A whiter shade of pale

Sivilisasjonens og suverenitetens siste svanesang

“If music be the food of love
Then laughter is its queen
And likewise if behind is in front
Then dirt in truth is clean
My mouth by then like cardboard
Seemed to slip straight through my head
So we crash-dived straightway quickly
And attacked the ocean bed”

A Whiter Shade of Pale – All Four Verses | Epic Blues Rock

Husk å skru opp volumet og få med deg teksten

— Keith Reid / Procol Harum (1967)

Hvorfor sangen aldri dør

Hvorfor har en gåtefull britisk rockeklassiker fra våren 1967 overlevd i over seks tiår, og hvorfor fortsetter den å berøre mennesker over hele verden? Og, hvorfor er den mer aktuell en noen gang?

Da den knapt 20 år gamle poeten Keith Reid (Keith Reid – Wikipedia) skrev teksten til «A Whiter Shade of Pale» for bandet Procol Harum, fanget han en tilstand som stikker langt dypere enn en surrealistisk festfortelling. Reid plukket opp tittelen i de sene nattetimer i et selskap der noen sa til en kvinne at hun var blitt «a whiter shade of pale» – at fargen plutselig forsvant fra ansiktet hennes, som om hun sto overfor et lammende og skjebnebestemt sjokk.

Sangen ble utgitt i mai 1967, rett før den mest brutale opptrappingen av Vietnamkrigen. I brakkene og feltsykehusene i Sørøst-Asia ble den spilt nærmest uavbrutt på kassetter av unge 18–20 år gamle amerikanske soldater natten før de ble sendt ut i jungelen. Det var ikke bare den barokkinspirerte orgelmelodien de søkte, men den dype, eksistensielle gjenkjennelsen i linjene:

And so it was that later
As the miller told his tale
That her face, at first just ghostly,
Turned a whiter shade of pale...

Det Reid beskriver er den nådeløse, likbleke stivheten i ansiktet til et ungt menneske som plutselig forstår at det kun er en utskiftbar brikke i et kynisk maktspill mennesket ikke kan unnslippe; derav referansen til «As the miller told his tale», opprinnelig fra Chausers «The Canterbury Tales» (The Canterbury Tales – Wikipedia)

Sangen lever videre i vår felles kulturarv fordi den beskriver det skrekkinngytende øyeblikket da teaterteppet faller, illusjonene brister, og man innser at man føres strake veien mot en katastrofe. Der vi befinner oss nå.

Om å våkne opp fra narrespillet og tapet av reell suverenitet

Mellom overskriftene, partidebattene og de daglige nyhetsoppslagene foregår en gradvis avdekking av et samfunn i dyp krise. Men for å forstå alvoret må vi gjennomskue skuespillet og gjenkjenne den usynlige arkitekturen som styrer vår felles virkelighet.

Det avgjørende punktet å forstå er at ingen vestlig befolkning eller nasjon i dag besitter reell suverenitet. Det gjeldsbaserte pengesystemet, som ble etablert med Bank of England i 1694 og løftet til et globalt hegemoni via Federal Reserve (1913), Breton Woods (1944) og Nixon-sjokket i 1971 (som skapte petrodollaren), har konstruert et samfunn basert på evig og ubetalbar gjeld.

Fordi gjelden nå har vokst seg større enn den samlede verdiskapingen i verden, sitter borgerne og stater uforvarende igjen som usynlige skatte- og pantegarantister. Folkestyret og nasjonenes suverenitet er i praksis avskaffet, fordi alle politiske vedtak er underlagt kreditorfellesskapets krav; stadig mer gjeld, derav stadig mer skatter og avgifter; et pyramidespill av gjeld, betalt av med folket gjennom stadig økte skatter og avgifter, altså hvor du og jeg helt kynisk er plukket ut som «lender og last resort», dvs. som garantistene for bank- og pengemakten elleville pyramidespill for å berike seg selv på vår bekostning.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at vi, bokstavelig talt, «kun eier klærne vi står og gåri». Mer om det i mitt nyhetsbrev: (100) Trollmannen fra Oz – by Hans Eirik Olav

