Trump trekker i nødbremsen – mens Russland forbereder sitt største slag mot Ukrainas energisystem

Trump vender Zelenskyj ryggen – etter selv å ha godkjent offensiven

President Trump ba søndag Zelenskyj innstendig om å stanse ukrainske angrep mot russiske raffinerier, og la skylden for de rekordhøye amerikanske dieselprisene på nettopp disse angrepene. «Zelenskyj må gjøre én ting. Han må stanse å slå ut dieseldrivstoff i Russland», sa Trump fra sin golfbane i Irland. 

Amerikansk dieselpris passerte fredag 6 dollar per gallon for første gang noensinne – en økning på 63 prosent fra i fjor. Mandag hevdet Trump på sosiale medier at «Ukraina har gått med på å ikke ramme russiske energimål. Russland har gått med på å gjøre det samme» – noe ukrainske myndigheter ikke har bekreftet. Zelenskyj svarte at en slik avtale må være «pålitelig og langsiktig», og ikke «kollapse etter at russerne har holdt sine ‘valg’ og fått lettelse i presset på bensin og diesel nettopp i den perioden».

Det er en bemerkelsesverdig snuoperasjon. Angrepene på de russiske raffineriene ble ifølge en rekke amerikanske medieartikler – inkludert en lang gjennomgang i Financial Times – i stor grad muliggjort, om ikke direkte organisert og planlagt, av amerikansk etterretning: det var amerikanerne som hjalp Ukraina med å perfeksjonere droneteknologien, ga målrettingsdata for de mest sårbare punktene i raffineriene, og leverte Starlink-systemet dronene styres gjennom.

Trump selv skal ifølge tilgjengelig informasjon ha blitt overtalt til å gi grønt lys for hele offensiven våren 2025 av hardlinere i sin egen administrasjon – først og fremst CIA-direktør John Ratcliffe. Hensikten var å legge press på Putin for å tvinge ham til forhandlingsbordet og akseptere en frysning langs eksisterende linjer, slik Kellogg-planen forutsatte.

At Trump nå vender seg mot Zelenskyj og fremstiller dette som utelukkende ukrainsk ansvarlighet, er kynisme av sjeldent format – og et ekko av hva Biden-administrasjonen offentlig sa i 2024, mens den privat gjorde noe helt annet.

Den mest sannsynlige forklaringen: planen for dype angrep inne i Russland ble trolig unnfanget allerede høsten 2023, etter at Ukrainas sommeroffensiv mot Svartehavet ble stanset av Surovikin-linjen. Daværende utenriksdepartement-tjenestemann Victoria Nuland skal den gangen ha skissert nøyaktig denne veien fremover for ukrainerne: gå i defensiv på bakken, bygg festningsverk og en «dronemur», og tving samtidig russerne til å kapitulere gjennom langtrekkende angrep.

Et slikt program krever tid til å bygge opp produksjonskapasitet – trolig rundt to år, noe som passer godt med at offensiven først virkelig tok av våren 2026. Etter Anchorage-toppmøtet i fjor høst er det nærliggende å tro at europeerne, CIA og de ukrainske hardlinerne overtalte Trump til at videre forhandlinger med Putin var unødvendige – «det store gjennombruddet er rett rundt hjørnet».

Nå som offensiven har mislyktes – Putin sitter fortsatt trygt, russisk økonomi vokser videre, og Russland rykker frem i et tempo intet motangrep har klart å stanse – snur Trump seg mot Zelenskyj.

Det er tegn til intern uenighet i Det hvite hus: Ratcliffe forsvarer fortsatt sin hardlinjestrategi og ønsker rollen som USAs fremste forhandler, mens Witkoff, Kushner og trolig finansminister Bessent i økende grad argumenterer for at hele tilnærmingen har vært en feiltakelse.

De varslede energiangrepene nærmer seg

Samtidig skal amerikansk etterretning ha varslet Kiev om at Russland forbereder en serie på opptil 14 massive angrep mot Ukrainas energisystem, med ballistiske missiler, kryssermissiler, hypersoniske våpen og flere typer droner.

