De nasjonalkonservative i Polen vil reformere EU – kan et nederlag føre til Polexit?

13. november 2026

Jarosław Kaczyński Polens — Jarosław Kaczyński, lederen for det polske opposisjonspartiet Lov og rettferdighet (PiS). I bakgrunnen fra markeringa av Polens uavhengighetsdag 9. november 2026.

Jarosław Kaczyński, lederen for det polske opposisjonspartiet Lov og rettferdighet (PiS), krever omfattende reformer av EU. Unionens makt skal begrenses, og medlemsstatene skal få tilbake myndighet. Dersom reformforsøkene ikke fører fram, åpner han også for å innlede forhandlinger om å forlate EU.

Av Bjørn Joachimsen

12. november 2026

Din støtte holder oss gående!

steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.

Støtt oss her

«Det er en hard og risikabel metode. Men situasjonen er virkelig så dårlig at den er verdt å bruke hvis de andre ikke fører fram», sa Kaczyński under sin tale på Krynica Forum 28. oktober 2026. Krynica Forum er en årlig politisk og økonomisk konferanse i byen Krynica-Zdrój i Sør-Polen, der politikere, næringslivsledere og eksperter diskuterer utviklingen i Polen og Sentral- og Øst-Europa.

Det setter parlamentsvalget i Polen i 2027 inn i en større europeisk sammenheng. Dersom PiS kommer tilbake til regjeringsmakten, kan partiet forsøke å sette reformkravene ut i livet. Men omfattende traktatendringer må godkjennes av samtlige EU-land. Det reiser et avgjørende spørsmål: Kan motstanden mot reformene gjøre Polexit til et reelt politisk alternativ for en ny PiS-ledet regjering?

PiS-lederen tok samtidig til orde for å etablere en internasjonal arbeidsgruppe som skal utarbeide en felles plan for endringer i EU-traktatene. Initiativet kommer etter at konservative og nasjonalt orienterte miljøer i flere europeiske land allerede har utviklet forslag til omfattende omlegging av unionen.

Kaczyński har også forsøkt å samle den politiske høyresiden i Polen om en felles plattform. I juli 2025 presenterte han «Deklaracja Polska», en tipunktserklæring som blant annet avviste videre EU-sentralisering, migrasjonspakten og den grønne given og forsvarte Polens egen valuta. PiS inviterte Konfederacja til å slutte seg til erklæringen, men partiet avviste invitasjonen. Dermed er spørsmålet ikke bare om reformkreftene kan samarbeide på europeisk nivå, men også om Kaczyński kan samle tilstrekkelig støtte på hjemmebane foran parlamentsvalget i 2027.

Kaczyński var Polens statsminister i 2006–2007 og er fortsatt en sentral skikkelse i polsk politikk. Polen har samtidig opplevd sterk økonomisk vekst siden EU-innmeldingen i 2004. Landets økende velstand og tette forbindelser med det europeiske markedet gjør både reformkravene og muligheten for et brudd med EU til spørsmål med store konsekvenser.

Hvor sterkt har Polens økonomi vokst?

Siden EU-innmeldingen i 2004 har polakkenes materielle handlingsrom økt kraftig. Eurostat beregner at husholdningenes realdisponible inntekt per innbygger steg 91 prosent fram til 2024. Dette brede målet omfatter også offentlige tjenester, og er derfor ikke det samme som lønn. En polsk husholdningsundersøkelse viste ytterligere 6,7 prosent realvekst i disponibel inntekt per person fra 2024 til 2025, målt på en annen måte.

Også produksjonen vokser. BNP økte 3,8 prosent i faste priser i 2025, og etter GUS’ revisjon 16. oktober 2026 lå BNP i andre kvartal 2026 4,1 prosent over samme kvartal året før. Vareeksporten økte fra rundt 60 milliarder euro i 2004, ifølge Polens departement for utviklingsfond og regionalpolitikk, til 368,6 milliarder euro i 2025, ifølge GUS. Eksporttallene er målt i løpende euro og uttrykker derfor ikke prisjustert vekst. Industrien og landbruket er tett knyttet til det europeiske markedet. EU-overføringene har også vært betydelige: Polens øverste revisjonsorgan NIK oppgir at landet mottok om lag 263 milliarder euro fra EUs budsjett fra innmeldingen i 2004 til utgangen av 2024, mot om lag 92,4 milliarder euro i innbetalinger og tilbakeføringer – en positiv nettosaldo på 170,6 milliarder euro. Dette er budsjettstrømmer, ikke et mål på medlemskapets samlede økonomiske virkning; veksten kan ikke tilskrives EU-medlemskapet alene.

