oss 150 kroner!
Møtet i Oslo mellom statsminister Jonas Gahr Støre, Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, Finlands president Alexander Stubb og amerikanske representanter ble presentert som et viktig skritt mot fred. Store ord, alvorlige ansikter, høflige håndtrykk, klemmer og velkjente forsikringer om sikkerhet, samarbeid og diplomati. Men jeg har hørt dette før. Altfor mange ganger. Og jeg frykter at vi igjen er vitne til et politisk teater hvor fred brukes som overskrift, mens de egentlige beslutningene handler om militær makt, sikkerhetsgarantier og fortsatt konfrontasjon.
Det hele minner meg ubehagelig mye om tidligere norske fredsinitiativer, blant annet kontakten med Taliban i Afghanistan og det diplomatiske engasjementet rundt Syria. Norge har gjennom flere tiår forsøkt å bygge broer mellom stridende parter. Intensjonene har ofte vært gode, men resultatene har ikke alltid stått i forhold til forventningene. Afghanistan endte med Talibans maktovertakelse etter tjue års krig, mens Syria gjennomlevde år med ufattelige menneskelige lidelser til tross for omfattende internasjonal diplomati. Det betyr ikke at samtalene var verdiløse, men det burde lære oss at diplomatiske møter uten realistiske politiske løsninger lett blir symbolhandlinger.
Vi husker også Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne. Den ble presentert som et historisk gjennombrudd og ga verden håp om varig fred. Men de grunnleggende konfliktene ble aldri løst, og volden fortsatte. Avtalen var et diplomatisk gjennombrudd, men ingen garanti for fred. Nå risikerer vi å gjenta den samme feilen: Vi skaper forventninger gjennom høytidelige møter, mens de vanskeligste spørsmålene skyves foran oss. En ny Oslo-prosess kan ende med å bli enda et eksempel på at man forhandler om fred uten å klare å stanse krigen.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDagen etter Oslo-møtet kom meldinger om samtaler mellom USAs spesialutsending Steve Witkoff og Russlands president Vladimir Putin i St. Petersburg. Ifølge foreløpige opplysninger ble mulighetene for nye trepartsforhandlinger mellom Russland, Ukraina og USA diskutert, sammen med amerikanske fredsforslag og mulige fremtidige møter mellom Putin og Donald Trump.
Ingen endelig avtale om våpenhvile eller territorielle spørsmål var bekreftet. Likevel illustrerer dette et avgjørende poeng: Mens europeiske ledere diskuterer sikkerhetsgarantier og fortsatt støtte, er det direkte kontakt mellom Washington og Moskva som kan bli avgjørende for en forhandlet løsning.
Hvorfor har ikke europeiske ledere prioritert dette langt tidligere? Hvorfor har diplomati så lenge kommet i skyggen av våpenleveranser, sanksjoner og militær opprustning? Hvor mange menneskeliv kunne vært spart dersom like mye politisk energi hadde vært brukt på forhandlinger som på å finansiere krigens videreføring? Ingen kan gi et sikkert svar, men spørsmålet burde plage enhver politiker som hevder å arbeide for fred.
Norge hadde en gang et internasjonalt omdømme som en nasjon som bygget broer mellom motstandere. Vi kunne snakke med parter som ikke snakket med hverandre. Vi forsto at diplomati ikke handler om å være enig med motparten, men om å finne løsninger som hindrer nye kriger. Denne tradisjonen synes gradvis å ha blitt skjøvet til side til fordel for en utenrikspolitikk hvor militær støtte, sanksjoner og lojalitet til allierte i stadig større grad definerer vår internasjonale rolle.
Nå skal Norge plutselig være fredsnasjon igjen. Men en fredsnasjon måles ikke i antall konferanser, håndtrykk eller internasjonale gjester. Den måles i konkrete resultater. Hvor mange våpenhviler har vi bidratt til? Hvor mange menneskeliv er reddet? Hvor mange konflikter har vi faktisk vært med på å avslutte? Og ikke minst: Har vi lært noe av våre tidligere diplomatiske feilgrep?
Begrepet «å sikre Europa» gjentas nærmest som et politisk mantra. Men hva betyr det egentlig? Skal vi sikre Europas befolkning mot krig, økonomisk ødeleggelse og nye generasjoners traumer? Eller skal vi sikre en bestemt militær maktstruktur som risikerer å videreføre konfrontasjonen i overskuelig fremtid? Dette er to forskjellige mål, og norske politikere må slutte å late som om enhver militær beslutning automatisk er et bidrag til fred.
Russland er ikke bare en nabo til Europa. Russland er geografisk en betydelig del av Europa og samtidig en av verdens største atommakter. Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 var et brudd på folkeretten, men det forandrer ikke det grunnleggende faktum at enhver varig europeisk sikkerhetsordning må forholde seg til både Russlands og andre europeiske staters sikkerhetsinteresser. Å forestille seg at Russland ganske enkelt kan isoleres ut av Europas geografiske og sikkerhetspolitiske virkelighet, er ingen langsiktig strategi. Det er en farlig illusjon.
