oss 150 kroner!
SHANGHAI – Kontroversielt er ikke engang i nærheten av å beskrive det. Et kort øyeblikk så det ut til at Qatar, etter et møte ansikt til ansikt i Washington mellom Trump og statsminister Mohammad al-Thani, hadde funnet en farbar vei videre for Iran og USA. Emiren av Qatar arbeidet aktivt for løsningen, og regjeringen i Teheran ga den en kortvarig tilslutning (se her og her).
Geopolitics Prime – 12. november 2026
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herMen så falt naturligvis hele opplegget fra hverandre (se her), slik man kunne vente, gitt hvor urealistisk manøveren var.
Det ble opp til Mohsen Rezaee, sekretær for Det øverste nasjonale sikkerhetsrådet (SNSC) og personlig representant for lederen Mojtaba Khamenei, å slå fast Den islamske republikkens sju betingelser for å gjenoppta forhandlingene.
Rezaee understreket:
«Vi har bedt amerikanerne om å gi et klart og utvetydig svar på betingelsene våre, men (…) svaret deres er villedende».
Og det blir verre:
«Alle USAs påstander om at forhandlingene med Iran fortsetter, og at det skal holdes et møte i Qatar, er løgn. Hensikten er å redusere det økonomiske presset og få oljeprisene ned. Dette gjelder også påstanden om at jeg skal møte USAs visepresident. Den er fullstendig falsk og grunnløs».
Og så kommer det avgjørende poenget:
«Hormuzstredet vil ikke bli gjenåpnet før Irans sju betingelser er oppfylt».
La oss oppsummere Irans sju betingelser:
- Slutt på krigen på alle fronter, det vil si mot hele Motstandsaksen. Det omfatter nødvendigvis også Libanon.
- Fullstendig opphevelse av USAs sjøblokade.
- Frigivelse av Irans frosne midler. Det dreier seg om langt mer enn beløpene som har vært nevnt: 6 milliarder, 8 milliarder, 12 milliarder og til og med 24 milliarder dollar.
- Opphevelse av sanksjonene mot Iran som ble innført etter at Trump og Pezeshkian undertegnet det stadig like dødfødte Islamabad-memorandumet (MoU).
- Tilbaketrekning av alle amerikanske styrker fra de delene av Vest-Asia som omringer Iran.
- Fritak fra sanksjoner for alt iransk oljesalg.
- Anerkjennelse av den maritime korridoren som Iran og Oman allerede har blitt enige om.
Rett etter den qatarske avsporingen ble det tydeligere hva Trump-administrasjonen så ut til å konsentrere seg om – i det minste på kort sikt. Bak lukkede dører avslørte utenriksminister Rubio hva spillet egentlig gikk ut på, under G7-landenes utenriksministermøte i Frankrike.
Kort fortalt: Ingen ny krig mot Iran. I hvert fall ikke foreløpig. Men heller ingen avtale: Rubio og den tatoverte ministeren for evighetskrigene, Hegseth, er innbitte motstandere av en avtale.
Og dermed kommer vi til taktikken som Sjefssosiopaten har valgt – inntil videre: å kvele Iran økonomisk. Uten noen ende i sikte.
Det betyr at sjøblokaden fortsetter, sammen med et helt arsenal av sanksjoner og Iron Gate-blokaden, som strekker seg fra jernbanene til Kaspihavet.
Det finnes bare et lite problem: Teheran kommer ikke (kursiveringen er min) til å finne seg i dette uten motstand.
Husk den nylige formaningen fra lederen Mojtaba Khamenei: Ikke mer «verken krig eller fred».
Hva «verken krig eller fred» innebærer
En av hovedgrunnene til at det feilslåtte qatarske påfunnet kollapset, er at både Beijing og Moskva rådet Teheran til å trekke seg fra slike kabuki-«forhandlinger» – komplett med muligheten for at Rezaee skulle møte JD Vance i Doha neste uke.