Sentralbanken bygget dessuten opp gullreservene med 40 tonn i tredje kvartal 2026. Det er relevant som finansiell beredskap, ikke som mål på innbyggernes velstand. Nettopp kombinasjonen av større økonomisk styrke og dyp integrasjon med resten av Europa gjør både Kaczyńskis reformkrav og et mulig brudd med EU politisk tyngre.

Hva sa PiS om EU i 2016?

En partiresolusjon fra 2016 viser at PiS’ EU-linje hadde en klar kjerne lenge før Krynica-talen. Partiet minnet om at det støttet polsk medlemskap i 2003, fordi EU kunne bidra til økonomisk utvikling samtidig som Polen fikk reell innflytelse. «Polens plass er også i dag i EU» («Dzisiaj miejsce Polski jest także w Unii Europejskiej»), skrev PiS. Etter den britiske Brexit-avstemningen brukte partiet utmeldingen som argument for å fornye unionen, ikke for at Polen skulle følge britene ut.

Resolusjonen avviste en europeisk superstat og hevdet at EU-institusjonene tok seg inn på områder som burde reguleres av medlemslandene. Programmet ble samlet i én formel: «Til EU det som er nødvendig, til nasjonalstatene det som er mulig» («Unijne, co niezbędne, narodowe, co możliwe»). Kjernen var altså medlemskap kombinert med tydelige grenser for EUs myndighet. I 2026 fylte Kaczyński dette prinsippet med konkrete institusjonsforslag – og åpnet for utmeldingsforhandlinger som et risikabelt pressmiddel dersom reformen strandet.

«Deklaracja Polska» skulle samle høyresiden

Et mellomledd kom i juli 2025. Kaczyński presenterte «Deklaracja Polska», en tipunktserklæring som skulle samle polsk høyreside før valget i 2027. De EU-politiske punktene gjaldt motstand mot videre sentralisering og en traktat i retning av en europeisk enhetsstat, avvisning av migrasjonspakten og den grønne given og vern om złoty. Erklæringen krevde ikke at Polen skulle forlate EU. Den var like mye et forsøk på å skape en innenrikspolitisk allianse som et dokument om Brussel.

PiS gjorde hensikten tydelig i en offentlig melding: «Vi ber Konfederacja undertegne denne erklæringen» («Zwracamy się do Konfederacji o podpisanie tej deklaracji»). Konfederacja svarte ikke med å signere. Partiet avviste i stedet PiS’ forslag som et forsøk på å definere samarbeidet på Kaczyńskis premisser. Enighet om å begrense EUs myndighet er likevel ikke tilstrekkelig til å sikre en polsk regjeringskoalisjon.

Utviklingen fra 2016 til 2026 viser både kontinuitet og en tydelig skjerping av virkemidlene. I 2016 forsvarte PiS fortsatt EU-medlemskapet, krevde mer myndighet til nasjonalstatene og åpnet allerede da for en ny EU-traktat. I 2025 ble denne linjen omsatt til konkrete politiske krav og et forsøk på å samle den polske høyresiden. I 2026 konkretiserte Kaczyński reformkravene og etterlyste en internasjonal prosess for å utarbeide traktatendringer. Han beskrev utmeldingsforhandlinger som en mulig siste utvei dersom reformforsøkene mislyktes. Det er ikke dokumentasjon på at PiS i løpet av disse ti årene har gjort Polexit til sitt hovedmål. Endringen ligger snarere i at et eldre krav om mindre EU-makt og traktatreform nå er knyttet til detaljerte forslag om institusjonell ombygging og en uttrykkelig mulighet for å forhandle om utmelding.

Polens vetorett har klare grenser

Kravene har også ulik juridisk rekkevidde. Å stanse nye EU-vedtak skjer innenfor dagens regler: Polen kan si nei alene der enstemmighet kreves, men må samle andre land til et blokkerende mindretall der kvalifisert flertall gjelder. Å endre traktatene og bygge om institusjonene er et annet prosjekt, som krever tilslutning og ratifikasjon fra alle medlemsstatene. Å gjøre om migrasjonspakten, som trådte i anvendelse i juni 2026, eller bindende deler av EUs klimapolitikk krever nye beslutninger på EU-nivå. Polen har heller ikke Danmarks varige unntak fra plikten til å innføre euro. En politisk erklæring gir ikke i seg selv Warszawa adgang til å sette gjeldende EU-regler til side.

