Hjem Internasjonalt

Hvordan Europa lærte å styre uten velgerne sine

0
Thomas Fazi om hvordan Europa lærte å styre uten velgerne sine.

«Die Brüsseler Tyrannei burde være obligatorisk lesning for alle som er opptatt av demokratiets framtid i Europa».

Fra bankredninger til innstrammingspolitikk

Thierry Simonelli.

I The Battle for Europe, utgitt i 2014, undersøkte Thomas Fazi hvordan Europas finanskrise ble en anledning til å redde bankene på offentlighetens bekostning. Finansinstitusjoner som gjennom sin uansvarlige opptreden hadde bidratt til å utløse krakket, fikk overført tapene sine til fellesskapet. For å holde betalingssystemene og kredittstrømmen i gang skjøt regjeringene offentlige penger inn i banker på randen av sammenbrudd og garanterte for forpliktelsene deres. Redningsoperasjonene beskyttet også kreditorene mot tap de ellers ville ha blitt påført: Behovet for å opprettholde en samfunnskritisk funksjon ble brukt som begrunnelse for offentlig beskyttelse av private finansielle fordringer (Fazi, 2014).

Men disse redningsoperasjonene handlet ikke bare om å redde banker som fortsatt kanaliserte mesteparten av kreditten sin til produktive bedrifter. Storbritannia, Europas største finanssentrum, er et særlig godt dokumentert eksempel. Tall fra Bank of England viser at utlån fra banker hjemmehørende i Storbritannia til ikke-finansielle foretak utenfor eiendomssektoren falt fra omkring en tredel av de samlede utlånene i 1986 til under 10 prosent i 2014 (Mazzucato og Macfarlane, 2017). De offentlige garantiene opprettholdt dermed banksystemer der størstedelen av utlånene gikk til husholdninger, næringseiendom og finanssektoren selv.

Din støtte holder oss gående!

steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.

Støtt oss her

Den velkjente formuleringen var at privatiseringen av profitten ble understøttet av sosialiseringen av tapene. Den europeiske union hadde tilsynelatende funnet en form for sosialisme den kunne omfavne, så lenge det var bankfolkene som nøt godt av den.

Innstrammingspolitikken førte denne overføringen videre til et nytt stadium. For å få kriselån måtte regjeringene godta betingelser som grep dypt inn i arbeidsforholdene. Ved siden av kutt i offentlige tjenester og offentlig sysselsetting kom press for å redusere lønningene og svekke de kollektive forhandlingene.

Portugal viser hva dette betydde for arbeidstakerne. Da regjeringen begrenset adgangen til å gjøre bransjevise tariffavtaler allmenngyldige, falt antallet arbeidstakere som var omfattet av bransjeavtaler som ble inngått eller revidert i løpet av året, fra omtrent 1 309 300 i 2010 til 291 100 i 2012 (OECD, 2017). Eksisterende avtaler forble ofte juridisk gyldige, men sammenbruddet i fornyelsen av dem gjorde arbeidstakerne stadig mer avhengige av vilkår som var blitt forhandlet fram flere år tidligere. Arbeidstakerne ble dermed pålagt å akseptere lavere inntekter og større usikkerhet som en del av en redningsoperasjon som skulle beskytte kreditorene (Bieler og Jordan, 2015; Deakin og Koukiadaki, 2013, s. 178–181).

Den politiske begrunnelsen krevde en tilsvarende snuoperasjon når det gjaldt plasseringen av ansvaret. Etter å ha grepet inn for å redde finansinstitusjonene krevde europeiske myndigheter ofre fra befolkninger som nå ble beskyldt for å ha levd over evne. Til slutt ble de som måtte bære kostnadene ved krisen, framstilt som dem som hadde forårsaket den (Fazi, 2014, forordet).

Dette kunne ha sett ut som en krise som var blitt håndtert på en dårlig måte. For Fazi var det snarere et middel til å omorganisere klasseforholdene i stor skala. Statlige inngrep beskyttet finansformuene, mens innstrammingspolitikken skjøv tilpasningsbyrden over på arbeidstakere og brukere av offentlige tjenester, svekket arbeidstakernes forhandlingsmakt og reduserte de offentlige ytelsene og tjenestene husholdningene er avhengige av.