Slik beskrives det grunnleggende narrespillet som befolkningen nå må våkne opp fra:

Du er deltaker i et komplekst spill, et spill der du er tvunget til å delta, hvor du er indoktrinert fra du ble født. Et spill med strategi og intellekt av høyeste orden. Et spill hvor innsatsen umulig kunne vært høyere. Et spill der illusjoner bevisst produseres og selges til deg som absolutte sannheter. Dette spillet er globalt, og det er systemisk. Spillet er eldgammelt, men likevel vet ikke mer enn ca. 2 prosent av den nåværende befolkningen om det.

Spillet involverer skapelse av luftspeilinger, bedrag, distraksjoner og falske sannheter. For å spre splid, forvirring, frykt, kamp, splittelse og til slutt ekstremt hat. Spillet er unaturlig, men fordi du er eksponert til det fra dagen du ble født, er det vanskelig å forstå at du er med i et narrespill.

Spillet forstyrrer den naturlige orden, og setter derfor i gang en kaskade av hendelser som er direkte ansvarlige for et sammenbrudd av familiestrukturen og tap av identitet, dvs. folk kan nå “identifisere seg” som hva de føler for, og det kan ikke stilles spørsmål ved det. Dette fører igjen til et ytterligere sammenbrudd av selve samfunnet.

På et individuelt nivå utløser spillet en mengde psykososial usunnhet. Denne unaturlige mekanismen får individer til å oppleve psykologiske og følelsesmessige problemer, avhengighet og til og med fysisk sykdom forårsaket av stress. Alt dette fører så til et sammenbrudd av hele den globale naturlige tilstanden av felles struktur, og det er denne typen fremkalte unaturlige tilstander som skaper avhengighet til spillet.

Med Keith Reids ord:

“If behind is in front, then dirt in truth is clean...
So we crash-dived straightway quickly and attacked the ocean bed.”

Det kollektive selvbedraget

Den belgiske psykologen Mattias Desmet beskriver gjennom begrepet masseformasjon hvordan en befolkning kan bli så sterkt knyttet til en felles fortelling at selve fortellingen blir viktigere enn virkeligheten. Når den gir trygghet, tilhørighet og en forklaring på det som skjer, blir det stadig vanskeligere å ta inn over seg fakta som motsier den.

Geopolitikk i monstrenes tid

Det er her Keith Reids bilde blir ubehagelig treffende. Hvis bakover kan bli forover og skitt kan bli rent, kan også en kurs som fører oss mot havbunnen fortsette å bli fremstilt som den eneste ansvarlige veien fremover.

Det kollektive selvbedraget består derfor ikke bare i hva vi blir fortalt, men i vårt eget behov for å tro at det fortsatt er sant. For alternativet er langt mer ubehagelig: Å erkjenne at det vi trodde var fremskritt, i virkeligheten førte oss i motsatt retning.

Samfunnsdebatten – Når man angriper symptomene i stedet for roten

I den norske samfunnsdebatten ser vi stadig flere dyktige og engasjerte skribenter – som for eksempel Siri Hermo og Dan Viggo Bergtun på plattformer som steigan.no – som leverer skarpe og nødvendige analyser av myndighetenes overgrep, helsebyråkrati, overvåking, digitalisering og politisk udugelighet.

Men selv om disse artiklene treffer blink på symptomer og utvekster, stopper de dessverre ofte rett før de når selve roten til ondet. Hermo og Bergtun kritiserer politikerne i Oslo for i praksis å løpe Brussel sitt ærend. Det er for så vidt riktig, men stopper etter min oppfatning ett nivå for tidlig. Politikerne i Oslo og byråkratene i Brussel er ikke de egentlige, uavhengige beslutningstakerne. Begge befinner seg innenfor fangarmene til the financiers, Bankkabalen eller Bankkartellet, med sitt historiske hovedsete i City of London. Oslo danser etter Brussels pipe, men både Oslo og Brussel danser etter finanssystemets pipe. Våre politikere er ikke suverene ledere, men lydige håndlangere i et gjelds- og skattesystem designet for å forgjelde nasjonen og fjerne borgerens suverenitet. De betjener én Master: det gjeldsbaserte finanssystemet.

