Hegemonisk logikk

«Hvis du kan beseire en strategisk fiende uten å bruke amerikanske tropper, er du på toppen av profesjonalitet». – General Keith Kellogg.

17. juli 2026

Hypotesen

Forutsatt at det er en viss logikk bak USAs handlinger på alle fronter, og at det finnes en overordnet strategi, hva ville den være?

En mørk, men plausibel hypotese er at den amerikanske strategien nå er å ukrainifisere Europa, slik at når ukrainske menn går tom, kan de fylles opp med europeere. Poenget er ikke å kopiere alle tiltakene som brukes i Ukraina. Det er å nå samme resultat: Et land så fattig, så strengt kontrollert og så forseglet mot Russland av propaganda at det kan brukes som frontlinjemateriell. I Ukraina ble det gjort med IMFs sjokkterapi, deindustrialisering og en lang kampanje som gjorde landet til et anti-russisk prosjekt. I Europa er verktøyene forskjellige – energisjokk, tap av billige russiske innsatsfaktorer, finanspolitisk belastning, NATO-opprustning og samme type informasjonskrig. For at det skal fungere, må arbeidsledigheten og desperasjonen øke, og en eller annen form for angrep fra Russland må provoseres frem eller fabrikeres.

Denne forberedelsen stopper ikke ved en konvensjonell front. Hvis den følges langt nok, fører den samme banen inn i atomvåpendomenet: Et Europa som er desperat nok til å eskalere, og et USA som kan forbli utenfor konsekvensene. I atomvåpenkonfrontasjoner, som i sjakk, er målet ofte ikke å spille spillet til slutten, men å sette motstanderen i zugzwang – en posisjon der ethvert tilgjengelig trekk forverrer situasjonen.

I « Fra amerikansk horisontal eskalering til russisk eskaleringsdominans » beskriver Ola Tunander hvordan USA oppnådde eskaleringsdominans på slutten av den kalde krigen gjennom overlegenhet i angrepsubåter. Ved å true de sovjetiske ubåtene som bar Moskvas gjengjeldelsesatomraketter, undergravde Washington påliteligheten til den sovjetiske evnen til å slå tilbake etter et amerikansk førsteangrep. Det sentrale problemet for sovjetiske ledere var Mutual Assured Destruction (MAD): doktrinen om at ingen av sidene ville iverksette et atomangrep fordi den andre siden fortsatt ville være i stand til å ødelegge det til gjengjeld. Da denne evnen til å gjøre det andre angrep var i tvil, begynte logikken bak MAD å rakne, og Sovjetunionen ble tvunget til å trekke seg tilbake.

Fra perspektivet til vestlige militærstrateger utgjorde Sovjetunionens kollaps og oppløsningen av Warszawapakten en ekte militær seier. Den politiske klassen tolket stort sett 1991 som slutten på en ideologisk kamp, ​​men de som så det som en militær triumf ga aldri opp antagelsen om at seierherren beholder retten til å diktere vilkår. Putins gjenopprettelse av russisk suverenitet har derfor blitt opplevd som et brudd på dette privilegiet.

I dag har forholdet snudd. Russland har tatt igjen på ubåtfronten og utplassert hypersoniske missiler – Avangard, Tsirkon, Kinzhal og Oreshnik – som beveger seg i ekstreme hastigheter og manøvrerer underveis, noe som gjør dem ekstremt vanskelige å avskjære for dagens amerikanske og NATO-forsvar. Eskalerende dominans har overført seg til russisk side. Ethvert trekk som risikerer vertikal eskalering medfører nå større usikkerhet for Washington enn for Moskva.

Derfor er det utviklet en ny strategi. Fordi USA ikke lenger kan risikere å klatre opp eskaleringsstigen selv, overfører de konfrontasjonen, med en viss grad av plausibel benektelse, til en stedfortreder: Et atomvåpenbevæpnet eller atomvåpendelende Europa drevet inn i akutt desperasjon. Slik desperasjon kan oppstå etter at russiske hypersoniske missiler har ødelagt viktige europeiske våpenfabrikker, etter at titusenvis av europeiske soldater har blitt drept i Ukraina, og etter at russiske styrker nærmer seg Kiev eller til og med den polske grensen.

På det tidspunktet blir Europa selv den parten med det sterkeste umiddelbare insentivet til å eskalere, mens USA beholder både distanse og fornektelse. Europa mangler de konvensjonelle militære ressursene til å iverksette noen avgjørende eskalering på egenhånd. Vurderinger fra NATO-tjenestemenn og europeiske etterretningstjenester indikerer at seriøs konvensjonell beredskap mot Russland er usannsynlig før tidlig til midten av 2030-tallet. I en slik konvensjonell avmakt risikerer atomvåpen å fremstå som den eneste tilgjengelige «hurtigløsningen». Mantraet om at Putins atomtrusler er en «bløff» senker den psykologiske barrieren for eskalering som kan tvinge Moskva til å bruke atomvåpen for å gjenopprette troverdigheten til sin avskrekking.

Denne logikken er i samsvar med det Tunander har vist om den historiske virkeligheten til den amerikanske «atomparaplyen». Det betydde ikke at USA var forberedt på å angripe russisk territorium for å redde sine NATO-allierte og dermed risikere ødeleggelsen av amerikanske byer. Amerikanske taktiske atomvåpen var planlagt brukt i Europa, mot styrker på europeisk jord, nettopp for å holde enhver atomutveksling geografisk begrenset. Uten Warszawapakten igjen som et praktisk mål, og med USAs eskalerende dominans borte, har paraplyen i praksis opphørt å eksistere. I en alvorlig konfrontasjon ville USA ha alle insentiver til å delegere både kampene og atomrisikoen til europeerne.