Fra håpet om et sosialt Europa til kritikken av EU-systemet

Fazis svar i 2014 tok utgangspunkt i ubalansen som den europeiske integrasjonen hadde skapt. Kapital kunne bevege seg over landegrensene, mens beskatning og sosial beskyttelse i hovedsak forble nasjonale anliggender. Dermed ble regjeringene utsatt for press om å tiltrekke seg investeringer ved å redusere skattene og arbeidskraftkostnadene for bedriftene. Under slike forhold ble det stadig vanskeligere å forsvare velferdsordningene i hvert enkelt land.

Tanken den gangen var at en europeisk velferdsstat ville bringe omfordelingen opp på samme nivå som markedene allerede opererte på. En progressiv skatt på kapital og formue, støttet av felles låneopptak, skulle finansiere sosiale garantier i hele unionen. Dette ville gjøre det mindre nødvendig for medlemsstatene å konkurrere på arbeidstakernes bekostning.

Et slikt program ville åpenbart ha krevd europeiske myndigheter med omfattende fullmakter over den økonomiske politikken. Men å gi slike fullmakter til institusjoner som allerede håndhevet innstrammingspolitikken, reiste spørsmålet om hvem som skulle bestemme hvordan makten ble brukt.

Ettersom et styrket Europaparlament og en folkevalgt europeisk utøvende myndighet måtte gjøre den politiske kursen til et spørsmål velgerne kunne avgjøre, var demokratisering en nødvendig forutsetning for Fazis økonomiske forslag. Innenfor denne rammen skulle Fazis grønne giv og europeiske samfunnskontrakt gi innbyggerne mulighet til å påvirke investeringer og omfordeling.

Rekkefølgen var avgjørende: Demokratiske reformer måtte først gjøre den felles økonomiske makten ansvarlig overfor velgerne, og deretter gjøre det mulig for europeerne å bruke integrasjonen til å reversere krisens sosiale konsekvenser (Fazi, 2014, kapittel 6).

Tolv år senere har Fazi oppgitt dette håpet.

I Die Brüsseler Tyrannei er det selve unionens institusjonelle arkitektur som er blitt et hinder for demokratisk selvstyre. Den tidligere kritikken av unionens teknokratiske og nyliberale karakter hadde holdt muligheten åpen for en forandring innenfra.

Fazi hevder nå at den europeiske integrasjonen helt fra begynnelsen var utformet for å begrense hva flertall vunnet gjennom valg kunne endre i den økonomiske politikken. Institusjonene han en gang håpet å demokratisere, var blitt konstruert for å begrense nettopp den makten han ønsket at innbyggerne skulle utøve.

Denne reviderte diagnosen krever en radikal endring av den mulige politiske løsningen, fordi demokratisering nå forutsetter et brudd med institusjonene Fazi tidligere håpet å reformere.

Han insisterer likevel på at gjenopprettelsen av nasjonal suverenitet bare vil gi de institusjonelle forutsetningene for demokrati.

Den folkelige innflytelsen som ble oppnådd i etterkrigstiårene, var avhengig av organiserte bevegelser som kunne tvinge fram innrømmelser fra makthaverne. Etter hvert som disse bevegelsene er blitt svekket, har de folkevalgte regjeringene i økende grad fjernet seg fra innbyggerne de formelt representerer.

En utmelding ville etterlate dette innenlandske maktforholdet som et problem som fortsatt måtte håndteres.

Konklusjonen hans krever derfor noe langt vanskeligere enn å gjenvinne nasjonale politiske virkemidler. Det ville kreve en gjenoppbygging av den kollektive evnen til å bestemme hvordan disse virkemidlene skal brukes.

Hvordan en slik makt kan oppstå under dagens forhold, forblir et åpent spørsmål i hans framstilling (Fazi, 2026, kapittel 14).

Fazis oppgivelse av reformismen fører oss tilbake til den europeiske integrasjonens opprinnelse. Hvordan kunne demokratiske regjeringer bygge en orden som gradvis begrenset innbyggernes makt over den økonomiske politikken?

Bokas første del følger den rollen nasjonale eliter spilte i å konstruere overnasjonale begrensninger som de senere kunne påberope seg overfor krav om politiske endringer.

Å forstå hvordan disse begrensningene ble etablert, bidrar til å forklare hvorfor han nå anser en demokratisk omforming av unionen som umulig.

Motsetningen mellom liberalisme og demokrati

Die Brüsseler Tyrannei begynner med konflikten som skjuler seg i det velkjente uttrykket «liberalt demokrati».

Demokratiet gir innbyggerne lik politisk status og myndighet til å bestemme over sine felles anliggender. Innenfor den liberale tradisjonen nyter imidlertid den private eiendomsretten omfattende beskyttelse mot kollektive inngrep.

