oss 100 kroner!
Eller hvordan Russland påvirker valget i Norge.
«Det er ingen hemmelighet at Russland blander seg bort i suverene staters demokratiske prosesser. Dette gjøres blant annet gjennom såkalt valgpåvirkning. På mandag skal flere millioner mennesker avgi sin stemme i kommune- og fylkestingsvalget her i Norge.» Dette skriver Thomas Paust fra Nettavisen 10.09.23. Nettavisen har kontaktet Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) i et forsøk på å besvare hvorvidt norske velgere blir utsatt for utenlandske valgpåvirkningsoperasjoner under årets kommunevalg.
Eirik Veum, seniorrådgiver i PST, sier de er forberedt på at særlig kinesiske og russiske etterretningstjenester har uønsket virksomhet som retter seg mot politikere og norske beslutningstagere, men sier videre at PST har foreløpig ikke sett omfattende påvirknings- eller desinformasjonskampanjer mot politiske prosesser eller valg i Norge. Eskil Grendahl Sivertsen, spesialrådgiver i Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), vedgår at I 2021 var konklusjonen at FFI ikke kunne finne forsøk på direkte valgpåvirkning, men fant flere eksempler på utenlandske aktører som aktivt sprer desinformasjon og forsøk på å påvirke norske målgrupper.
Selv om Nettavisens Thomas Paust virker å være opptatt av å beskytte valgene mot utenlandsk innblanding, er det merkverdig at han ikke tar opp USAs historie med direkte intervensjon i andre lands valgprosesser og til og med deltakelse i statskupp. Han kunne jo nevnt at det trenes opp en hel stab av profesjonelle som har som mål å styrte regjeringer over hele verden på ingen ringere arrangement enn Oslo Freedom Forum, som BBC raporterte om i 2019.
I 2022 rapporterte Nordiske Mediedager at nordmenn hadde rekordhøy tillitt til mediene. Britiske Inews angav 80% tillit til norsk regional presse, og spurte i sin artikkel om hvorfor de ikke hadde en fri og tillitsvekkende presse i Stor-Britannia. Dette året ble også amerikanernes tillitt til mediene målt til rekordlav 34%, samtidig som tilliten til mediene i Russland i dag er også relativt moderat, med en rate på 43%.
Hva som nøyaktig utløser nordmenns høye tillit til pressen forblir et mysterium. En mulig forklaring kan være at det er en form for enkelhet i å stole på mediene fremfor å søke etter informasjon selv. I et demokrati er det av avgjørende betydning at velgere er godt informert om en mangfoldig rekke emner som har innvirkning på samfunnet og politikken. Dette er nødvendig for å kunne utøve sin stemmerett på en kompetent måte og ta veloverveide, objektive beslutninger som vil ha betydelig innvirkning på den fremtidige politiske retningslinjen i landet.
Derfor skal jeg ikke stemme ved valget i år. Den siste gangen jeg oppfattet norsk presse seriøst, var under det mest intense stadiet av konflikten i Syria. Under en togtur så jeg en nyhetsoverskrift på en skjerm som kunngjorde at en FN-rapport hadde avslørt at Russland brøt menneskerettighetene i landet. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem den dagen var å slå opp denne rapporten. Og det kom som ingen stor overraskelse at rapporten på FN sine egne nettsider konstaterte tydelig og klart at både USA og Russland brøt menneskerettighetene i Syria. Som russer hadde jeg allerede blitt hjerteknusende klar over den politiske skjevheten i vestlige medier, men det var likevel smertefullt å oppdage så omfattende feilrapportering fra det som hevdes å være en «tillitsfull og uavhengig» norsk presse.
«Jeg hater Putin. Han brukte 8 år på å sende styrker for å forsvare oss» sa en venninne av meg. Dette er altså en dame fra Donbass, et stykke land som lå (eller ligger, avhengig av hvilken side av speilet du velger å se ting ifra) i Øst-Ukraina. Krigen mellom Øst- og Vest-Ukraina startet da ukrainske flystyrker bombet byen Luhansk midt på lyse dagen den 2. juni 2014. 36 sivile ble drept. Under et besøk i Luhansk mellom 20. og 22. august 2014, mens byen var under beleiring av ukrainske væpnede styrker, intervjuet Human Rights Watch mer enn et dusin personer som hadde vært vitne til eller blitt ofre for artilleri-, morter- og rakettangrep som hadde drept eller skadet sivile i befolkede områder. Mange av angrepene så ut til å være vilkårlige, i den forstand at de ikke klarte å skille mellom sivile og stridende. Bakgrunnen for konflikten var et statskupp gjennomført veldig åpenlyst med hjelp fra USAs myndigheter og spesielt Victoria Nuland, Assisterende statssekretær for europeiske og eurasiske anliggender.