Strategien tar sikte på å plassere Russland i en posisjon der de eneste alternativene er strategisk retrett eller ødeleggelse av Europa som en erstatning – en ødeleggelse som ville komme på bekostning av skaden europeiske atomvåpen ville påføre russisk territorium og styrker, mens det amerikanske hjemlandet holder seg utenfor rekkevidde. Man kunne med rimelighet forvente at Russland ville gi etter under et slikt press. Likevel mangedobler metoden risikoen for atomkrig ved en feiltakelse.

Det setter også Russland i et alvorlig dilemma. Sergej Karaganov har i flere år åpent tatt til orde for et begrenset atomangrep mot europeiske mål for å gjenopprette frykten for atomvåpen blant europeiske eliter og befolkninger, og dermed tvinge dem til å oppgi sin støtte til krigen. Men ethvert begrenset atomangrep mot Europa ville i seg selv senke terskelen for europeisk bruk av atomvåpen mot Russland, eller risikere å utløse et umiddelbart motangrep. Russland ville derfor stå overfor et valg uten optimalt utfall: Enten tolerere den gradvise byggingen av en desperat, atomvåpenbevæpnet europeisk front, eller handle tidlig og dermed risikere den opptrappingen de søker å forhindre – men mot en motstander som fortsatt er noe mindre potent enn den ville blitt hvis Russland avsto fra å angripe.

Den amerikanske kalkulasjonen ser ut til å være at dette dilemmaet kan utnyttes. Ved gradvis å øke presset – holde Russland innenfor zugzwang-sonen uten å krysse inn i åpen strategisk atomutveksling – håper USA å tvinge Moskva til å trekke seg tilbake i stedet for å akseptere kostnadene ved en større krig. Jo mer Europa posisjoneres som en disponibel atomfront, desto skarpere blir dilemmaet. Målet kan være å fremtvinge den erkjennelsen av nederlag som mange i Vesten fortsatt mener var forpliktet etter 1991. Den praktiske effekten er å sette hele det europeiske kontinentet – og russisk beslutningstaking – på avtrekkeren.

Det som følger er en undersøkelse av motivasjonen bak denne svært farlige (og psykopatiske) strategien og av de økonomiske, politiske og militære tiltakene som ser ut til å være utformet for å skape nettopp disse forholdene.

Motivet: Imperial overreach

Hva ville drive en makt til å vurdere en så radikal forlatelse og svik av sine egne allierte? Svaret er en orden som ikke lenger kan reprodusere seg selv på de gamle premissene, og hvis ledere kjenner konsekvensene av å mislykkes.

Dette er ikke en «storslått plan» utarbeidet i et røykfylt rom av en håndfull konspiratorer. Snarere er det det fremvoksende resultatet av å følge minste motstands vei innenfor et kompromittert strømnett. Som Epstein-filene har vist, kan et sosiologisk miljø bevare sine hemmeligheter ikke gjennom formell konspirasjon, men gjennom delt sårbarhet og gjensidig egeninteresse. Når karrierer, eiendeler og juridisk ansvar er bundet til det samme systemet, er det rasjonelle valget for hver aktør å beskytte det systemet for enhver pris. Resultatet er umulig å skille fra en masterplan, men langt vanskeligere å motbevise.

I flere tiår har den vestlige kjernen levd av finansialisering og systematisk utflytting av produksjon. Industriell kapasitet ble flyttet til lavtlønnsland, mens storbyøkonomiene gikk over i retning av husleieutvinning, formueinflasjon og resirkulering av globale sparepenger gjennom dollarsystemet. Det nesten-kollapsen i 2008 avslørte hvor nær denne strukturen hadde kommet avgrunnen. Som Michael Hudson har vist i Killing the Host, ble bankene reddet mens den underliggende gjeldskostnaden ble beholdt intakt. Nullrenter og påfølgende runder med kvantitative lettelser gjenopprettet ikke produksjonskapasiteten; de blåste opp enda større bobler i aksjer, obligasjoner og eiendom. Covid-årene gjentok mønsteret i større skala. De strukturelle problemene forblir uløste. Det som har blitt konstruert er et mer belånt og skjørt system.

Samtidig har de gamle instrumentene for ekstern kontroll begynt å svikte. Den klassiske «Economic Hit Man»-modellen med gjeld, privatisering og politisk ettergivenhet fungerer ikke lenger mot stater som har alternativer. Sanksjoner som skulle redusere Russlands økonomi til «filler» og gjøre rubelen til «grus», oppnådde ingen av delene. Iran har også holdt stand. Kinas teknologiske fremskritt på tvers av de fleste kritiske domener har visket ut antagelsen om permanent vestlig overlegenhet. Afrikanske og andre aktører i det globale sør vender seg i økende grad mot nye partnere. Den langvarige evnen til å holde svakere regioner i permanent underutvikling er i ferd med å svikte.

Samtidig vet folkene på toppen at de har blod på hendene – og at en reell kollaps av systemet endelig kan bringe dem til ansvar. Talspersoner for det kinesiske utenriksdepartementet har uttrykt poenget med sjokkerende direktehet. I august 2022 sirkulerte Zhao Lijian offentlig et meme som effektivt anklaget USA for å ha utført 9/11-angrepene som en falskflagg-operasjon – en handling av høyeste kriminelle omfang, hvis formål var å mobilisere innenlandsk og internasjonal støtte til rekken av kriger og krigsforbrytelser som fulgte.

