oss 150 kroner!
Dagsnytt 18-sendingen den 20. oktober ble stående som et ufrivillig stykke stor komikk og en studie i politisk kognitiv dissonans. Mens Volodymyr Zelenskyj ankom Oslo for å trygle om mer overlevelseshjelp fra Jonas Gahr Støre, Finlands president Alexander Stubb og Donald Trumps (eiendoms)megler Steve Witcott, ble den grelle virkeligheten supplert med svigersønnen Jared Kushner på videolink fra USA.
Narrativet som det norske kommentariatet har tviholdt på i snart fem år, slår nå sprekker for åpen skjerm. Sannheten er beinhard: USA er i ferd med å kaste Europa under bussen, og den norske politiske eliten fatter knapt hva som treffer dem.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herMens norske medier og politikere har resitert sine lojalitetsløfter til Washingtons proxykrig, driver USA realpolitikk. I kulissene antydes det avtaler for å sikre lavere amerikanske dieselpriser, mens Ukrainas tilgang til Starlink-nettverket strupes i kritiske øyeblikk. Hvorfor? Fordi Washington utmerket godt vet at ukrainske droneangrep mot russiske oljeraffinerier og mål i St. Petersburg – fløyet frekt og farlig gjennom NATOs luftrom i Baltikum – truer med å trekke USA inn i en direkte konfrontasjon de absolutt ikke ønsker.
Det historiske hukommelsestapet
På Marienlyst sitter NRKs Gro Holm og lirer av seg naiviteter om at Vladimir Putin «bare kan signere» for å stoppe krigen. Man må nesten gni seg i øynene. Har man glemt historien? Allerede i 2008 ble det klart og tydelig advart fra «Ukrainian entry into NATO is the brightest of all redlines for the Russian elite (not just Putin)» og videre at «Nyet means nyet».
Deretter fulgte det USA-støttede Maidan-kuppet i 2014, beryktet symbolisert ved Victoria Nulands lekkede telefonsamtale der hun dikterte den nye regjeringen. En demokratisk valgt president ble jaget i eksil, og amerikanske våpen strømmet inn.
Da krigen til slutt eskalerte i februar 2022, og partene faktisk satt ved forhandlingsbordet i I1stanbul kort tid etter, var beskjeden fra Vesten et rungende nei til kompromiss. Nå forsøker Ine Eriksen Søreide (H) desperat å holde liv i spøkelset om at dersom Russland ikke knuses, vil de rulle videre, og hevder de ikke tåler demokratier i sin randsone. For noe historieløst sludder. De tåler ikke NATO i sin randsone – en aggressiv militærallianse som gjennom sine mange «out of area»-kriger har vist nøyaktig hva de er i stand til.
Når imperiet går lei
Det vi nå bevitner, er det klassiske amerikanske exit-spillet. Historien har vist oss nøyaktig hva som skjer når Washingtons kyniske kost-nytte-analyse tipper i minus. Da krigen i Vietnam ble for dyr og politisk uspiselig, vendte USA ryggen til prosjektet, etterlot et fullstendig sønderbombet land, og flyktet i helikoptre fra ambassadetaket i Saigon. Deres sørvietnamesiske allierte ble overlatt til seg selv over natten da de ikke lenger var til nytte.
Vi så nøyaktig det samme kyniske mønsteret gjenta seg i Afghanistan. Etter 20 år med meningsløs okkupasjon som kostet utallige liv, var det ikke lenger profitabelt for det amerikanske imperiet å bli værende. Resultatet ble en brå og kaotisk tilbaketrekning i 2021, der Washington etterlot milliarder i militært utstyr og lot desperate afghanere klamre seg til hjulene på amerikanske transportfly. Når et geopolitisk prosjekt har utspilt sin rolle, pakker USA sammen og drar.
Nå har turen kommet til Ukraina. Kanskje handler spillet nå egentlig om jakten på sjeldne jordarter verdt titalls billioner av dollar. Eller kanskje USA rett og slett er lei av å subsidiere et europeisk kontinent som ikke tar regningen for egen sikkerhet.
Hva slags partner er det egentlig Europa har ofret sin egen økonomi for? Dette er den samme supermakten som hensynsfullt valgte å likvidere Irans øverste religiøse leder (Ali Khamenei) i et massivt luftangrep i slutten av februar i år like før de skulle ha forhandlinger, en handling som antente en massiv, pågående storkrig. Likevel logrer Europa videre.
En økonomisk selvmordspakt
Mens USA trekker seg ut, står Europa igjen som Washingtons lydige puddel. Kontinentet har i et anfall av kollektiv galskap kuttet seg fra billig russisk energi, lagt ned velfungerende kjernekraftverk og styrt rett ned i en økonomisk sump. Vinneren er, som alltid, USA. De har tjent seg søkkrike på å selge våpen og levere LNG-gass til Europa til skyhøye priser.
Og mens EU-topper som Estlands Kaja Kallas, som ikke en gang er valgt av det europeiske folket, drømmer høyt om å «balkanisere» og stykke opp den russiske føderasjonen, presterer norske politikere å hinte om at vi bare må bla opp enda mer penger når amerikanerne forsvinner ut bakdøren. Realiteten er at narrespillet er over. USA tar med seg profitten og drar hjem, mens Europa blir stående igjen ribbet i ruinene av sin egen utenrikspolitiske dårskap.
«To be an enemy of America can be dangerous, but to be a friend is fatal. »
Kissinger kom med uttalelsen i 1968 i forbindelse med Vietnamkrigen. Sitatet falt som en kritikk av hvordan USA behandlet sine allierte i Sør-Vietnam da den politiske vinden snudde i Washington. Siden den gang har sitatet ofte blitt trukket frem i statsvitenskap og storpolitikk for å illustrere hvordan en supermakts nasjonale egeninteresser til syvende og sist trumfer lojaliteten til deres allierte.–
Steven Crozier