Utvidelsen av stemmeretten til arbeiderne skapte derfor et problem for de eiendomsbesittende klassene. Hva skulle egentlig hindre et flertall av velgerne i å utfordre arbeidsgivernes økonomiske makt?

Tidligere historiske argumenter for å begrense den politiske deltakelsen viser denne bekymringen. Under den franske revolusjonen skilte Sieyès mellom aktive borgere, som hadde rett til å delta i styret av samfunnet, og passive borgere, som hadde rett til rettslig beskyttelse. I det følgende århundret foreslo John Stuart Mill å gi de bedre utdannede flere stemmer.

Utsiktene til politisk likhet truet en maktfordeling som slike begrensninger bidro til å bevare (Fazi, 2026, kapittel 1).

Allmenn stemmerett gjorde denne konflikten mellom demokrati og liberalisme vanskeligere å holde under kontroll gjennom begrensninger av stemmeretten alene.

Beskyttelsen av eiendomsretten ble, hevder Fazi, i økende grad avhengig av å begrense hva folkevalgte regjeringer kunne endre.

Den løsningen som viste seg mest varig, var å skille den politiske myndigheten fra den økonomiske makten. Den eneste praktiske og varige løsningen på dette problemet var å skille politisk myndighet fra økonomisk makt.

Innbyggerne kunne velge sine regjeringer, mens eierne beholdt myndigheten over produksjon og sysselsetting.

Fazi finner at logikken bak denne ordningen allerede var foregrepet i Hayeks essay fra 1939, «The Economic Conditions of Interstate Federalism», som med Streecks formulering kan leses som en blåkopi for dagens EU.

Ved å slutte seg sammen i en føderasjon ville statene gi fra seg virkemidler for økonomiske inngrep. Samtidig ville forskjellene mellom befolkningene gjøre det vanskelig å oppnå enighet om omfordeling på føderalt nivå.

Dermed ville den økonomiske makten som var fjernet fra nasjonal kontroll, forbli utilgjengelig for demokratiske flertall på begge nivåer.

Innenfor denne logikken ville valg fortsatt bli avholdt, slik at inntrykket av demokratiske valgmuligheter ble opprettholdt, selv om valgvinnerne manglet vesentlige virkemidler for å gjennomføre en alternativ politikk.

For Fazi var nøytraliseringen av demokratiet ikke en konstruksjonsfeil ved den mellomstatlige føderalismen, men selve formålet med den (Fazi, 2026, kapittel 1).

Hvordan EU-retten fikk forrang over nasjonale parlamenter

To avgjørelser fra EU-domstolen endret i denne retningen EU-rettens myndighet innenfor medlemsstatene.

I Van Gend en Loos i 1963 slo domstolen fast at enkeltpersoner og selskaper kunne påberope seg visse bestemmelser i fellesskapsretten for sine nasjonale domstoler.

De europeiske traktatene ble dermed en kilde til rettigheter som kunne håndheves i hvert enkelt land.

Året etter fastslo Costa mot ENEL at fellesskapsretten hadde forrang når nasjonal lovgivning kom i konflikt med den.

Et parlamentarisk flertall kunne dermed vedta en lov som landets egne domstoler måtte sette til side fordi den var i strid med europeiske forpliktelser.

Til sammen ga disse dommene traktatene en konstitusjonell myndighet som nasjonale valg ikke lenger kunne oppheve (Fazi, 2026, kapittel 2).

Fra Mitterrand til Maastricht

Ved siden av disse juridiske begrensningene innskrenket den monetære integrasjonen i økende grad de økonomiske valgmulighetene som sto til rådighet for folkevalgte regjeringer.

Frankrike gir et avslørende eksempel på denne mekanismen.

Mitterrand ble valgt i 1981 med et program for nasjonalisering og omfordeling, men ble møtt med kapitalflukt og press mot francen.

Han måtte erkjenne at det å opprettholde Frankrikes plass i Det europeiske monetære systemet kom i konflikt med videreføringen av hans ekspansive økonomiske program.

Til slutt, i mars 1983, valgte han å opprettholde den pengepolitiske forpliktelsen og la om til innstrammingspolitikk (Fazi, 2026, kapittel 3).

Med Maastricht ble dette valget til slutt bygget inn i selve konstruksjonen av pengeunionen.

Å slutte seg til euroen innebar å gi fra seg nasjonal kontroll over valutaen og akseptere felles finanspolitiske regler.