Talsmann for det kinesiske utenriksdepartementet, Wang Wenbin, har også oppfordret det internasjonale samfunnet til å granske amerikanske krigsforbrytelser og holde de ansvarlige ansvarlige, og lagt til at rettferdighet kan bli utsatt, men ikke vil bli nektet. Kriminalregisteret er omfattende: fabrikkerte grusomhetshistorier brukt til å produsere samtykke til krig (vitnesbyrdet fra Kuwait-inkubatoren utviklet av Hill & Knowlton, påstandene om Viagra-voldtekt mot Libya, masseødeleggelsesvåpen-mappen om Irak), en lang rekke regimeskifteoperasjoner og formelle juridiske mekanismer som American Service-Members’ Protection Act – populært kjent som Hague Invasion Act – utformet for å beskytte amerikansk og alliert personell mot Den internasjonale straffedomstolen. Under prinsippene som ble etablert i Nürnberg, utgjorde planlegging og igangsetting av aggressiv krig den øverste internasjonale forbrytelsen. En elite som har operert i flere tiår med nesten total straffrihet, forstår hva et ekte systemisk kollaps kan bety for sin egen sikkerhet. Kampen om hegemoni er eksistensiell for dem som styrer systemet. Når det ikke finnes tryggere alternativer igjen, vil de bruke ethvert tiltak som fortsatt har en liten sjanse til å lykkes.

Kannibalisering av vasallene

Europas sikkerhet har lenge vært dyrt for USA. I flere tiår dannet de to et enkelt imperialt høydepunkt: den historiske kjernen i systemet forble kulturelt og institusjonelt europeisk, mens den militære muskulaturen og den økonomiske kommandostrukturen gradvis ble konsentrert i USA. I flere tiår spilte Amerika rollen som den sterkere partneren som fortsatt støttet seg til europeisk sivilisasjon. Det nylige opptrinnet der NATOs generalsekretær Mark Rutte kalte Trump «pappa» viser hvor langt dette forholdet har endret seg – og i hvilken retning respekten nå går.

Den ordningen er nå i ferd med å bryte sammen. Mer nasjonalistiske, mindre Europa-romantiserende krefter har tatt kontroll i Washington. Kontinentet behandles ikke lenger som en likeverdig partner på toppen av den regelbaserte orden, men som en ressurs man kan hente fra: økonomisk tappet, politisk underordnet og militært forberedt som teatret der kostnadene for imperial nedgang vil bli betalt.

USA har investert tungt i å øke sin innenlandske energiproduksjon for å overleve den forestående forstyrrelsen – eller det totale kollapset – av energieksporten fra Persiabukta. De forberedte seg på den nåværende konflikten de provoserte frem, i tråd med strategien som er skissert i den militærindustrielle tenketanken Brookings Institutions dokument fra 2009, Which Path to Persia?. Samtidig som de later som de søker en løsning, tar de stadig nye skritt for å eskalere den, ikke minst ved å bruke Israel som et verktøy.

Europa er nå avhengig av amerikansk energi. Enten det skjer gjennom en fullskala krig i Gulfen eller gjennom en langvarig stenging av Hormuzstredet (og potensielt også Rødehavet), vil effekten for Europa være den samme. Når krisen forverres, vil amerikanerne være i en posisjon til å si: «Beklager, gutter, men vi trenger all energien til oss selv nå». Det resulterende energisjokket vil akselerere ukrainifiseringen av Europa – og sannsynligvis også av Japan, Filippinene og Sør-Korea – og gjøre dem til mer desperate og kontrollerbare frontlinjeaktiva mot Russlands østflanke og mot Kina.

Man trenger ikke å være et geni for å forstå hva sprengningen av Nord Stream har med dette å gjøre. Biden sa eksplisitt at de ville sprenge rørledningen hvis Russland angrep Ukraina, og Blinken og Nuland feiret åpent da det var gjort. Sverige, Danmark og Tyskland hemmeligstemplet sine undersøkelser, med henvisning til nasjonal sikkerhet og konfidensialiteten til foreløpige undersøkelser. Den praktiske effekten var at resultatene aldri måtte deles med Russland – eller noen annen interessert part.

USA har brukt årevis på å gjøre nettopp det en rekke av sine egne mest erfarne geostrategiske observatører advarte om ville føre til en russisk militær intervensjon i Ukraina. I 2008 sendte den daværende ambassadøren til Moskva, William Burns (senere CIA-direktør), et diplomatisk dokument med emnelinjen «Nyet betyr Nyet». Han skrev at ukrainsk inntreden i NATO var «den klareste av alle røde linjer for den russiske eliten (ikke bare Putin)», og la til at Russland var spesielt bekymret for at de sterke splittelsene i Ukraina om NATO-medlemskap «kunne føre til en større splittelse, som involverer vold eller i verste fall borgerkrig. I så fall måtte Russland bestemme seg for om de skulle gripe inn – en avgjørelse Russland ikke ønsker å måtte møte.» Et tiår tidligere fortalte George Kennan, arkitekten bak inneslutning, til New York Times at NATO-utvidelsen var «den mest skjebnesvangre feilen i amerikansk politikk i hele tiden etter den kalde krigen» og «begynnelsen på en ny kald krig». Stephen Cohen og John Mearsheimer ga den samme advarselen i årevis: Presser du Ukraina mot NATO, ville Vesten tvinge Russland til en militær respons. Advarslene var klare, gjentatte og ignorerte. Politikken fortsatte.