Et europeisk reformnettverk tok form

Mens PiS søkte en nasjonal plattform, bygget Ordo Iuris et internasjonalt reformprosjekt. Det polske, konservative rettspolitiske instituttet var medforfatter, initiativtaker og formidler, ikke bare en kommentator til PiS’ EU-politikk. Sammen med ungarske Mathias Corvinus Collegium (MCC) utarbeidet det «The Great Reset». Den første modellen samler 23 forslag til reform av EU, blant annet å redusere kommisjonens selvstendige makt og endre Europaparlamentets sammensetning. Den andre skisserer å avvikle dagens EU og opprette et løsere, mellomstatlig samarbeid. Rapporten viser at et konkret forslag til ombygging av unionen lå på bordet året før Kaczyński etterlyste en felles internasjonal reformplan.

Arbeidet sprang ifølge Ordo Iuris’ egen tidslinje ut av et internasjonalt møte i Warszawa i september 2024, arrangert sammen med amerikanske Heritage Foundation. Rapporten ble i 2025 lagt fram i Washington, Budapest, Warszawa og Madrid. I juni ble den presentert i Europaparlamentet med Patriots for Europe som hovedarrangør. Instituttet beskrev rapporten som første steg mot et mer detaljert forslag til traktatendringer i samarbeid med organisasjoner i flere land. Det oppga støtte fra Spanias Vox og den ungarske regjeringen, og samtaler med den italienske tankesmien Centro Machiavelli om videre arbeid. Dette viser et aktivt nettverk for å utvikle og spre reformplaner; omfanget av den politiske tilslutningen bygger her på Ordo Iuris’ egne opplysninger.

Forbindelsen til PiS er mer konkret enn en løs påstand om interesse, men heller ikke det samme som at partiet står bak rapporten. Ved presentasjonen i Warszawa deltok PiS-parlamentarikeren Marcin Romanowski via video, mens tidligere PiS-europaparlamentariker Ryszard Legutko hadde skrevet en faglig vurdering av rapporten og satt i panelet. Ordo Iuris hevdet senere at enkelte PiS-ledere støttet forslagene, uten å navngi dem eller presisere hva støtten innebar. Den dokumenterte kontakten knytter prosjektet til personer i PiS-miljøet; den viser ikke at PiS-ledelsen har vedtatt Ordo Iuris’ tekst som sitt eget traktatprogram. Heller ikke en direkte forbindelse mellom Ordo Iuris og AfD/ESNs senere dokument er dokumentert.

RN og AfD vil begrense EU-makten

To andre nasjonale spor var allerede synlige. Franske Rassemblement National (RN) ville i sitt program for europavalget i 2024 revidere traktatene, styrke statenes kontroll og gjøre kommisjonen til et sekretariat under medlemslandene. AfD-representanter i Europe of Sovereign Nations (ESN) la høsten 2026 fram «Souveräne Nationen, gemeinsames Europa», med forslag om en langt svakere overnasjonal struktur.

Kretsen av mulige støttespillere er bredere, men støtten har ulik styrke. Spanske Vox krever et Europa av suverene nasjoner og sterkere samtykke fra statene. Italienske Fratelli d’Italia har beskrevet en konføderasjon av suverene stater. Den tsjekkiske regjeringens program betoner nasjonal handlefrihet. Ingen av disse dokumentene er en tilslutning til Kaczyńskis konkrete plan for kommisjonen, parlamentet og domstolen. Det er forskjell på et felles prinsipp og støtte til samme traktattekst.

Forbindelsen mellom Polen og Italia er dessuten organisatorisk, ikke bare ideologisk: PiS og Fratelli d’Italia samarbeider i European Conservatives and Reformists (ECR). I januar 2025, mens han fortsatt tilhørte PiS, overtok tidligere PiS-statsminister Mateusz Morawiecki ledelsen av ECR-partiet etter Giorgia Meloni. Det skjedde før bruddet med PiS’ parlamentariske gruppe i juli 2026. I sitt program for europavalget i 2024 tok Fratelli d’Italia til orde for å gjøre EU til en konføderasjon av suverene stater, med større nasjonal handlefrihet i saker som ligger nær borgerne, men felles innsats mot grenseoverskridende utfordringer. Det gir et konkret politisk sammenfall med PiS’ krav om å begrense overnasjonal myndighet. Melonis linje legger samtidig vekt på å påvirke og reformere EU innenfra. Verken ECR-samarbeidet eller det italienske programmet dokumenterer støtte til Kaczyńskis spesifikke institusjonsendringer eller til en polsk utmeldingsprosess.

