oss 150 kroner!
Japans nye militaristisk økonomisk politikk
Statsminister Sanae Takeichi har knyttet Japan tett på USAs president Donald Trump. Det er en allianse som ikke er kostnadsfri. Japansk økonomi sliter tungt. Kursen på landets valuta, yen, er den laveste på 40 år. I april og mai brukte sentralbanken i Tokyo rundt 74 milliarder amerikanske dollar på å holde kursen på yen oppe.
Bare tre måneder seinere var den tilbake på sitt lave nivå. Da inntraff noe som sjeldent skjer: USA og Japan foretok en felles valutaintervensjon der USA solgte unna euro uten å varsle den europeiske sentralbanken ECB i Frankfurt for første gang. USA brøyt dermed en gammel norm om konsultasjoner mellom vestlige sentralbanker.
Årsaken er at Federal Reserve frykter at Japan vil kvitte seg med amerikanske statsobligasjoner for å holde kursen på yen oppe. Det vil kunne skape ringvirkninger i det globale finansmarkedet.
Japan ligger under USAs atomparaply, men knytter seg nå tettere til USA militært i en felles front mot Kina på linje med Nato, framgår det av hvitboka som forsvarsdepartementet i Tokyo nylig la fram. Takeichi gjør militariseringa og opprustninga til regjeringas økonomiske politikk. Dette er nye toner fra “Solas opphav” (Nippon) og nok et skritt vekk fra Japans pasifistiske forfatning etter 2. verdenskrig.
Japan som ikke sa nei
Fredag sveipet tyfonen Dolphin eller Tyfon 13 inn over Okinawa og Amami-regionen og herjet med øya som ligger vel 640 kilometer sør for hovedøya Kyushu og resten av Japan. Okinawa er kjent for sin blodige krigshistorie og for USAs baser som ble etablert der i juli 1957. Okinawa har vist at de kan tåle bølger på over åtte meter, styrtregn og voldsom vind.
Japan har ligget under USAs atomparaply siden 2. verdenskrig; den brettet seg over Hiroshima og Nagasaki, men Japan fikk bygge opp sin keiretsu-økonomi, nettverk eller grupper av bedrifter, ofte store konsern (zaibatsu), som samarbeider tett.
Alliansen mellom Japan og USA har vært sterk, både økonomisk og militært, med periodevise unntak. Japan har vært bundet av de militære påleggene i grunnloven, som forbyr offensive styrker, og Japans økonomiske framgang utløste en bølge av “Japan-bashing” på 80- og 90-tallet med fiendtlig og truende politisk retorikk, ispedd åpen rasisme, som reaksjon på Japans framgang. Den kom til uttrykk gjennom veksten av Japans BNP, fra om lag en tidel av USAs BNP i 1960 til vel to tredeler fram mot det økonomiske krakket i Japan i 1992. USAs enorme handelsunderskudd førte til frykt for økonomisk tilbakegang og for japanske oppkjøp, symbolisert ved kjøpet av Rockefeller Center i New York – som siden ble solgt med tap.
“Innen 1989 ble den japanske ‘trusselen’ av offentligheten ansett som tilnærmet lik trusselen fra det fortsatt tungt bevæpnede Sovjetunionen, og USA var overbevist om at Japan ville bli verdens fremste økonomiske stormakt i det kommende århundret,” skriver John Mueller i sin kommentar “Remember When Japan Was Going to Take over the World?” for tankesmia Cato Institute (30. desember 2023). I oktober 1989 meldte tidsskriftet Newsweek at de fleste amerikanere så på Japan som en større trussel enn Sovjet.
Tidligere transportminister Shintaro Ishihara husker særlig to episoder som han omtalte i boka “Nō’ to ieru Nihon” fra 1989 (“The Japan That Can Say No”, med undertittelen: “Why Japan Will Be First Among Equals”, Simon and Schuster, London, 1991).
Den ene var hvordan USA fikk presset Mitsubishi Heavy Industries (MHI) til å legge tegningene til superflyet FSX som kunne ha flydd rundt de amerikanske F-15J og F-16 (som Japan kjøpte), i skuffen.
Den andre var den åpne, men ikke offisielle, meldinga om at dersom Toshiba solgte sin nærmest lydløse propell for ubåter til Sovjet, ville USA bli nødt til å okkupere Japan på nytt, ifølge den etter hvert høyreekstreme nasjonalisten Ishihara.