Hvorfor europeiske eliter oppfører seg mot sine nasjonale interesser

Nesten alle analytikere i alternative medier blir forvirret av synet av europeiske politikere som opptrer som om landene deres ikke har noen egeninteresse. Russland er ikke bare en konvensjonell militær supermakt – rangert som nummer to etter USA i uavhengige vurderinger som Global Firepower Index, og gjentatte ganger beskrevet av NATOs egen øverste allierte kommandør, general Christopher Cavoli, som en makt som beholder formidable flerdomenekapasiteter som stort sett ikke er påvirket av krigen i Ukraina. Det er også en atommakt av første klasse. Europas langsiktige sikkerhet og økonomiske overlevelse er avhengig av tilgang til russisk energi og råvarer. Dette er noe tyske industriherrer og en rekke mer edruelige politikere for lengst har forstått. At Europas nåværende lederskap tilsynelatende ikke er i stand til å erkjenne denne elementære virkeligheten, er det som fortsetter å forbløffe observatører utenfor mainstreamen.

Ifølge den erfarne krigsreporteren Patrik Baab trenger både den europeiske og den ukrainske eliten den pågående konflikten for å sikre sin egen politiske overlevelse og ambisjoner. Vesteuropeiske ledere som styrte landene sine inn i krigen og dens økonomiske konsekvenser, kan ikke innrømme fiasko uten å miste makt, og eskalerer derfor ytterligere. Noen tyske eliter, legger han til, er også drevet av et vedvarende ønske om hevn over historiske nederlag som Stalingrad. Dette er absolutt en viktig del av forklaringen. Likevel er det vanskelig å tro at slik selvdestruktiv oppførsel ikke også er et resultat av bevisst amerikansk manipulasjon av europeisk politikk. Argumentene for systematisk amerikansk innflytelse over europeisk beslutningstaking er sterkere enn de fleste høflige diskurser er villige til å innrømme.

Oberst Lawrence Wilkerson (tidligere stabssjef for Colin Powell) beskriver hvordan USA systematisk konstruerte europeisk politisk lydighet og NATO-ekspansjon gjennom orkestrerte påvirkningsoperasjoner. Etter den kalde krigen bestemte Washington at alle europeiske land – uavhengig av størrelse, demokratisk troverdighet eller folkelig vilje – skulle bli med i NATO. For motstandere som foretrakk nøytralitet eller hvis befolkninger motsatte seg medlemskap, kjørte USA kampanjer modellert etter «fargerevolusjoner». Disse involverte pakker med frivillige organisasjoner, kvasi-statlige organisasjoner, offisielle etater og høyprofilerte besøk av amerikanske senatorer og representanter, som bevisst støttet pro-NATO politiske minoriteter («minoritetens tyrannier») snarere enn flertallets meninger. Dette trakk land som Montenegro og Albania inn i alliansen.

Wilkerson legger til at CIA, USAID og relaterte instrumenter ble brukt til å forme Europa etter den kalde krigen – de trente og løftet frem føyelige ledere, samtidig som de forkastet de som ikke passet den ønskede profilen. Han husker hvordan de kontinuerlig identifiserte og valgte ut politikerne «vi trenger», og merket andre av fra listen. Landteamene og ambassadørene på bakken utførte dette arbeidet, noen ganger veiledet av utenriksdepartementet, noen ganger av CIA.

Dette påvirkningsmønsteret er ikke nytt. Som oberst L. Fletcher Prouty – som i årevis koordinerte militær støtte til CIAs hemmelige operasjoner – forklarte angående det militære bistandsprogrammet i sin bok The Secret Team:

«Det viktige med det militære bistandsprogrammet er at det medførte noen nye definisjoner av rollen og ansvaret til nasjonens væpnede styrker. I første omgang virket disse definisjonene ganske korrekte og bidro til å gjøre det militære bistandsprogrammet mer meningsfullt for amerikanere. Etter hvert som årene gikk og MAP-arbeidet ble rutine, og etter hvert som disse tidligere doktrinene ble en del av det «militære språket» for begge involverte land – USA og vertslandet – begynte de å produsere subtile endringer i det amerikanske militærets rolle. Dette førte til en svært sofistikert form for direkte intervensjon i de førti vertslandenes indre anliggender, og i noen tilfeller resulterte det direkte i at nasjonens væpnede styrker ble skilt fra dens politiske kontroll gjennom praksiser som vil bli forklart. I denne forstand er de utførlige misjonserklæringene til de gjensidige sikkerhetsprogrammene en raffinert dekkhistorie. Det militære bistandsprogrammet blir middelet som [det hemmelige teamet] kan bruke, når det finner eller mistenker «kommunistisk inspirert subversiv opprør», øke sin rolle i vertslandets væpnede styrker og politiske organisasjoner inntil problemet blir et utbrudd av åpen fiendtlighet. Dermed …» «Brannmann» blir mannen som tenner på branner i stedet for den som slukker dem.