I juni 2026 møtte Kaczyński RN-leder Jordan Bardella i Polen. På deres felles pressekonferanse trakk de fram migrasjon, klima- og energipolitikk og behovet for EU-endringer som felles saker. Det ga reformdiskusjonen en synlig partipolitisk kontakt på tvers av landegrensene. Men kontakt, parallelle dokumenter og overlappende krav er fortsatt noe annet enn en felles traktattekst.

Det var i oktober 2026 de ulike sporene krystalliserte seg politisk. Kaczyński sa på Krynica Forum: «EU må endres» («Unię Europejską trzeba zmienić»). Han pekte på RN og AfD og sa at «det trengs en internasjonal arbeidsgruppe» («Potrzebna jest międzynarodowa grupa robocza»). Begge formuleringene står i PiS’ publiserte omtale av talen. Det var nå en innflytelsesrik partileder i et stort EU-land som ba om å samle reformforslagene i én politisk prosess.

PiS-lederens reformforslag

For lesere som ikke følger traktatstrider til daglig, er kjernen enkel: Hvem skal ha siste ord når EU vedtar regler som berører energi, landbruk, migrasjon, handel og domstoler? Kaczyński mener dagens balanse gir for mye makt til organer som ikke står direkte ansvarlige overfor nasjonale velgere.

Han vil også endre selve utgangspunktet for unionen. «Dette er en internasjonal organisasjon, og statene er suverene» («To jest organizacja międzynarodowa, a państwa są suwerenne»), sa han ifølge PiS’ publiserte taleomtale. Han vil at den nye traktaten uttrykkelig skal fastslå at EU er et samarbeid mellom suverene stater, og at unionen bare kan utøve myndighet statene har gitt den. Han krever også at medlemsland behandles likt, særlig når EU vurderer nasjonale domstoler og forfatningsordninger. Dette er den konstitusjonelle kjernen i forslaget. Å stemme nei til nye EU-vedtak kan bremse politiske endringer; bare en traktatendring kan skrive dette prinsippet inn i unionens grunnlag.

Ønsker å erstatte Europakommisjonen

Det første målet er Europakommisjonen. Den har i dag en sentral rolle i å foreslå EU-lover og vokte at traktatene overholdes. Kaczyński vil avvikle kommisjonen i dens nåværende form og la medlemsstatenes regjeringer styre mer av arbeidet. RN har en beslektet tanke om et sekretariat for statene. Ordo Iuris og MCC går også inn for å redusere kommisjonens selvstendige myndighet. Bak formuleringene ligger et praktisk spørsmål: Skal forslagene som binder polske bedrifter og husholdninger, i hovedsak springe ut av en overnasjonal institusjon eller forhandles fram mellom regjeringer?

Vil erstatte direktevalgte EU-parlamentarikere med nasjonale delegater

Det andre målet er Europaparlamentet. Kaczyński har omtalt det som «en parodi på et parlament» («parodią parlamentu»), ifølge PiS’ egen gjengivelse. Han vil gjøre det til en forsamling av delegater fra nasjonale parlamenter. En slik ordning ville endre den direkte forbindelsen mellom EU-velgerne og deres folkevalgte i Brussel og Strasbourg. Det er derfor ikke bare et spørsmål om å «styrke parlamentene», men om hvilket parlament som skal representere innbyggerne på europeisk nivå.

Forslagene er ikke identiske. I en av Ordo Iuris og MCCs modeller skal direktevalgte EU-parlamentarikere fortsatt finnes, sammen med nasjonale representanter. AfD/ESN-forslaget ligger nærmere en ren forsamling av nasjonale utsendinger. RN legger større vekt på veto og statlig styring. Også EU-domstolens rolle er omstridt: Kaczyński vil endre hvordan dommerne utnevnes og hvor lenge de sitter, mens «The Great Reset» vil begrense domstolens mulighet til å utvide unionens myndighet gjennom rettspraksis.

Dette er mer enn institusjonsarkitektur. Hvis regjeringene får flere vetomuligheter, kan de beskytte egne interesser, men også stanse felles løsninger. Hvis EU-parlamentet mister direktevalgte medlemmer, får nasjonale parlamenter større kontroll, men velgerne mister en egen stemmeseddel til EU-nivået. Det er disse avveiningene en virkelig felles plan måtte svare på. Forslagene har klare likhetstrekk, men det er ikke påvist at AfDs dokument bygger på rapporten fra Ordo Iuris og MCC.

Kan EU endres uten en ny traktat?

