oss 150 kroner!
Stortinget gransker personer, penger og rutiner. Det burde granske hvordan demokratisk makt har flyttet ut av folkestyret og inn i globale nettverk der politikk og storkapital møtes.
Neste uke skal Stortinget granske de norske Epstein-forbindelsene i åpen høring. Det trengs. Men ender høringen med habilitet, pengeoverføringer og rutiner, går den glipp av det viktigste Epstein-materialet gir oss innblikk i: Systemet rundt personene.
Dokumentene viser hvordan politikk, finans, filantropi og internasjonale institusjoner henger sammen. Epstein er ikke hele bildet. Han gir oss et vindu inn i det.
Det finnes to former for korrupsjon. Den ene handler om penger: noen får en fordel og bryter en regel. Den kan etterforskes, straffes og avsluttes. Den andre flytter makt bort fra folket uten at noen lov nødvendigvis brytes. Beslutninger formes i nettverk ingen har valgt, og de folkevalgte gjennomfører det som allerede er lagt. Det er denne andre formen høringen står i fare for å overse.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herMakten forsvinner ikke. Den flytter
Vi snakker om demokratisk makt som om den ligger der den formelt skal ligge: hos folket, gjennom Stortinget. Men stadig mer politikk formes i internasjonale institusjoner, avtaler og offentlig-private partnerskap før sakene når nasjonal behandling.
Denne prosessen har jeg kartlagt i en egen analysemodell, bygget på samme måte som gründere setter opp en forretningsmodell for å se hvordan alle brikkene i en virksomhet henger sammen. Først etableres et formål som få vil gå imot: bedre helse, bekjempelse av pandemier, globale løsninger. Formålet gir legitimitet og utløser politisk vilje og offentlige penger. Så bygges institusjoner, avtaler og partnerskap. Kapital, teknologi og private aktører kobles på. Til slutt kommer politikken tilbake til landene som ferdige programmer og strukturer.
Epstein-materialet viser hvordan slike strukturer tenkes ut. I 2011 arbeidet Epstein sammen med storbanken JPMorgan på et donorstyrt fond der Gates-stiftelsen var tenkt som sentral partner og banken som forvalter. I e-postene til bankens toppledelse insisterer Epstein på at presentasjonen må vise at fondet gir «additional money for vaccines» (EFTA01301108). Han vil ha «an offshore arm – especially for vaccines» (EFTA01256269). Og han skriver rett ut: «The tension is making money from a Charitable Org. Therefore the money making parts need to be arms length.» (EFTA01835356)
Gates-stiftelsen bekrefter at noen av deres ansatte hadde kontakt med Epstein om denne mulige finansieringen, men understreker at fondet aldri ble opprettet. Tankegangen er likevel dokumentert: et humanitært formål utad, pengemaskinen på armlengdes avstand, og en dømt sexforbryter som mellomledd.
Slik kan makt flyttes uten at noen avskaffer demokratiet. Den går gjennom systemer mer enn gjennom personer, og institusjonene blir broen.
Hvor mye bestemmer Stortinget egentlig?
Avstanden mellom formell og reell makt synes i statsbudsjettet. Stortinget vedtar hele budsjettet på over 2 100 milliarder kroner. Likevel skriver Finansdepartementet i Nasjonalbudsjettet 2026 at det, etter at utgifter med særlig sterke bindinger er dekket, er rom for anslagsvis 3–7 milliarder kroner årlig til nye satsinger de neste årene. Det tilsvarer rundt 0,14–0,32 prosent av budsjettet.
Mye av det som binder budsjettet, er folketrygd og pensjoner som Stortinget selv har vedtatt, og Stortinget bestemmer formelt over langt mer enn 0,3 prosent. Men tallet viser hvor lite rom som er igjen når nye prioriteringer skal gjøres. Da må vi spørre: Hvem har skapt bindingene, og hvor mange av dem følger av internasjonale avtaler, institusjoner og langsiktige forpliktelser som ligger fast før saken når Stortinget?
En ny global arkitektur
Epstein-materialet gir et uvanlig tydelig innblikk. 16. september 2018 skrev Epstein til Børge Brende, daværende president i World Economic Forum:
«davos can really replace the UN. cyber, crypto . genetics… intl coordination. like my stint at the trilateral. issues now need to deal with the distributed trust. and interim fallout.»
