oss 150 kroner!
Thomas Fazi, en italiensk journalist og forfatter som spesialiserer seg på økonomi og geopolitikk, argumenterer for at NATOs påstander om russisk hybridkrigføring i stor grad ikke er støttet av bevis og tjener til å rettferdiggjøre europeisk opprustning, undertrykke politisk dissens og hindre diplomati med Moskva. Den største faren er at en konstruert oppfatning av permanent konflikt til slutt kan føre til en faktisk krig med Russland.
Hybrid krigføring visker ut grensen mellom fred og krig
Konseptet hybrid krigføring er bevisst vagt. Ved å inkludere spionasje, politisk påvirkning, cyberangrep, sabotasje og desinformasjon under samme definisjon, eliminerer det effektivt skillet mellom fred og krig.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herStater har alltid forsøkt å påvirke hverandre, også gjennom hele den kalde krigen. Slike aktiviteter ble generelt utført diskret snarere enn offentlig presentert som bevis på en pågående krig.
I dag hevder europeiske regjeringer gjentatte ganger at Russland allerede angriper Europa gjennom hybridoperasjoner, til tross for mangelen på overbevisende bevis for mange av disse anklagene.
Dette skaper et farlig politisk miljø der vanlige hendelser kan tolkes som aggresjonshandlinger som krever militære reaksjoner.
Bevisene bak russiske sabotasjepåstander
En systematisk undersøkelse av påståtte russiske hybridangrep avdekker et tilbakevendende mønster: dramatiske anklager får omfattende omtale, mens påfølgende etterforskninger som motsier dem får lite oppmerksomhet.
Skader på undersjøiske kabler i Østersjøen i 2024 ble opprinnelig tilskrevet russisk sabotasje. Etterforskninger pekte senere på fartøy som opererte under kinesisk og Hongkongs flagg, og skadene ble i stor grad tilskrevet ulykker.
En DHL-fraktflykrasj i Litauen ble på lignende måte knyttet til mulig russisk innblanding før etterforskerne identifiserte pilotfeil. En brann som rammet Heathrow lufthavn ble også presentert som potensiell russisk sabotasje, selv om etterforskningen avdekket vedlikeholdsfeil.
Bølgen av mistenkte russiske droneobservasjoner over hele Europa i 2025 fulgte samme mønster. Undersøkelser viste at mange antatte droner faktisk var fly, helikoptre, stjerner eller andre objekter.
Noen russiske droner har virkelig kommet inn på NATO-territorium, spesielt i nærheten av Ukraina. Imidlertid ser disse hendelsene generelt ut til å være utilsiktede konsekvenser av militære operasjoner snarere enn bevisste angrep mot NATO-land.
Nord Stream avslører motsetningene
Ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene representerer et av de alvorligste angrepene på europeisk infrastruktur i moderne historie.
Likevel støtter ikke bevisene de opprinnelige anklagene mot Russland. Den offisielle forklaringen tillegger i økende grad Ukraina ansvaret, selv om ukrainsk involvering uten bistand fra deler av USA eller NATO er høyst usannsynlig.
Europeiske regjeringer har vist bemerkelsesverdig liten interesse for å konfrontere konsekvensene av dette angrepet.
Hvis det å beskytte europeisk infrastruktur virkelig var prioritert, ville Nord Stream hatt en sentral plass i debatten. I stedet fortsetter europeiske ledere å legge vekt på påståtte russiske operasjoner, som det finnes betydelig mindre bevis for.
De politiske og økonomiske fordelene ved en permanent trussel
Fortellingen om hybrid krigføring tjener flere sammenkoblede formål.
For det første hindrer det diplomatisk normalisering med Russland. Forhandlinger blir politisk uakseptable når Moskva fremstilles som om landet allerede fører krig mot Europa.
For det andre legitimerer det enorme økninger i militærutgifter. Opprustning kan ikke bare presenteres som forberedelse mot en hypotetisk fremtidig trussel, men som en presserende respons på et eksisterende angrep.
For det tredje gagner det forsvarsentreprenører, spesielt selskaper som utvikler teknologi mot droner. Noen organisasjoner som dokumenterer påståtte russiske hybridoperasjoner har økonomiske eller institusjonelle forbindelser til forsvarsindustrien.
Til slutt avleder fortellingen oppmerksomheten fra Europas innenrikspolitiske og økonomiske kriser ved å rette offentlig sinne mot en ekstern fiende.
Informasjonskrigføring og demokratisk undertrykkelse
De samme anklagene strekker seg inn i den politiske og informasjonsmessige sfæren.
Påstander om russisk desinformasjon og valginnblanding har blitt brukt til å rettferdiggjøre sensurmekanismer, inkludert EUs lov om digitale tjenester og det foreslåtte demokratiskjoldet.
Romanias avlyste presidentvalg i 2024 viser hvordan påstander om russisk innblanding kan brukes til å stanse demokratiske prosesser uten å offentlig fastslå den påståtte utenlandske involveringen.
Dette skaper en autoritær fordel for europeiske regjeringer: politisk opposisjon kan i økende grad behandles som en sikkerhetstrussel snarere enn legitim demokratisk uenighet.
Fra produserte trusler til faktisk krig
Europas historie gir grunner til å ta denne utviklingen på alvor. Under Italias spenningsstrategi under den kalde krigen var hemmelige nettverk tilknyttet Gladio og etterretningstjenester involvert i voldelige operasjoner som var utformet for å manipulere opinionen og svekke politisk opposisjon.
Muligheten for at Russland kan skylde på oppdiktede hendelser kan derfor ikke avvises.
Om europeiske ledere bevisst forbereder seg på krig eller bare utnytter trusselfortellingen til innenlandske formål, er fortsatt usikkert.
NATO-tjenestemenn har imidlertid allerede diskutert muligheten for forebyggende tiltak mot Russland som svar på påståtte hybridangrep.
Faren er at propaganda som har som mål å opprettholde politisk kontroll kan eskalere til direkte militær konfrontasjon.
Den offentlige motstanden er likevel fortsatt betydelig. I Italia vedvarer motstanden mot å sende våpen til Ukraina til tross for årevis med meldinger om den russiske trusselen.
Etter hvert som propaganda blir mindre effektiv, kan europeiske myndigheter i økende grad ty til sensur, sanksjoner mot avvikende stemmer og politisk undertrykkelse.
Den sentrale faren er derfor ikke bare feilinformasjon om Russland, men transformasjonen av europeisk demokrati under begrunnelsen av en permanent, stort sett ubegrunnet krigstilstand.