Zelenskyj kom til Oslo med ønsker om omfattende sikkerhetsgarantier, fortsatt økonomisk støtte og militær bistand. Det er forståelig fra hans ståsted, men norske myndigheter har en selvstendig plikt til å vurdere konsekvensene for Norge. Dersom det diskuteres garantier som ligner NATOs artikkel 5, må Støre forklare hva dette faktisk innebærer. Hvem skal stille soldater? Hvem skal betale? Hvem skal bære risikoen dersom nye sikkerhetsforpliktelser fører til direkte militær konfrontasjon? Og hvor er konsekvensanalysene som det norske folk har krav på?
Det er nettopp her jeg frykter at Oslo-møtet kan bli en ny politisk blindvei. Dersom forhandlingene først og fremst handler om å etablere nye militære garantier, finansiere ytterligere opprustning og definere fremtidige sikkerhetsstrukturer uten at de stridende partene har akseptert grunnlaget, kan resultatet bli det motsatte av fred. Vi risikerer å institusjonalisere konflikten fremfor å avslutte den.
Samtidig ble det rapportert om droneaktivitet i Leningrad-regionen mens de diplomatiske samtalene pågikk i St. Petersburg. Russiske myndigheter opplyste at luftvernet hadde skutt ned tre droner, og flytrafikken ved Pulkovo-flyplassen ble midlertidig begrenset. Det er ikke dokumentert at hendelsen var ment å påvirke forhandlingene, men den viser hvor skjør situasjonen er. Krigshandlingene fortsetter mens diplomatene forsøker å finne løsninger. Ett feilgrep eller én ukontrollert opptrapping kan få konsekvenser langt utover slagmarken i Ukraina.
Det finnes dessuten en side ved denne krigen som nesten forsvinner i politikernes diskusjoner om territorier, våpensystemer og sikkerhetsgarantier. Det handler om menneskene. På begge sider finnes familier som har mistet sine nærmeste, soldater som aldri blir de samme, og barn som vokser opp med frykt, sorg og hat. Som veteran vet jeg at krigen ikke er over den dagen våpnene stilner. De psykiske senskadene kan vare i generasjoner. Å gjenoppbygge mennesker tar ofte langt lengre tid enn å reparere broer, fabrikker og boligblokker. Likevel kommer dette ansvaret altfor ofte nederst på politikernes prioriteringslister.
Norge må derfor stille seg et ubehagelig spørsmål: Er vi fortsatt en selvstendig fredsnasjon med egne diplomatiske initiativer, eller er vi redusert til en økonomisk bidragsyter og møtearrangør mens de avgjørende beslutningene tas i Washington og Moskva? Vi bevilger enorme summer, støtter militære tiltak og slutter opp om stadig strengere sanksjoner. Men hvor er den tilsvarende norske strategien for våpenhvile, forhandlinger, forsoning og varig fred?
Historien fra Afghanistan, Syria og Midtøsten burde ha lært oss at fredsprosesser uten realistiske løsninger på de grunnleggende konfliktene ikke nødvendigvis skaper fred. De kan også gi politikerne anledning til å erklære diplomatisk fremgang mens krigen fortsetter. Det er denne faren Norge nå må ta på alvor.
Oslo-møtet kan bli starten på noe viktig dersom det faktisk bidrar til en politisk løsning. Men dersom resultatet bare blir nye sikkerhetsgarantier, ytterligere økonomiske forpliktelser og fortsatt militær opptrapping, har vi ikke skapt fred. Da har vi kanskje bare gitt krigen en ny politisk innpakning.
Jonas Gahr Støre bør derfor svare på ett grunnleggende spørsmål: Skal Norge igjen være en nasjon som aktivt bygger broer mellom motstandere, eller skal vi først og fremst bidra til å opprettholde Europas militære maktstruktur?
Det norske folk fortjener mer enn høytidelige pressekonferanser og nye forsikringer om samhold. Vi trenger politisk mot, åpenhet om risiko og en regjering som setter konkrete diplomatiske resultater høyere enn internasjonal prestisje.
Norge blir ikke en fredsnasjon bare fordi verdensledere møtes i Oslo. Vi blir en fredsnasjon når vi faktisk bidrar til at krigen avsluttes.
Jeg frykter at vi er i ferd med å gjenta historien. Enda en Oslo-prosess. Enda flere politiske erklæringer. Enda flere løfter om fred. Og kanskje enda flere år med krig fordi ingen våger å ta de vanskeligste beslutningene.
Det verste som kan skje, er ikke at fredsforhandlingene mislykkes. Det er at politikerne erklærer dem som en suksess, mens menneskene fortsetter å dø.
Norge trenger ikke enda en Oslo-avtale som gir håp på papiret, men etterlater de grunnleggende konfliktene uløst.
Vi trenger en fred som avslutter krigen og ikke en fredsprosess som gir politikerne et alibi for å fortsette den.