Ishihara forlot maktmonopolet Det liberaldemokratiske partiet (Jiyu-Minshutō, Jiminto) i 1995 for deretter å opprette “Solskinnspartiet” (Taiyō no Tō) i 2012, som ble til Japans restaureringsparti (Nippon Ishin no Kai), videre til Partiet for Japans ånd (Nippon no Kokoro) som ble oppløst i november 2018, vel tre år før Ishihara døde.
Felles intervensjon for yen
Forholdet er på langt nær så anstrengt i dag. Dessuten er USAs “bashing” (hetsing) overført til Kina som ikke bare har overtatt Japans, men også Sovjets og Russlands rolle i USAs (og Natos) trusselbilde. Men underhånden er det klart at alliansen og det tette politiske forholdet til USAs president Donald Trump som statsminister Sanae Takaichi (LDP) har lagt seg på siden hun tok over 21. oktober, koster Japan dyrt.
Heller ikke Japan, eller en annen nær alliert, Sør-Korea, går klar av Trumps gjentatte trusler om straffetoll dersom Tokyo og Seoul ikke innordner seg. Men spørsmålet er hele tida: til hva?
Det har derfor vakt oppsikt at USA og Japan innledet en koordinert intervensjon 31. juli for å stanse fallet i kursen på japanske yen. Den hadde da sunket til sitt laveste nivå mot amerikanske dollar på 40 år, med andre ord tilbake til perioden med “Japan-bashing” da sentralbanken i Tokyo ble anklaget av Washington for bevisst å holde kursen lav for å styrke sin eksport.
Intervensjonen startet med at finansdepartementet i USA begynte å selge euro mot yen, samtidig som japanske myndigheter kjøpte yen. Det styrket kursen til 157 yen mot dollaren.
Meldinga om den felles valutaintervensjonen kom samtidig med at prislappen for japanske myndigheters egen intervensjon 30. april kom på bordet.
Disse to intervensjonene fant sted da handelsvolumet var relativt lavt under Japans «Golden Week» (Ogon Shukan eller Haru no Ogata Renkyu, “den lange vårferien”) som er en hektisk periode med fire offentlige høytidsdager fra slutten av april til begynnelsen av mai da millioner av japanere flytter på seg under Showa-dagen (29. april) til minne om keiser Hirohito, grunnlovsdagen etter 2. verdenskrig (3. mai), den grønne natur- og miljødagen (4. mai) og barnas dag (5. mai) med fargerike vindpølser formet som karper (koinobori).
Kostnadsanslagene rundt intervensjonen 30. april, basert på data fra sentralbanken (Nippon Ginkō / Nichigin), har ligget på 6-7 billioner yen. Nå er det fastslått at den dagen ble det brukt 6,28 billioner yen (40 milliarder dollar) til å selge dollar og kjøpe yen for å bremse kursfallet, melder det japanske nyhetsbyrået Kyodo. Intervensjonen ble fulgt opp av ytterligere to markedsoperasjoner i løpet av samme uke, redegjør finansdepartementet. Ifølge tallene om valutamarkedsoperasjoner mellom april og juni brukte Japan dessuten 780,2 milliarder yen (4. mai) og 4,68 billioner yen (6. mai) for å støtte opp under yen.
Opp og ned og opp igjen?
Intervensjonene i april-mai fikk dollarkursen til å falle kraftig fra nivået rundt 160 yen til rundt 155 yen. Den amerikanske valutaen styrket seg imidlertid seinere til 163,99 i slutten av juli, det høyeste nivået siden 1986.
Beløpet ble imidlertid med stor sannsynlighet overgått 30. juli, bare tre måneder seinere. Intervensjonen i samarbeid med amerikanske myndigheter under handelen i New York (31. juli) var det første koordinerte inngrepet på 15 år. Det skjedde i 2011 da kursen på yen falt kraftig etter jordskjelvet og tsunamien i Tohoku-regionen i Øst-Japan i mars 2011 (Higashi Nihon Daishinsai, “det store Øst-Japan-jordskjelvet”).
USA grep også inn for å støtte den japanske valutaen under finanskrisa i Sørøst- og Øst-Asia (1997-98) som startet i Thailand i juli 1997.
Intervensjonen kan nå ha kostet 11-12 billioner yen i løpet av to dager. Likevel er ikke presset mot yen borte. Årsaken er den finansielle og politiske uroen for Japans statsfinanser som kan svekkes ytterligere fordi statsminister Takaichi legger opp til omfattende offentlige utgifter uten tilsynelatende å ha dekning for finansieringa, melder Mainichi Shimbun, en av landets eldste aviser fra 1872 med en morgenutgave i 1,35 millioner eksemplarer.