Varslet kommer ikke ut av ingenting. Det russiske forsvarsdepartementet signaliserte allerede for over en uke siden at det hadde fått ordre om en omfattende kampanje mot energiinfrastrukturen, og Putin bekreftet senere selv i Bisjkek at han hadde gitt ordren.

Timingen er særlig interessant. Med unntak av det enorme Geran-angrepet i helgen har intensiteten mot sentrale og vestlige Ukraina falt noe de siste dagene, samtidig som angrepene mot Svartehavskysten fortsetter uforminsket. Det kan være et tegn på at Russland nå samler, omdisponerer og planlegger våpeninnsatsen før en langt større kampanje mot energisystemet foran vinteren.

Utgangspunktet er allerede svært dårlig for Ukraina. Store deler av produksjonskapasiteten er ødelagt eller skadet, kraftverk har vært under gjentatte angrep, Kremenchuk-raffineriet er blitt rammet hardt, og russiske Su-34-fly har de siste ukene også brukt glidebomber mot energianlegg i sør.

Det kan derfor være stille før ikke bare stormen, men orkanen.

Zatoka-broen: Et nytt, intenst angrep

Russiske Su-34-bombefly skal denne morgenen ha avfyrt presisjonsstyrte KAB-bomber mot Zatoka-broen – forbindelsen mellom Odessa og Romania – samtidig som Geran-droner har angrepet broen gjennom hele dagen, og det meldes om en strøm av ytterligere droner og missiler avfyrt fra Krim mot broen mens dette skrives.

Det ser i økende grad ut til at Russland har som mål å ødelegge broen fullstendig, ikke bare skade den midlertidig, slik det har skjedd ved tidligere angrep.

Broer er notorisk vanskelige å ødelegge fra luften – Krim-broen har overlevd gjentatte ukrainske angrep og bare mistet ett kjørefelt midlertidig etter en lastebilbombe i 2022 – men i motsetning til Krim-broens enorme mediedekning i Vesten, er det påfallende hvor lite oppmerksomhet Zatoka-broens skjebne får i britisk og europeisk presse.

Kievs jernbane: Kutt bit for bit

Russland fortsetter, steg for steg, å innsnevre Kievs forbindelser til omverdenen: Energisystemet rundt byen er gjentatte ganger angrepet, lagre og produksjonsanlegg er ødelagt, og nå jernbanelinjen til Polen.

Det oppsiktsvekkende ved angrepet mot lokomotivet ved Jahodyn i helgen er ikke bare timingen, men presisjonen – det var lokomotivet, ikke vognene der passasjerene satt, som ble truffet, mens flere vestlige dignitærer hadde passert gjennom området etter Yalta-forumet i Kiev.

Blant dem: Boris Johnson, Carl Bildt, Polens utenriksminister Radosław Sikorski, tidligere CIA-direktør David Petraeus – som skal ha vært øyenvitne til selve angrepet – samt Storbritannias nasjonale sikkerhetsrådgiver Jonathan Powell.

At russerne kjente til forumet og timingen av avreisene, er neppe tilfeldig. Signalet er tydelig, uavhengig av om det spesifikke toget som ble truffet faktisk bar noen av disse personene: Russland strammer gradvis grepet om hele jernbaneforbindelsen, med det langsiktige målet enten å tvinge vestlige regjeringer til å evakuere sitt personell fra Kiev – og dermed isolere den ukrainske ledelsen fra sine støttespillere – eller å presse frem en flytting av den ukrainske regjeringen til en by lenger vest, noe som ville svekke dens legitimitet og kontroll over resten av landet ytterligere.

Fronten: Kjelen øst for Volsjansk kollapser, Oresjov nær fall

I det nordøstlige Kharkov-området melder russisk forsvarsdepartement daglig om nye posisjoner erobret i den trekantede lommen øst for Volchansk, der rundt 1.700 ukrainske soldater er omringet.