Med «hemmelig team» mente Prouty det uformelle nettverket av høytstående CIA-offiserer, militært spesialoperasjonspersonell og deres allierte i den utøvende grenen og privat sektor som opererte med begrenset tilsyn og brukte offisielle programmer som militær bistand som instrumenter for skjult intervensjon. Det han beskrev for den tredje verden i den kalde krigen har klare paralleller i det europeiske teatret etter den kalde krigen: Den gradvise integreringen av nasjonale væpnede styrker i NATO-strukturer, den kontinuerlige strømmen av militær bistand og trening, og den gradvise separasjonen av disse styrkene fra ren nasjonal politisk kontroll – alt under dekke av gjensidig sikkerhet og «avskrekking».

Brutale metoder ble brukt for å holde politikere som Washington ikke favoriserte, unna makten. Fra Gladio-nettverkene som holdt tilbake hemmelige strukturer i både NATO og nøytrale land, og som begikk terrorhandlinger som bidro til å holde enhver reell venstreorientert eller suveren innflytelse i sjakk, gjennom de uløste eller mistenkelig timede drapene på personer som Aldo Moro, Olof Palme og Alfred Herrhausen – ledere som truet den eksisterende atlantiske orden eller søkte mer uavhengige økonomiske og sikkerhetsmessige veier – er mønsteret et av selektivt press og fjerning. I tillegg til dette kommer den bekreftede NSA-overvåkingen av Angela Merkel og andre europeiske ledere, og den roligere, men vedvarende utformingen av personell gjennom massive propagandaprogrammer, og elitesosialiseringsprogrammer som World Economic Forums Young Global Leaders, som har plassert atlantisk-allierte personer i viktige departementer, sentralbanker og EU-institusjoner over hele kontinentet. Når disse instrumentene sees sammen med den lange historien om amerikansk motstand mot ekte europeisk nøytralitet, er bildet som fremkommer en vedvarende innsats for å sikre at europeiske politiske eliter forblir strukturelt lydige mot Washington, selv når det påviselig skader de materielle interessene til deres egen befolkning.

Det samme mønsteret som forberedte Ukraina på total mobilisering, brukes nå på Europa, bare i større skala og med større subtilitet. I Ukraina var prosessen komprimert: Ødeleggelse av industrien i Donbas, avbrytelse av energi- og handelsforbindelser med Russland, systematisk utarming av store deler av befolkningen og dyrking av en permanent tilstand av eksistensiell trussel. Parallelt med den materielle ødeleggelsen pågikk en omfattende informasjons- og politisk utrenskning. Opposisjonspartier som favoriserte enhver form for normalisering med Russland ble suspendert og senere forbudt. Russiskspråklige medier ble begrenset eller eliminert. Befolkningen ble isolert fra motstanderens egen fortelling. Russerne ble systematisk avhumanisert slik at ideen om å forhandle med dem, eller til og med anerkjenne deres menneskelighet, ble politisk giftig.

Europa blir utsatt for en langsommere, men strukturelt identisk behandling. Ødeleggelsen av Nord Stream, den tvungne avkoblingen fra russisk energi og råvarer, den resulterende deindustrialiseringen (mest synlig i Tysklands kjemiske og bilindustrien), skyhøye energipriser og den jevne erosjonen av reallønninger skaper de samme materielle forholdene: økende arbeidsledighet, synkende levestandard og en økende følelse av at fremtiden er kansellert. Samtidig har en massiv propagandakampanje gjort Russland og russere til ikke-mennesker. Tabloide forsider (som dokumentert i analyser av svenske Expressen-overskrifter) presenterer en kontinuerlig strøm av demonisering. Russiske idrettsutøvere, inkludert funksjonshemmede konkurrenter, russiske kulturpersonligheter, til og med russiske katter på utstillinger, har blitt utsatt for kollektiv avstraffelse. Russiske statsmedier har blitt forbudt over hele EU, slik at innbyggerne ikke kan høre den andre siden presentere sin egen sak. Politiske partier eller stemmer som etterlyser forhandlinger eller normalisering blir marginalisert, etterforsket eller behandlet som sikkerhetstrusler – den samme logikken som førte til at Ukraina forbød elleve opposisjonspartier i de første ukene av den russiske invasjonen.

De som utfordrer narrativet står overfor konkrete profesjonelle og personlige konsekvenser. Den sveitsiske etterretningsveteranen og analytikeren Jacques Baud, bosatt i Brussel, ble underlagt EU-sanksjoner i desember 2025: Eiendelene hans ble frosset og reisene hans ble begrenset, uten rettssak, for forbrytelsen å ha tilbudt analyser som motsa den offisielle linjen. I Sverige ble den internasjonale relasjonsforskeren Frida Stranne utsatt for en vedvarende kampanje med bakvaskelse som gjorde henne nærmest urørlig i media og politiske kretser. I Norge har professor Glenn Diesen møtt årevis med systematiske svertekampanjer, mediekampanjer som stemplet ham som en russisk propagandist, press på universitetet hans for å avskjedige ham og gjentatte forsøk på å avlyse hans offentlige opptredener. Budskapet er utvetydig: avvik fra den godkjente rammen er ikke en legitim meningsforskjell, men en form for illojalitet.

Når nok europeere opplever den samme kombinasjonen av økonomisk fortvilelse, informasjonsisolasjon og produsert ekstern trussel som ukrainere møtte, vil den politiske terskelen for å sende europeiske menn i kjøttkvernen falle dramatisk.

Atomkrig via proxy

Videre kan denne innflytelsen over europeisk beslutningstaking brukes til å konstruere nettopp den situasjonen som ble skissert tidligere: Et atomvåpenbevæpnet Europa som kan posisjoneres som den disponible fronten i en konfrontasjon med Russland, mens USA beholder både geografisk avstand og en viss grad av plausibel fornektelse.