Japan venter i spenning på tallene som kommer i slutten av august. Hvor mye har valutaintervensjonen med salg av utenlandsk valuta tæret på Japans valutareserver? USAs innrykk understreker at uroen strekker seg utover Japan og kan føre til ringvirkninger for det globale finanssystemet. Yen er verdens tredje mest omsatte valuta, etter dollar og euro og møter nå økt konkurranse fra kinesiske renminbi (eller yuan).
Siden 2022, under statsminister Fumio Kishidas tre år som LDPs regjeringssjef (oktober 2021 - oktober 2024), har Tokyo brukt titalls milliarder dollar på å støtte opp om valutaen. Men LDPs økonomiske politikk bygger på et etterslep fra Japans storhetstid som ikke får regnestykkene til å gå opp, på et tidspunkt da japanske banker toppet alle statistikker, uten nødvendigvis å være de ledende i verden. Slik har det vært gjennom hele rekka av regjeringssjefer fra Ryutaro Hashimoto i 1996 i tretten ledd til Taikaichi. Japan konkurrerte lenge med Italia om å ha de hyppigste regjeringsskiftene, men har nå gått forbi, med Junichiro Koizumi (5 år og 154 dager fra april 2001 til september 2006) og Shinzo Abe (7 år og 166 dager fra desember 2012 til september 2020) som de eneste med mer enn tre år i regjeringssetet.
Renteekstrem politikk
Hvorfor har den japanske valutaen svekket seg? En grunn er langvarige økonomiske utfordringer som har fått ekstra brodd som følge av krigen USA og Israel fører mot Iran. Men grunnlaget er at Japan aldri helt har hentet seg etter den økonomisk stagnasjon fra begynnelsen av 1990-tallet, eller “de tapte tiårene” (Ushinawareta Jūnen) i tre faser: 1990-tallet, 2000-tallet, 2010-tallet.
Tallene taler for seg: Fra 1991 til 2003 vokste Japans økonomi med skarve 1,14 prosent årlig (målt i BNP), mens den gjennomsnittlige realveksten mellom 2000 og 2010 lå på snaue en prosent, i begge tilfeller langt under nivåene i andre industriland, oppsummerer Barry Nielsen i “The Lost Decade: Lessons from Japan’s Real Estate Crisis” i det globale finansmediaet Investopedia i New York som kom på nett i Edmonton i Canada i 1999.
Gjelda steig med jordskjelv og tsunami og covid-19 pandemien, og Japans nominelle BNP falt fra 5,55 billioner til 4,27 billioner dollar fra 1995 til 2025, ifølge World Economic Outlook fra Det internasjonale pengefondet (IMF), oktober 2025.
Reallønningene sank med rundt 11 prosent, meldte tidsskriftet The Economist i “Waging a New War” (9. mars 2013) mens Shinzo Abe var statsminister. Fra 1995 til 2025 falt Japans andel av verdens nominelle BNP fra 17,8 til 3,6 prosent, ifølge IMF.
Sentralbanken har i disse tiåra tatt det lave rentenivået til det ekstreme, til og med negative renter. Det har holdt prisene på japansk eksport nede, men samtidig økt kostnadene for importerte varer. Det har skjedd i Kinas eksepsjonelle vekstperiode, mens Japans markedsandeler har sunket og importen har økt.
– Takaichi vil ha alt: vekst, ekspansiv finanspolitikk, ekspansiv pengepolitikk og en stabil yen. Men denne politiske miksen fører til en svak yen, noe som skaper problemer med inflasjon, sier Chris Turner, global markedsdirektør i det globale finanskonsernet ING (Internationale Nederlanden Groep) med hovedkontor i Amsterdam, til Al-Jazeera.
Strukturen i den japanske kapitalismen er forskjellig fra den vestlige på mange områder. Den har ikke har fulgt tradisjonell vestlig økonomisk politikk, slik New York Times- og Los Angeles Times-journalisten Daniel Burstein skrev om i “Yen. Et spøkelse truer verden: Japan” (Cappelen, 1990, originaltittel: “YEN! Japans’s new financial empire and its threat to America”) - og Kenichi Miyashita og David Russell i “Keiretsu. Inside the Hidden Japanese Conglomerates” (McGraw-Hill, New York, 1994). Boka tar for seg de store “horisontale” keiretsu (en gruppe ulike bedrifter fra forskjellige bransjer som er knyttet sammen gjennom en kjernebank og eierandeler i hverandre, som Mitsui, Mitsubishi, Sumitomo, Fuyo, Sanwa) og “vertikale” keiretsu (en struktur der et stort produksjonsselskap, særlig innen biler og elektronikk, samarbeider tett med sine underleverandører, distributører og deleprodusenter, som Toyota, Nissan, Honda, Matsushita, Hitachi, Toshiba, Sony).