Kaczyńskis initiativ reiser et spørsmål som strekker seg langt utover muligheten for en polsk utmelding av EU. Hva skjer dersom stadig flere medlemsland får regjeringer som ønsker å begrense EUs overnasjonale myndighet, men uten at de nødvendigvis blir enige om en omfattende reform av unionens traktater?

En slik utvikling kan få betydelige politiske konsekvenser også innenfor dagens traktatverk. Medlemslandenes regjeringer deltar direkte i EUs lovgivning gjennom Rådet, mens Det europeiske råd fastsetter unionens overordnede politiske retning. Regjeringer som ønsker en annen kurs, kan derfor påvirke både lovgivning, budsjettprioriteringer og den politiske dagsordenen uten først å endre traktatene.

Hvor stor innflytelse de får, avhenger imidlertid av hvilke beslutninger det gjelder. På områder som krever enstemmighet, kan én regjering i utgangspunktet hindre en beslutning. Der kvalifisert flertall gjelder, må motstanderne samle et tilstrekkelig stort blokkerende mindretall. På andre områder vil de være avhengige av å bygge flertall sammen med partier og regjeringer som ikke nødvendigvis deler deres overordnede syn på EU.

Det innebærer at en europeisk reformbevegelse kan oppnå konkrete politiske resultater uten å få gjennomslag for sitt endelige institusjonelle mål. Den kan påvirke nye reguleringer, forsinke eller endre lovforslag og legge press på kommisjonen og medlemslandenes regjeringer. Samtidig kan slike resultater også være begrensede, midlertidige eller avhengige av skiftende politiske allianser.

Alle EU-land må godkjenne traktatendringer

Å stanse eller endre EU-vedtak om migrasjon, klima og energi er én ting. Å frata Europakommisjonen myndighet, endre Europaparlamentets sammensetning og overføre makt fra EU-institusjonene til medlemsstatene er noe langt mer omfattende. Det krever endringer i EU-traktatene og tilslutning fra samtlige medlemsland. Den ordinære revisjonsprosedyren etter artikkel 48 krever ratifikasjon fra samtlige medlemsstater etter deres konstitusjonelle regler. Traktaten åpner også for forenklede revisjonsprosedyrer på avgrensede områder, men de gir ikke én stat adgang til å gjennomføre en slik institusjonell ombygging alene.

Dette er en avgjørende utfordring for Kaczyński og PiS. Selv om de skulle samle et betydelig antall EU-kritiske regjeringer bak en felles reformplan, ville ikke et flertall av medlemslandene være tilstrekkelig. Traktatendringene må først forhandles fram i enighet mellom medlemsstatenes regjeringer og deretter ratifiseres i samtlige land. Én regjering som motsetter seg reformene, eller én nasjonal ratifikasjonsprosess som ender med avslag, kan dermed hindre at de trer i kraft. At et forslag kan få politisk gjennomslag i deler av Europa, er derfor ikke det samme som at det kan gjennomføres innenfor EUs traktatsystem. Artikkel 48 nr. 5 åpner riktignok for at saken løftes til Det europeiske råd dersom minst fire femdeler har ratifisert etter to år, men bestemmelsen opphever ikke kravet om ratifikasjon i alle medlemsland.

Reformene kan kreve et politisk jordskjelv i Europa

I praksis kan dette kreve noe som nærmest må beskrives som et politisk jordskjelv i Europa: omfattende forskyvninger i den politiske makten i mange medlemsland, kombinert med vilje til å støtte den samme traktatreformen. Det ville ikke være tilstrekkelig at EU-kritiske partier vant fram i Polen og noen få andre land. Også regjeringer med helt andre politiske utgangspunkter måtte slutte seg til endringene, eller bli avløst av regjeringer som ville gjøre det. Og selv om slike maktskifter fant sted, kunne uenighet om reformenes konkrete innhold eller problemer med nasjonal ratifikasjon fortsatt stanse prosjektet.

Dermed oppstår et grunnleggende skille mellom å påvirke hvordan EU bruker sin eksisterende myndighet, og å endre hvilken myndighet EU overhodet skal ha.

Tre hindringer for EUs reformbevegelse

Det første spørsmålet gjelder velgeroppslutningen. Partier som PiS i Polen, Rassemblement National i Frankrike og AfD i Tyskland representerer forskjellige nasjonale politiske miljøer, men deler deler av kritikken mot EUs sentralisering. Oppslutningen om disse partiene forteller noe om reformkravenes politiske forankring, men ikke nødvendigvis hvor stor institusjonell makt de kan utøve.