Som Keith Reid skriver i A Whiter Shade of Pale om tilstanden der alt snus på hodet: «if behind is in front / then dirt in truth is clean» – når det som står bak plasseres foran, og skitt selges som renhet, blir løgnen til sannhet og krig utropt til fred.

Michael Ellner spisset denne opp-nedadvendte tilstanden presist til:

«Leger ødelegger helse, advokater ødelegger rettferdighet, psykiatere ødelegger sinn, forskere ødelegger sannhet, store medier ødelegger informasjon, og regjeringer ødelegger frihet».

Vi kunne lagt til at domstolene ødelegger loven gjennom å beskytte seg selv, politi- og statsmakt – på bekostning av menneskene. Som Abraham Lincoln påpekte, dør nasjoner sjelden av ytre invasjon, men av intern råttenskap.

Det Orwellske skiftet: Når loven blir maktens våpen mot borgeren

(Faksimile Google)

Frédéric Bastiat satte i 1850 ord på statens ultimate rettslige perversjon:

«Noen ganger tar loven parti for plyndringen. Den deltar i den. Den setter hele apparatet av dommere, politi og fengsler i plyndringens tjeneste, og behandler offeret – når det forsvarer seg – som en forbryter.»

Når et samfunn har kommet dit at lovverket og domstolene ikke lenger brukes til å beskytte borgeren mot statlig maktmisbruk, men til å beskytte staten og dens elitenettverk mot borgeren, har rettsstaten gjennomgått et orwellsk skifte. Alt er snudd 180 grader på hodet. Det som var ment å være borgerens skjold, har blitt maktapparatets sverd.

Maktfordelingsprinsippet – at den dømmende makt skal være en uavhengig skanse mot overgrep fra den utøvende makt – har gjennomgått en stille, institusjonell selvoppløsning. Den lovgivende, utøvende og dømmende makt fremstår i dag som en lukket kaste. Gjennom det statsviterne kaller autokratisk legalisme benyttes formelle lover, forvaltningsregler og rettsprosedyrer som fikenblader for å dekke over systemiske feil, opprettholde maktposisjoner og nøytralisere kritikere.

Det todelte domstolssystemet: Myten om likhet for loven

Bak den glatte overflaten av «høy folkelig tillit» har det vokst frem et todelt domstolssystem:

1. Det ordinære sporet: For vanlige borgere i dagligdagse tvister (nabokrangler, arveoppgjør, enkle straffesaker). Her følges rettsreglene tilsynelatende korrekt for å opprettholde illusjonen om en velfungerende rettsstat.

2. Det skjermede sporet: For saker som berører statlige kjerneinteresser, politisk prestisje, milliarder i offentlig-privat samrøre, eller ulovlig finansiell infrastruktur. Her aktiveres administrativt klarerte aktører og håndplukkede dommere. Sakenes utfall styres av lojalitet til apparatet og ønsket om å unngå institusjonell skade. Borgeren nektes konsekvent reelt innsyn i dommernes bindinger og klareringer under dekke av forvaltningsinterne unntak eller gradering.

I dette sporet er rettferdighet ikke et mål, men en trussel.

Den hemmelige avviklingen av konstitusjonell kontroll

At maktapparatet selv vet at det opererer utenfor forfatningens rammer, bevises best ved hvordan sikkerhetsventilene fjernes i stillhet når de blir en belastning.

I klassisk norsk statsrett er prinsippet ufravikelig: En dommer har ingen lovlig domsmyndighet over en fri borger uten at skriftlig, protokollført embetsed eller dommerforsikring beviselig forelå på Statsrådets bord forut for utnevnelsen (Grunnloven § 21). Dette var forfatningens viktigste personlige garantist for at dommeren sto ansvarlig overfor loven og konstitusjonen – ikke overfor sine overordnede i departementet.

