalister generelt krever dette redusert og avviklet, der de har mulighet for å påvirke og kreve dette (PIGS-landene). De samme kreftene vil selvfølgelig også viske ut nasjonalstatenes grenser – til ett uoversiktlig marked.
      Den såkalte venstresiden har absolutt ikke kjent sin besøkelsestid og datt vel i realiteten av lasset, som en systemkritisk bevegelse og faktor, på 70-tallet. Ikke så innstilt på å se etter alternativer, men mer opptatt av å posisjonerer seg ved tildeling av kakestykker.

      • Pål Steigan
        29. november 2014 klokka 17:10

        Dessverre er det sant at venstresida ikke har stort å vise til.

  6. 29. november 2014 klokka 19:59

    Kunne du ikke ha sagt dette litt før, Pål. Flere har prøvd
    å ymte frampå, men har blitt kneblet med ordene rasist og Frp.

    • Pål Steigan
      29. november 2014 klokka 22:57

      Jo, jeg kunne vel det. Jeg tok opp dette temaet i januar i fjor og ble skjelt ut over to sider i VG pluss av enkelte TF eller Rødt personer skjelt ut som rasist. Nå har jeg hørt de fleste skjellsord dom er å dele ut, så jeg blir ikke så imponert av sånt. Skjellsord gidder jeg ikke å høre på, argumenter derimot, er en annen sak. Dessverre har ikke venstresida klart å frigjøre seg fra nyliberalismens påvirkning på dette området, så det har skjedd lite. Men jeg fant at det var på tide å ta det opp igjen. Situasjonen er kritisk i hele Europa, og det trengs en politikk for arbeiderklassen og ikke for det liberale småborgerskapet.

    • Rolf E. Pedersen
      30. november 2014 klokka 08:48

      Dessverre er rasisme-kortet velbrukt når man ønsker å stoppe en debatt man ikke liker. Det er én av grunnene til at mange av oss på venstresida er partiløse. Det er mange som sloss for å være den mest «tolerante og åpne» når det gjelder innvandring. Se f.eks. på representanter fra SV og Rødt som daglig utkjemper kamper i ringen for å være vinneren når det gjelder å rive ned grenser. Konsekvenser nevnes ikke. Sjøl den mest fargeblinde av oss er blitt beskyldt for rasisme og plassert i gruppa «FrP+Gjedda+SIAN m/fl» når vi lufter problematikken Pål tar opp i dette innlegget.

  7. Jan Hårstad
    30. november 2014 klokka 00:06

    Strålende innlegg av Steigan og kommentarer og. Jeg tror imidlertid ikke han har rett når han skriver at»venstresida» er redde for å være rasistisk. Forleden skrev Braanen et slags manifest til loyalitet til FN. Og dette FN har jo selv og av andre størrelser innen verdenspolitikken,blitt lansert som den kommende Verdensregjeringen under the global new war order. NATO er da ment å være dens internasjonale militærvesen. SV gratulerte Stoltenberg med at han var blitt sjef for verdensimperialismens krigsmaskin.
    Skulle man foretatt en slags analyse av hvordan denne «venstresida» er klassemessig,sosialt sammensatt,vil man – tror jeg – finne ut at en anseelig mengde har arbeid som knytter seg til innvandring og globalisering,også som ideologer. Alle som jobber for verdensglobalisering er garantert statssubsidier,stipend og sosialt opprykk og de som ikke er det må slite meget for å få spalteplass i noen avis.
    Jeg tror derfor i et europeisk perspektiv at vi kommer til det at «venstresidene» allierer seg med de globaliserte statsmaktene mot arbeiderklassene – sånn ser det ut i øyeblikket iallfall. Ingenting tyder på noen vei tilbake.

    • 30. november 2014 klokka 09:21

      Ja, jeg mener også at den gamle høyre/venstre-aksen er ubrukelig. Slik jeg ser det tilhører hele den politiske og økonomiske eliten hva man kan kalle det globale massesamfunnet. Den konservative katolske tenkeren James Kalb sier det slik:

      «Advanced liberalism believes itself tolerant, but its tolerance is intolerant in somewhat the way the Taliban are intolerant. As prominent spokesmen define the issues, it often seems that we are in the midst of a world struggle between two quasi-totalitarian religious movements: radical Islam and advanced liberalism. Where the Taliban believe themselves called to do away with all social authorities but the Koran and shari’a, today’s liberals believe themselves called to eliminate all authorities other than expertise, rational bureaucracy, and markets.» – James Kalb

      Mot dette står «the commons» eller allmenningheten, som elitene later som ikke eksisterer: http://www.kulturverk.com/2014/10/19/david-bollier-og-kampen-for-allmenningene/

      Uansett er jeg lei av at arbeidslivet skal bestå av disse spenningene mellom arbeiderne og kapitaleierne. Jeg er vel selv hva man kan kalle en kapitaleier, selv om jeg har stått i flishaugen det meste av mitt liv. Følelsesmessig, ifht. pengefølelsen, vil jeg selvsagt gjøre alt jeg kan for å beholde kapitalen min. Men logisk vet jeg at denne kapitalen blir benyttet av det kapitalistiske systemet for å ødelegge kloden, og at det hele er et sinnsvakt pyramidespill uten noen framtid.