Pengepolitikken skulle dessuten ligge hos Den europeiske sentralbanken, som var uavhengig av instrukser fra regjeringene.

Hva kunne velgerne da oppnå ved å velge en regjering som gikk inn for et annet økonomisk program?

Regjeringens mandat ga den ingen myndighet over sentralbanken, mens endringer i det finanspolitiske rammeverket krevde enighet utenfor den aktuelle velgerkretsen.

Dermed var virkemidlene for å gjennomføre politiske endringer blitt stadig fjernere fra dem som hadde rett til å kreve slike endringer (Fazi, 2026, kapitlene 3 og 4).

Hellas i 2015: Da velgernes nei ikke var nok

Hellas avdekket konsekvensene av denne endringen i 2015.

Regjeringen var valgt for å utfordre innstrammingspolitikken, men var avhengig av et banksystem der tilgangen til nødlån fortsatt var underlagt ESB.

Da sentralbanken opprettholdt taket på likviditetstilførselen før folkeavstemningen, stengte de greske bankene, og daglige kontantuttak ble begrenset til 60 euro.

Å avvise kreditorenes forslag ved stemmeurnene kunne verken åpne bankene igjen eller sikre ytterligere likviditet.

Til tross for avvisningen ble regjeringen senere tvunget til å godta en ny innstrammingsavtale.

For Fazi viser denne episoden hva tapet av monetær suverenitet innebærer.

Innbyggerne kunne avvise kreditorenes betingelser, men de hadde ingen tilsvarende makt over institusjonene som kontrollerte de finansielle betingelsene som var nødvendige for å opprettholde avvisningen (Fazi, 2026, kapittel 5).

Et eksempel på liberalt demokrati i praksis.

Kriser som redskap for sentralisering av makt

Påfølgende kriser utvidet denne metoden til nye områder.

Under pandemien ga NextGenerationEU – EUs gjenreisningsprogram, finansiert gjennom felles låneopptak – Kommisjonen ytterligere innflytelse over nasjonale reformer og investeringer.

Gjennom programmets viktigste finansieringsinstrument mottok regjeringene utbetalinger etter hvert som de oppfylte avtalte milepæler i gjenreisningsplaner som var vurdert av Kommisjonen og godkjent av Rådet.

Ved å vurdere om disse forpliktelsene var oppfylt, kunne Kommisjonen godkjenne utbetalinger eller holde tilbake deler av finansieringen.

Tilgangen til gjenreisningsmidlene ga dermed Kommisjonen et ytterligere virkemiddel for å påvirke innenrikspolitikken.

Reaksjonen på krigen i Ukraina utvidet denne sentraliseringen til finansieringen av forsvar.

Fazis illustrerende eksempel er Security Action for Europe (SAFE), et program som tilbyr medlemsstatene lån på til sammen opptil 150 milliarder euro, hovedsakelig til felles innkjøp av militært materiell.

For å etablere ordningen benyttet Rådet artikkel 122, en traktatbestemmelse for ekstraordinære økonomiske omstendigheter som gjorde det mulig å handle uten å kreve Europaparlamentets godkjenning.

Gjennom disse episodene påberoper politiske ledere seg krisesituasjoner for å begrunne utvidelser av den utøvende makten.

Når den umiddelbare krisen er over, kan ordningene som ble etablert for å håndtere den, overleve omstendighetene som opprinnelig begrunnet dem.

De skaper også presedens: Når en ny krise oppstår, kan regjeringene vise til tidligere krisetiltak for å begrunne ytterligere utvidelser av myndigheten sin.

Fra krise til krise blir ekstraordinære prosedyrer dermed vanlige styringsinstrumenter, noe som svekker den parlamentariske kontrollen og innbyggernes mulighet til å endre den politiske kursen (Fazi, 2026, kapitlene 6 og 7).

Hvem kan velgerne stille til ansvar?

Bokas andre del undersøker hvordan denne oppsamlede makten fungerer.

Styrken i Fazis argumentasjon ligger i at han knytter sammen institusjoner som vanligvis diskuteres hver for seg.

Hvem kan velgerne stille til ansvar for en politikk de ønsker å endre?

Nasjonale ministre viser gjerne til europeiske forpliktelser, selv om deres egne regjeringer har vært med på å etablere dem.

Følger man ansvaret til Brussel, møter innbyggerne Kommisjonen, som kontrollerer initiativretten til lovgivning, og Rådet, der forhandlingene i stor grad foregår uten offentlig innsyn.