Det fantes naturligvis hele tiden en mulighet for at Trump kunne få tilbud om en vei ut av uføret.
Men det fantes også en risiko for et nytt forsøk på å halshogge ledelsen – at de vanlige mistenkte skulle drepe Rezaee og teamet hans, slik vi så i juni 2025.
Det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina kan også ha bestemt seg for å invitere den avtaleudyktige Trump inn på Siste Sjanse-saloonen, under et mulig tremøte neste uke i Shenzhen, på sidelinjen av det årlige APEC-toppmøtet.
Hvis møtet finner sted, kan Putin og Xi si Trump rett opp i ansiktet: Hvis du vender tilbake til diplomatiet – altså gjennomfører memorandumet – har du vår støtte. Og vi kan hjelpe deg ut av knipen du selv har skapt.
Det er opplysende å se nærmere på hvordan lederen Mojtaba Khamenei har sluppet løs det som i praksis er en rendyrket Alt på Kina-politikk.
Lederen styrer dette personlig, slik parlamentspresident Ghalibaf har bekreftet.
Blant prioriteringene er å få Kinas hjelp til å gjøre slutt på dilemmaet «verken krig eller fred», fremme en større kinesisk rolle i sikkerheten i Vest-Asia, utdype samarbeidet innenfor BRICS, Shanghai-organisasjonen (SCO) og det globale sør, og få konkrete resultater ut av det 25-årige strategiske partnerskapet mellom Kina og Iran når det gjelder investeringer, teknologisamarbeid og utviklingsprosjekter.
Og alt dette ble satt i gang bare en uke før det mulige trilaterale møtet mellom Xi, Putin og Trump i Shenzhen.
Parallelt er Kinas spesialutsending for Vest-Asia, Zhai Jun, allerede på farten.
Første stopp: Teheran, der han møtte den usedvanlig kompetente Ali Bagheri-Kani, nummer to i SNSC, ansikt til ansikt.
Deretter kommer Oman, og så den virkelig harde nøtten: Saudi-Arabia.
Foreløpig finnes det ingen tegn til at MbS endelig er klar til å ta budskapet inn over seg.
Denne helgen vil tre amerikanske hangarskipsgrupper være utplassert i Vest-Asia. Det utsiktsbildet får ingen i Teheran til å skifte mening.
På øverste nivå er det enighet om at det ikke finnes noe mer å forhandle om, verken når det gjelder Hormuzstredet eller noe annet.
Alt er jo allerede forhandlet fram gjennom memorandumet – som Trump rev i stykker.
Bagheri-Kani uttrykte det kort og konsist etter møtet med den kinesiske utsendingen: Ikke flere ord, verken muntlige eller skriftlige. Bare gjennomfør memorandumet i praksis.
Moskva og Beijing er også fullt klar over at Trump-administrasjonen forsøker å spille sivilisasjonsstatene Russland, Iran og Kina ut mot hverandre.
Som et komisk innslag har petrosjeikenes lakeier i Golfrådet (GCC) bestemt seg for – eller blitt presset til – å opprette et felles militært hovedkvarter i Kuwait.
For å gjøre hva da? Angripe Iran med en dönerkebab-hær?
Trump er desperat etter en vei ut av uføret. Men åpenbart ikke på grunnlag av Teherans sju beinharde betingelser.
Han trenger noe, hva som helst, som han ustanselig kan selge inn som en «seier».
Revolusjonsgarden (IRGC) kommer imidlertid ikke til å slippe ham av kroken, uansett hva som skjer.
Hvis han vil ut, må han betale en høy pris.
Irans økonomi kan være i alvorlige vanskeligheter, men ingen i Trumps krets forstår hvordan landene i det globale sør har blitt eksperter på å håndtere knapphet.
Det som betyr noe for Irans nasjonale sikkerhet, er hvordan Revolusjonsgarden bruker pengene sine, sin teknologiske ekspertise og sine sosiale forbindelser til å holde motstanden i gang.
