oss 150 kroner!
Den unipolare verdensordenen har kollapset, og vi bør gjennomføre et postmortem for å reflektere over hva som gikk galt og for å forstå den nåværende turbulente overgangen til verden.
Fra professor Glenn Diesens tale i Istanbul.
Følgende er utdrag fra talen min i Istanbul 26. september 2026.
I 1989 publiserte Francis Fukuyama berømt sin artikkel om «End of History», som i stor grad ble vedtatt som en ideologisk guide av det politiske vesten. Verden hadde bare en supermakt og en ideologi, og forventningen var at verden ville forene seg under USAs ledelse og liberale demokratiske verdier. USAs dominans skulle avslutte internasjonalt anarki og sikkerhetskonkurranse, ettersom det bare var ett maktsenter, og hegemonen USA skulle spille rollen som liberalt demokrati for å danne et inkluderende samfunn av universelle verdier. I mer enn tre tiår produserte Vesten en ny generasjon politikere som trodde at den kollektive hegemonien i Vesten var til fordel for hele menneskeheten, og de var administratorene som ville styre overgangen fra fortidens kaotiske verden til evig fred. Så hva gikk galt?
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herKontradiksjonen av hegemonisk universalisme
Det unipolare øyeblikket var alltid bestemt til å være et midlertidig fenomen, ettersom USA forutsigbart ville uttømme ressursene sine og stimulere økende krefter til å balansere USA samlet. Imidlertid er det også en iboende motsetning i hegemonisk universalisme, ettersom universelle verdier er knyttet til en maktenhet. En hegemon hevder å representere universelle verdier som frihet, demokrati og menneskerettigheter, om enn denne universalismen fremmes gjennom en spesiell historisk, kulturell og geopolitisk orden.
Universelle verdier som tar til orde for likhet brukes til å institusjonalisere en dominerende stilling for USA. Universelle verdier som tar til orde for inkludering brukes til å bygge eksklusive blokker som NATO i stedet for å utvikle en inkluderende paneuropeisk sikkerhetsarkitektur. John Herz bemerket allerede i 1950 at de mer demokratiske statene var hjemme, jo mer så de ut til å insistere på en dominerende stilling i internasjonale institusjoner for å forsvare liberale verdier fra flertallets styre.
Liberale verdier bygger på ideen om at toleranse er avgjørende, ettersom alle mennesker og stater har forskjellige ideer om det gode livet og deres egen vei til utvikling, men allikevel antyder verdiene universalitet at alle stater må utvikle seg på samme vei, og det politiske vest, som mester for liberalt demokrati,er den siviliserte læreren som søker å «sosialisere» resten av verden. Diplomati mellom suverene likestilte erstattes med «sivilisasjonslærere» som gir belønning eller straff til sine «sivilisasjonsstudenter». Hegemonen vil også disiplinere stater som ikke følger dens verdier, og også straffe statene som blir for mektige og dermed undergraver dens hegemoniske stilling. Liberalisme er senere fremmet som en hegemonisk norm.
Revisjonismen til hegemonisk universalisme
Den moderne verdensordenen ble opprettet med Freden i Westfalen i 1648, der et hegemonisk system legitimert med universalistiske påstander ble erstattet med et multipolært system basert på staters kulturelle egenart.
(Freden i Westfalen i 1648 avsluttet den ødeleggende tredveårskrigen i Europa. SNL)
De siste 80 årene har vært en historisk anomali, med et bipolart system som kollapset og åpnet vei til et unipolart system med ett maktsenter. Verdens «normale» situasjon har vært et multipolært vestfalsk system med en maktlikevekt som imøtekommer staters kulturelle egenart.
I løpet av de siste tiårene forvandlet hegemonisk universalisme europeiske stater da nasjonale kompetanser ble overført til USA. USAs militære dominans betydde at Europa i stor grad outsourcet sin sikkerhet, utenrikspolitikk og strategiske tenkning til USA i form av alliansesystemet. USAs økonomiske dominans betydde at den internasjonale økonomiske arkitekturen, med banker, valutaer, betalingssystemer og handelsavtaler, stort sett ble administrert av USA. Det sivile samfunn i Europa og utover har blitt administrert av «frivillige organisasjoner» finansiert av den amerikanske regjeringen og samarbeidet tett med amerikanske etterretningstjenester.
Det europeiske politiske systemet har i økende grad blitt forutsatt ideen om at lojalitet til internasjonale institusjoner er mer viktig og moralsk enn nasjonale interesser, ettersom Europas kobling til USA i det politiske vesten er den viktigste kilden til stabilitet og velstand.
Returnering av sivilgjørende distinktivitet
Hegemonen er nå borte, og dens universelle påstander blir avvist av den store verden. En multipolar verden er allerede her, og de økende kreftene krever en tilbakevending til en vestfalsk verdensorden av suverene stater basert på siviliseringsmessig egenart. Som Xi Jinping insisterer på, har alle sivilisasjoner sin egen vei til utvikling, og ingen håpefull hegemon har rett til å fortelle andre hvordan de skal utvikle seg.
Tilbakekomsten av retorikk om sivile stater over det eurasiske kontinentet betyr avvisning av unipolaritet og universalisme. Nye institusjoner som SCO og BRICS prøver å imøtekomme den multipolare verden, men likevel slutter nye medlemmer seg raskere enn institusjonell effektivitet kan tilpasse seg. Selv om sentralisering av makt, standardisering og universalisme forstås som uønsket.
USA har motvillig allerede begynt å tilpasse seg disse nye realitetene, da den anerkjenner at den ikke kan være overalt og må prioritere, mens språket for liberal universalisme erstattes med nasjonale interesser. Dette kan være en positiv utvikling da stater som forfølger strategiske interesser kan søke gjensidig forståelse og kompromiss, mens stater som knytter strategiske interesser til verdier vil se konkurranse som en kamp mellom godt og ondt der kompromiss er farlig.
Nye politiske krefter stiger i USA som ønsker å skalere tilbake imperiet for å redde republikken, ettersom et strategisk tilfluktssted vil tillate USA å gjenoppbygge sin styrke og avslutte den kollektive balanseringen av andre stormakter.
Det som gjør Europa så farlig i dag er dets svakhet og panikk på grunn av at det ikke finner en ny rolle i multipolarsystemet. Sikkerhet kan ikke lenger være basert på dominansen av det kollektive vesten. Det er ingen klar økonomisk modell og påstandene om å representere universelle verdier er ikke lenger overbevisende. Likevel er europeerne ikke villige til å anerkjenne nye realiteter og tilpasse seg deretter ved å diversifisere økonomisk og politisk tilkobling.
De tilgjengelige bevisene tyder på at dette vil være en veldig turbulent overgang fra unipolar universalisme til multipolar egenart, og den nye verden vil mer sannsynlig bli født gjennom krig med mindre vi ser en gjenoppliving av diplomati.
Denne artikkelen er gjengitt etter Glenn Diesens Substack og oversatt av oss.