Brende svarte:
«Exactly – we need a new global architecture. World Economic Forum (Davos) is uniquely positioned – public private. Best, Borge» (EFTA01022911)
Dette er vanskelig å lese som privat småprat. Epstein foreslår at Davos kan erstatte FN. Brende, en tidligere norsk utenriksminister, svarer «Exactly» og peker på koblingen mellom offentlig og privat som WEFs fortrinn.
Samtidig nevner Epstein cyber, krypto og genetikk. Det er tre av de viktigste områdene for fremtidens makt: informasjon, penger og biologi. Her diskuteres de i samme utveksling som FN, internasjonal koordinering og en ny global arkitektur.
Det er denne konstruksjonen Stortinget bør undersøke. Hva slags global arkitektur er det snakk om? Hvilken rolle skal private aktører ha i den? Hvilken demokratisk kontroll finnes når politikk, kapital og teknologi kobles sammen på tvers av landegrenser? Og hvilken rolle har norske maktpersoner spilt?
Hvem styrer hvem i et slikt samarbeid?
Norge er med og bygger
Global helse viser hvordan det virker i praksis. Norge var med på å grunnlegge vaksinealliansen CEPI i 2017, sammen med blant andre Gates-stiftelsen, Wellcome og World Economic Forum. Norge har gitt over 20 milliarder kroner til Gavi siden 2000 og lovet fem milliarder til for 2026–2030.
Spørsmålet er ikke om global helse er et godt formål. Et godt formål sier ingenting om hvem som får makt gjennom systemet som bygges rundt det.
Staten stiller med skattepenger, lovverk og politisk legitimitet. Internasjonale institusjoner organiserer programmene. Private stiftelser og finansaktører bidrar med kapital og prioriteringer. Selskaper leverer produkter og teknologi. Befolkningen finansierer systemet og er samtidig målgruppen for det systemet produserer.
Hvert ledd kan være lovlig. Hver organisasjon kan vise til et godt formål. Maktstrukturen blir først synlig når vi legger brikkene oppå hverandre.
Pengesporet kan frikjenne systemet
Derfor holder det ikke å følge pengene.
Slike strukturer kan bygges slik at filantropi og kommersielle interesser holdes formelt atskilt. Private bidrag utløser større offentlige investeringer, mens selskaper og investorer tjener gjennom kontrakter, patenter og markeder. Regnskapet kan være ryddig og hvert ledd legitimt, samtidig som helheten flytter både penger og beslutningsmakt.
En granskning som bare spør hvem som mottok penger, kan finne orden overalt og likevel overse makten.
Personfokus beskytter systemet
Det samme gjelder jakten på enkeltpersoner. De som er siktet, skal få sakene sine prøvd, og alle skal svare for egne handlinger. Men reduseres saken til hvem som kjente Epstein, hvem som fikk penger og hvem som brøt regler, forsvinner systemspørsmålet.
En person kan gå av. En rutine kan endres. En habilitetsregel kan skjerpes. Institusjonene, avtalene og partnerskapene står igjen.
Det var også min innvending da Epstein-kommisjonen ble satt ned. En dommer vurderer etter loven, en diplomat etter avtalene, en forvalter etter rutinene. De kan finne feil innenfor systemet uten å undersøke hvordan systemet selv har endret maktforholdene.
Gullfisken ser ikke bollen.
Følg makten
Saksordfører for høringen er Jonas Andersen Sayed (KrF). Da vi begge satt i Rogaland fylkesting, satt han på raden rett foran meg, og jeg opplevde ham som en ryddig politiker. Jeg håper han ser hva som står på spill, og bruker høringen til å gå ett nivå dypere:
- Hvor ble norske prioriteringer først formulert?
- Hvem satt rundt bordet, og hvilke private interesser var representert?
- Hvilke institusjoner og avtaler ble bygget, og hvor mye offentlig kapital fulgte etter?
- Når kom Stortinget inn, og hvilke reelle alternativer hadde de folkevalgte da?
Dette er spørsmål som kan undersøkes. De krever ingen konspirasjonsteori, bare at vi slutter å studere hver brikke for seg og ser systemet de inngår i.
Det avgjørende spørsmålet etter Epstein er større enn hvem som gjorde noe galt:
Hvor mye av vår demokratiske makt har rent ut av Stortinget og inn i globale nettverk vi aldri har valgt?
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
Susanne Heart skal snakke på Mot Dag-konferansen 17. oktober 2026. Møt henne der! Kjøp billett her.