I den ekstreme versjonen av denne logikken blir europeiske stater – enten gjennom amerikanske atombomber som europeiske piloter er trent til å levere under NATOs atomvåpendelingsavtaler, eller gjennom en eller annen form for nasjonal eller delt europeisk kapasitet – partene som faktisk krysser terskelen for atomvåpen. Et angrep iverksatt fra nordisk eller tysk territorium mot St. Petersburg eller Moskva ville nesten helt sikkert utløse en russisk respons mot landene som iverksatte det. Det ville imidlertid ikke automatisk tvinge Russland til å angripe det amerikanske hjemlandet, siden det ville risikere gjensidig utslettelse av det som er igjen av industriell sivilisasjon, inkludert Russland selv.

Beregningen er derfor at Russland kan tvinges til en strategisk retrett – eller til en begrenset atomutveksling begrenset til Europa – uten at USA trenger å ta ansvar for den utløsende trusselen. Dette ville tilsvare den tydeligere erkjennelsen av nederlag som mange i det vestlige sikkerhetsetablissementet fortsatt mener var fortjent etter 1991. Først etter det, går resonnementet, kan USA vende sin fulle oppmerksomhet mot den større konkurransen med Kina.

Hvorvidt et slikt kontrollert resultat faktisk er oppnåelig når terskelen for atomvåpen er krysset, er et annet spørsmål. Den praktiske effekten av strategien er imidlertid å sette det europeiske kontinentet på avtrekkeren, mens det amerikanske hjemlandet for øyeblikket forblir et reservert bakområde.

Professor Ola Tunanders maler et noe lignende scenario i sin artikkel Hvordan vil Ukraina-krigen ende?:

Scenario C: «At krigen fortsetter med missilangrep som utløser et angrep med atomvåpen. De russiske konvensjonelt bevæpnede Avangard- og Oreshnik-missilene vil kanskje ødelegge europeiske militærbaser og delvis sivil infrastruktur. Britene og franskmennene kan føle seg tvunget til å svare med bruk av atomvåpen. Russland vil da også svare med atomvåpen. Britisk og amerikansk militærstruktur i Europa vil i stor grad bli ødelagt. Hundretusenvis av mennesker vil dø. De russiske tapene vil også være store, mens USA, i likhet med Kina, vil forsøke å unngå å gå inn i krigen. Det vil bli en splittelse mellom USA og Europa, og NATO kan kollapse. Militære mål og infrastruktur, ikke minst i Storbritannia, vil bli ødelagt. Norge vil ha det bedre, men det avhenger av hvor vinden kommer fra».

Hvis man går tilbake og studerer amerikanernes planer for atomkrig under den kalde krigen, er ikke dette utenfor det tenkelige. Det avhenger bare av hvilke krefter som har makten i USA, og jeg synes definitivt det ser ut som de beveger seg mot et stadig mer ekstremt regime. Amerikansk velstand avhenger av å kunne utvinne merverdi fra resten av verden. Dollaren som reservevaluta, teknologisk overlegenhet, briljant propaganda og militæret har vært verktøyene som har blitt brukt for å opprettholde systemet. Disse verktøyene mister nå sin funksjonalitet, ikke minst på grunn av BRICS – likevel må de opprettholde systemet hvis de vil unngå økonomisk og politisk kollaps. Krigen er eksistensiell for alle parter.

Eskaleringsstigen

Kan amerikanerne legge grunnlaget for et slikt utfall? Mye som ikke virker fornuftig, ser ut til å summere seg hvis man antar at det faktisk er tilfelle.

Så svaret ser ut til å være ja. Det vi er vitne til er ikke en serie usammenhengende improvisasjoner, men en nøye tempobasert eskaleringsstige der hver eneste «røde linje» har blitt flyttet fremover da det ble klart at Russland ikke ville svare med den totale gjengjeldelsen som tidligere ble påberopt som grunn til tilbakeholdenhet.

I krigens første måneder snakket vestlige ledere bare om humanitær hjelp og begrenset forsvarsutstyr. Biden selv erklærte i mars 2022 at det å skaffe jagerfly – for ikke å snakke om amerikanske piloter eller mannskaper – ville bety «tredje verdenskrig». Den grensen ble krysset. F-16-fly ble levert. Langtrekkende vestlige systemer (ATACMS, Storm Shadow og tilsvarende) blir nå rutinemessig avfyrt fra ukrainsk territorium dypt inn i Russland. Ukrainske droner har angrepet flybaser som huser atomvåpenkapable strategiske bombefly tusenvis av kilometer fra fronten, en operasjon av så stor logistisk kompleksitet at påstander om vestlig etterretning og teknisk støtte er vanskelige å avfeie.

Britiske militæretterretningsnettverk har blitt dokumentert mens de planlegger og trener skjulte ukrainske partisan- og sabotasjeenheter for angrep på russiske mål. Missiler og droner som lander på polsk eller rumensk jord blir, som en første refleks, tilskrevet Russland – uavhengig av senere tekniske funn. Ødeleggelsen av Nord Stream ble umiddelbart innrammet som en russisk handling. Parallelt med denne kinetiske eskaleringen går en systematisk kulturell og sportslig karantene av alt russisk, som fullfører den psykologiske forberedelsen ved å gjøre motstanderen til en absolutt annen.