Statskuppet mot den demokratisk valgte presidenten Viktor Janukovich ble hyllet som en stor seier for demokratiet i alle vestlige medier. Fra den nå beryktede telefonsamtalen mellom Viktoria Nuland og den daværende amerikanske ambassadøren til Ukraina Geoffrey Pyatt vet vi at hun var ansvarlig for å velge hvilke av politikerne skulle ta del i den nye regjeringen. Da Øst-Ukraina med Donbas og Luhansk i spissen ønsket å ta avstand fra den nye junta-regjeringen, gikk ukrainske styrker til angrep. Konflikten varte i 8 år og førte med seg 14 000 døde sivile. Den nest mektigste mannen i Ukraina etter USAs daværende visepresident Joe Biden, Petro Poroshenko, gav da en tordentale hvor han hevdet at barn i Donetsk ville sitte i bunkere mens ellers i Ukraina ville barn gå i barnehage. Dette ble selvfølgelig fortiet i de Vestlige medier. Enhver reportasje fra konflikten som umiddelbart ikke fordømte Russland, som da ble ansett for å sponse opprørerne i den østlige delen av landet, førte med seg en storm av klager mot den såkalte frie presse fra både seere og «forskere», som mente at russerne fikk da det siste ordet.
Den ukrainske strategien virker (nettavisen.no)
Etter at Russland i rykket inn i Ukraina 24 februar 2022, har dekningen av konflikten blitt enda mer ensidig. Den norske pressen har kollektivt fordømt Russland ensidig, og denne fordømmelsen vedvarer den dag i dag, samtidig som den unnlater å belyse de underliggende årsakene til konflikten, slik som i det overfor nevnte eksemplet vedrørende FN-rapporten om Syria krigen. Disse årsakene har blitt gjentatte ganger påpekt av Vladimir Putin og inkluderer NATOs ekspansjon, bruk av ekstremistiske krefter som midler for statskupp, overgrepene mot russisk-talende i Øst-Ukraina og brudd på Minsk-avtalen, som vestlige ledere utnevnte seg selv som garantister for. Selv om det ikke kom som en overraskelse at den såkalte «frie og nøytrale» pressen i Norge kritiserte Russland i lys av konflikten, burde det være oppsiktsvekkende for enhver demokratiforkjemper at Norge ikke har reagert mer kraftig på det faktum at USA, en av deres nærmeste allierte, gjentatte ganger har brukt påskuddet om å beskytte sivile som grunnlag for militære intervensjoner. Disse påstandene har senere blitt avslørt som falske i alle tilfellene. Dette står i kontrast til Russlands handlinger, der angrep mot sivile i Donbas og Luhansk er veldokumenterte. Tilsvarende situasjoner finner man i tilfellene med Øst-Ossetia og Abkhazia, hvor angrep fra den georgiske siden er allment anerkjent som årsaken til den russisk-georgiske krigen i 2008. Det er dessuten uakseptabelt for en uavhengig og upartisk presse å ikke utfordre brudd på viktige avtaler slik som Minsk-avtalen og korn-avtalen, hvor det i virkeligheten ikke er noen som nekter for at Russlands krav ikke ble møtt Det burde være naturlig å i det minste stille spørsmål ved om en avtale som er ensidig, kan betraktes som noe annet enn et diktat fra Vestlige makter.
Sammenlign den norske pressen med russisk krigsrapportering, hvor det er vanlig med krigskorrespondenter på frontlinjene, noe som av og til har ført til dødsfall. Norske medier foretrekker utelukkende å gjenta britisk og amerikansk presse, som, i likhet med de norske, objektivt sett mangler troverdighet. Men i motsetning til norske medier, blir disse utenlandske mediene oppfattet for ikke å være troverdig blant befolkningen.
Uttalelser som «den ukrainske strategien virker» av Jørn Sund-Henriksen og «en krig i Asia er absolutt en mulighet» av Torbjørn Færøvik reflekterer den Norske pressens manglende evne til å foreta selvstendig og uavhengig journalistikk. Den første baserer seg på ofte gjentatte, men likevel feilaktige overskrifter om at Ukrainas offensiv endelig har nådd en viktig russisk forsvarslinje, en av de såkalte Surovikin-linjene. Dette bygger på en artikkel fra BBC med bilder fra Institute for the Study of War (ISW), begge institusjoner som har en tydelig pro-ukrainsk agenda. Bildene viser klart at byen Robotyne, som angivelig er gjenerobret av ukrainske styrker, fortsatt er midt i en krigssone. Forfatteren har ikke vist vilje til å innhente informasjon fra andre kilder, og dette blir understreket i en tidlig bemerkning i artikkelen: «Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.» Han er heller ikke alene om å fungere som en megafon for utenlandske synspunkter. Hvor mange ganger har vi ikke hørt påstander om at Russland angivelig har gått tom for våpen i løpet av denne konflikten? Man kan ikke annet enn å håpe at overskrifter som «Den russiske diktatoren Vladimir Putin er forsvunnet» vekker noen reaksjoner hos flere enn de mer intelligente norske medieforbrukerne.