Bare militær handling kan bryte fastlåstheten
Objektivt sett befinner vi oss i en fullstendig fastlåst situasjon.
Verken Trump eller Teheran kan akseptere motpartens betingelser uten å framstå som den tapende parten overfor resten av verden.
Og for å gjøre det hele enda mer uspiselig mener begge sider at de er i ferd med å vinne.
Men det er faktisk Iran som lar klokken tikke.
Mohammad Mokhber, en av lederen Mojtabas fremste rådgivere, har erklært at Iran vil betrakte enhver form for samarbeid med USAs blokade som en krigshandling.
Hans vurdering veier tungt.
Han var fungerende president i perioden mellom Raisis helikopter-«ulykke» – eller attentat – og valget av Pezeshkian.
Dessuten lyder det et stadig sterkere kor fra det iranske samfunnet som krever et militært svar på Trumps forsøk på økonomisk kvelning.
Teheran har i praksis stilt Washington overfor et ultimatum: Enten blir man enige om de endelige betingelsene gjennom diplomati, eller så blir det mer krig.
Det er den egentlige betydningen av lederens formaning om «verken krig eller fred», kombinert med den totale avvisningen av den økonomiske beleiringen.
Rezaees advarsel på X – oppfyll de sju betingelsene eller ta konsekvensene – legger det juridiske grunnlaget for et mulig iransk forkjøpsangrep.
Det er slik det politiske sjakkbrettet har beveget seg de siste dagene.
Lederen, Rezaee, Bagheri-Kani og Revolusjonsgarden står i fremste rekke, mens Ghalibaf og Araghchi befinner seg et stykke ute i kulissene og løper i ring mellom Doha og Islamabad.
Ett plausibelt scenario: De krigshissende kreftene venter til Den himmelske keiseren har sett Sjefssosiopaten dypt inn i øynene i Shenzhen neste uke – og deretter bryter helvete løs.
Med katastrofale konsekvenser.
Rezaee har gjort det klart hva disse konsekvensene kan innebære.
Svaret vil ikke være begrenset til amerikanske baser «i nærheten»:
«Vi vil også angripe alle amerikanske baser som ligger langt unna».
Og:
«Vi kan komme til å angripe enkelte øyer som amerikanerne tror ligger utenfor rekkevidden til rakettene våre».
Rezaee rådet «alle land som har amerikanske militærbaser på sitt territorium, til ikke å samarbeide om noen amerikansk militær aggresjon (…) Vi vil betrakte ethvert sted som amerikanske fly tar av fra, som en trussel mot oss. Vi erklærer dette standpunktet nå, slik at de ikke senere skal kunne bruke noe påskudd».
Det er helt avgjørende å forstå stemningen i det iranske samfunnet akkurat nå.
Den rådende oppfatningen er at den pågående blokaden, som nå er blitt ytterligere skjerpet gjennom Iron Gate, er uutholdelig.
Det samme gjelder de lyssky etterretningsoperasjonene og den kognitive krigføringen.
Iran må derfor utvikle en gjennomførbar militær strategi for å møte det maksimale økonomiske og kognitive presset.
Det er derfor den utbredte oppfatningen i Iran er at behovet for å få slutt på blokaden i seg selv er tilstrekkelig grunn til at Iran kan innlede en fullskala forkjøpskrig.
Revolusjonsgardens ledelse forventer tross alt uansett et angrep fra Epstein-syndikatet, heller før enn senere.
Det forklarer den uttrykkelige advarselen om at Irans svar ikke vil kjenne noen geografiske grenser – og at det også kan omfatte Europa.
November, ikke april, kan faktisk bli den grusomste måneden.
Sannsynligheten er stor for at et voldsomt uvær er i vente – A Hard Rain’s A-Gonna Fall.
Denne artikkelen ble publisert på Geopolitics Prime.