Hvert skritt ble en gang erklært utenkelig. Hvert skritt, når det først ble tatt, ble det nye grunnlinjen. Den politiske effekten er kumulativ: den europeiske offentligheten og dens lederskap har blitt betinget til å akseptere som normalt det som ville blitt ansett som direkte involvering bare noen få år tidligere.

Ytterligere trinn på stigen er allerede synlige. Åpen diskusjon om europeiske tropper på ukrainsk jord – innrammet som en «beroligende styrke» etter våpenhvilen – fortsetter innenfor Koalisjonen av de villige, til tross for russiske uttalelser om at slike styrker ville bli behandlet som legitime mål. Massive opprustningsprogrammer, åpent begrunnet med behovet for å være klare for høyintensitetskonflikt med Russland innen få år, skaper sin egen strategiske logikk: de gir Moskva et rasjonelt insentiv til å angripe europeiske våpenfabrikker og logistikknutepunkter forebyggende. Et vellykket russisk angrep av denne typen ville igjen forsyne europeiske regjeringer med den innenrikspolitiske kapitalen som kreves for å knuse gjenværende opposisjon og akselerere direkte involvering. På russisk side er stemmer som krever begrenset atomvåpenbruk mot europeiske mål for å inngyte frykt ikke lenger begrenset til ytterkantene.

Dette er det operative miljøet der USA kan håndtere eskalering. Kostnadene – konvensjonell avgang og, hvis stigen fortsetter, begrenset atomutveksling – faller på det europeiske teatret. Det amerikanske hjemlandet forblir det beskyttede fristedet. Den samme logikken som en gang beregnet «akseptable tap» på hundrevis av millioner i en europeisk atomutveksling under den kalde krigen, finner nå sitt moderne uttrykk i de kalibrerte risikoene ved stedfortredereskalering.

Ukrainifiseringen av Europa er den trinnvise transformasjonen av kontinentet til hovedslagmarken i en konflikt hvis strategiske formål er å utmatte to av USAs rivaler samtidig som kjernen av amerikansk makt bevares.

Europa åpner selv døren for atomvåpen på måter som ville vært politisk utenkelige for bare noen få år siden. Ukrainske ledere, inkludert president Zelenskyj, har gjentatte ganger framstilt valget som binært: enten NATO-medlemskap med troverdige sikkerhetsgarantier eller gjenoppretting av en atomkapasitet. Den offentlige opinionen i Ukraina har endret seg tilsvarende; meningsmålinger viser nå betydelig støtte til atomvåpen som et foretrukket alternativ til usikre vestlige forpliktelser.

I Tyskland har tabuet sprukket. Generaler, tidligere utenriksministre og ledende politikere har åpent diskutert behovet for tyske taktiske atomvåpen eller en europeisk avskrekking uavhengig av USA. Mens regjeringen fortsatt avviser en nasjonal bombe, er samtaler med Frankrike om «fremadrettet avskrekking» – inkludert mulig midlertidig utplassering av franske atomvåpenkapable fly på alliert jord – i gang. I Sverige har forsvarsministeren uttalt at atomvåpen kan aksepteres på svensk territorium i krigstid, og regjeringen har bekreftet tidlige diskusjoner med Frankrike og Storbritannia om atomsamarbeid.

Forsvarssamarbeidsavtalene som Sverige og Finland har undertegnet med USA, lar bevisst døren stå åpen: De inneholder ikke noe eksplisitt forbud i fredstid som ville forhindre innføring av amerikanske atomvåpen under krise- eller krigsforhold. Sverige har allerede deltatt i NATOs atomøvelse Steadfast Noon. Over hele kontinentet har samtalen gått fra absolutt avvisning til beredskapsplanlegging. Den praktiske effekten er å forberede europeisk territorium, europeisk politisk samtykke og europeiske leveringssystemer på en atomvåpenrolle – nettopp den rollen som kreves hvis USA har til hensikt å begrense enhver begrenset atomvåpenutveksling til det europeiske teatret og skåne det amerikanske hjemlandet fra atomvåpen-Armageddon for øyeblikket.

Denne lesningen får ytterligere vekt av det faktum at viseforsvarsminister for politikk, Elbridge Colby, for tiden fører tilsyn med en gjennomgang av klassifisert atomvåpenstrategi som bevisst flytter vekten mot kortere rekkevidde taktiske atomvåpen for regionale konflikter med Russland eller Kina. I stedet for å primært stole på trusselen om massiv strategisk gjengjeldelse, tar gjennomgangen sikte på å utvide presidentens «valgrom» med mer troverdige systemer med lavere avkastning som kan brukes mot spesifikke militære mål uten automatisk å utløse en total atomkrig. Tjenestemenn med kjennskap til arbeidet beskriver det som en styrking av utvidet avskrekking og eskaleringshåndtering under skyggen av atomvåpen – nettopp den typen kalibrert kapasitet på operasjonsområdet som ville gjøre stedfortredende atomsignalering via europeisk jord mer troverdig, samtidig som det amerikanske hjemlandet bevares som en strategisk bakre del .

I dette lyset får de gamle beregningene fra den kalde krigen om å «vinne» en atomutveksling fornyet og skremmende relevans. Disse vurderingene fra 1970-tallet, kjent for å være nedfelt i det amerikanske luftforsvarets uttalelse om at Amerika kunne miste to hundre millioner mennesker og fortsatt ha en gjenværende befolkning som var større enn under borgerkrigen, var kalde, kalkulerte vurderinger gjort for å sikre at den herskende eliten og kjernemaktinstitusjonene kunne overleve, selv om et stort antall vanlige mennesker ikke gjorde det.