Påstander på ukrainske Telegram-kanaler om et vellykket motangrep for å bryte omringningen har åpenbart mislyktes, ettersom styrkene fortsatt er innesperret og motstanden ifølge tilgjengelig informasjon kollapser raskt.

Den russiske avisen Readovka melder at kampen om byen Velykyj Burluk lenger sør vil begynne så snart denne lommen er ryddet – og dersom byen faller, forventes hele det østlige Kharkov-regionen raskt å komme under russisk kontroll, med Russland i posisjon til enten å intensivere presset lenger sør eller, dersom øyeblikket kommer, forberede en fremtidig fremrykning mot Kharkov by fra øst.

En mindre lomme med rundt 180 ukrainske soldater er også omringet ved et annet sted lenger vest.

I Zaporizjzja-regionen meldes det om fortsatt russisk fremrykning gjennom Oresjov selv, samt erobring av landsbyen Novoandrijivka vest for byen og fremrykning gjennom Predjenja nord for den.

Det finnes nå rykter om at russiske styrker har nådd landsbyen Jurkivka, som ligger tett inntil den viktigste gjenværende forsyningsveien til Oresjov fra vest – dersom dette bekreftes, ville det bety at Russland er i ferd med å lukke kjelen rundt byen fullstendig og avskjære den siste reelle retrettmuligheten for de gjenværende ukrainske styrkene der.

(Kjele er et militærtaktisk begrep som betegner en situasjon der en omringning er nesten fullført. Red.)

I Donbass fortsetter russiske styrker å utvide kontrollen vest for Druzhkivka, med rapporter om at infanteri, ikke bare rekognoseringsgrupper, nå er inne i selve byen.

Oleksiievo-Druzhkivka lenger sør er ifølge tilgjengelig informasjon nå omringet, med gjenværende ukrainsk motstand konsentrert i den nordlige delen av byen. Situasjonen i Dobropolje by fortsetter å forverres, og det spekuleres i at selve landsbyen Dobropolje snart kan falle.

Lenger nord ved Mykolajivka øst for Slovjansk, der forsyningsveien lenge har vært effektivt avskåret, antas presset å være tilsvarende intenst, selv om det foreligger mindre informasjon derfra.

Lyman: Fortsatt ingen bekreftelse – men russerne antyder snarlige «gode nyheter»

Det finnes fortsatt ingen video- eller filmbekreftelse på de ukrainske påstandene om en vellykket motoffensiv nord for Lyman, til tross for at flere store vestlige medier – deriblant Daily Telegraph i minst to artikler – nå har begynt å omtale historien ukritisk.

Det eneste videomaterialet som foreligger er av Azov-lederen Andrij Biletskyj som spaserer gjennom et område nær klosteret ved Svjatohirsk – som ligger sør for Siverskyj Donets-elven, mens selve byen Russland hevder å kontrollere, ligger nord for den.

At Russland i sin tid unnlot å nevne klosteret spesifikt da de kunngjorde erobringen av Svjatohirsk, tyder på at klosterområdet fortsatt var under ukrainsk kontroll – ikke at hele byen var gjenerobret av Ukraina, slik enkelte har antydet.

Nå sirkulerer det derimot rapporter fra russisk hold om at det motsatte er sant – at det er Russland som har vunnet en viktig seier i nettopp dette området, og at en offisiell kunngjøring ventes i løpet av de nærmeste dagene.

Dersom det ukrainske forsvaret i Kharkov-regionen lenger nord kollapser fullstendig, vil det uansett gi den russiske gruppe nord mulighet til å sende ytterligere styrker mot Lyman-området fra nord – potensielt i ryggen på eventuelle ukrainske styrker som deltar i den påståtte motoffensiven der.

Macron, Sikorski – og bakgrunnen for Putins advarsel

Det er dessuten kommet en mulig forklaring på hvorfor Putin valgte akkurat dette tidspunktet for sin eksplisitte advarsel om europeiske tropper i Ukraina.