Amerikanske statsobligasjoner
Verden har vendt seg til at Trump ikke gjør noe gratis – og har dratt inn opp mot to milliarder dollar til egen kasse på sin presidentvirksomhet, mer enn noen annen leietaker i Det hvite hus i USAs historie.
– Washington prøver ikke å styrke kursen på yen for Japans skyld. De forsøker å hindre et ukontrollert verdifall som kan få ringvirkninger for markedet for amerikanske statsobligasjoner, globale finansieringsforhold og den generelle finansielle stabiliteten, fastslår Masahiko Loo, seniorstrateg for renteinvesteringer hos State Street Investment Management i Tokyo, verdens fjerde største kapitalforvalter og datterselskap av State Street Bank and Trust Company, som betjener finansielle kunder med investeringsstrategier.
– Yen i fritt fall er ikke bare Japans problem. På et tidspunkt blir det et spørsmål om global likviditet og finansiell stabilitet; det er derfor Washington grep inn.
Yen er den mest omsatte valutaen etter amerikanske dollar og euro, noe som betyr at dramatiske endringer i verdien kan få ringvirkninger i hele det globale finanssystemet, sier Loo til Al-Jazeera.
Om kursen på yen fortsetter å falle, vil Tokyo kunne komme til å selge amerikanske statsobligasjoner for å skaffe kontanter til å støtte opp under valutaen. Japans beholdning var i mai på 1114 milliarder dollar.
Det vil tvinge renta opp i USA og dermed fordyre betjeninga av USAs voksende statsgjeld. Det løper med stormskritt mot 40.000 milliarder dollar.
– Koordinert intervensjon er en kostnadseffektiv metode, ettersom den lar USA gjøre en stor tjeneste for Japan – en svært viktig og lojal alliert i Asia – samtidig som den letter presset på amerikanske renter, skriver Shigeto Nagai, sjefanalytiker for japansk økonomi hos Oxford Economics, i sin analyse.
– De økonomiske kostnadene ved en slik intervensjon er lave for USA, og ettersom president Donald Trump foretrekker en svakere dollar, er de innenrikspolitiske kostnadene minimale, mener han.
Spørsmålet er om intervensjonen vil hjelpe mer enn på kort sikt. Det betinger at Japan hever renta, mener et nær samlet korps av økonomer. Japan har mye å gå på. Styringsrenta ligger på 1,0 prosent, det høyeste nivået siden 1995, men langt lavere enn i andre avanserte økonomier, inkludert USA. Det er nettopp den store renteforskjellen mellom USA og Japan som er en av hovedårsakene til at kursen på yen holder seg svak.
– Til syvende og sist vil tyngdekraften i de økonomiske realitetene overvinne intervensjonstiltakene, sa Derek Tang, økonom og administrerende direktør i Monetary Policy Analytics, et amerikansk analyse- og rådgivningsselskap, til Al Jazeera og advarer Tokyo mot å «kaste gode penger etter dårlige».
Mye tyder på at statsminister Takeichi nøler, som sine forgjengere, med å stramme inn pengepolitikken for å heve renten.
Struper forsyningene
Siden den første valutaintervensjonen har presset på yen økt betraktelig som følge av den langvarige nedstenginga av Hormuzstredet. Mer enn 90 prosent av råoljeleveransene til Japan flyter gjennom det trange skipsleiet mellom Iran og Oman. USAs krig mot Iran har drevet opp Japans kostnader for olje og annen skipsfart, og gjør importert mat og drivstoff enda dyrere.
Det avslører ytterligere svakheter og sårbarheten i Japans økonomi som dermed forsterker uroen om hvorvidt Tokyo er i stand til å stanse kursfallet for yen, selv med USAs intervensjon i det globale valutamarkedet.
USAs og Israels krig mot Iran driver opp Japans oljeregning og avdekker en dyp svakhet i landets økonomi når kostnadene på olje, frakt og forsikring. Dollar er fortsatt den overveiende, dominerende valutaen i oljetransaksjoner i verden. I Golfen har det blitt siste skanse for dollar som ledende verdensøkonomi. Samtidig svekker kampen om dollar verdien på yen som gjør at hvert fat med importert olje, koster Tokyo enda mer.