      Selv ønsker jeg derfor å erstatte all denne galskapen med et nettverkssamfunn, med en borgerlønn i grunn, hvor borgerne tar kontroll over produksjonsapparatet gjennom små selvorganiserende inngrupper. Da folk flest i dag arbeider med tull, tror jeg det kunne holde med 2-3 dagers skikkelig arbeid i uka. Utover dette må gaveøkonomiene spille en sentral rolle, og økonomiutdanningene må vris over fra at man lærer om konkurranse til å lære om samhandling, som gavesirkler etc.

      • 30. november 2014 klokka 11:59

        Så nettopp at p2p-foundation har et innlegg om deleøkonomier i dag.

        – Reclaiming the transformative potential of the sharing economy: http://blog.p2pfoundation.net/reclaiming-the-transformative-potential-of-the-sharing-economy/2014/11/30

        Det er dette som er framtida! De konkurranseorienterte kapitalistiske strukturene tilhører fortida!!!

        Repeterer Charles Eisensteins kloke ord:

        «Fellesskap er veva ut or gåver. Ulikt frå vårt marknadssystem, viss innebygde knappleik tvinger fram ein konkurranse der meir for meg er mindre for deg, er det motsette tilfelle i ein gåveøkonomi. Fordi folk i ein gåvekultur gjev vidare overskotet deira framom å akkumulera det, er di gode skjebne òg mi.»

        For de som er interessert i å gå videre inn i tematikken er arbeidene til Eisenstein et utmerket utgangspunkt.

  8. Andreas Admasie
    30. november 2014 klokka 10:54

    I am deeply disappointed that this is what has become of someone I used to hold in high esteem. It is obvious that you no longer prescribe to a project aiming for the liberation of mankind, but rather its division. A politics that serves the working class is a politics that serves the working class worldwide, not your separate Norwegian section of it. Your understanding of that working class is obviously based on a failure to grasp the historical and transitory nature of the nation as such.
    And as for your argument that migration weakens the working class by adding numbers, are you then saying that emigration strengthens the working class in those countries that has a significant migratory deficit? And wouldn’t child birth be equally damaging according to this vulgar logic.
    Another argument, more valid I would say, is that the negative effect of migration on working class solidarities is an ideological phenomena rooted in the othering of a section of the working class, or its construction as something that ‘breaks’ this solidarity. This ideological phenomena is something that is directly constructed by the likes of this text. It thus serves outright reactionary purposes.

    • Pål Steigan
      30. november 2014 klokka 11:10

      Your arguments are flawed, I am sorry. Was Marx favouring the division of the working class when he described how the Irish workers were used massively to undercut the wages of the English workers? Was he wrong when he held that it is a necessity for capital to create a reserve army of workers? Isn’t it a fact that the 0,01% strongly favour mass migration of workers to raise profit, like the billionaire club World Economic Forum does? My article is analytic and not ideological. Your response is highly ideological with no reference to facts what so ever. In 1870 Marx wrote: «ut the English bourgeoisie has also much more important interests in the present economy of Ireland. Owing to the constantly increasing concentration of leaseholds, Ireland constantly sends her own surplus to the English labour market, and thus forces down wages and lowers the material and moral position of the English working class.» Based on your method he was then fixating on numbers, failed to grip the role of nations and advocating the division of the working class. Sorry, but that is absurd.
      And further; Marx held that it was this mass migration that created the hate between the English and Irish workers: «And most important of all! Every industrial and commercial centre in England now possesses a working class divided into two hostile camps, English proletarians and Irish proletarians. The ordinary English worker hates the Irish worker as a competitor who lowers his standard of life.» What a reactionary he must have been according to you.

      • Andreas Admasie
        30. november 2014 klokka 12:00

        What a purposeful misreading! The description of a situation of hostility goes nowhere to support your conclusion. Marx solution was the overthrow of capitalism – and eventually the end of the state. Your solution IS the state and the adaption of restrictive immigration policies by this state. Worlds apart indeed.
        To state, as you do, that your article is analytical is quite a stretch. You describe how certain EU policies that allow the circumscription of national labour laws, and based on this you jump to conclusions on migration policies. That won’t do, and appealing to authority by quoting Marx won’t hide your lack of a substantiated argument. You have not even engaged with the question of whether migration – because the examples you use do not pertain to ‘invandring’ – actually plays any role in undercutting wages in the Norwegian economy of today. And again, a few copy/pastes from Marx does not conceal this colossal void at the center of your argument – it highlights it. Your argument, furthermore hints at you having accepted the highely problematic idea that the number of jobs are somewhat finite or fixed – an argument that is not taken seriously anywhere outside demagogic populism: for why would immigration automatically lead to unemployment? But if we assume – for no other purposes than giving you the benefit of doubt – that this is the case, your solution in terms of restrictive immigration policies are still far removed from Marx’s. Yours is an unsubstantiated argument, but it is still a reactionary one.

        • 30. november 2014 klokka 12:29

          No, the RID-Model (Communism 5.0) dissolves the state into the ultimate Commons. You might say that we become the state, but I think it means the end of the state, and is this way aligned with Marx.