Ifølge informasjon som nå sirkulerer, ble han orientert av russisk etterretning om at Macron på møtet i «koalisjonen av villige» 4. september igjen presset på for utplassering av europeiske styrker i Ukraina.

Dersom dette stemmer, var Putins formulering om at slike land ville befinne seg «i krig med Russland» ikke et abstrakt varsel, men et direkte svar på en diskusjon som fortsatt foregår i europeiske hovedsteder.

Polens utenriksminister Radosław Sikorski har samtidig kommet med sin egen bemerkelsesverdige formulering: dersom Ukraina kan slå ut halvparten av Russlands raffinerier på seks uker, skal Polen kunne gjøre det på seks dager.

Det er nettopp denne typen retorikk som gjør at Moskva nå ser ut til å behandle muligheten for direkte europeisk intervensjon som noe mer enn en hypotetisk risiko.

Tre vestlige stemmer begynner å si det samme

Den tyske økonomen og kommentatoren Wolfgang Münchau publiserte søndag en artikkel i UnHerd med tittelen «Vesten taper to kriger på én gang» – der han konstaterer at man i dag leser stadig færre historier om vendepunkt i favør av Ukraina, og stadig færre trusler fra Trump mot Iran.

«Det jeg hører i stedet, er lyden av russiske jernstøvler som marsjerer dypere inn i de delene av Donbass som Vladimir Putin ennå ikke kontrollerer», skriver han.

Münchau peker på at et alvorlig vinterscenario kan føre til gassmangel i Tyskland, der lagrene allerede er på rekordlave nivåer, og at en oljepris på 100 dollar er et nivå russisk økonomi fungerer godt under – mens vestlige økonomier ikke gjør det.

Han spør rett ut: hva er det egentlige strategiske målet med vestlig Ukraina-støtte? Etter fire og et halvt år finner han ikke noe klart svar.

Münchaus artikkel er den tredje i en serie av denne typen kritiske vestlige røster den siste uken, etter Owen Matthews i The Spectator, som hevdet at Ukraina taper krigen, og Eric Schmidt i Washington Post, som advarte om at Ukrainas krigføringsmåte ikke lenger kan matche det som kommer.

Ingen av disse artiklene har fått noen synlig respons fra vestlige politiske ledere eller kommentatorer. Under Münchaus egen artikkel finner man i stedet den vanlige veggen av avvisning, med henvisninger til den ubekreftede Lyman-motoffensiven og til autoriteter som Daily Telegraph og Institute for the Study of War.

Russlands økonomi: Overskudd, ikke resesjon

Sentralbanksjef Elvira Nabiullina forklarte nylig hvorfor hun ikke kan senke rentene ytterligere: økonomien er tilbake i vekst, delvis som følge av en lettelse i pengepolitikken tidligere i år, mens inflasjonen har tikket noe opp – hun skylder på stigende oljepriser, men det kan like gjerne skyldes selve pengepolitikken.

Uansett årsak: fryktene for en russisk resesjon har vist seg ubegrunnede.

Russland rapporterte et budsjettoverskudd på rundt åtte milliarder dollar i august, i stor grad drevet av utbyttebetalinger fra statlige selskaper. De kraftig høyere oljeprisene hadde ennå ikke slått fullt inn i inntektene – noe som gjør et enda større månedlig overskudd i september mulig dersom prisnivået holder seg.

Med houthienes kontroll over Jemens Rødehavskyst som driver oljeprisen videre oppover, kjøper Kina og India samtidig russisk olje så raskt de kan fordi alternative forsyningskilder er begrensede.

Konklusjon: Ingen reversgir

Brent-oljen har nå passert 107 dollar fatet, europeiske gasspriser er på sitt høyeste siden slutten av 2022, og alt peker i én retning på begge fronter – Ukraina og Midtøsten.

Likevel finnes det liten vilje i vestlige hovedsteder til å justere kursen.

Det er, som det har vært sagt om nykonservative krefter i årevis, et system uten reversgir – og konsekvensene av det er nå i ferd med å bli fullt synlige.

---

Denne artikkelen ble publisert av Perspektiv.