Japanske arbeidstakere står dermed i den samme knipa med “affordability” (rimelighet) som vanlige amerikanere: Høyere priser på mat, drivstoff og basisvarer. I Japan har lønningene tapt terreng med hensyn til prisstigninga fire år på rad, selv om fagforeningene tidligere i år klarte å hale i land de største lønnstilleggene på tre tiår, til en ny harang av advarsler fra forutsigbare analytikere.
Krigen har for lengst reversert effekten, og nå sliter japanske banker, forsikringsselskap og pensjonsfond som i en årrekke har lånt enorme summer til staten, som del av den japanske konglomorat-økonomien, ved å kjøpe statsobligasjoner når renta var lav, ned mot null. Statens lånekostnader har skudd i vær, til det høyeste nivået på tretti år (9. juli). Gamle obligasjoner med lav rente er nå langt mindre verdt enn da bankene fylte sine bankbokser med dem.
Dermed befinner sentralbanken seg stengt inne i kassehvelvet sammen med LDP. Å heve renten kan bremse fallet i yen-kursen, men vil redusere verdien av bankenes obligasjoner ytterligere. Bedrifts- og boliglån vil bli ytterligere dyrere og true særlig firmaer som har overlevd på billig kreditt for å opprettholde den store skogen av underleverandører til gigantene (keitresu) som utgjør det betydelige “andre arbeidsmarkedet”, slik systemet vokste fram etter 2. verdenskrig for å skape stabile markeder, beskyttelse mot fiendtlige oppkjøp og å sikre et fast samarbeid mellom banker, produsenter og leverandører.
Japan styrer dermed mot en bank- og økonomisk krise på grunn av de systemistiske svakhetene som ikke oppsto med, men blir forsterket av krisa i Golfen som Japans allierte, USA, har skapt.
Dårlige varsler
LDP har innhatt alle regjeringer siden desember 1954 - med unntak av et lite opphold fra august 1993 til januar 1996 under Morihito Hosokawa fra Japans nye parti (Nihon Shintō), Tsutomi Hata fra Japans fornyelsesparti (Shinseitō) og Tomiichi Muroyama fra Japans sosialistparti (Nihon Shakai-tō), alle oppløste partier - satt DC i alle regjeringer fram til den politiske ordninga i Italia sprakk under dommeroperasjonen Mani Pullite (Reine hender) mot den omfattende korrupsjonen, Tangentopoli (“Returprovisjon-byen”) i 1992, og et nytt og langt mer labilt partisystem oppsto.
USA har nå tilbudt Japan et annet intervensjonsopplegg: Å låne dollar av Federal Reserve i stedet for å selge statsobligasjoner for ikke å drive opp Washingtons lånekostnader. Avhengigheten går begge veier, men Washington sitter med de sterkeste sedlene, og det dreier seg ikke utelukkende om kursen mellom USA og Japan.
Spekulanter har i tiår, på grunn av det lave rentenivået ned mot null, lånt yen til kjøp av aksjer, obligasjoner og andre verdier på børser over hele verden. Flommen av billig kreditt har bidratt sterkt til å pumpe opp verdien av teknologiaksjer under den sprekkferdige boomen innen kunstig intelligens (KI) og datasentre som nå pågår og bare synes å bli forsterket av kriger og andre kriser.
Dow Jones har nå passert 54.000 poeng og teknologibørsen Nasdaq nærmer seg 27.000 poeng, noe president Trump bruker til å snakke om alt annet enn pumpepriser og dyrtida i USA som følge av krigen mot Iran og hans feilslåtte tollkriger.
Stigende renter i Japan gjør det mindre gunstig å låne yen. Det vil tvinge spekulanter som har lånt yen for å kjøpe aksjer og andre investeringsobjekter, fordi de er spekulanter, til å selge for å kjøpe yen for å innfri gjelda, slik som skjedde i august 2024 da aksjemarkedene verden over falt kraftig.
Det vil kunne ramme de teknologiselskapene som nå rir høyt på børsen og som allerede er avhengige av enorme investeringer og lett tilgjengelig kreditt for å holde tempoet oppe. Mange har trukket paralleller til Nasdaq-smellet (dot-com-krisa) i 2000 og det kraftige kursfallet i 2022.
