Respekt for loven? 

Asurblått vann. Høy himmel. Vindstille og varmt. Sør Italia på sitt beste. Klokka er halv ti på formiddagen, og ikke en sky er å se på himmelen … men langt framme i veien ser jeg Torvald. To stykker. Med knehøye lærstøvler og blå ridebukser, blå og hvit bil for firmaet Polizia.

Klassekampen 26. januar 2000

For rundt ti år siden hadde den ene fått 10.000 lire i skjortelomma si, den andre hadde fått 10.000 lire i skjortelomma si, og jeg hadde fått beholde resten. Så hadde vi tatt hverandre i hånda og jeg hadde reist videre.

Problemet den gang var korrupsjon. Nå er det annerledes. Vi har ikke lenger noen grunn til å bestikke, tror vi, for nå gjør vi alt lovlig. Jeg har hatt en god natts søvn på første tankstasjonen nord for Bari, bilen er plombert på 90 og papirene er i orden. Vi har begynt å følge loven for å redde yrket.

Den ene politimannen vil ha meg ut, bak bilen. Ta med vognkort, førerkort og resten av remsa.

-«Norvegia?» Han peker på bilen.

-«Si». Jeg peker opp på tralledøra. Det står «NORWEGEN» i to meters bredde og en halv meters høyde.

De nikker ivrig. «Si, si, si».

Så viser de en lapp hvor det med store bokstaver står: 117 500. Jeg skal betale 117 500 lire, det mangler N på bilen. En liten sorte N på hvit bunn. Slik at de kan se hvor bilen kommer fra 

Da jeg gjør antydning til å protestere og forklarer at det ikke er tralla mi, og at den vanligvis ikke går på Italia gjør den andre politimannen oppmerksom på at tralla heller ikke har 70 og 80 kilometersmerke, som også er påbudt i Italia. Det koster «egentlig» også 117 500 lire, men jeg skal slippe med ei bot idag hvis jeg betaler kjapt og greit.

De tre neste stasjonene svinger jeg innom for å kjøpe 70 og 80 kilometersmerker. To av stasjonene har dem ikke, på den tredje har man ikke nøkkel til glassdisken der de ligger. Så jeg kjører hjem. 

Vi snakker om det på Padborg. Vi rister på hodet. «Italia», sier vi.

Jeg blei forresten også stoppa i Tyskland. 

-«Norge er ikke medlem i EU», sa politimannen. «Så EU reglene gjelder ikke for deg. Du kan ikke kjøre 10 timer om dagen to ganger i uka».

Men jeg forklarte at joda, Norge er med i EØS, og Rådsforordning nr. 3820/85 gjelder for meg, det har jeg lært på internett.

Det stilte han seg veldig skeptisk til og henta i stedet bøteblokka.

På ferga har jeg følge med John, som til vanlig kjører Sverige.

Han var blitt stoppa av «Kustbevakningen» i Strømstad og pålagt å legge ei løs stropp over lasset fordi den ikke kunne festes i bunnen, og varene heller ikke tålte belastningen av ei stropp.

-«Men hjelper ei løs stopp?» spurte John. 

-«Det hjelper för mina ögon» svarte mannen fra Kustbevakningen, som aldri har kjørt lastebil og ikke har utdanning eller kurs i sikring av lass, men som har myndighet til å stoppe oss.

Hjemme i Norge blir jeg for tredje gang på turen vinka av veien, denne gang inn til en av Statens Vegvesens Trafikkstasjoner.

-«Vi sjekker sikring av lass», sier kontrolløren, en erfaren kjenning jeg har stor respekt for.

-«Det er vel ikke dumt», tenker jeg, og får en innføring i problemet av et menneske jeg også kan snakke med. 

-«På kontrollene våre får 20 % av sjåførene anmerkning for å sikre for dårlig, og det ser ut til å være et gjennomsnittstall for hele landet».

-«Høres veldig mye ut» sier jeg, «hvordan kan det ha seg at det er så få ulykker på grunn av dårlig sikring, hvis så mange som 20% kjører rundt med for dårlig sikra lass?»

Han drar litt på svaret.

-«Vel, det skyldes nok delvis at forskriftene vi praktiserer etter delvis er feil», sier han.

Jeg må spørre igjen for å være sikker på at jeg har oppfatta rett. 

-«20% sikrer for dårlig, når det likevel går bra skyldes det at forskriftene delvis er feil».

Jeg kjenner at jeg blir svett. Den tekniske forklaringa på «delvis feil» er forholdsvis enkel. Forskriftene regner med at det skal surres som om lastplanet nesten er islagt. Mange erfarne sjåførene kjenner ikke disse reglene, men de veit at det ikke er is på kassa om sommeren. De sikrer lasset slik erfaringa har lært dem at lasset skal stå. Det går bra på veien, men ikke nødvendigvis i kontrollen. 

Jeg kjører videre og tenker at her prøver vi å gjøre alt så lovlig vi kan, vi oppfordrer kolleger til å følge loven, vi ønsker kontrollene velkommen for å få skikk på bransjen.

Selvsagt gjør vi feil, og vi kan ikke alt, men RESPEKTEN for loven, hvor skal vi få den fra?

Skal vi få den fra den nyutdanna inspektør fra Statens Vegvesen som påla en annen av mine venner å stroppe et lass med kartonger som var studd til taket i en skaphenger? 

Eller skal vi få det av politiet på Hamarøya, som en annen kollega fortalte om. Når radarkontrollen var avslutta og pistolen lagt vekk, kjørte de tre politibilene forbi hele køa for å komme først til ferga. 

Har ikke offentlige myndigheter også et ansvar for å bygge opp denne respekten?