          I’ve written about this here: http://www.kulturverk.com/2014/10/15/modeller-for-et-post-kapitalistisk-scenario/

        • Pål Steigan
          30. november 2014 klokka 12:44

          Your talent of misreading is rather great. I have proposed no immigration policy what so ever. I say the that organized working clas must develop it’s own policies on this field, departing from and in opposition to the policies of globalized capital.
          I don’t jump to conclusion on immigration policies. I document that free movement of labour is essential to the elite, that they fight for it very hard and that it effectually weakens the working class in to source nations and the receiving nations as well.
          You write: «because the examples you use do not pertain to ‘invandring’ – actually plays any role in undercutting wages in the Norwegian economy of today.» Are you serious? Do you mean to say that wages of 20-30 NOK an hour for immigrant workers is not undercutting wages for Norwegian workers? And you only shrug at the fact that capital is using the reserve army to weaken and split the working class an increase the accumulation of capital. And you don’t explain why you at no point differ from the migration policies of the 0,01%. Mr Peter Sutherland who then headed the Migration committee of the World Economic Forum, and who is a 0,01% man of pure blood, underlined the necessity to fight any resistance to free flow of labour. http://www.bbc.com/news/uk-politics-18519395 I can’t see that you have taken any different position. But if so, enlighten me.

          • Andreas Admasie
            30. november 2014 klokka 13:32

            You are now in the business of openly misquoting me. By dropping the first hyphen and the first part of my sentence, you make it seem like the statement within the hyphen is not a sub-clause, completely changing the meaning of my statement. What I wrote was the following:

            «You have not even engaged with the question of whether migration – because the examples you use do not pertain to ‘invandring’ – actually plays any role in undercutting wages in the Norwegian economy of today.»

            This means that what you are referring to are cases of not ‘invandring’, but short term contract labour from foreign contractors. The very reason why they can be paid as little as the sums you mention is exactly that they are not residents of Norway, and therefore are not guaranteed the Norwegian minimum wage. It goes against your argument. The ‘fix’ here would be to expand Norwegian labour law to apply to all people executing and job related tasks in Norway, not, as what you are arguing for, adopting any migration policies.

            This brings me to the next point. You have indeed proposed a shift in migration policy, and you are doing it in your answer again. The fact that you do not list the exact details does not in any way lessen this. Anyone can understand what «en annen innvandringspolitikk enn den globaliserte eliten», and «opposition to the policies of globalized capital», when you are at the same time stressing that these policies are defined by the «free flow of labour».

            As for your question whether I have taken a different position from Mr Sutherland, the answer is no, I don’t have to, although I probably take this position for different reasons than Mr Sutherland. I do not feel forced to take another position than the bourgeoisie on issues of abolishment of serfdom or slaver either – which are, interestingly, earlier types of restrictions on the freedom of labour.

            The only argument that you have forwarded in all of this that I agree with is when you state that my response is ideological. Yes, it is indeed influenced by ideological notions. So are all your postings in the above. Only difference is that while mine are influenced by a commitment to the idea of universalism, yours are not. They are influenced by other ideas.

          • Pål Steigan
            30. november 2014 klokka 14:09

            Your criticism of my reference to Marx is not underpinned by argument. I know a lot of people who compete with Marx quotes, so I understand a certain scepticism. But these quotes are essential in understanding Marx’ position on the Irish question and when you criticise me for being concerned with numbers, I will say Marx is clearly using numbers here as a central issue. You shrug off without comment my reference to Marx thinking of the reserve army, without seeing that it is indeed an important issue in Marx’ argument about how capital maxismises the accumulation of capital. And finally you find no problem of standing with the 0,01%ers on migration.
            No, I didn’t launch a policy, since I as a communist think policies for the working class should be developed with the working class. My ideal there is Mao’s report on an investigation into the peasant movement in Hunan. But I can see some elements in such a policy: That would be: Get out of EØS and Schengen and a series of demands along the lines that Fellesforbundet have developed on Norwegian wages for all in Norway etc. That would be a clear breach with EU’s four freedom and with Mr. Sutherland, but I think it would be in the interest of the working class of all nationalities in Norway.

          • Andreas Admasie
            1. desember 2014 klokka 19:57

            I have no idea what Fellesforbundet is, but I note that the example you use – which I do not oppose – of ‘Norwegian wages for all in Norway’ resides within the scope of labour legislation rather than ‘innvandringspolitik’. But we know, from the above, that it is ‘en innvandringspolitikk’ you are imploring the labour movement to ‘skaffe seg’, which pertains to the area of regulating people’s movement. Nothing more, nothing less. Unless you are backtracking there is something here that you do not want to spell out. Hiding behind notions of the mass line does not cut it, because nowhere has Mao suggested that communists (as you describe yourself) should hide their opinions. And this brings me to your citations of Marx again. I am not criticizing the citation of Marx – or anyone else – as long as it is done in good faith. I am criticising your attempt to appropriate Marx for perverted (not his) aims. Neither have I criticised you for being ‘concerned with numbers’. In fact, I don’t think your line of argumentation shows much concern for numbers at all. I have criticised the mechanistic and simplistic assumption that an increase in population will automatically lead to an increase in unemployment. But I am by now becoming quite convinced that you are either not reading my comments with any care or – worse – that you are misinterpreting (as well as misquoting – see the above) them on purpose.