Og selv om Europaparlamentet kan endre eller forkaste forslag, ligger de økonomiske forpliktelsene som er nedfelt i EU-retten, utenfor rekkevidden til et vanlig flertall vunnet gjennom valg.

Gjennom denne ordningen får regjeringene større handlingsrom til å opptre sammen, samtidig som det blir vanskeligere for deres egne innbyggere å stille dem til ansvar (Fazi, 2026, kapittel 8).

Denne avstanden til offentlig kontroll avgjør også hvem som kan utøve innflytelse.

Fast ansatte tjenestemenn og organiserte næringsinteresser har kontinuiteten og ressursene som trengs for å gripe inn mens forslagene utformes.

Når lovgivningen når fram til den offentlige debatten, er mye av arbeidet med å definere problemet og velge ut akseptable løsninger allerede gjort.

Her gir Fazis framstilling EUs demokratiske underskudd et svært konkret sosialt innhold.

Når beslutninger flyttes bort fra de nasjonale velgerne, kommer de nærmere aktører som kan opprettholde en permanent tilstedeværelse i Brussel.

Den resulterende ubalansen bidrar til å forklare hvorfor markedsfrihetene nyter bindende juridisk beskyttelse, mens krav om sosiale endringer møter institusjonelle hindringer på hvert eneste trinn (Fazi, 2026, kapittel 8).

Teknokratiets løfte – og dets resultater

Teknokratisk styre ber innbyggerne akseptere mindre kontroll over den økonomiske politikken i bytte mot bedre resultater.

Fazi tar dette løftet på alvor og spør om det er blitt innfridd.

Den økonomiske kritikken hans bygger på sammenhengen han trekker mellom Europas skuffende resultater og reglene som forsvares som garantier for kompetent styring.

Finanspolitiske begrensninger legger bånd på offentlige investeringer, mens konkurransereglene begrenser industripolitikken.

Etter å ha gitt fra seg viktige politiske virkemidler strever de nasjonale regjeringene med å håndtere svake investeringer og økende økonomiske forskjeller innenfor et rammeverk som selv bidrar til å opprettholde problemene (Fazi, 2026, kapittel 9).

Denne institusjonelle konstruksjonen gjør det usedvanlig vanskelig å korrigere dens egne feil.

Og paradoksalt nok blir dårlige resultater brukt som begrunnelse for å overføre ytterligere makt til nettopp de institusjonene som er ansvarlige for dem.

Til syvende og sist fører velgernes misnøye ikke til noen endring av den politiske kursen: Velgerne kan forkaste resultatene, mens myndighetene som er ansvarlige, får større kontroll over reaksjonen på dem (Fazi, 2026, kapittel 9).

Kontroll over den offentlige debatten

Under slike forhold får innflytelse over den offentlige debatten særlig stor betydning.

Hvis dårlige resultater skal begrunne ytterligere maktoverføringer, må innbyggerne overbevises om at problemene skyldes utilstrekkelig integrasjon.

Institusjonenes evne til å forme forklaringene på disse problemene bidrar derfor til å beskytte deres myndighet mot utfordringer rettet mot selve rammeverket.

I denne sammenhengen viser Fazi hvordan europeisk finansiering knytter sivilsamfunnsorganisasjoner, journalistikk og akademiske programmer til institusjonene de ellers kunne ha gransket kritisk.

Presset mot digitale plattformer utvider i sin tur denne innflytelsen til selve sirkulasjonen av informasjon.

Hva som skjer med dem som utfordrer de offisielle framstillingene, blir smertelig konkret i kapitlet hans om individuelle sanksjoner.

For journalisten Hüseyin Doğru og forfatteren og den tidligere etterretningsanalytikeren Jacques Baud truer frysing av eiendeler og begrensninger på muligheten til å motta betaling selve livsgrunnlaget deres, uten at det foreligger noen straffedom.

Sakene deres viser hvor lett institusjoner som påberoper seg europeiske verdier, kan frata enkeltpersoner grunnleggende beskyttelse mot vilkårlig maktutøvelse (Fazi, 2026, kapitlene 10 og 11).

Romania: Når selve valget blir et stridsspørsmål

Fazis argumentasjon når sitt mest vidtrekkende punkt i diskusjonen om valg.

De økonomiske begrensningene hadde allerede innskrenket hva kandidater som vant valg, kunne gjøre. Men inngrep i valgkampens betingelser og kandidatenes valgbarhet griper enda lenger inn i selve prosessen der regjeringer blir valgt.

