oss 150 kroner!
Martín Almada (1937-2024) var lærer. Sammen med sin kone Celestina opprettet han i 1960 en skole i Paraguays hovedstad Asunción, i den første tunge tiden i general Alfredo Stroessners korporative stat. Men han nøyde seg ikke med å lære barna å lese, skrive og regne. Inspirert av den legendariske frigjøringspedagogen Pablo Freire, hvis innflytelse nettopp var i ferd med å spre seg, lærte han elevene noe av det de trengte for å forstå det samfunnet de levde i, et halvføydalt, korporativt militærdiktatur.
1994
Han trakk inn bønder og arbeidere både som lærere og elever. Som den første leder av Paraguays første uavhengige lærerorganisasjon iverksatte han et uhørt prosjekt: Under mottoet hver lærer skal ha tak over hodet bygget han på dugnadsbasis en liten bydel med lærerboliger, hjulpet av elever, lærere og arbeidere. Byggearbeidet samlet opptil 2000 folk i helgene – en skole i opprør i et land der enhver forsamling av tre eller mer kunne arresteres for oppvigleri. Den lille lærerbydelen – Asuncións lille Husebygrend – står der fortsatt som et minnesmerke over Martín, men meget er siden skjedd med Almada og landet hans.
Martín videreutdannet seg som advokat, senere som agronom, og utga i 1974 doktoravhandlingen Paraguay: utdanning og avhengighet, basert på en skolereform i Omar Torrijos’ Panamá. Stroessner-diktaturet hadde gitt ham stipendium til å studere i Buenos Aires (Argentina), og hadde lovt ham stillingen som undervisningsminister under forutsetning av at han skrev pent om utdanning i Paraguay, Det gjorde han ikke:
Jeg forsto at det bare var to veier for meg. Skrive en avhandling som priste underdanighetspedagogikken i Paraguay eller ta til orde for en kritisk frigjøringspedagogikk.
Han valgte det siste. Da boken kom ut, ble Almada umiddelbart arrestert. Etter et kort møte med hovedstadens politimester Pastor Coronel (som pr. 1994 soner en dom på 25 års fengsel), ble han ført direkte til byens torturkamre, de rom tusener av paraguayere kjenner så altfor godt.
De kledte meg naken, forteller Martín: Voldsomme følelser skyllet gjennom meg da de lot meg se forberedelsene til torturen, til standardprosedyren.
Han ble pisket. Kort pisk med metalltupper. Etter tre slag et kjøttet avdekket og blodet strømmer. Han ble tvunget ned i La Pileta, et badekar fylt med vann, urin, blod, fekalier og oppkast, og holdt under til drukningspunktet. Igjen og igjen. Under torturen ble hans kone oppringt og måtte lytte til skrikene hans. Etter ti slike dager døde hun av et hjerteattakk under uklare omstendigheter. Almadas syn ble skadd under tredjegradsforhør med 500-watts lyspærer midt i fjeset. Synet er i dag, etter flere operasjoner, delvis restituert.
Men de fikk ikke noe ut av Almada. Han var jo uskyldig og hadde ikke noe å fortelle, selv under tortur, om han da ikke skulle finne på noe. Jeg har regnet ut, forteller han, at omtrent 1200 opposisjonelle passerte torturkamrene bare i desember 1974. Blant dem turister, prostituerte og barn. I regimets øyne var de alle kommunister.
En analfabet bonde jeg møtte fikk samme behandling fordi han hadde gitt avlsoksen sin navnet Fidel Castro, på oppfordring fra en nabo. Din nabo er kommunist, ropte forhørslederen. Nei, han er sjåfør, svarte den desorienterte bonden fortvilet mens slagene haglet.
Etter en måneds tortur: tre år i konsentrasjonsleiren Emboscada, som ikke sto mye tilbake for sine tyske forbilder. I leiren skrev han – mentalt – sin bok «Paraguay, det landsforviste folket, der glemte fengsel», som siden er utkommet i åtte opplag. Og sin diktsamling, «De nakne hender», som ble trykket med forord av den argentinske Nobelpris-vinneren Adolfo Pérez Esquivel.
Han memorerte navn: Torturister og fanger – døde, levende og forsvundne – navnelister som senere er brukt under rettsoppgjøret mot de verste torturistene. Det var samholdet som holdt meg oppe, sier han. Og støtten fra Amnesty i Sveits, som aldri glemte meg ..