Da det ble avdekket at denne konstitusjonelle forutsetningen over mange tiår var blitt systematisk forsømt, valgte ikke maktapparatet å rydde opp. I stedet valgte Stortinget og Justisdepartementet i all hast å avskaffe selve Embetsedloven i sin tidligere form i 2024. Fremdeles er det allikevel slik at det skal godt gjøres å finne en eneste dommer i tingretten, lagmannsrett og høyesterett som har gyldig embetsed; altså har de ikke autorisasjon til å dømme noen eller noe som helst. Så hvordan kan de allikevel opptre som dommere? Ved å konsekvent nekte å legge frem dokumentasjon som viser at de uautoriserte. Jeg har sendt en helt ordinær innsynsbegjæring til domstoladministrasjonen og bedt den om å legge frem gyldig autorisasjonen for et 50-talls dommere. Av de få jeg har fått pairene til er ingen autorisert i samsvar med loven, og for alle de andre dommere jeg har spurt om innsyn i, nekter domstoladministrasjonen ganske enkelt å gi med det jeg ber om, til tross for at jeg, som borger, har full rett til å få dette.

Dette markerer et historisk forfall: I stedet for å korrigere ulovligheten, fjernet man kravet om lovlighet. Forfatningens sikkerhetsventil ble ofret for å beskytte institusjonenes egen prestisje og forhindre at tusenvis av ugyldige avgjørelser ble eksponert.

Tausheten som maktens siste skanse (Estoppel by Silence)

Når borgere, jurister eller fagfolk konfronterer maktapparatet med ubestridelige konstitusjonelle fakta eller dokumenterte lovbrudd i forvaltningen, er reaksjonen fra statsmakten slående: 100 % forsettlig taushet.

Denne koordinerte tausheten fra departementer, kontrollorganer og domstolsledelse, samt fra våre folkevalgte, er ikke tilfeldig treghet eller byråkratisk sløvhet. Det er en bevisst strategi. Under internasjonale rettsprinsipper (Estoppel by Silence / Admission by Conduct) gjelder en uomstøtelig regel: Når den som har en rettslig og konstitusjonell plikt til å svare velger total taushet, utgjør tausheten en rettslig bindende innrømmelse av at anklagene stemmer.

Maktapparatet vet at de ikke kan motbevise fakta uten å eksponere sin egen ulovlighet. De velger derfor tausheten fremfor selvinkriminering. Dermed har vi nådd punktet der rettsordenen har opphørt å fungere etter sine egne ideologiske premisser – og borgerne står igjen i et samfunn der alt som var ment å være rett, har blitt snudd til sin strake motsetning.

Rett blir til galt og lovlig blir til lovløst – styrt av domstolene.

(Faksimile Google)

Imperiets historiske røtter – Fra City of London (1600) til verdenskrigene

City of London Corporation: Verdens eldste kartell

Dette finansielle maktapparatet ble støpt gjennom århundrer med bevisst utvinningsstrategi:

· 31. desember 1600 (The East India Company): Mens Shakespeare holdt på med skriving av Macbeth, planla deler av det britiske aristokratiet opprettelsen av Det britiske østindiske kompani; modellen der bedriftsprivilegier, handelsmonopoler og statlig militærmakt smelter sammen.

· 1688/1694 (Bank of England): Den ærefulle revolusjon (The Glorious Revolution) og opprettelsen av Bank of England innførte evigvarende statsgjeld, likt dagens gjeldsbaserte fiat pengesystem. Gjelden ble knyttet til skatteinntektene fra fremtidige generasjoner heller enn monarkens personlige kasse.

· Cecil Rhodes og Society of the Elect: På slutten av 1800-tallet etablerte Cecil Rhodes og hans krets en engelsk skyggeregjering (Society of the Elect) for å sikre britisk imperialt hegemoni og kontroll over verdens gull- og råvareforekomster. Dette fremprovoserte blant annet Boer-krigen (1899–1902) for å overta de enorme diamantgruvene og gullforekomstene i Transvaal.

