KONG HAAKON VIII: Når kongen blir pynt mens makten flyttes ut av landet

Jeg har levd under fire norske konger. Jeg ble født under Haakon VII, opplevde Olav V, Harald V og nå Haakon VIII. Det gjør at jeg også har sett hvordan monarkiet og Norge har forandret seg. Fra et land der kongen symboliserte nasjonal selvstendighet, fred og samling, har vi beveget oss inn i en tid der stadig mer makt flyttes til internasjonale avtaler, organisasjoner, sikkerhetspolitiske strukturer og globale nettverk. Samtidig står kongen igjen med uniformen, symbolene og de høytidelige ordene, men med svært liten reell innflytelse.

Det er dette paradokset jeg mener vi må begynne å diskutere åpent. Ikke fordi Haakon VIII nødvendigvis har gjort noe galt, men fordi han overtar tronen i en tid der selve innholdet i norsk suverenitet er under kraftig endring. Som kronprins har Haakon gjennom mange år vært involvert i internasjonale miljøer og programmer. Han har vært goodwillambassadør for FNs utviklingsprogram, arbeidet aktivt med FNs bærekraftsmål og vært knyttet til World Economic Forums Young Global Leaders-miljø. Slike forbindelser er ikke i seg selv bevis på noe udemokratisk. Men de gjør det desto viktigere å stille spørsmålet om hvor tett Norges fremtidige statsoverhode bør knyttes til globale nettverk som norske velgere verken kan velge eller avsette.

For her ligger et demokratisk problem som altfor få vil diskutere. En regjering kan stemmes ut. En stortingsrepresentant kan miste mandatet sitt. En kommuneledelse kan byttes ut. Men internasjonale organisasjoner, stiftelser, konferansenettverk, ekspertfora og overnasjonale strukturer opererer ofte langt fra den ordinære velgerens kontroll. De setter dagsorden, utvikler mål, anbefalinger og standarder og påvirker politikken på tvers av landegrenser. Når slike mål først blir innarbeidet i nasjonal politikk, kan det fremstå som om debatten allerede er avgjort.

Det er dette som bekymrer meg mest. Ikke konspirasjoner, men makt uten tilstrekkelig demokratisk innsyn.

Agenda 2030 er blitt en del av norsk offentlig politikk. EØS gjør at store mengder regelverk kommer inn i Norge gjennom et system der Norge ikke har samme stemmerett som medlemslandene i EU. NATO har fått en stadig sterkere rolle i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Norge har gjennom flere avtaler åpnet for tettere militært samarbeid med USA og andre allierte. Samtidig brukes enorme summer på opprustning, våpen, beredskap og militær kapasitet.

Hver enkelt beslutning kan forsvares. Men det betyr ikke at summen ikke skal problematiseres.

For hvor mye makt kan flyttes ut av Norge før ordene nasjonal selvstendighet blir tomme?

Og hva skal kongen være når dette skjer?

Grunnloven gjør paradokset nesten grotesk. I § 25 står det fortsatt at kongen har høyeste befaling over rikets forsvarsmakt. I § 26 står det at kongen har rett til å innkalle tropper, begynne krig til forsvar av landet, slutte fred og inngå og oppheve forbund, samtidig som viktige traktater krever Stortingets samtykke. På papiret er dette sterke formuleringer. I praksis vet alle at det ikke er kongen personlig som bestemmer norsk krigs-, forsvars- eller utenrikspolitikk.

Dermed står vi igjen med en konge som formelt er øverst, men reelt står på sidelinjen.

Det burde bekymre flere.

For når kongen først ikke skal ha politisk makt, bør han i det minste bruke den moralske autoriteten embetet fortsatt har. Tidligere konger representerte noe mer enn seremoni. Haakon VII ble et symbol på motstand og norsk selvstendighet. Olav V ble folkekongen. Harald V talte ofte om fellesskap, respekt og menneskeverd.

I dag trenger vi kanskje mer enn noen gang en konge som våger å minne landet om fred.

For hvor ble fredspolitikken av?

Nesten alt handler nå om beredskap, våpen, avskrekking, Russland, militær kapasitet og hvor mye mer penger som skal brukes på Forsvaret. Det er som om ordet fred har blitt mistenkelig. Som om dialog er svakhet. Som om enhver oppfordring til diplomati må forsvares.

Dette er en farlig utvikling.

Et land som bare forbereder seg på krig, risikerer etter hvert også å tenke som om krigen er uunngåelig.

Nettopp her burde kongen kunne spille en rolle. Ikke som politiker, men som korrektiv. Han kan stille spørsmål som partipolitikerne ikke lenger våger å stille. Han kan snakke om menneskene som skal bære konsekvensene av politiske beslutninger. Soldatene. Veteranene. Familiene. De sivile. De unge som vokser opp i et Europa der krigsretorikken igjen normaliseres.

Men da må kongen også ha en tydelig uavhengighet.

Han kan ikke fremstå som reklamefigur for FN-programmer den ene dagen, globalt næringsliv den neste og samtidig forventes å være et fullstendig nøytralt nasjonalt symbol. Det betyr ikke at FN eller World Economic Forum nødvendigvis arbeider mot Norge. Det betyr at kongehuset bør forstå hvor viktig avstand, åpenhet og tillit er.

En konge trenger ikke flere internasjonale nettverk.

Han trenger tillit fra sitt eget folk.

Jeg ønsker derfor full åpenhet om kongens internasjonale verv, tidligere styreverv, beskytterskap, nettverk og forpliktelser. Ikke fordi alt dette er suspekt, men fordi demokratiet aldri taper på mer åpenhet.

Det motsatte er langt farligere. Dersom norske borgere begynner å få inntrykk av at de virkelige politiske retningene bestemmes i rom de aldri får adgang til, av mennesker de aldri har stemt på, vil tilliten til demokratiet gradvis forvitre.

Da hjelper det lite med fine taler om folkestyre.

Jeg har levd under fire konger. Derfor følger jeg Haakon VIII med stor interesse. Jeg håper han ikke blir kongen som bare står og ser på mens norsk selvstendighet gradvis tømmes for innhold og krigsretorikken overtar for fredspolitikken.

Jeg håper han våger å bli en tydelig stemme for fred, menneskeverd, norsk selvstendighet og demokratisk kontroll.

For «Alt for Norge» kan ikke bare være et valgspråk.

Det må være et løfte.

Og dersom kongen faktisk skal være hele Norges konge, må lojaliteten være helt entydig. Ikke til internasjonale nettverk, ikke til den politiske moten i Brussel, Washington eller Davos, men til det norske folk og det norske demokratiet.

Ellers må vi til slutt stille det ubehagelige spørsmålet: Hva skal vi egentlig med en konge som formelt står øverst, men som i de viktigste spørsmålene om krig, fred og nasjonal selvstendighet bare blir stående som tilskuer?

«Alt for Norge» må være mer enn et valgspråk. Det må være et løfte om å stå opp for fred, folkestyre og norske interesser. 

Lykke til, Kong Haakon VIII, med dette viktige arbeidet. Jeg støtter deg.