Fra Davos-troskap til arktisk slagmark: Krigsiveren skremmer en bestefar

Når landets ferske monark, kong Haakon VIII, i sin første tale til nasjonen tolker valgspråket «Alt for Norge» dit hen at det betyr «å være villig til å risikere alt, også livet», går det et kaldt gufs gjennom landet. Når ordene faller fra en konge med langvarig bakgrunn fra World Economic Forums Young Global Leaders – selve rekrutteringsskolen for den transnasjonale eliten i Davos – tvinger et avgjørende spørsmål seg frem: Hvem er det våre barn og barnebarn egentlig forventes å ofre livet for? Er det for Norges suverenitet, eller for interessene til en overnasjonal elite og et vaklende hegemoni i Washington?

Legens og bestefarens bekymring

Som pensjonert fastlege gjennom mer enn 40 år har jeg viet yrkeslivet til å bevare liv og lindre lidelse – ikke til å berede grunnen for at unge mennesker skal sendes i døden for stormakters geopolitiske spill. Da jeg som ung mann nektet militærtjeneste under Vietnamkrigen, var det et prinsipielt oppgjør med en destruktiv og imperialistisk krigføring.

Over et halvt århundre senere, og nå som bestefar, er jeg vitne til en tilsvarende, skremmende normalisering av krig. Den oppvoksende slekt oppdras til å tro at Norges oppgave er å stille som villig kanonføde i stormaktenes maktkamper. Mens ledere i skreddersydde dresser snakker uforpliktende om oppofrelse, er det våre etterkommere som må betale den uopprettelige prisen dersom spenningsnivået i våre nærområder koker over.

«Nansen-programmet» – et orwellsk hån mot humanisten

Krigsentusiasmen pakkes inn i en kynisk moralisme. Det mest grelle eksempelet er myndighetenes bruk av Fridtjof Nansens navn på hundremilliarders våpenpakker til en eskalerende krigssone.

Dette er en direkte hån mot Nansens ettermæle. Nansen viet sitt virke til humanitært hjelpearbeid: Han reddet millioner fra hungersnød i Sovjet-Russland, sørget for hjemsendelse av krigsfanger etter første verdenskrig og skapte Nansen-passet for statsløse flyktninger. Han bygget broer og lindret nød der krigsretorikken skapte ruiner. Å omdøpe massiv våpeneksport og militær opptrapping til «Nansenhjelp» er en orwellsk historieforfalskning som snur den norske fredsarven på hodet.

Den infantile debatten

Bak denne retorikken hersker et totalt fravær av nøktern, voksen analyse. Norsk presse og det politiske etablissementet har låst seg fast i et infantilt narrativ der egne baser og våpensystemer fremstilles som utelukkende edle og defensive, mens motpartens er entydig onde og aggressive.

Enhver som påpeker elementær maktbalanse – som at de nye baseavtalene (SDCA) og offensive amerikanske kapasiteter kloss på Kola-halvøya utgjør en eksistensiell trussel mot Russlands kjernefysiske avskrekking – blir umiddelbart skjøvet ut i mørket og anklaget for å gå fiendens ærend. Vi har skapt et debattklima der diplomati, de-eskalering og nøytralitet stemples som forræderi.

En lojal stedfortreder i en multipolær verden

Som professor Glenn Diesen nylig advarte om hos Wolfgang Wee, skyldes denne blindheten at norske politikere sitter fast i 1990-tallets tankegang. Da Sovjetunionen kollapset, oppsto en «hegemonisk fred» der USA dominerte ubestridt og ingen behøvde å ta hensyn til andre staters legitime sikkerhetsinteresser.

Den unipolære epoken er ugjenkallelig over. Vi lever i en multipolær verden der Russland og Kina har etablert seg som stormakter, mens USAs dominans forvitrer. All maktpolitisk erfaring viser at når et imperium svekkes, bruker det sine fremskutte allierte som stedfortredere – proxies. Ved å gi fra seg suverenitet over eget territorium og underlegge seg USAs offensive infrastruktur i nordområdene, gjør vi Norge til fremtidens Ukraina i nord: en frontlinjestat som ofres når stormakts rivaliseringen når kokepunktet.

Gjenreis den nordiske balansen

Det finnes et historisk og velprøvd alternativ. Under den kalde krigen forsto statsmenn som Einar Gerhardsen og Halvard Lange sikkerhetsdilemmaets natur. De kombinerte NATO-medlemskapets avskrekking med en konsekvent beroligelsespolitikk: Ingen permanente utenlandske baser i fredstid, ingen atomvåpen på norsk jord og strenge geografiske restriksjoner på alliert militær aktivitet nær grensen i nord.

Sammen med et alliansefritt Sverige og Finland sikret denne balansen at Norden forble et stabilt lavspenningsområde. Sovjetunionen visste at Norge ikke utgjorde et springbrett for et angrep, og lot våre grenser ligge i fred. Å gjenopprette en direkte, pragmatisk nabodialog og gjenåpne diplomatiske kanaler er ikke et tegn på svakhet eller ettergivenhet, men en helt elementær forutsetning for å unngå fatale feilkalkuleringer i våre egne nærområder.

Ekte nasjonal sikkerhet bygges ikke ved å åpne våre fjell og fjorder for fremmede makters militærapparat eller be våre barnebarn forberede seg på å dø for overnasjonale eliter. Den bygges ved å gjenreise den selvstendige norske stemmen for lavspenning, diplomatisk likevekt og nabolagsrealisme i nord. Det er dét som i sannhet er «Alt for Norge».

Steven Crozier

Styremedlem i Antikrigs-Initiativet Trøndelag