· Krig som finansielt verktøy (1914–1945): Da Tyskland utover på 1900-tallet vokste fram som en mektig, industrialisert og konkurransedyktig nasjon som truet City of Londons monopoler, rigget finansialistene feller i kulissene som bidro til både første og andre verdenskrig. Krig har historisk fungert som finansialistenes fremste redskap for å omdanne reell verdiskaping til gigantiske statsobligasjoner.

Alexander Hamilton plantet denne britiske gjeldsmaskinen inn i den amerikanske grunnloven i 1790/1791 mot Thomas Jeffersons advarsler. Siden har systemet gått gjennom regelmessige 80-årssykluser: fra 1790-årenes bankopprettelse via borgerkrigens papirpenger (1860-årene), Federal Reserve (1913) og Breton Woods (1944), til Nixon kuttet gullkoblingen i 1971 og skapte petrodollaren og dagens fiatpengesystem hvor valuta «skapes ut av tynn luft», rettere sagt gjeldsbrev ustedt på deg om meg, slik tidligere visesentralbanksjef Nicolaisen, kanskje litt uvørent, beskrev hvordan penger skapes ut av ingenting på års middagen til Det Vitenskapelige Akademi i 2017.

Pretoriansk arv, «Justinian-rettferdighet» og Dødskjedens 7 trinn

Røttene til dagens juridiske beskyttelsesapparat (av eliten/staten) går helt tilbake til Romerrikets Pretorianergarde og keiser Justinians lovsamling (Corpus juris civilis). Dette apparatet opprettet det som kalles «Justinian-rettferdighet» – et diktatorisk regime der staten bruker lovverket og juridiske fiksjoner for å beskytte sitt eget utvinningsregime, slik at staten nesten alltid vinner i domstolene.

(The Pretorian Guard – Faksimile Google)

Frederic Bastiat kalte dette lovlig plyndring. «Finansialistene», dvs. bank og pengemakten gjennomfører denne plyndringen etter en fast sjutrinns modell kalt Den finansielle dødskjeden:

1. Infiltrasjon og innflytelse: Finansialistene infiltrerer et lands lederskap som rådgivere.

2. Gjeldsfeller: Uholdbare lån fremmes for å binde nasjonen til ubetalbare avdrag.

3. Identifisering av eiendeler: Naturressurser, infrastruktur, skatteinntekter og eiendom kartlegges.

4. Økonomisk destabilisering: Markeder og valutaer manipuleres for å fremprovosere kriser.

5. Gjeld-for-eiendel-bytter: Realkapital overtas i bytte mot gjeldslette.

6. Ekstraksjon og utnyttelse: Rikdom tappes kontinuerlig gjennom renter, avgifter og profittutvinning.

7. Forlatelse og kollaps: Nasjonen forlates ødelagt, tømt for verdier og fremtid.

(Kilde: E. M. Burlingame)

Borgeren forgjeldes gjennom statsgjeld, skattlegges for å betjene stadig mer statsgjeld, og rammes av prisinflasjon – en skjult skatt som oppstår når nytrykte penger fordeles til finanseliten først. Et tydelig moderne eksempel på lovfestet beslagleggelse er EU og Norges Krisehåndteringsdirektiv (BRRD/Artikkel 33a), som gir hjemmel for at bankene ved en krise kan beslaglegge innskyternes penger («bail-in») for å rekapitalisere finansinstitusjonene.

Med andre ord er systemet rigget for plyndre deg og meg, og, viktigst av alt, redde bank- og pengekartellet og deres håndlangere, våre folkevalgte og byråkratiet som forvalter pyramidespillet mot befolkningen – og, ikke minst, et domstolsapparat designet for å beskytte staten og ukjente maktstrukturer mot borgerne.

Roten til ondet – Storkrigen, Norge og kampen om Collateral (Pantesikkerhet)

Dagens globale gjeldsbaserte pengesystem har nådd sin matematiske grense. Systemet har historisk brent gjennom tre brensler:

1. Den opprinnelige befolkningen (Hydrogen): Middelklassen, bøndene og vanlige familier som bygget samfunnet og bar økonomien.