I Romania førte presidentvalget i 2024 til en uventet utfordring mot landets etablerte politiske kurs.

Călin Georgescu, en uavhengig kandidat fra den nasjonalistiske ytre høyresiden, kom på førsteplass ved valget i november.

Den 6. desember, før andre valgomgang kunne gjennomføres, annullerte forfatningsdomstolen valget. Den viste til uregelmessigheter i valgkampen, samtidig som det forelå påstander om russisk innblanding.

Georgescu ble senere nektet å stille ved omvalget.

Fazi stiller spørsmål ved bevisene som lå til grunn for disse beslutningene, og undersøker hvordan europeisk tilsyn med digitale plattformer, sikkerhetsanklager og inngrep fra nasjonale myndigheter virket sammen for å utelukke en kandidat som motsatte seg den rådende europeiske og NATO-politiske konsensusen.

Han erkjenner riktignok at samordning på høyeste nivå mellom Brussel og București ikke er endelig påvist.

Argumentasjonen hans reiser likevel et mer generelt problem.

Flere institusjoner, som hver utøver sine egne fullmakter, kan begrense velgernes valgmuligheter, samtidig som ansvaret for utfallet forblir spredt mellom dem (Fazi, 2026, kapittel 12).

Europas avhengighet av USA

Europas økende avhengighet av USA begrenser ytterligere hva innbyggerne kan endre gjennom valg, ettersom militære strukturer, energiavhengighet og transatlantiske nettverk binder europeisk politikk til amerikanske prioriteringer.

Bokas sterkeste innsikt gjelder forholdet mellom denne ytre avhengigheten og begrensningen av demokratiske valgmuligheter på hjemmebane.

Forpliktelser som inngås utenfor velgernes rekkevidde, vender tilbake som bindinger som den innenrikspolitiske opposisjonen forventes å respektere.

Også her bidrar regjeringene til å etablere begrensninger utenfor innbyggernes rekkevidde, for deretter å påberope seg disse begrensningene mot krav om endringer hjemme (Fazi, 2026, kapittel 13).

Er nasjonal suverenitet løsningen?

Det siste kapitlet i Die Brüsseler Tyrannei bringer Fazi tilbake til et spørsmål som hans første bok om EU besvarte på en annen måte:

Hvor kan demokratisk makt over det økonomiske livet bygges opp igjen?

I 2014 førte motstanden hans mot innstrammingspolitikken til at han tok til orde for en radikal omforming av unionen.

Hvis markedene opererte på tvers av landegrensene, måtte den demokratiske makten ha mulighet til å handle på samme nivå.

En europeisk velferdsstat, finansiert gjennom progressiv beskatning og felles låneopptak, ga dette håpet et politisk program.

Tolv år senere betrakter Fazi imidlertid unionens institusjonelle struktur som det sentrale hinderet for å gjennomføre dette programmet.

I årene som har gått, har hver krise styrket myndigheter hvis makt bygger på å holde den økonomiske politikken utenfor effektiv kontroll fra velgerne (Fazi, 2014, kapittel 6; Fazi, 2026, kapittel 14).

Kunne en tilstrekkelig sterk valgbevegelse likevel tvinge fram reformer under slike forhold?

I dag anser Fazi denne veien som i praksis stengt.

Traktatendringer krever enighet mellom alle medlemsstatene, noe som gjør endringer avhengige av et sammenfall mellom regjeringer som den eksisterende ordenen selv bidrar til å forhindre.

Og selv en slik usannsynlig seier ville etterlate et dypere problem uløst.

Et europeisk parlament og en europeisk utøvende myndighet ville trenge et politisk fellesskap som var villig til å akseptere felles beslutninger og opprettholde omfordeling på tvers av nasjonale grenser.

Et slikt fellesskap finnes ikke, hevder Fazi nå.

Solidariteten som velferdsstatene bygger på, er fortsatt forankret i nasjonale identiteter, utviklet gjennom en lang historie, og lar seg ikke uten videre overføre til et større og løsere rammeverk (Fazi, 2026, kapittel 14).

Dette fører oss tilbake til konklusjonen som ble skissert innledningsvis.

For Fazi er utmelding av EU, og framfor alt av euroen, nå den eneste farbare veien til å gjenvinne demokratisk kontroll over den økonomiske politikken.

Likevel framstiller han dette bare som et minimum av institusjonelle forutsetninger, som ikke i seg selv vil gjenopprette demokratiet.