            And again. No, I don’t find any problem with happening to be on the same side as the liberal bourgeoisie on the question of freedom of movement. The bourgeoisie is not my political reference point. But, since I have now answered that question repeatedly, perhaps you would answer this: do you, by any chance, find any problem in coming to the same side as the racist and national chauvinist bourgeoisie on this issue?

    • Ottar Lystad
      30. november 2014 klokka 16:02

      Jeg velger å være såpass reaksjonær at jeg svarer deg på norsk. Din holdning er at allmenn frigjøring (fra kapitalismen) og internasjonal arbeidersolidaritet best fremmes ved fri flyt av arbeidskraft, så lenge du klassifiserer det motsatte som et ytterliggående standpunkt. Du inntar m.a.o. en holdning som ikke usannsynlig ville kvalifisere for plass i Cevitas strategiutvalg, for ikke å si pressetalsmann. Tror nok få innen denne såkalte tankesmia levner mange tanker på hvordan begrense en av kapitalismens viktigste innsatsfaktorer, arbeidskraft. De ar så avgjort mer på din linje, men neppe beveget av en solidarisk omfavnelse av lønnstakeren og dennes ve og vel. Det er neppe hold for begge innfallsvinkler. Du gir uttrykk for at det er god solidaritet i å tillatte fri flyt av arbeidskraft, som vel vitner om en avstumpet og primitiv tilnærming til egne nasjonale lønnstakere. La gå at du ikke er glad i nasjonalstaten, men det er vel mest fordi du har erfart at den ikke fungerer, hvor det absolutt ikke løser noen verdens ting å la det forbli slik, ved at de som skulle påvirke i retning av endring, rømmer landet. Eller er det i forkvaklet solidaritet med de som må bli igjen – for det er vel ikke alle forunt å ta turen til «Vestens gylne markeder»? Du skriver lenger ned at løsningen ville ha vært at alle arbeidsinnvandrere ble innrømmet norske tariffer, for å unngå sosial dumping, som vel viser at du står med begge bena godt plantet i løse luften og besitter en realitetsorientering moden for oppdatering. .Om få år er det vel ikke rart igjen med tariff i det hele tatt i Norge, om utviklingen skrider hen. Godt underbygget av omseggripende kapitalistisk teori om et marked minst mulig berørt av kontroll og regulering. Det som siden krigen er stablet på bena av allmenne rettigheter innenfor nasjonalstaten, vil bli reversert eller falle bort parallelt med opphøret av det nasjonalstatlige domene. Hvor er bærekraften, økologisk og økonomisk? Hvilke solidaritet ligger det i å utarme andre land og folk for deres beste hjerner (hjerneflukt), som flere afrikanske land lider under? Hvert folk må nødvendigvis forholde seg til sitt eget hjemland og søke å bedre livsgrunnlaget på og av egen jord. Problemet er at det forhåpningsfulle resultat av en slik innsats ikke nødvendigvis vil vise seg før etter noen generasjoner – hvilket dagens migranter ikke ønsker å vente på. Imidlertid lite solidarisk overfor senere generasjoner å la dem flykte til Vesten.

  9. Lars Johansson
    30. november 2014 klokka 14:03

    Vad gäller saken? Proletär internationalism, det fackliga handslaget och kamp för folkets välfärd. En illustration genom en fråga i en helt annan debatt:
    Fråga: X skrev «att Rumänien under de senaste tio åren har förlorat tre miljoner invånare, motsvarade 13 procent av sin befolkning.» Har du sett någon siffra på hur många rumänska barn som växer upp utan sina föräldrar (som är i Västeuropa och jobbar)?
    Svar: Det är ett enormt problem i Rumänien. Officiellt är det runt 80.000 barn som växer upp utan minst en förälder som är utomlands för att jobba. Men siffran kan väl ligga över 300.000, enligt ideella föreningar som jobbar med problemet. Runt 125.000 av dessa barn har både två föräldrarna utomlands. Dock är de flesta av dessa barn inte romer, utan etniska rumäner (alltså majoriteten i befolkningen).

  10. Ola Henriksen
    30. november 2014 klokka 18:33

    «Den rådende politikken med fri flyt av arbeidkraft har altså fungert helt perfekt, for kapitalen. Man har lykkes i å drive millioner av arbeidere på kryss og tvers over kontinentet, og mellom kontinentene, på desperat jakt etter arbeid, til hvilke vilkår som helst.»

    Og for å få til dette må de økonomiske bakmennene som styrer verdens økonomiske system ( nå gjennom FED) lage økonomisk «krise» i land etter land. Der landene må få økonomisk «hjelp», dvs. lån til «risiko-rente».
    Slik kan folk og land kan settes opp mot hverandre; » de har levd over evne». Et næringsliv som er presset/lurt til å penge-konkurrere med barnearbeid i India og Kina, og selvfølgelig blir «ulønnsomt» pengemessig. At en nasjons viktigste marked, både i forhold til stolthet, trygghet og miljømessig, blir underkjent.
    Denne bløffen går så lenge vi (alle) forvirret ikke ser forskjell på fiktiver/penger og virkelig materiell produksjon og velstand.
    Da blir penger, vårt økonomiske system ( og dets yppersteprester) en herre istedet for en tjener. ( et verktøy/byttemiddel).

