Kallasdoktrinen: Mens Europa ruster til krig, hvem arbeider egentlig for fred?

Hvor skal det egentlig kriges? I Norge? I Baltikum? I Polen? Eller har Europas politiske ledere forestilt seg at Russland, verdens største land og en av verdens to største atommakter, kan presses til underkastelse gjennom stadig flere våpen, sanksjoner og militære trusler?

Dette er spørsmål som fortjener langt større plass i den europeiske sikkerhetsdebatten. For mens NATOs generalsekretær Mark Rutte krever en stadig sterkere militærallianse, fortsetter EUs utenrikssjef Kaja Kallas sin kompromissløse sanksjonspolitikk.

Jeg vil kalle denne utviklingen Kallasdoktrinen. En politisk linje der økonomisk press, militær opprustning og stadig nye restriksjoner får stadig større plass, mens diplomatiske løsninger synes å komme i bakgrunnen.

Den 12. oktober 2026 vedtok EU en omfattende utvidelse av sanksjonene mot Russland. Hele 1 569 nye oppføringer ble lagt til listene, fordelt på 826 selskaper og 743 personer i ledende stillinger. Det er den største enkeltutvidelsen av EUs sanksjonslister hittil. Totalt nærmer antallet oppføringer seg 4.600.

Dette er ikke små justeringer. Det er omfattende inngrep i økonomiske forbindelser, handel og internasjonalt samarbeid.

EU begrunner tiltakene med behovet for å svekke Russlands militærindustri. Over halvparten av de nye oppføringene er knyttet til produksjonskjeden for ballistiske missiler. Det er en konkret begrunnelse, men den fritar ikke EU fra å forklare hvordan sanksjonene skal føre til en politisk løsning.

Hvor mange sanksjoner skal egentlig til? Hvor lenge skal denne politikken fortsette dersom krigen ikke avsluttes?

Det mest betenkelige er hvordan beslutningene blir til. Forslag utarbeides i EUs utenrikspolitiske apparat, behandles av diplomater og godkjennes av medlemslandenes representanter før ministerrådet fatter vedtak. Dette er en formell beslutningsprosess, men mye av forhandlingene foregår bak lukkede dører.

Hvor er den åpne demokratiske diskusjonen om konsekvensene?

Kaja Kallas kommer fra Estland og har sterke private historiske og nasjonale erfaringer som preger hennes syn på Russland. Det er forståelig. Men europeisk utenrikspolitikk kan ikke bygges på historiske motsetninger alene.

Hennes kompromissløse linje gir grunn til å spørre om det politiske oppgjøret hennes med Russland har fått større plass enn arbeidet for en fremtidig fredsordning. Det ville være alvorlig dersom personlige hevn få dominere en politikk som berører sikkerheten til hundrevis av millioner europeere.

I EUs indre krets snakkes det om at Kallas omgår EUs regelverk på en raffinert måte og hun legger ikke skjul på at hun driver privat hevn ovenfor Russland med på følgende sympati. Derfor er det fullt legitimt å kritisere den politiske retningen hun representerer, og kreve større åpenhet om hvordan beslutningene tas.

Samtidig skjer det noe interessant i Washington.

Donald Trump har åpnet for midlertidige lettelser i amerikanske restriksjoner på russisk dieseleksport. Han har også forsøkt å få på plass en ordning for å stanse angrep mot energiinfrastruktur i krigen mellom Russland og Ukraina.

Det betyr ikke at USA støtter Russlands krigføring. Men det viser at økonomiske åpninger og direkte kontakt fortsatt kan brukes som diplomatiske virkemidler.

Mens Washington forsøker slike initiativer, vedtar Brussel nye sanksjoner i et omfang Europa knapt tidligere har sett.

Er dette uttrykk for en samlet vestlig strategi, eller ser vi konturene av en stadig større politisk avstand mellom USA og EU? Og hvor står Norge?

Jens Stoltenberg etterlot seg i 2024 et NATO preget av sterk militær opprustning og konfrontasjon med Russland. Etterfølgeren Mark Rutte har videreført denne kursen med enda større krav til forsvarsutgifter.

Rutte har bedt europeerne utvikle en «krigsmentalitet». Han har omtalt behovet for en sterkere og mer dødelig NATO-allianse. Den 30. september 2026 erklærte han at NATO er så mye sterkere enn Russland at russerne aldri kan beseire alliansen.

Samtidig understreket han at det ikke foreligger noen umiddelbar trussel mot NATOs territorium.

Da må vi spørre hvorfor den politiske debatten i så stor grad domineres av stadig større militære investeringer.

Russland besitter et atomarsenal som langt overstiger Frankrikes og Storbritannias samlede kapasitet. USA har et tilsvarende enormt arsenal. En direkte konfrontasjon mellom NATO og Russland vil derfor innebære en risiko som ikke kan sammenlignes med en vanlig militær konflikt.

På NATO-toppmøtet i Haag i 2025 ble medlemslandene enige om et mål om fem prosent av bruttonasjonalproduktet til forsvar og sikkerhetsrelaterte tiltak innen 2035.

Dette vil innebære enorme økonomiske prioriteringer. Samtidig opplever europeiske land press på helsevesen, eldreomsorg, pensjoner og kommunale tjenester.

Sikkerhet handler ikke bare om våpen. Det handler også om samfunnets evne til å fungere.

For Norge er situasjonen særlig alvorlig. Vi deler grense med Russland. Vi har strategisk viktige havner, flyplasser, radarinstallasjoner og militære anlegg. Gjennom NATO og samarbeidet med USA er vi tett integrert i vestlig militær planlegging.

Ved en direkte krig mellom NATO og Russland kan norske militære installasjoner bli mål. Samtidig gir NATO-medlemskapet oss viktige sikkerhetsgarantier. Nettopp derfor må vi kunne diskutere både beskyttelsen alliansen gir, og risikoen som følger av økende stormaktskonfrontasjon.

Jeg har selv opplevd krigens brutalitet som norsk FN-soldat i Libanon. Gjennom internasjonalt veteranarbeid har jeg møtt mennesker som vet hva krig innebærer lenge etter at våpnene har stilnet.

Derfor reagerer jeg når Europas politiske ledere bruker så mye tid på å forklare hvordan vi skal forberede oss på krig, men langt mindre på hvordan krigen kan forhindres.

Mark Rutte snakker om militær styrke. Kaja Kallas arbeider for stadig sterkere økonomisk press. Begge begrunner politikken med sikkerhet og ønsket om å forhindre ytterligere russisk aggresjon.

Men hvor er den konkrete diplomatiske strategien som kan avslutte krigen?

Hvor er initiativene til rustningskontroll, sikkerhetsgarantier og en fremtidig europeisk fredsordning?

Norge trenger et troverdig forsvar. Men vi trenger også en selvstendig utenrikspolitisk stemme som tør å utfordre både NATO og EU når diplomatiske alternativer får for liten oppmerksomhet.

Vi kan ikke overlate hele diskusjonen om Europas fremtid til militære planleggere og sanksjonskomiteer.

For dersom stormaktene en dag havner i direkte krig, vil det være Europas befolkning som betaler den høyeste prisen.

Det er enkelt å vedta nye sanksjoner bak lukkede dører. Det er enkelt å kreve flere våpen fra en talerstol i Brussel. Det virkelige politiske motet ligger i å finne en vei bort fra konfrontasjonen.

Kallasdoktrinen må derfor møtes med et grunnleggende spørsmål:

Hvor mange sanksjoner, hvor mange milliarder og hvor mange militære opprustningsplaner skal Europa vedta før noen legger frem en like omfattende plan for fred?