Unionen er, hevder han, like mye et symptom på som en årsak til en krise som rammer demokratiet i hele Vesten.

Med utgangspunkt i Miliband plasserer han det dypere problemet i et permanent statsapparat som i stor grad opererer uavhengig av folkevalgte regjeringer.

Innrømmelsene som ble oppnådd etter krigen, var blitt tilkjempet gjennom organiserte bevegelser, full sysselsetting og massepartier – forhold som i stor grad er forsvunnet.

Oppgaven er derfor ikke å gjenopprette en tapt gullalder, men å gjenoppfinne folkelig selvstyre innenfor suverene politiske fellesskap.

Og Fazi finner først og fremst grunnlag for håp i svekkelsen av den USA-ledede ordenen som unionen har vært avhengig av (Fazi, 2026, kapittel 14).

Men hvem skal utøve makten i de suverene statene?

Denne diagnosen er klarsynt, men den etterlater sitt eget sentrale spørsmål ubesvart.

Fazi erkjenner at makten er konsentrert både innenfor nasjonalstatene og over dem.

Likevel sier han lite om hvordan de som har minst innflytelse, skal kunne overvinne denne maktkonsentrasjonen når suvereniteten først er gjenvunnet. Kildene til håp som han peker på, er dessuten geopolitiske snarere enn sosiale.

Empirisk forskning på politisk lydhørhet viser hvor krevende denne oppgaven vil være.

Konklusjonen er teoretisk overbevisende.

Med demokratisk kontroll gjenopprettet kunne innbyggerne utfordre økonomiske ordninger som tidligere var plassert utenfor deres rekkevidde.

Men de nasjonale institusjonene som de skulle utøve denne kontrollen gjennom, har allerede det problemet Fazi identifiserer i unionen.

Innenfor medlemsstatene eksisterer lik stemmerett side om side med dyptgående ulikheter i politisk innflytelse.

Å føre myndigheten tilbake til disse statene ville derfor bringe de økonomiske beslutningene tilbake til en politisk arena der vanlige innbyggere allerede strever med å få gjennomslag for sine preferanser.

Hvordan skulle gjenvunnet nasjonal suverenitet gjøre dem i stand til å overvinne den samme maktkonsentrasjonen som de møter på europeisk nivå?

Forskningen viser at de velstående får mest gjennomslag

I Nederland undersøkte Schakel (2021) 291 foreslåtte politiske endringer i perioden 1979–2012.

Når inntektsgruppene var uenige, hadde preferansene til innbyggere med lave eller middels inntekter ingen statistisk påviselig selvstendig effekt på de politiske resultatene, mens preferansene til velstående innbyggere fortsatt hadde innflytelse.

Lik stemmerett kan med andre ord uten problemer eksistere side om side med en markant ulikhet i hvilke gruppers preferanser regjeringene omsetter til politiske beslutninger.

Tyskland gir et annet eksempel.

På grunnlag av 746 spørreundersøkelsesspørsmål om foreslåtte reformer i perioden 1980–2013 fant Elsässer og medarbeidere (2021) at politiske beslutninger favoriserte grupper med høyere yrkesstatus og utdanning, uavhengig av politikkområde og hvilke partier som satt i regjering.

Man kunne innvende at disse funnene gjenspeiler nettopp de begrensningene Fazi kritiserer: De nederlandske og tyske regjeringene var tross alt allerede bundet av europeiske regler gjennom periodene som ble undersøkt.

Men det samme mønsteret finnes også der slike begrensninger ikke gjelder.

I USA fant Gilens (2012) at når de velstående innbyggernes preferanser skilte seg fra middelklassens eller de fattiges, hadde de politiske resultatene praktisk talt ingen sammenheng med ønskene til de mindre privilegerte.

I Tyskland gjaldt dessuten skjevheten uavhengig av politikkområde, både i økonomiske og kulturelle spørsmål. Mange av disse områdene, som pensjoner, velferd og arbeidsmarkedsreformer, ligger fortsatt i stor grad under nasjonal kontroll.

Ulik politisk lydhørhet trenger med andre ord ikke Brussel for å eksistere.

Disse funnene gir empirisk presisjon til det Fazi diagnostiserer på et generelt nivå, og de viser hvor krevende oppgaven han lar stå åpen, faktisk er.

Med mindre den innenlandske fordelingen av politisk makt endres, vil regjeringer som frigjøres fra europeiske begrensninger, fortsatt være uforholdsmessig lydhøre overfor sine mest privilegerte innbyggere.