Antakelsen om at Kina eller Russland mister både «hard og myk makt,» eller at disse landene på noen måte er isolerte, som Nettavisens Torbjørn Færøvik hevder angående Kinas partileder Xi Jinping, kan kun betraktes som skribentens meninger. Meninger er kjent for å være en av de mest tilgjengelige «varene» på planeten, og alle har en hel rekke meninger de er klare til å dele med hvem som helst som er villig til å høre på. Meninger bør aldri trumfe fakta.
Jeg utfordrer enhver såkalt demokratiforkjemper blant de norske mediepersonlighetene som ser ut til å ha tatt opp kampen for moralisering rundt «folkeretten,» samtidig som de ser bort fra de grusomhetene som Norges regjering har bidratt til, enten ved deltakelse i eller godkjennelse av militære intervensjoner basert på falske premisser. Disse samme personene later til å være ivrige etter å beskytte «landenes suverenitet,» samtidig som de rettferdiggjør separatistiske holdninger i beste fall, og i verste fall støtter statskupp og våpenleveranser til anti-regjeringsgrupper i områder som hverken Norge eller USA anerkjenner som uavhengige stater. De roper høyt om at NATO er en forsvarsallianse, men unngår å ta opp det faktum at alliansen brøt sitt eget stiftelsesdokument da den bombet det uavhengige Jugoslavia.
Jeg er spent på hvordan de i de kommende år vil reportere om den skiftende maktbalansen i verden. Jeg gleder meg allerede umåtelig til kommentarene, eller kanskje fraværet av dem, om hvordan G20-resolusjonen, som ikke fordømmer Russland, virker som en betydelig anerkjennelse fra Vesten. Det er en betydelig tilbaketrekning fra posisjonen de vestlige makter tidligere har inntatt. Dette viser at de dogmatiske vestlige posisjonene ikke har funnet støtte blant landene i den globale sør. De har definitivt ikke funnet støtte hos vertsnasjonen India. Vesten har blitt tvunget til å trekke seg tilbake, kanskje ut fra frykt for at manglende tilbaketrekning ville føre til at India og Modi-regjeringen uttrykker sin misnøye. Frem til da ser jeg frem til å høre de norske kommentatorene utforske uttalelsen fra Mikhajlo Podoljak, rådgiveren til Volodymyr Zelensky, hvor han hevder at paven er pro-russisk og at han har mottatt bestikkelser fra Kremlin.
Det er vanskelig å motsi at Russland påvirker norske velgere. De av dem som er i stand til å ta fra hverandre den politiske propagandaen som gjennomsyrer rommet i det norske medielandskapet. Ikke gjennom løgner, manipulasjoner og maktbruk, men gjennom observerbar, påfallende fakta som til tross for forsøk på bestridelse ikke lar seg skjule av visse skribenters meninger. Meninger bør aldri trumfe fakta. I et demokrati er det av avgjørende betydning at velgere er godt informert om en mangfoldig rekke emner som har innvirkning på samfunnet og politikken. Frem til tilliten til norske medier stuper til fortjent nivå i forhold til integritet eller frem til norske medier slutter å undergrave befolkningens kunnskapsnivå, lar jeg være å stemme. Min stemme vil være perler for svin for de politikerne som seirer på grunnlag av folks mangel på opplysning om verdens hendelser. Vi bør huske at i antikkens Hellas ble betegnelsen «idiot» brukt for å beskrive personer som valgte å isolere seg fra politiske spørsmål og ikke engasjerte seg i det bredere samfunnet omkring dem. Dette begrepet kan også være passende når vi vurderer en nasjons oppførsel, dersom den oppfyller de samme kriteriene.
Why can’t we do free and trusted media like the Norwegians? (inews.co.uk)
Ukraine: Rising Civilian Toll in Luhansk | Human Rights Watch (hrw.org)
Ukraine crisis: Transcript of leaked Nuland-Pyatt call – BBC News
NRK, Russland | Slakter NRK for ukritisk bruk av «propagandaintervjuer» (nettavisen.no)
Ukraine War: Counter-offensive troops punch through Russia line, generals claim – BBC News
Den russiske diktatoren Vladimir Putin er forsvunnet (dagens.no)
Kina, Xi Jinping | En krig i Asia er så absolutt en mulighet (nettavisen.no)
Pope would ‘cheat’ Ukraine – top Zelensky aide – The Press United