  11. Ola Henriksen
    30. november 2014 klokka 18:36

    Kan du lage muligheter til retting av tekst?

    Retting:
    At en nasjons viktigste marked, både i forhold til stolthet, trygghet og miljømessig – er eget hjemmemarked- , blir underkjent.

  12. Bjørn Venstad
    30. november 2014 klokka 18:58

    Enig i at innvandring brukes systematisk for å presse lønninger og sosiale rettigheter. Men det er også viktig at kritikken rettes mot den systembærende eliten, og ikke mot innvandrerne. Hvis folk begynner å angripe innvandrerne går vi nettopp i den fella eliten vil vi skal gå i; at arbeidsfolk begynner å slåss mot hverandre.

    • Pål Steigan
      30. november 2014 klokka 19:59

      Som du ser har ikke jeg kritisert en eneste innvandrer. Derimot har jeg kritisert eliten, de 0,01%. Og ja, det er viktig å komme i dialog med innvandrerarbeiderne, for de utbyttes jo mest, samtidig som mange ikke har peiling på fagbevegelsen og rettigheter.

  13. Bjørn Venstad
    30. november 2014 klokka 21:11

    Jeg anklager deg ikke for å angripe innvandrere, men det fins dessverre de som gjør det. Er ellers overbevist om at når det gjelder integrering av innvandrere generelt, er fagbevegelsen et av de beste verktøyene vi har.

    • Pål Steigan
      30. november 2014 klokka 21:58

      Fagbevegelsen er ypperlig for integrering. Fullstendig enig.

  14. Prowl McMagne
    30. november 2014 klokka 23:51

    Er det ikke mer sansynlig at norsk lønnsnivå og velstandsnivå må senkes? Såvidt jeg vet så er all velstand i vår tid gått hånd i hånd med industrialiseringen fordi den gav arbeidsoppgaver av stort spenn i vanskelighetsgrad og dermed skapte en stor middelklasse. Når vi nå skal ta steget over i teknologi/kunnskapssamfunnet så gir det kanskje ikke like stort spenn i arbeidsoppgaver og middelklassen vil synke og forflytte seg til andre land som nå opplever den industraliseringen og store middelklassen som vi har vært igjennom (Asia, Afrika, Latin Amerika). Det vil vel være sansynlig at vi må møte disse landenes lønnsnivå og utjevnes før det evt. kan stige igjen, om det noensinne skal stige igjen. Har en snikende følelse at teknologi/kunnskapssamfunnet blir et samfunn dominert av store forskjeller i lang tid enda fordi det er så lang vei å gå før resten av verden kommer opp på et slikt nivå av velstand og organisering som vi har vært, og kapitalen vil jo hele tiden gi minst mulig rom for at dette skal skje…. Jeg er enig med deg Steigan om at det må nok et sammenbrudd til om noe skal skje og jeg tror det vil være det monetære systemet som må falle og bli erstattet av et nytt system av komplementære valuttaer ala Bernard Lietaers ideer.

  15. Bjørn Venstad
    1. desember 2014 klokka 09:11

    Det er jo også ei utfordring at en del innvandrermiljøer forstår fellesskapsbegrepet på en annen måte enn norske arbeidsfolk tradisjonelt gjør. Konsekvensen er en sterk intern gruppesolidaritet som går på bekostning av klassefølelse og klassesolidaritet. Og det er jo her venstresida må begynne å angripe denne problematikken med sosialistiske løsninger. Folk må sjølsagt få ha religion og kulturelle tradisjoner i fred så lenge de holder seg innafor norsk lov. Men vi må utvilsomt ta et oppgjør med den forestillinga at «multikulturalisme» er utelukkende bra, mens enhver påpekning av at ikke alle tradisjoner er verneverdige er «islamofobi» eller «rasisme» eller noe annet fælt. Skribenter som Arild Rønsen og Jan Guilliou har faktisk begynt å ta tak i dette; jeg mistenker ingen av dem for å være fiendtlig innstilt til innvandrere. Mistenker heller ikke Pål Steigan for å ha «grumsete» motiver.

    • Ottar Lystad
      1. desember 2014 klokka 13:01

      Konsekvensene av det segregerte samfunn er så avgjort underkommunisert. Å fortsette å snakke om integrering når det på ingen måte er tydeliggjort hva som legges i begrepet grenser opp til det meningsløse. Berøringsangst forklarer mye av vegringen mot å ta i det betente. Den i alle sammenheng ikke bærekraftige innvandringen skaper ikke bare et press på lønninger, som ser ut til å være det eneste feltet som tidvis bekymrer enkelte på venstresiden, men hele sammenhengskraften i samfunnet. Problemet for venstresiden (det lille som er igjen av den) er at de med sin tradisjonelt sosiale korrekthet, ikke evner å ta inn over seg at trusselen mot samfunnets bæreevne kommer fra grupper de vanligvis og i andre sammenheng ville ha stilt seg solidariske til. Folkegrupper hvor et begrep som solidaritet ikke dekker utover den aller nærmeste familie eller klan. Samfunnet står uansett foran utfordringer av dimensjoner, økonomiske, fordelingsmessige, økologiske – men tilstedeværelsen av de som aller helst forordner seg på eget vis skaper en ekstra dimensjon til alt dette. Mange av de holdningene disse gruppene representerer ville av tidligere tiders sosialister og intellektuelle blitt avskydd, hvor nå likegyldigheten og apatien har tatt overhånd.