Det andre spørsmålet gjelder regjeringsmakten. Et parti kan ha betydelig velgerstøtte uten å delta i regjering. Og selv når EU-kritiske partier inngår i en regjering, kan koalisjonsavtaler, parlamentariske styrkeforhold og nasjonale interesser begrense hvilke deler av deres EU-program som blir gjennomført.

Nasjonale interesser splitter reformkreftene

Det tredje spørsmålet gjelder selve reformprogrammet. Det er ikke tilstrekkelig at flere partier ønsker et Europa med sterkere nasjonalstater. De må også bli enige om hvordan Europakommisjonen, Europaparlamentet, EU-domstolen og Rådet konkret skal organiseres, hvilke myndighetsområder som skal tilbakeføres, og hvordan felles beslutninger skal treffes.

Her kan det oppstå betydelige motsetninger også mellom politiske aktører som deler kritikken av dagens EU. Polens sikkerhetspolitiske interesser, Frankrikes landbruks- og industripolitikk og Tysklands økonomiske forbindelser med det indre markedet er ikke nødvendigvis sammenfallende. Enighet om prinsippet om nasjonal suverenitet innebærer derfor ikke automatisk enighet om hvordan en ny europeisk samarbeidsordning skal fungere.

Kaczyńskis forslag om en internasjonal arbeidsgruppe kan forstås som et forsøk på å håndtere nettopp dette problemet: å omforme parallelle nasjonale reformkrav til et konkret og felles traktatprosjekt.

Men selv om et slikt prosjekt ikke skulle føre fram til en ny traktat, kan den politiske prosessen påvirke EUs utvikling. Det avgjørende skillet går mellom en reformbevegelses evne til å påvirke unionens politikk og dens evne til å endre unionens konstitusjonelle struktur.

Hvem kan gi PiS flertall i 2027?

Den første testen kommer hjemme. Sejm, Polens underhus, har 460 medlemmer. Normalt må minst 231 representanter støtte en regjering for at den skal ha et stabilt flertall. PiS kan vinne mange mandater uten dermed å kunne styre alene, og Kaczyński kan ikke legge alle partiene til høyre for dagens regjering i samme kurv.

PiS og Mentzen er økonomisk uenige

Konfederacja, der Sławomir Mentzens krets er sentral, har avvist å signere «Deklaracja Polska». Partiet deler deler av kritikken mot EU-sentralisering, men skillelinjene mot PiS går langt utover europapolitikken. I norsk politisk språk forbindes høyresiden ofte med markedsliberalisme og en mindre stat. Den beskrivelsen passer dårlig på PiS. Partiet er nasjonalkonservativt i verdi- og identitetspolitikken, men har i økonomien forsvart en blandingsøkonomi med betydelig statlig ansvar. PiS vil bevare et sterkt offentlig helsevesen og utdanningssystem og har prioritert familieytelser, pensjonstillegg, statlig eierskap og aktiv næringspolitikk. På disse områdene har politikken klare fellestrekk med tradisjonell sosialdemokratisk velferds- og fordelingspolitikk, uten at PiS dermed er et sosialdemokratisk parti.

Mentzens parti Nowa Nadzieja representerer en annen økonomisk tradisjon: markedsliberalisme, enklere og lavere skatter, deregulering og en mindre statlig rolle. Det er derfor ikke bare uenighet om EU-traktater som kan vanskeliggjøre en koalisjon mellom PiS og Konfederacja. Partiene har også forskjellige oppfatninger av hvordan økonomien og sentrale samfunnstjenester bør organiseres. Samtidig består Konfederacja av flere politiske miljøer, slik at Mentzens program ikke uten videre kan tilskrives hele alliansen. Grzegorz Brauns separate parti Konfederacja Korony Polskiej gikk lenger i EU-spørsmålet da det i november 2025 erklærte Polexit som sitt standpunkt. Kaczyński har imidlertid avvist Braun som regjeringspartner. Det finnes dermed ikke én samlet politisk høyreside med et felles økonomisk program og en felles linje overfor EU.

En eventuell regjeringskoalisjon etter valget i 2027 må derfor bygge på mer enn en felles kritikk av EUs sentralisering. PiS og Konfederacja må også forhandle om statsbudsjettet, skattenivået, offentlige helse- og utdanningstjenester, sosiale overføringer og statens rolle i næringslivet. Her kan PiS’ velferdsorienterte blandingsøkonomi og Nowa Nadziejas markedsliberale program trekke i ulike retninger. Selv om partiene samlet skulle få nok mandater til et parlamentarisk flertall, ville det ikke i seg selv sikre enighet om et regjeringsprogram eller en stabil koalisjon.