Det er derfor et sammenfall mellom de felles valutaintervensjonene, teknologiboomen og opprustninga i alliansen mellom USA og Japan. Takaichi har innlemmet den kraftige økninga i militærutgifter og våpenproduksjon og offentlige og private investeringer mot sektorer som kunstig intelligens (KI), halvledere og luftfartsteknologi i hennes budsjetter som betyr at gjeldsbyrden og strømbehovet til datasentra øker i en konkurranse som blir stadig hardere og der Japan er på bakfoten.
Mange piler peker mot at krisa i Japans kapitalisme vil øke og hvor japanske selskap vil tape i kappløpet slik de nå er posisjonerte.
Ulikeverdig imperialistisk allianse
Japan blir igjen blir minnet om at den imperialistiske alliansen, som landet befinner seg i med USA, langt fra er likeverdig, og at det er blitt betydelig svekket gjennom over tretti år, siden begynnelsen av 90-tallet, til tross for at USAs president Barack Obama innledet USAs dreining fra Midtøsten mot Asia (“pivot to Asia”) eller Øst-Asia-strategi (2009-17).
Alliansen med USA er ulik og har alltid vært det. Japan var aldri noen koloni eller et fattig land i Asia, verken før eller etter verdenskrigen. Japan var en tidligere kolonimakt (jfr. Korea, Manchuria, Taiwan/Formosa) og industriland som angrep USA i Pearl Harbor (Wai Momi), vest for Honolulu, på Oahu på det okkuperte Hawaii 7. desember 1941. Japan er fortsatt ingen koloni og verdens tredje største økonomi uten å være dominert av utenlandsk kapital. Det er kort og godt fortsatt en imperialistisk maktfaktor med banker, industrielle monopoler og investeringer over hele verden. Men Japan har, i likhet med Tyskland, fått svekket sin posisjon som økonomisk stormakt de siste tretti åra.
USAs formelle okkupasjonen av Japan opphørte i 1952, men troppene forlot aldri landet, og Japan ble bundet opp i en restriktiv, pasifistisk grunnlov og et politisk system der LDP var – og er – maktmonopolets blekksprut, på samme måte som OSS (Office of Strategic Services) , forløperen til CIA, plasserte det kristeligdemokratiske DC ved makta i Italia.
USA har fortsatt om lag 37.000 soldater stasjonert i Japan (rundt 54.000 i samlet personell), den største permanente amerikanske kontingenten på fremmed jord, selv om Trump har truet med å trekke styrker ut med mindre Tokyo betaler mer av de militære utgifter, blant annet til basene. Vel 70 prosent av Okinawa (okinawansk: Uchina; kinugami: Fuchináa) er avsatt utelukkende til de amerikanske basene.
Militærpolitisk sett er Japan fortsatt “okkupert land” i den forstand at ingen annen kapitalistisk stormakt lever med et sånt utenlandsk militært nærvær, bortsett fra Tyskland som har over 36.000 amerikanske soldater på tjue baser. En forskjell er at Tyskland er medlem av Nato (som ikke har en tilsvarende militærallianse i Asia); en annen er at Berlin har kvittet seg med den pasifistiske delen av grunnloven.
USA har dessuten stasjonert om lag 29.000 soldater i Sør-Korea som del av sitt militære grep i Øst-Asia.
Reviderer pasifistisk forfatning
Statsminister Junichiro Kuizumi (april 2001 – september 2006) gikk løs på arbeidet med å revidere den japanske forfatninga: det har seinere LDP-ledere fulgt opp. Japan opprettet sine “selvforsvarsstyrker” (Jieitai) i 1954.
Artikkel 9 og en sterk antikrigsbevegelse sørget for at styrken ble begrenset til nasjonalt forsvar og avsto fra å delta i USAs mange kriger i Asia. Dermed oppsto en arbeidsdeling, hvor USA bygde ut og betjente krigsmaskineriet, mens japanske selskaper investerte i fabrikker, teknologi og eksport i den komplementære industrien. Her fins det nok en parallell til industrireisinga i Vest-Tyskland etter 2. verdenskrig og under Den kalde krigen.
Washington har lagt press på Japan til å kaste vrak på begrensningene i forfatninga. Det har vært et samspill mellom de mest USA-lojale fraksjonene i LDP og offensiven for å fjerne pasifismen. Stikkordet er “China-bashing”, felles front mot Kina. Grunnlovsendringene åpner for at japanske styrker kan delta i kamp til støtte for USA. Den militære omlegginga fører til at Tokyo pumper opp det militære budsjetter, kjøper langtrekkende missiler og andre våpensystemer og utstyr fra USA og deltar i stadig flere fellesøvelser med USA og andre USA-allierte land i Asia, som Australia, New Zealand og Filippinene.
