Stendhal og alunforekomstene i Tolfa-fjellene

Stendhals kjedsomhet lot seg forføre av det sørlige Etruria, mellom bisarre tilfeldigheter, banditten Gasparone, abbedissen av Castro og etruskiske utgravninger. Jeg var ikke klar over Stendhals tilknytning til Civitavecchia og Tolfa-fjellene til jeg kom over denne historien. Jeg beklager min uvitenhet.

Wikipedia Portrett av Stendhal 1840 Versailles-slottet.

I 1831 ble den franske konsulen Marie-Henry Beyle, bedre kjent som Stendhal, utnevnt til Civitavecchia. Han er en av de store innen den franske romanen fra 1800-tallet. Under dette pseudonymet skrev han som forfatter mesterverk som «Rødt og svart», «Kartusianerklosteret i Parma», men også «Don Pardo», en uferdig novelle  som kan defineres som en pikaresk sjanger,  satt til Civitavecchia og Corneto (Tarquinia).

Stendhal betraktet Civitavecchia som en kulturell ørken, noe som drev ham til konstante utflukter i nærområdet for å holde liv i sin intellektuelle lidenskap.

Som det også fremgår av denne historien, er forholdet til byen Civitavecchia ikke idyllisk. Konsulen var soldat i Napoleons tjeneste, han er ateist, antiklerikal og frimurer. Derfor setter pavestaten, i frykt for en landgang i havnen av jakobinere fra Frankrike, ham under streng overvåking. Det er et isolert forhold til en by som unngår ham , og kjedsomheten dempes bare av den fantastiske utsikten over havet som kan nytes fra den konsulære innkvarteringen som ligger på Piazza di Camp’Orsino.

I denne relasjonelle ørkenen blir han ofte overveldet av kjedsomhet, men han klarer å knytte svært viktige og varige vennskap som han deler sin lidenskap for gammel kunst med, og fremfor alt oppdager han Sør-Etruria.

I Civitavecchias festning satt den beryktede og fengslede briganden Antonio Gasparone. Stendhal besøkte ham flere ganger og var dypt fascinert av hans kompromissløse energi, stolthet og lidenskap – egenskaper forfatteren mente manglet i det borgerlige Frankrike.

Han utviklet svært nære vennskap med cav. Pietro Manzi og broren hans, antikvitetshandleren Donato Bucci, advokaten Benedetto Blasi, naturforskeren Biagio Donati og gravøren Antonio Acquaroni, som ofte møttes på bakrommet til antikvitetshandleren på Piazza S. Francesco.

De snakket hovedsakelig med hverandre om arkeologi, spesielt de arkeologiske utgravningene ved Corneto som Manzi jobbet med i samarbeid med Bucci, og om antikke kunstverk , særlig de praktfulle attiske vasene som var blitt oppdaget.

Forfatteren oppholdt seg også ofte på det franske konsulatet i Roma nær Largo Argentina, hvor han møtte Don Michelangelo Caetani, en elsker av sjeldne, gamle dokumenter, som han eide et velfylt arkiv av. Blant disse dokumentene som Stendhal undersøkte, var det sannsynligvis også dokumentene fra den berømte rettssaken mot abbedissen av Castro , som han hentet inspirasjon fra til «Kartusianerklosteret i Parma» .

Paul av Castro

Merkelig nok er byen Castro den samme byen som «di Castro»-familien kommer fra , inkludert  Paolo di Castro, den berømte juristen, onkel til Giovanni di Castro, oppdageren av alun i Tolfa-fjellene. På et torg i byen ble det reist en verdifull statue av Giovanni di Castro, som siden har gått tapt.

Inspirert av gamle romerske manuskripter han kom over under sine reiser, skrev han kortromanen L’Abbesse de Castro (1839). Handlingen utspiller seg i nettopp dette dramatiske landskapet og vever sammen forbudt kjærlighet, klosterliv og italiensk bandittvesen.

Noe merkelig med historien er at denne byen led samme skjebne som Tulfa Nova, som ble ødelagt av pave Sixtus IV i 1471. Castro, derimot, ble jevnet med jorden i 1649 etter ordre fra pave Innocent X, og i dag er det bare ruiner igjen.

Men la oss vende tilbake til Stendhal: i den perioden han var Frankrikes konsul i Civitavecchia, huset Fort Michelangelo en viss Antonio Gasbarrone som fange, opprinnelig fra Sonnino, bedre kjent lokalt som den fryktede briganden Gasparone , også svært populær i Frankrike, takket være utgivelsen på fransk av bandittforfatteren Pietro Masi av «Memoires de Gasperoni»,  et verk som også var kjent for konsul Beyle.

Han var en så populær skikkelse at til og med forfatteren Alexandre Dumas den eldre i 1835,  på gjennomreise i Italia, spurte konsulen om han kunne møte den berømte briganten Gasparone på hans interneringssted, sannsynligvis vertskap og ledsaget av Stendhal selv.

Alexandre Dumas var forfatteren av «Greven av Monte Cristo» som ble utgitt i 1844, og det er ikke usannsynlig at han ble inspirert av den da han skrev romanen.

I et notat av Stendhal, der han beskrev panoramaet han kunne beundre fra vinduene sine, inkluderte han en storslått utsikt over øya Giglio .

Mange trodde at den mest berømte briganten i pavestaten hadde gjemt en fantastisk skatt et sted, litt som historien om greven av Monte Cristo, dette forsterket den legendariske auraen rundt denne karakteren.

Banditten vakte stor interesse og mange besøkende. Beyle skrev spøkefullt at femti ba om å møte briganten Gasparone og fem den franske konsulen. Banditten ble imidlertid aldri stilt for retten eller dømt, men satt i fengsel i 47 år.

Hodeskallen  til Antonio Gasbarrone ble ulovlig anskaffet av vitenskapsmannen Cesare Lombroso og er bevart i Torino-museet.

Stendhal elsket Italia og Milano så høyt at han dikterte gravskriften til graven sin.

«Arrigo Beyle, fra Milano, skrev at han elsket og levde»,