Morawieckis utbrytere ligger rundt sperregrensen

Samtidig ble PiS-siden mindre samlet da tidligere statsminister Mateusz Morawiecki, som ledet regjeringen fra 2017 til 2023, brøt med PiS’ parlamentariske gruppe 29. juli 2026. Morawiecki hadde opprettet organisasjonen Rozwój Plus i april. Etter en intern konflikt der PiS-ledelsen krevde at medlemmer skulle ta avstand fra selvstendige politiske organisasjoner, kunngjorde han 29. juli at 40 Sejm-representanter og én senator – ville danne en egen parlamentarisk gruppe. Bruddet i parlamentet var dermed et faktum, selv om spørsmålet om formelt medlemskap i PiS ennå ikke var endelig avklart. Dette var en splittelse innenfor den tidligere regjeringsleiren, ikke en overgang til Donald Tusks regjeringskoalisjon. Morawiecki ønsker endringer i EU, men har uttrykkelig avvist Polexit. Splittelsen gjør det vanskeligere å regne alle de tidligere PiS-representantene som én politisk blokk foran valget i 2027.

Morawieckis Rozwój Plus har rundt 40 representanter i Sejm, tilsvarende 8,7 prosent av mandatene. Atlas Politycznys modellberegnede målingsgjennomsnitt per 11. november 2026 ga Rozwój Plus 4,9 prosent blant velgere med bestemt partivalg. CBOS’ enkeltmåling 2.–4. november ga 2,8 prosent blant stemmevillige, også med ubestemte i beregningsgrunnlaget. Tallene bygger dermed på ulike utvalg og beregningsmåter og kan ikke sammenlignes direkte. Dersom Rozwój Plus stiller som en selvstendig partiliste, vil femprosentgrensen gjelde. Det er imidlertid ikke avklart hvilken valgorganisering gruppen vil velge; en koalisjonsliste har en høyere sperregrense. Forskjellen illustrerer hvor mye sterkere Morawieckis parlamentariske posisjon foreløpig er enn den målte oppslutningen om Rozwój Plus. Både måleusikkerhet og hvilken type valgliste som eventuelt stilles, gjør det for tidlig å trekke sikre slutninger om mandatfordelingen.

Velgernes holdninger gjør skillet tydelig. I CBOS’ januarundersøkelse fra 2026 støttet 82 prosent fortsatt polsk EU-medlemskap, mens 14 prosent var imot. 23 prosent ønsket mer makt til nasjonalstatene, men bare 5 prosent valgte utmelding som ønsket retning for integrasjonen. Den samme undersøkelsen viste at 62 prosent mente et hypotetisk Polexit ville gi Polen flere tap enn gevinster. Det kan finnes et betydelig reformpublikum uten at det finnes et tilsvarende utmeldingsflertall.

PiS trenger Konfederacja for å kunne danne regjering

En ny CBOS-måling gjennomført 2.–4. november 2026 gir et mer konkret bilde av styrkeforholdet. Blant dem som oppga at de ville stemme, fikk regjeringspartiet Koalicja Obywatelska 28,1 prosent, PiS 15,8 prosent, Konfederacja 15,4 prosent og Grzegorz Brauns Konfederacja Korony Polskiej 7,8 prosent. Tallene kommer fra CBOS’ publisering 6. november og gjelder de direkte svarene blant stemmevillige, også når noen fortsatt var usikre på partivalget. CBOS presenterte dessuten en modellberegning med omfordeling av ubestemte, der PiS fikk 20,6 prosent og Konfederacja 17,0 prosent; disse tallene må ikke blandes med de direkte svarene. De viser at PiS ikke uten videre kan regne med å dominere partiene til høyre for regjeringen.

Samtidig varierer resultatene betydelig mellom instituttene. Andre novembermålinger gir andre nivåer enn CBOS alene. Én undersøkelse gir derfor ikke grunnlag for å fastslå en bestemt mandatfordeling eller regjeringskoalisjon. PiS og Konfederacja kan ha overlappende EU-politiske interesser uten å ha tilstrekkelig parlamentarisk styrke eller politisk vilje til å danne regjering sammen. Brauns parti kan i noen mandatberegninger bli avgjørende, men Kaczyńskis offentlige avvisning av samarbeid gjør det misvisende å behandle alle tre som én etablert blokk.

Et regjeringsflertall ville dessuten ikke i seg selv gi et mandat til Polexit. Det ville kunne åpne for en hardere polsk forhandlingslinje i EU, mens en utmeldingsprosess ville kreve egne politiske og rettslige beslutninger. Dermed blir det nødvendig å analysere både mandatfordeling, koalisjonsmuligheter og velgernes holdning til medlemskapet før man trekker konklusjoner om hva valget i 2027 kan bety.

