Det overnasjonale vanviddet: Vi bygger opp EU i øst mens vi avvikler Norge

Smak på den rå og usminkede galskapen:

Regjeringen overfører nå 1 milliard norske skattekroner direkte inn i en spesifikk «EU-pilar» (Ukraine Facility).

Offisielt kalles det «europeisk solidaritet» når vi betaler for sivil drift av den ukrainske staten, finansierer statsbudsjettet deres, betaler lønningene til byråkratene deres og ruller ut milliarder i direkte sponsing for å pusse opp samfunnet deres etter EUs standarder.

Norge opptrer frivillig som Brussels resultatbaserte penge-torpedo der pengene våre porsjoneres ut kun i takt med at et tredjeland kan dokumentere at de har svelget de reformene som EU krever for sitt eget medlemskaps-prosjekt.

Hva tjener det norske folk på at Stortinget opptrer som EUs villige sjekkhefte for en union vi selv har sagt nei til to ganger?

Ikke en eneste krone.

Det er en ren statsutgift brukt av makteliten til å kjøpe seg goodwill, klapp på skulderen og fremtidige internasjonale toppjobber i Nato, FN og EU-systemet.

Men det er når vi snur speilet og ser på herjingen med vårt eget land at hykleriet blir fullstendig kriminelt.

For mens vi spanderer milliarder på å bygge opp EUs fremtid i utlandet, tvinges vi samtidig til å avvikle vår egen verdiskaping på hjemmebane fordi EØS avtalens juridiske forpliktelser krever at vi må hoppe høyt hver gang Brussel sier hopp.

Mens EØS-avtalens strenge regler om statsstøtte (Artikkel 61) og fri flyt av kapital i praksis nekter oss å bruke en eneste krone av vårt eget gigantiske Oljefond til å ivareta norske husholdninger, næringsliv og industri, sluser vi i stedet fellesskapets midler ut for å finansiere våre egne europeiske konkurrenter. Oljefondets milliarder tvinges ut i det globale finansmarkedet, mens vi bruker skatteseddelen til å bygge opp Ukrainas fremtidige råvaregigant etter EUs standarder.

Det er nøyaktig dette som gjør det overnasjonale spillet så ufattelig kynisk. Det handler ikke om at staten mangler penger – Oljefondet og statskassen flommer over – det handler om at EØS-avtalen juridisk forbyr oss å bruke pengene til å beskytte oss selv

Årsaken til at det er så livsviktig for EU – og dermed for våre egne lydige administratorer på Stortinget – at Ukraina blir EU-medlem, handler overhodet ikke om «verdier» eller «solidaritet».

Det handler om et kynisk maktspill og et enormt ressurs- og markedsran

Ukraina er et av de mest ressursrike landene på det europeiske kontinentet.

Ved å innlemme Ukraina i unionen og det indre markedet, sikrer den kontinentale majoriteten i EU seg direkte og billig tilgang til enorme strategiske ressurser:

– Gigantiske landbruksarealer:

Ukraina øker EUs samlede jordbruksareal med nesten en tredjedel (33 %). EU vil med dette kontrollere rundt 30 % av den globale hveteeksporten, noe som gjør unionen til verdens desidert største matvaremakt.

– Kritiske råvarer og metaller:

Landet sitter på massive forekomster av sjeldne mineraler, metaller, kull og gass som Sentral-Europa (spesielt Tyskland og Frankrike) desperat trenger for sitt eget «grønne skifte».

Akkurat som EU bruker Energipakkene og ACER til å forsyne seg av særnorsk vannkraft for å dekke sitt eget energiunderskudd, bruker de utvidelsespolitikken til å sikre seg Ukrainas ressurser for å styrke sitt eget overnasjonale marked.

For EU handler utvidelsen om å låse fast grensene sine og eliminere det de kaller «sikkerhetsmessige gråsoner» i Øst-Europa.

De ønsker å utvide sitt rettslige og økonomiske territorium helt opp mot Russlands grenser.

Ved å tvinge Ukraina til å harmonisere hele sitt lovverk, rettsvesen og forsvar etter Brussels rettsakter, bygger EU et permanent overnasjonalt maktmonopol i øst.

Hvem skal så betale for dette gildet?

Dette er den virkelige indrefileten i galskapen som berører de norske skattekronene direkte.

Verdensbanken anslår at det vil koste over 500 milliarder euro (rundt 6.000 milliarder kroner) å gjenoppbygge og oppgradere Ukraina til EUs standarder.

De gamle, tunge EU-medlemmene som Frankrike og Tyskland har et gigantisk problem:

– De vil ikke betale denne astronomiske regningen alene.

De frykter at Ukrainas medlemskap vil tømme EUs fellesbudsjetter fullstendig.

Det er her den norske administrative skyggestaten og Nansen-milliardene kommer inn som Brussels redningsplanke:

Siden Norge frivillig stiller sine budsjettmidler til rådighet for EUs sivilstøttemekanisme (Ukraine Facility), blir vi brukt som en finansiell buffer.

Norske skattebetalere betaler for reformene som skal pusse opp Ukraina for EU, slik at unionen kan overta en fiks ferdig ressurskoloni uten at det svir for mye i budsjettene til Paris eller Berlin.

Når man ser dette i sammenheng, blir vanviddet komplett.

Norge styres av et tverrpolitisk flertall som har lagt seg flate for fremmed makt

Når norske bedrifter går konkurs under skyhøye strømpriser diktert av energipakkene og ACER, eller når lokalsamfunn raseres for vindkraft og naturvern må vike i «allmenninteressens» navn, da bruker politikerne EØS-juss som pisk mot sin egen befolkning.

Men når Brussel trenger penger til å finansiere sitt eget maktpolitiske utvidelsesprosjekt i øst, da kommer den samme regjeringen løpende lett på tå med milliarder til rådighet.

Vi sponser regelrett oppbyggingen av et annet land for at de skal få bli medlemmer av en union vi selv har stemt nei til 2 ganger, mens våre politikere bruker de samme EU-reglene til å kjøre vår egen fastlandsindustri, befolkning og distrikter rett i grøfta.

Det er den ultimate demonstrasjonen på at Stortinget ikke lenger tjener det norske folk.

De opptrer kun som lojale administratorer for et overnasjonale system, der det norske folkestyret konsekvent settes på gangen.

Siri Hermo