2. ‘Det ytre imperiet (Helium): Andre land og områder som ble trukket inn under imperiets økonomiske kontroll og gjeldssystem.

3. Befolkningsimport (Tunge grunnstoffer): Nye befolkningsgrupper hentes inn når den opprinnelige befolkningen blir mindre og ikke lenger greier å betjene gjelden, dvs. pyramidespillet med dine og mine penger og formuesgodet.

Vi står nå ved slutten av det tredje brenselet. Det finnes ikke noe fjerde brensel. Fordi middelklassen og borgerne er maksimalt belånt, står finansialistene overfor en eksistensiell trussel: desperat mangel på pantesikkerhet (collateral), som er nødvendig for å holde gjeldspyramiden gående.

For at gjeldspyramiden ikke skal kollapse, må finansialistene sikre seg ny, ubelånt realkapital som kan stilles som underliggende pant for enda mer gjeld du og jeg, samt kommende generasjoner, dvs. det ufødte liv, må gjøre opp. Dette er gjeld som aldri kan bli gjort opp, og det er ingen unnskyldning om våre politikere ikke forstår det. Dette er selve roten til den nåværende ondskapen, den 7. fasen i dødskjeden og den geopolitiske faren for storkrig:

· Jakt på historiske fellesformuer: Finanskapitalen, representert ved bankierne i City of London, retter dermed blikket mot stiftelser som The Crown Trust (kronens historiske eiendeler, som ligger i en stiftelse uavhengig av den engelske kongefamilien personlig), samt offentlig infrastruktur, jord og råvarer.

· Krigene i Eurasia og Afrika: Konfliktene i Ukraina, presset mot Russland, og ekspansjonen i Afrika og Arktis handler dypest sett om jakten på collateral. Russland og BRICS-alliansen sitter på enorme naturressurser, råvarer og gull som finansialistene i City of London desperat trenger for å rekapitalisere sitt verdensomspennende gjeldsbaserte papirsystem.

DE ER BLAKKE OG DESPERATE, OG DE VIL PLYNDRE DEG OG MEG FOR ALT VI HAR SLIK AT DE SELV KAN OVERLEVE OG FORTSETTE MED Å PLYNDRE OSS

Norges plass i det geopolitiske spillet

(Faksimile Google)

Norge trekkes direkte inn i dette globale teateret. Støre-regjeringen og det politiske flertallet i Oslo fungerer i praksis som lydige håndlangere for bankierne i City of London. Gjennom milliardoverføringer til Ukraina-regimet misbrukes norske skattebetaleres penger i en krig som militært og reelt sett allerede er tapt. Ukraina har i praksis blitt omdannet til en gigantisk hvitvaskingsmaskin for internasjonale finansaktører og korrupte eliter, der våpen- og gjeldsavtaler fungerer som dekke for fremtidige eiendelsovertakelser (collateral).

Den NATO ledede krigen i Ukraina, som i realiteten startet i 2014, dreier seg om en ting: Tilgang til russiske råvarer og eiendeler, altså Collateral eller pantegjenstander (olje gass, jordbruk, mineraler osv) for å holde liv i et døende bank og pengesystem.

Mange norske politikere fremstår i dag som blendet og rundlurt av dette spillet. Et slående eksempel er stortingsrepresentant Peter Christian Frølich (Høyre), tidligere leder for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Gjennom sin aggressive krigsretorikk («krig er veien til fred»), tallrike reiser til Ukraina, offentlige fordømmelser av kritisk tenkende borgere, og sin stolte fremheving av norske droneleveranser og frys/beslag av russiske statlige eiendeler, illustrerer Frølich hvordan den politiske eliten er omgjort til krigshissere for finansialistenes agenda.

Her rammer Keith Reids tekstlinjer i Whiter Shade of Pale situasjonen med kirurgisk presisjon: Frølich opptrer som om øynene hans er sperret vidåpne – «and although my eyes were open wide» – men han kunne like gjerne hatt dem lukket: «they might have just as well been closed». Frølich overser fullstendig at han kun er en utskiftbar sjakkbrikke i finansialistenes spill, City of Londons nyttige idiot, dermed en fiende av sitt eget folk.