Alt inngår i fronten mot Beijing, og det har (foreløpig) toppet seg ved at statsminister Takeishi og andre japanske ledere har signalisert at Tokyo kan komme til å bruke militær makt som svar på en kinesisk invasjon av Taiwan om det truer Japans nasjonale overlevelse. Det er en høyst kamuflert uttalelse som forsøker å dekke over Japans kraftige opprustning som ledd i USAs opprustning mot Kina.
Japan testet 29. juli et amerikansk Tomahawk-kryssermissil fra destroyeren (torpedojageren) “JS Chokai” i Kongo-klassen i Stillehavet. SDF vokser, og blir samtidig mer integrert i USAs krigsmaskin der Japans sørvestlige øyer, med Okinawa, utgjør det nordlige ankeret i «den første øykjeden» – som er rekken av baser, missiler og krigsskip som USA bygger opp langs Kinas kyst. (SDF er Japans selvforsvarsstyrker, Self-Defense Forces, red.)
USAs militærmakt beskytter sjøveiene, investeringene og utenlandsmarkedene som japansk kapital er avhengig av, gjennom Malakkastredet og videre gjennom Sørkinahavet i Stillehavet, en sjørute som frakter varer for over tre billioner dollar i året. Japans bidrag er militærbaser, industrikapasitet og økonomisk støtte til USA-hegemonistiske imperialistiske systemet, en verdensorden som nå blir utfordret av Kina i spissen for stadig større deler av det globale Sør der Japan har tapt posisjoner, mye på grunn av alliansen med USA og plass blant G-7-landa.
USA og Japan konkurrerer fortsatt om markeder, teknologi og profitt som fram til “det tapte tiåret” på 90-tallet, og Japan er fortsatt den største innehaveren av USAs statsobligasjoner, foran Kina, men Tokyos forsvar av det dollarbaserte finanssystemet blir stadig dyrere ikke minst fordi Washington utsteder dollar ut fra eget behov, ikke Tokyos.
Det trange Hormuzstredet
Krigen mot Iran har blitt en tydelig markør for det. Japan deltar ikke, og statsminister Sanae Takaichi avviste den spisse oppfordringen til allierte i Europa og Asia om å sende krigsskip til Hormuzstredet. Japan har derimot, i motsetning til Spanias regjering, åpnet for at amerikanske baser har blitt brukt. To amerikanske Arleigh-Burke- destroyerne “USS John Finn” (oppkalt etter offiseren John William Finn som deltok under angrepet på Pearl Harbor) og “USS Milius” (oppkalt etter kaptein Paul L. Milius som ble drept i Laos i februar 1968 under Vietnam-krigen) har gått til Det arabiske havet fra basen i Yokosuda.
Japan har imidlertid en destroyer (jager) og patruljefly i Omanbukta og den nordlige delen av Det arabiske hav som innhenter informasjon om skipsfarten som Japan er å så avhengig av, og Tokyo har politisk støttet Trump-administrasjonen i etterkant med å legge skylda på Teheran for forstyrrelsene i Hormuzstredet etter den angivelige våpenhvilen, det vil si under valutaintervensjonene.
Japan har også, i likhet med flere europeiske Nato-land, erklært at de vil vurdere å sende japanske styrker for å rydde miner i Hormuz så snart krigen er over i håp om at det skal få oljeprisene raskere ned – eventuelt den varslede hungersnøden og dramatiske matvareprisstigninga inntreffer som følge av vær- og havstrømsystemet “El Niño” i slutten av året.
Japans militære hvitbok
Japan la onsdag fram sin nye hvitbok for militæret. Her blir – ikke uventet – landets økende militære opprustning ikke bare framstilt som nødvendig for “den nasjonale sikkerheten”, som et kraftig ekko fra Nato-landene som også overdøver det meste i vår hjemlige politikk. Den er også en potensiell drivkraft for økonomisk vekst, hevder forsvarsminister Shinjiro Koizumi, sønn av tidligere statsminister Junichiro Koizumi, på vegne av Takaichi.
Hviteboka har umiddelbart utløst reaksjoner, ikke bare fra Kina som er utpekt som Japans strategiske fiende, men også på hjemmebane. Kritikerne spør seg hvor langt Takaichis regjering er villig til å koble sammen forsvar, industri og finanspolitikk.