    • Rolf E. Pedersen
      1. desember 2014 klokka 16:34

      Enig i det meste du skriver her, Bjørn. Men: det er ikke tvil om at religion (og «kultur») svært ofte står i veien for reell frigjøring, kvinnekamp og likestilling. I min verden er Marx og Lenins synspunkter på religion fortsatt aktuelle, kanskje mer enn noensinne!

      • Bjørn Venstad
        1. desember 2014 klokka 23:45

        Ja, frykten for å bli kalt «islamofob» er utvilsomt et reelt problem på venstresida. Og religiøse fordommer er utvilsomt et hinder for integrering i en del muslimske miljøer. Det jeg mener med å la folk få ha religion i fred innebærer sjølsagt ikke at religion skal være hevet over kritikk. Det innebærer bare at jeg forsvarer religionsfrihet. Men det er uansett ingen tvil om at venstresidas frykt for å kritisere muslimske miljøer har vært mat for Frp, for å si det mildt.

  16. 2. desember 2014 klokka 17:27

    http://bjorn-enes.blogspot.no/2014/12/marxistisk-innvandringsmotstand.html :

    Etter mitt syn fins det nokre ulikskapar mellom 1857 og 2014 som må studerast om det skal vere noko poeng å dra inn Marx.

    I 1857 var det omlag 90 år etter «Spinning Jenny». Eit sprang i mekanikken hadde omforma fyrst England, så det europeiske fastlandet. Handverksproduksjon var erstatta av fabrikkproduksjon, arbeidaren var endra frå ein som skapte varer til «eit vedheng til maskinen». Arbeidsdelinga var utvikla så langt at ein vanleg arbeidar hadde mista oversynet over kva slags produksjon han var del av: Han skulle gjere sine avgrensa oppgåver i fabrikken, og di mindre han visste, di mindre problem skapte han for produksjonsen.

    Det var i dette fyrste industrielle komplekset at Marx såg reservearmeen. Det var ikkje så nøye kva dei kunne eller korleis dei såg ut – det viktige for kapitalen var at dei var mange.

    Marx døydde i 1883. Då var det endå knapt synleg, det spranget i utviklinga av produktivkreftene som seinare skulle bli kalla «den andre industrielle revolusjonen». For min eigen del, brukar eg å sjå elektrisiteten som mest epokeskapande i den. Det gjeld i alle fall Noreg, for sjølv om det var reist ein del tekstilfabrikkar og stålskipsverft på 1800-talet, så var det etableringane av den elektrometallurgiske industrien som gjorde Noreg til ein industrinasjon frå ca 1900.

    Industrien og arbeidsmarknaden etter 1900 hadde bruk for to slags arbeidarar: Fagarbeidarar og hjelpearbeidarar. For dei siste var nok ein talrik reservearmé framleis ei føremon for kapitalen, men når det gjaldt fagarbeidarar, var utdanning ei viktigare utfordring enn mengd .

    Etter mitt syn skjedde det eit tredje sprang frå 1975, då elektronikken eller datateknologien slo gjennom i produksjonen. Han førte ikkje berre til ei mangedobling av varemengdene og -variasjonane, han utvikla også arbeidsdelinga eit enormt skritt. Det manuelle arbeidet er i full ferd med å bli borte: Fyrst vert det flytta til lågkostland, så vert det borte for godt, (bortsett frå i ikkje-industrielle sektorar som helsevesen eller hotell- og restaurantdrift).

    I 2014 er det framleis behov for ein industriell reservearmé. Men den ser ganske annleis ut enn i 1857. Det er ikkje bruk for lange rekker av ufaglærte, det er bruk for spesialistar. Og det er ikkje berre bruk for dei under høgkonjunkturar – det er bruk for dei når spesialarbeid skal gjerast. Det er berre i det industrifattige Osloområdet at «polakk» utløyser forestillingar om ein underbetalt byggearbeidar utan stillas eller ei vaskedame som slurvar i krokane. Norsk industri er avhengig av fagarbeidarar, ingeniørar og ulike ekspertar frå både Polen og alle andre land, og «reservearmeen» som kapitalen treng er ikkje fyrst og fremst stor, den er fyrst og fremst spesialisert og mobil.

    Migrasjon
    Steigan ser ut til å meine at moderne migrasjon er ein konspirasjon: «For å knekke den organiserte arbeiderklassen har kapitalistklassen vært nødt til å skaffe en slik reservearmé, og siden den ikke kan skaffes innenfor de enkelte landas grenser, måtte den skaffes gjennom en størst mulig innvandring.»