Konflikten rundt Polens konstitusjonsdomstol høsten 2026 har også skapt politiske utfordringer for Donald Tusks regjering. Meningsmålinger gjennomført etter de omstridte hendelsene viser betydelig skepsis til regjeringens framgangsmåte. Dette er særlig interessant fordi gjenoppretting av rettsstaten har vært et sentralt løfte fra Tusk. Det er imidlertid for tidlig å fastslå hvilke langsiktige konsekvenser konflikten vil få for regjeringens oppslutning. Med nesten ett år igjen til parlamentsvalget i 2027 er det heller ikke grunnlag for å trekke noen direkte forbindelse mellom dagens reaksjoner og det kommende valgresultatet.

Kan reformtilhengerne vinne fram i Europa?

PiS, RN og AfD tilhører tre forskjellige grupper i Europaparlamentet: ECR, Patriots for Europe og Europe of Sovereign Nations (ESN). Dette understreker at det ikke finnes én samlet partipolitisk reformblokk. Også blant EU-kritiske regjeringer kan nasjonale interesser skille lag, ikke minst i synet på Russland, Ukraina, handel, landbruk og EUs budsjett. Kaczyńskis arbeidsgruppe måtte derfor løse to ulike oppgaver: skape enighet om en konkret traktattekst og deretter vinne tilslutning fra samtlige medlemsstater. Uten slik enighet kan reformtilhengerne fortsatt påvirke enkeltvedtak innenfor gjeldende traktater, men ikke ensidig endre unionens institusjonelle grunnlag.

Hva skjer hvis EU-landene sier nei?

I Krynica-talen beskrev Kaczyński flere mulige veier til endring: press fra opinionen, nasjonale parlamenter og regjeringer, og samarbeid inne i unionens organer. Som en siste, hard og risikabel metode nevnte han at reformvillige land kunne forhandle om en annen europeisk traktat og samtidig åpne forhandlinger om å forlate EU. Det var en betinget strategi, ikke et vedtak om at Polen skal melde seg ut.

Et faktisk Polexit ville kreve en polsk beslutning etter landets konstitusjonelle regler og deretter en prosess etter artikkel 50 i EU-traktaten. Ingen av de store avhengighetene forsvinner fordi en leder nevner utmelding: eksportbedrifter, bønder, arbeidstakere og investorer må vite hvilke regler som skal gjelde dagen etter et brudd. Den sterke økonomiske utviklingen gjør derfor spørsmålet mer alvorlig, ikke mindre. Mye står på spill for et land som både har vunnet større økonomisk handlekraft og er tett sammenvevd med resten av Europa.

Dersom PiS kommer tilbake til regjeringsmakten i 2027, kan dette gjøre Polexit til et konkret politisk scenario. Det betyr ikke at utmelding følger av en PiS-ledet regjering. Men hvis Kaczyński forsøker å gjennomføre traktatreformene og møter motstand fra medlemsland som ikke vil gi fra seg EUs overnasjonale myndighet, kan spørsmålet om å innlede utmeldingsforhandlinger bli aktualisert. En slik kurs ville fortsatt kreve særskilte politiske beslutninger i Polen og måtte vurderes opp mot både den brede støtten til EU-medlemskapet og landets økonomiske avhengighet av det indre markedet. Det er nettopp kombinasjonen av svært høye krav til traktatendring og betydelige kostnader ved utmelding som gjør valget mellom reform innenfra og Polexit til et politisk dilemma for PiS.

Valget i 2027 blir første prøve på om Kaczyński kan samle nok makt i Polen. Den neste blir om en europeisk reformkoalisjon kan enes om mer enn en felles motstand mot «Brussel». Først hvis begge disse prøvene bestås, kommer det avgjørende spørsmålet: Vil de øvrige medlemslandene godta en union der nasjonalstatene får makten tilbake? Og hvis svaret er nei – vil polske velgere følge Kaczyński fra krav om reform til forhandlinger om Polexit?

Kilder og dokumenter

POLAND: Independence Day.

Millions of polish gathered TODAY to celebrate their independence as they fight against the EU globalist.

Last fortress of Europe. pic.twitter.com/aTHcIMLqSh
— UK Patriot (@TheUKPat) November 11, 2026

Markeringa av uavhengighetsdagen i Polen ble framstilt som «høyreekstrem» i norske medier, og det er jo klart, hvis du er imot Brussels diktat, så er du jo høyreekstrem.