Japans hvitbøker har blitt stadig skarpere mot Kina i tråd med USAs og Natos opptrapping. Den siste utgaven går et skritt videre ved at den framhever opprustninga og investeringene i militæret som sentral del av ultranasjonalisten Takeichis økonomiske politikk.
Det ser mange japanere som et langt skritt tilbake til det omstridte krigsmonumentet Yasukini (Yasukuni Jinja, “det fredelige landets helligdom”) i Chinyoda i Tokyo der det ligger 14 krigsforbrytere av kategori A begravet. At regjeringsmedlemmer har bøyd hode ved shinto-helligdommen for å hedre japanske soldater, har med jevne mellomrom utløst diplomatiske kriser mellom Japan og flere land i Asia som Japan okkuperte under 2. verdenskrig.
Hvitbokas løfter om at de militære investeringene vil komme økonomien og befolkninga til gode, er nye toner. LDP har gått markert til høyre siden statsminister Shinzo Abe og forsøker ikke lenger å kamuflere hva den største økninga i militærutgiftene på flere tiår er myntet på. (LDP står for Det liberaldemokratiske parti (Jiyū-Minshutō på japansk, ofte forkortet Jimintō) og er det dominerende, konservative politiske partiet i Japan. Red.)
Forsvarsanskaffelser, våpenutvikling, droner, missilsystemer, oppstartsselskaper og teknologi med dobbel bruksområde (sivil og militær) blir direkte koblet sammen i en breiere strategi for industriell fornyelse for å demme opp for misnøyen mot LDP med den økonomiske situasjonen i landet. Kamuflasjon-begrunnelsen om at forsvarsutgiftene hovedsakelig er for avskrekking og landets sikkerhetssituasjon er revet vekk i den nye hvitboka som går langt i å fastslå at våpenproduksjon og forsvarsrelatert teknologi vil fremme vekst, styrke forsyningskjeder og skape fordeler som går utover selve selvforsvarsstyrkene (JSDF). Dette er på linje med
Takaichis overordnede strategi med å plassere militær modernisering sammen med økonomisk sikkerhet og industripolitikk gjennom omfattende investeringer i sektorer som kunstig intelligens, halvledere, skipsbygging, romfart, energi og kvanteteknologi.
Takeischi viser til Kinas militære ekspansjon, Nord-Koreas missil- og atomprogrammer, Russlands aktivitet i områdene rundt Japan og den økende betydninga av sikkerheten i Taiwanstredet. Politikken er ikke nødvendig bare for å avskrekke trusler, men også for å redusere avhengigheten av utenlandske leverandører og sikre at Japan kan klare seg selv i en krisesituasjon. Dette blir motsagt av Japans nærmere militære tilknytning til USA, også under Trump, og landets egen historie, blant annet koloniseringa av Taiwan etter Den første sino-japanske krigen (1884-85) da Kina ble tvunget til å avstå Taiwan i Shimonoseki-avtalen.
Beijing har reagerte skarpt og avviste de delene av hvitboka som omhandler Kinas militære. Beijing anklager Tokyo for å spre falske framstillinger og for å bruke regionale spenninger som påskudd for å lette på restriksjonene for egen militær opprustning. Det bekrefter at Japans årlige forsvarsrapport har blitt diplomatisk stridstema i en tid da forholdet mellom Japan og Kina er anstrengt på grunn av Taiwan, eksportkontroll og økonomisk sikkerhet.
Både Kina og begge Korea-statene peker på at Japan har endret sin sikkerhetspolitiske profil, fra å opprettholde en forsvarsstrategi begrenset av grunnloven og å understreke at landet ikke skal bli en militærmakt til å innta en ny militaristisk rolle hvor økonomisk vekst blir brukt til å rettferdiggjøre militær ekspansjon.
På hjemmebane peker venstreopposisjonen, deler av fagbevegelsen og tradisjonelle pasifistiske grupper på at regjeringa forsøker å viske ut den rotfaste anti-militaristiske folkemeninga ved å koble forsvarsutgifter til arbeidsplasser, teknologi og regional utvikling.
De finanspolitiske innvendingene går ut på at Japan allerede er under press som følge av stigende renter på statsobligasjoner, en svak yen, prisstigning på matvarer og regjeringas planlagte midlertidige kutt i merverdiavgiften på mat. Spørsmålet henger i lufta hvordan Takeichi-regjeringa vil finansiere sine investerings- og utgiftsplaner fram mot regnskapsåret 2040.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