    Eg har eit anna syn. Eg trur moderne migrasjon er eit (av mange) uttrykk for det Marx ville ha kalt produktivkreftene si utvikling i retning meir og meir samfunnsmessig produksjon.

    I 2014 er heile verda vevd saman i eit produksjonssystem med ei ekstrem arbeidsdeling. Produksjonslinene fram til ein mobiltelefon, til dømes, omfattar alt frå slaveliknande midaldergruver i Kongo til høgteknologiske tenketankar i Silicon Valley, norske elektrometallurgiske raffineringsverk og samleband i Malaysia. Menneska i desse intrikate produksjonssystema er ikkje lenger prisgitte informasjonane dei får frå sine eigne formenn: Folk er på Facebook, både i Kongo, Kalifornia, Kristiansand og Kuala Lumpur. Det går ikkje lenger an å lure folk til å tru at dei må finne seg i «sin plass på jorda».

    Prisane på flybillettar har gått like sterkt ned i Kongo som her. Alle land er i praksis naboland, nokre få timar unna. Både subjektivt og objektivt ligg alt til rette for at folk vil reise, folk vil flytte, folk vil søke betre liv. Det gjeld i fred – men det gjeld endå meir i krig: Berre dei mest eventyrlystne flyttar frå Malaysia eller Japan. Frå Syria flyktar folk i hundretusental.

    Problemet
    Steigan gjer eit forsøk på å konstruere eit intellektuelt, til og med eit «marxistisk» fundament for for ein venstreorientert innvandringsmotstand. Han heng seg på Elin Ørjaseter sin teori om at innvandringa trugar velferdsmodellen – han krydrar berre litt med meir venstretradisjonelle fraser: «arbeiderklassen (har) kunnet kjempe til seg anstendige lønninger og gode sosiale vilkår».

    Problemet er etter mitt syn at rikdomen i verda er ulikt fordelt. Ikkje fyrst og fremst innanfor dei ulike økonomiane, men mellom dei. Alle nordmenn tener 20 til 50 gonger meir enn yrkesbrørne sine i Somalia, og fire- fem gonger meir enn yrkesbrørne i Polen.

    Før var ikkje dette noko problem for den norske velferdsmodellen, for somaliarane hadde ikkje råd til å reise så langt, og jarnteppet heldt polakkane heime. Dessutan hadde dei berre overflatisk kjennskap til korleis verda såg ut.

    No er det eit problem fordi verda går framover. Alle veit og «alle» kan.

    Så lenge nokre deler av verda er vesentleg meir industrialiserte og velståande enn andre, så vil trykket for å migrere dit vere mykje større enn trykket for å migrere den andre vegen.

    Eg kan sjå to vonlause strategiar for å løyse dette problemet: Den eine er å stenge grensene for å forsøke å re-etablere ein norsk eller nord-europeisk oase, slik som i tida før kommunikasjons- og informasjonsrevolusjonen. Det er vanskeleg å oppfatte Steigan på anna vis enn at det er dette han forsøker å stable opp eit «venstre»-resonnement for.

    Det andre er å «kuwaitisere» gjennom etablere eit a- og b-borgarskap: Etniske nordmenn med folketrygd og gratis sjukehus – og innvandrarar med svart og underbetalt arbeid utan helse eller utdanningstilbod. Eg veit ikkje om nokon som argumenterer for dette – det ville ha vore for drøyt – men eg ser ein del som praktiserer det. Og det er vel ikkje så vanskeleg å spå at etableringa av ein slik underklasse vil bli det faktiske resultatet dersom innvandringsmotstanderane skulle lukkast med å mure att grensene.

    Kva er «venstre»?
    Etter mitt syn er det «venstre» å kjempe for ei betre verd for alle menneske. Difor meiner eg at problemet ikkje er migrasjonen. Problemet er ulikskapane i verda.

    Løysinga er heller ikkje migrasjon, sjølv om det utan tvil kan vere ei privat løysing for ein familie i Somalia. Men for det somaliske samfunnet og for verdssamfunnet, er løysinga at tilhøva i Somalia vert endra, slik at lysta til å flytte ut balanserer så nokonlunde med lysta til å flytte inn.

    Eg meiner at den norske arbeidarklassen både har politisk og økonomisk eigainteresse av at Somalia vert endra. Så lenge det finst fattige land, vil det – med eller utan migrasjon – finnast både press mot lønenivå og bremseklossar på teknologiutviklinga. Framtidsvisjonen om ein samfunnsmessig produksjon der alle folk sitt arbeid er vevd saman og alle knapphetsproblem er løyste, slik at kvar kan yte etter evne og få etter behov, skulle kunne vere den same i Noreg og i Somalia. Der finst ei venstretradisjonell frase for dette og. Den heiter solidaritet.

    Somalia er ikkje tilfeldig vald. For det hender svært mykje der om dagen. Det er ikkje stort som slepp gjennom mediefilteret rundt oss, men takk vere Facebook-kontakten med somaliske vener, får eg høyre om raske framgangar i arbeidet for å reetablere ein somalisk stat – og om påverkingskrafta frå den nordeuropeiske diasporaen i denne utviklinga.