Den virkelige seiersmålet var overlevelsen av kommandostrukturer, etterfølgerprotokoller, herdede lederbunkere, luftbårne kommandoposter og nok industrielle og finansielle såkornbeholdninger (valutareserver, nøkkelpersonellkadrer) til å holde et fungerende amerikansk statsapparat på toppen av det globale systemet.

Kontinuitet i regjeringsprogrammer (COG) som Mount Weather, Raven Rock, Greenbrier Congressional-bunkeren, mobile kommandokonvoier og forhåndsposisjonerte etterfølgerstøtteteam bygget for å beskytte presidentskapet, National Command Authority, Federal Reserves evne til å utstede valuta på nytt og kommandokjeden som tillater at verdiutvinningen fortsetter under postapokalyptiske forhold. Den samme logikken som tolererte «akseptable tap» på en sivilisasjonsskala på 1970- og 1980-tallet finner nå sitt ekko i de kalibrerte risikoene for europeisk stedfortredereskalering.

Hvis nordisk, tysk eller annen europeisk jord blir utskytningsrampen for angrep som trekker til russisk gjengjeldelse, vil det kontinentale USA, skjermet av avstand og doktrinen om gjensidig sikret ødeleggelse (MAD), bevare sitt grep om makten, sin energidominans og sin posisjon til å diktere vilkår for et knust Europa og et blodig Russland. De samme kreftene som investerte i amerikansk innenlandsk energiuavhengighet, kuttet Europas direkte energilivsline til Russland og opprettholdt muligheten for stedfortredende atomopptrapping, forstår at et virkelig strategisk nederlag for Amerika ville være tapet av evnen til å sette vilkårene for global utvinning.

En begrenset atomutveksling begrenset i stor grad til europeisk og russisk jord, etterfulgt av amerikansk-ledet gjenoppbygging på brannsalgsvilkår, passer inn i mønsteret. Når Europa og Russland har utmattet hverandre i konvensjonell utmattelse eller en begrenset atomutveksling, og etterlatt kontinentet knust, dets industrier tilgjengelig for få øre per dollar, og dens gjenværende befolkninger desperate, vil USA endelig være fritt til å snu seg avgjørende mot sin eneste sanne jevnaldrende konkurrent: Kina.

Amerikanske militærstrateger har lenge hevdet at den virkelige eksistensielle trusselen ikke er Moskva, men Beijing. Offisiell doktrine gjenspeiler i økende grad dette: Den nasjonale forsvarsstrategien for 2026 prioriterer forsvar av hjemlandet og avskrekkelse av Kina i Indo-Stillehavsområdet. Et blodig Russland kan ikke effektivt støtte Kina; og USA, etter å ha hentet ut merverdi fra det europeiske kollapset, håper å kunne konfrontere Beijing fra en posisjon med relativ styrke, enten gjennom økonomisk kvelning eller en nøye kalibrert Stillehavskonflikt som igjen søker å skåne det amerikanske hjemlandet fra kampene.

Den samme logikken som en gang beregnet akseptable tap i en europeisk atomutveksling, ligger nå til grunn for planleggingen for Indo-Stillehavsområdet: seier defineres ikke av befolkningers overlevelse eller engang formelle alliertes, men av det amerikanske systemets fortsatte evne til å sette vilkårene for global utvinning opp mot sin hovedrival.

Cui bono?

De fleste ser bare galskap i handlingene til Amerika under neokonservativt styre, men som Michael Parenti lærte oss :

«Å si at George Bushs politikk ikke fungerer er en meningsløs kommentar. Det er ikke en politisk definert kommentar. Du må spørre: Jobber du for hvem? Cui bono?»

Når du tror at de som styrer deg, som styrer rikdommen, som kontrollerer markedene, arbeidskraften og samfunnets ressurser, og som setter lønningene og kontrollerer mediemarkedet – når du tror de er dumme, da er du dum. Skjønner du det? Greit!

Hvis du vet det, og du ikke vet noe annet, så vet du mer enn om du vet alt annet, men du ikke vet det. Når herskerne ser ut til å være på vei inn i katastrofen, spør cui bono!»

Til syvende og sist kan det mektigste motivet bak hele denne strategien være det enkleste og mest personlige. Nettverkene som har drevet ordenen etter den kalde krigen vet at et ekte systemisk kollaps ikke bare vil gjøre slutt på deres geopolitiske dominans – det vil avsløre dem. Den akkumulerte oversikten over ulovlige kriger, falske påskudd, økonomisk utnyttelse og bevisste ofringer av allierte ville bli umulig å begrave. Kinesiske tjenestemenn har allerede begynt å navngi disse forbrytelsene offentlig, andre vil følge etter hvis systemets beskyttelsesmaskineri svikter.

For dem som har levd i flere tiår hevet over loven, er ukrainiseringen av Europa og den kalkulerte risikoen for atomvåpenopptrapping selvbevaringsdrift. Det er bedre å drive kontinentet inn i desperasjon og tvinge frem en konfrontasjon som holder systemet på respirator enn å møte dagen da musikken stopper og kontoene endelig åpnes.

Strategien kan derfor handle mindre om å sikre et varig amerikansk hegemoni enn om å utsette øyeblikket da rettferdighet endelig innhenter de som har behandlet andre folks land som disponible eiendeler.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Mattias Forsgren.