Når norske politikere aktivt skryter av å levere angrepsmateriell som droner til bruk mot russiske mål, og ivrer for beslag av russiske midler i Norge, oppfattes dette i Moskva som direkte krigshandlinger fra Norges side. Ved å opptre som spissrotgjengere og nyttige idioter for finanseliten inviterer norske ledere, som Frølich, til at Russland kan definere strategiske militærindustrielle mål på norsk jord – slik som Nammo på Raufoss eller Kongsberg Gruppen – som legitime gjengjeldelsesmål. Prisen for dette politiske narrespillet og Frølichs dumskap kan i verste fall betales med norske menneskeliv.

Hvorfor er Norge hansken som passer på USAs hånd?

Det geopolitiske skiftet

Mens Europa sliter med avindustrialisering under «Det grønne skiftet», har stormakter som Kina og Russland avvist finansialistenes gjeldsfeller ved å forankre sine økonomier i reell produksjon, gull og råvarer. BRICS-alliansen representerer nærmere 90 % av verdens befolkning og kontrollerer mesteparten av verdens råvarer. Vesten står igjen med en oppblåst papirøkonomi, tømt for reell produksjonskapasitet og tynges av en ubetalbar gjeld.

Kort sagt: Det Europeiske kontinent er fortapt. Hele Europa er teknisk konkurs. Og, enda verre, vi har så godt som ingen ting i produksjon som resten av verden er interessert i å kjøpe fra oss. Lakeiene i Brussel vet dette, og deres eneste løsning er å få i stand en krig med Russland. De ofrer gjerne den europeiske befolkning for å dekke over sin egen udugelighet og korrupsjon, og med seg på laget har de nyttige idioter som Frølich for å hisse opp befolkningen tilstrekkelig til å legitimere at «veien til fred er krig», antakelig noe av det dummeste og mest uansvarlige Frølich noen gang har sagt; hvilket ikke sier så rent lite.

(Faksimile Google)

I Frølichs fantasiverden er Putin, og nå også Trump forrædere, merkelig nok fordi de snakker fred sammen. Slik Orwell ville karakterisert Frølichs absurde virkelighetsforståelse: Krig er fred, frihet er slaveri og ignoranse er styrke.

Folket må våkne før krasjdykket

I den dramatiske kulminasjonen på Keith Reids dikt «A Whiter Shade of Pale» skildres det desperate nødhavariet når fornuften har tapt og illusjonene har overtatt fullstendig: Ubåten krasjdykker i panikk og angriper selve havbunnen – «so we crash-dived straightway quickly, and attacked the ocean bed».

Dette er den slående og advarende metaforen for hva våre folkevalgte og den globale finanseliten holder på med i dag. Våre politikere – som Peter Christian Frølich og regjeringen Støre – forstår ikke at de selv bare er nyttige idioter i et spill som styres fra City of London. The financiers bruker dem akkurat like kynisk som de forgjelder og utarmer den europeiske befolkningen. Slå på TV og se hva som skjer. I sin desperate og nådeløse jakt på mer collateral for å sikre seg totalitær makt, er finanseliten villig til å tvinge hele samfunnet ut i den 7. fasen i dødskjeden – et geopolitisk krasjdykk og en tredje verdenskrig – for å fjerne absolutt alt av befolkningens suverenitet og erstatte det med den ultimate totalitære stat. Det er dette vi nå kan følge på Dagsrevyen fra Frankrike, Albania, Italia og andre europeiske land, og som, med stor sannsynlighet, kommer til Norge.

Dette orkestrerte narrespillet betyr ikke bare befolkningens undergang, men også politikernes egen undergang. Når krigens og kollapsens realiteter inntreffer, vil det ikke finnes noen trygg havn for de politiske håndlangerne som solgte ut sitt eget lands suverenitet og trygghet.