    «Den norske velferdsmodellen» er eit diskusjonstema i det nye Somalia. For meg demonstrerer dette at solidaritet med menneske på flukt, er med på å drive verda framover.

    Frå før er eg overtydd om at «fellesskap fungerer» betre enn slike gamaldagse «private» løysingar som høgre-ideologane drøymer om. Velferdsstaten er ikkje eingong spesielt venstre, til og med Civitas har skunda seg med å erklære han for ein «robust» variant av kapitalismen. Eg trur at den einaste måten migrasjon trugar velferdsmodellen på, er ved at høgrepopulistane forsøker å byggje velferda ned ved å leggje skulda på innvandrerane.

    «Venstre» er ikkje å hjelpe dei med det. Venstre er å kjempe for ei betre, meir utjamna og meir samanvevd verd. Metoden er internasjonal solidaritet – både med innvandrarar og med dei som kjemape for endring i landa immigrantane kjem frå.

    • Pål Steigan
      2. desember 2014 klokka 18:10

      Takk for innlegget, Bjørn. Jeg setter stor pris på det. Det er intellektuelt redelig og argumenterende. Jeg er i stor grad uenig, men det er jo det diskusjon ofte dreier seg om. Jeg hadde tenkt å tilby deg å få dette inn som en gjesteblogg, slik at det blir mer synlig. Kunne du tenke deg det?

    • Ola Henriksen
      20. desember 2014 klokka 10:51

      * Både subjektivt og objektivt ligg alt til rette for at folk vil reise, folk vil flytte, folk vil søke betre liv.  …
      ……Problemet er etter mitt syn at rikdomen i verda er ulikt fordelt. Ikkje fyrst og fremst innanfor dei ulike økonomiane, men mellom dei. Alle nordmenn tener 20 til 50 gonger meir enn yrkesbrørne sine i Somalia, og fire- fem gonger meir enn yrkesbrørne i Polen. *

      Nå er det jo forskjellige kulturer, lynner, klima og velstandsmål i forskjellige nasjoner,forankret i disse forskjellene.
      Hver nasjon burde få tid og rom til å utvikle sin kultur. Også Norge. Så kan vi besøke hverandre og få impulser å ta med til eget område. ( Eller flytte som enkeltpersoner, ikke som gruppe-«hjelp».)

      • Ola Henriksen
        20. desember 2014 klokka 10:53

        Fortsettelse:
        Alle folkeslag og nasjoner er i stand til å utvikle sin egen kultur, velge egne gode ledere og bygge egen ønsket velstand. Man bør vel være «rassist» i negativ betydning for å mene noe annet.
        Det er alltid hoder og hender som bygger en nasjons velstand, og eget hjemmemarked er nasjonens viktigste marked. Selv om vi har blitt lurt til å tro at (vestlig) valuta/penger er viktigere enn arbeidskrefter. ( Av de som styrer verdensvalutaen rentebaserte pengeøkonomi, tror jeg.)
        Kampen burde ikke dreie seg om (konstruerte) motsetninger mellom sosialisme/kommunisme, kapitalisme, eller nasjonalisme ( «Nasjonitet- for å etablere et begrep som ikke er så belastet?).
        Vi vil alle bli «rike, i betydningen styre størst mulig av eget liv, oppleve fellesskap og med stolthet bygge opp egen nasjons ønskede materielle velstand. Vi er (historisk) alltid vært redd for å sulte og fryse. Vi vil ha forutsigbarhet og trygghet.

        • Ola Henriksen
          20. desember 2014 klokka 10:55

          Fortsettelse videre:
          – Så er vi lurt til å tenke «globalt» og til å bruke et økonomisk system og verdensvaluta som , via rentetriksing, kan ta bort nasjonens eget oppbygde produksjon/næringsliv på et øyeblikk. altså den optimale utryggheten og uforutsigbarheten.
          Et system som mener at nasjonenes produksjon må penge-sammenliknes med barnearbeid i India og Kina for å være «lønnsom».
          Et system som innbiller oss at vi har «gode tider» når vi mangler det meste, priser og renter blir satt opp, og vi må arbeide 24/7.
          Og «dårlige tider» når stabburene begynner å bli fulle, prisene synker, og vi kunne ta ut mer fri tid.

  17. Bjørn Venstad
    3. desember 2014 klokka 02:26

    Det er mye bra i Bjørn Enes sitt innlegg, men han glemmer et par ting. Det ene er presset for å privatisere offentlige oppgaver. Vi har sett eksempler på fillipinske hjelpepleiere som har blitt utnyttet på det groveste av private selskaper her i Norge. Og jo flere offentlige oppgaver som blir privatisert, desto mer vil vi se av den typen utbytting. Mark my words. Det andre er bygg- og anlegg, hvor det også er behov for ufaglærte arbeidere. Og på en norsk byggeplass idag hører du knapt norsk, du hører polsk og litauisk. Ingentng galt med det, de er helt ålreite folk. Men de blir sjølsagt leid inn fordi de finner seg i mer enn en norsk arbeider ville gjort.

Legg inn en kommentar