Suvereniteten ville føre kampen tilbake til det nasjonale nivået. Den ville ikke avgjøre utfallet.

Vanskeligheten er at de som har størst interesse av å endre denne fordelingen, nettopp er dem hvis preferanser tillegges minst vekt.

Å forvente at kravene deres skal vinne fram gjennom de eksisterende institusjonene, forutsetter at de allerede har den innflytelsen de forsøker å skaffe seg, mens de som nyter godt av dagens ordning, har liten grunn til å gi den fra seg.

Fazi insisterer med rette på at demokratiet ikke kan innføres ovenfra.

Men det kan heller ikke forventes å vokse fram fra institusjoner som for lengst har sluttet å svare på kravene nedenfra.

Å gjenvinne suvereniteten kan være en nødvendig forutsetning for demokrati. Det vanskeligere spørsmålet, som boka lar stå åpent, er hvem som vil ha makten til å gjøre den til en slik forutsetning.

Hva er igjen av det demokratiske valget?

Fazis bok etterlater oss med et spørsmål som blir stadig vanskeligere å unngå:

Hva er igjen av det demokratiske valget når de viktigste politiske beslutningene ligger utenfor velgernes rekkevidde?

Utvidelsen av den utøvende makten i tider med krise og krig gjør dette spørsmålet enda mer presserende.

Det samme gjelder forsøk på å kontrollere den offentlige debatten og bruken av politiske sanksjoner mot journalister.

Å gjenvinne myndigheten til å treffe kollektive beslutninger er fortsatt en nødvendig oppgave.

Om innbyggerne også kan skaffe seg makten til å forme disse beslutningene, er kampen som ligger foran oss.

Die Brüsseler Tyrannei burde være obligatorisk lesning for alle som er opptatt av demokratiets framtid i Europa.

Fazi samler institusjonene og beslutningene som er undersøkt i denne anmeldelsen, i en sammenhengende argumentasjon om makten innbyggerne har mistet, og betingelsene for at de kan gjenvinne den.

Han viser hvordan det europeiske maskineriet fungerer, og hvordan det gradvis har fått sin nåværende form.

Historien han rekonstruerer på en så overbevisende måte, gir oss også grunn til alvorlig bekymring for unionens framtid.

Kreftene som skapte unionens nåværende institusjoner, viser ingen tegn til å svekkes.

Tvert imot fortsetter de å forme unionens utvikling, gjør det demokratiske underskuddet stadig vanskeligere å overvinne og reiser spørsmålet om det overhodet lar seg reversere.

Litteratur

Bieler, A., og Jordan, J. (2015). «Focus: Austerity and Resistance — Labour in the Eurozone crisis». International Union Rights. https://doi.org/10.1353/iur.2015.a838486

Deakin, S., og Koukiadaki, A. (2013). «The sovereign debt crisis and the evolution of labour law in Europe». I N. Countouris og M. Freedland (red.), Resocialising Europe in a time of crisis (s. 163–188). Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/CBO9781107300736.011

Elsässer, L., Hense, S., og Schäfer, A. (2021). «Not just money: Unequal responsiveness in egalitarian democracies». Journal of European Public Policy, 28(12), 1890–1908. https://doi.org/10.1080/13501763.2020.1801804

Fazi, T. (2014). The Battle for Europe: How an Elite Hijacked a Continent—and How We Can Take It Back. Pluto Press. https://www.plutobooks.com/product/the-battle-for-europe/

Fazi, T. (2026). Die Brüsseler Tyrannei oder der diskrete Staatstreich (L. Krebbers, overs.). Westend Verlag. https://westendverlag.de/Die-Bruesseler-Tyrannei/2495

Gilens, M. (2012). Affluence and Influence: Economic Inequality and Political Power in America. Princeton University Press / Russell Sage Foundation.

Mazzucato, M., og Macfarlane, L. (2017). Patient Strategic Finance: Opportunities for State Investment Banks in the UK. Working Paper No. IIPP WP 2017-05. UCL Institute for Innovation and Public Purpose. https://discovery.ucl.ac.uk/id/eprint/10195735/

OECD (2017). Labour Market Reforms in Portugal 2011–15: A Preliminary Assessment. OECD Publishing. https://doi.org/10.1787/9789264269576-en

Schakel, W. (2021). «Unequal policy responsiveness in the Netherlands». Socio-Economic Review, 19(1), 37–57. https://doi.org/10.1093/ser/mwz018

Forrige artikkelTiden tann
skribent
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.