(Per Gynt – norsk livsløgner – Faksimile Google)

Det er på tide at folket – og de folkevalgte som ennå har samvittighet igjen – våkner opp fra illusjonen og setter en kontant stopper for dette vanviddet. Løsningen for De nye suverenistene krever en målrettet Restaurering:

1. Gjennomskue narrespillet: Avdekke at medienes overskrifter og politikernes krigsretorikk er utformet for å skape frykt og kontroll, mens den reelle verdien og tilliten tappes ut på bakrommet.

2. Nekte gjeldsbrevet (Refusing the book): Avvise premissene om at norske borgere og fremtidige generasjoner hefter for en ubetalbar statsgjeld og korrupte krigsbevilgninger opprettet av en internasjonal bankkabal.

3. Restaurere lokal tillit og realkapital: Ta kontrollen tilbake over egne lokalsamfunn og reelle fysiske verdier – jord, matproduksjon, lokal energi og nasjonal infrastruktur – og bygge uavhengige tillitsfelleskap som står stødt utenfor finansialistenes gjelds- og kontrollnettverk.

A Whiter Shade of Pale – hvordan det hele ender

I «A Whiter Shade of Pale» beskriver Keith Reid den ultimate politiske og menneskelige illusjonen i møtet med en havfrue som påstår hun er på landlov – selv om skipet befinner seg milevis ute på det åpne, dype havet:

She said, “I’m here on a shore leave,
”Though we were miles at sea.
I pointed out this detail
And forced her to agree,
Saying, “You must be the mermaid
Who took King Neptune for a ride.
”And she smiled at me so sweetly
That my anger straightway died.

Dette er i sannhet det metaforiske bildet på vår tids politiske teater. Våre folkevalgte og mediene forteller oss at alt er under kontroll, at vi står på trygg grunn, mens samfunnet i realiteten befinner seg milevis ute på et synkende hav. Det er havfruens forførende smil – en illusjon som har bedratt selv «Kong Neptun», maktens og suverenitetens øverste symbol – og lurt befolkningen til å la sitt berettigede sinne slukne i stedet for å reise seg og handle.

Men vi har ikke råd til at sinnet slukner nå. The financiers og deres politiske håndlangere; van der Leyen, Rutte, Kallas i Brussel og Støre, Stoltenberg, Frølich med flere på hjemmebane, er i full gang med den siste fasen i dødskjeden. I sin desperate og nådeløse jakt på nasjonens fysiske verdisubstans – vår jord, våre råvarer, vår energi og vår infrastruktur – er de villige til å styre hele samfunnet ut i et geopolitisk krasjdykk og en tredje verdenskrig. Målet er å knuse den siste rest av folkelig suverenitet og erstatte den med en totalitær kontrollstat.

Dette spillet betyr ikke bare befolkningens undergang, men også politikernes egen undergang. Når kollapsens og krigens realiteter rammer, finnes det ingen landlov og ingen trygg havn for de politiske aktørene som solgte ut sitt eget lands verdier og trygghet.

Når finanssystemets papirverden kollapser under sin egen vekt, vil suvereniteten ikke tilhøre gjeldsbyråkratene eller krigshisserne. Den vil tilhøre de folkene som våknet i tide, gjennomskuet sirenesangen midt ute på havet, gjenkjente kampen om nasjonens reelle verdier, og gjenerobret retten til sitt eget land og sin egen fremtid.

Til syvende og sist handler dette om de som faktisk er i stand til våkne fra det narrespillet de befinner seg i; den dypere meningen da «mølleren fortalte sin historie» – «as the miller told his tale». Det er de som våkner i tide til å gjennomskue den fiktive og farlige virkeligheten våre ledere og politikere befinner seg i, og som dermed reiser seg for å forhindre den fullstendige samfunnsmessige kollapsen vi ellers ubønnhørlig føres inn i.

«Om musikken er føde for kjærlighet,
så er munterheten dens dronning.
Og på samme vis: Om bak er foran,
så er skitt i sannhet rent.
Min munn, som da var tørr som papp,
skled visst rett gjennom mitt hode.
Så vi krasjdykket i hast og panikk,
og angrep havets bunn»

Vi må våkne, og det «straightway quickly».

(Faksimile Google)

God helg!

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Hans Eirik Olav.