Martín Almada slapp ut av fangeleiren i 1977, pint og plaget, men ikke knust, etter påtrykk fra Panamás gåtefulle og antiimperialistiske diktator Omar Torrijos Herrera, som Graham Greene har udødeliggjort i boken Getting to Know the General. Etter løslatelsen klarte Almada å forsere politisperringene rundt Panamás ambassade og fikk asyl.
Det var den aller minste ambassaden, med bare tre politivakter. Jeg tok sjansen en kveld de festet, og løp inn.
Vel forvart i Panamá begynte et nytt liv for Martín Almada. Omar Torrijos sendte ham som Panamás representant til UNESCO i Paris, hvor han i mange år var leder for organisasjonens utdannings- og jordbruksprosjekter i Afrika og Latin-Amerika.
Hvilke minner har du om Omar Torrijos?
Han var en enigmatisk og kaprisiøs natur. En gang jeg besøkte ham i hovedkvarteret, la jeg merke til at det sto en del tanks der, med motoren i gang. Hvorfor lar du dem dem gå på tomgang? spurte jeg, det er jo bensinmangel i verden? Han svarte: Dette er tanks som står klare til å rykke ut på et minutts varsel, hvis USA går til invasjon av Panamá. Og hvorfor hjelper du meg, du som er en diktator som Stroessner?spurte jeg. Bah! Jeg er vel ikke diktator, jeg er demokrat!, svarte han.
Martín fortsetter: Omar Torrijos begynte sin karriere med å undertrykke de progressive studentene. Han arresterte dem, men han snakket også med dem. Han forsto etterhvert at det var studentene som hadde rett. Torrijos trodde – naivt – at Sandinistene i Nicaragua ville bli et vendepunkt, for Panamá, for hele Latin-Amerika. Men slik gikk det ikke. Offisielt døde Omar Torrijos i en flyulykke i 1981. Men alle vi i Latin-Amerika vet jo det, at han ble myrdet av CIA på grunn av sin steile holdning i kanal-saken og for sin støtte til Sandinistene og til Cuba. (Om Torrijos, se mitt etterord nedenfor, om mine forberedelser til Paraguay-reisen i juli-august 1994, midt på vinteren)
Ved Stroessners fall reiste Almada hjem. Her var det mye å rydde opp i. Det første han gjorde var å anlegge sak mot general Alfredo Stroessner for mordet på hans kone, og for privat tilegnelse av nasjonale ressurser. Den juridiske bataljen har vart i fem år, og Stroessner er nå 82 år. En ærlig dommer – Nelson Mora [som jeg intervjuet i Asunción, skjønt den teksten sporløst forsvant inn i Arbeiderbladets arkiver] – har dekretert fengslingskjennelse mot Stroessner og beslagleggelse av alle hans aktiva. Om denne dommen opprettholdes av Høyesterett – det er nå det springende punkt – vil Paraguay kreve Stroessner utlevert fra Brasil.
Om Sosialdemokratene vinner valget i Brasil [Luíz Inácio Lula da Siva, som jeg lenge hadde fulgt tett på den tiden], slik alt tyder på, og hvis vi får den annonserte Justisreformen i Paraguay, vil Alfredo Stroessner om kort tid bli krevd utlevert og stilt til ansvar for sine ugjerninger, sier dommer Nelson Mora.
Ikke nok med det, Martín Almada tok initiativet til opprettelsen av Den Nasjonale Menneskerettighetskommisjonen, hvor han sitter i ledelsen sammen med Paraguays eneste kandidat til Nobels Fredspris, filosofen Luis Alfonso Resck.
Han tok også ledelsen i den nasjonale avdelingen av Den Interamerikanske Juristkommisjonen, som arbeider for et uavhengig rettsvesen i Latin-Amerika. Han var også drivkraften i Paraguays tilslutning til Den Internasjonale Menneskerettighetskommisjonen i Costa Rica. Oppi det hele har han også opprettet og leder et folkelig lite universitet: Det Alternative Universitet for Utvikling i Menneskelig Målestokk.
Men det viktigste Martín gjorde da han kom hjem, var å gjenoppta sin private etterforskning for å lokalisere Stroessner-diktaturets hemmelige politidokumenter, det nå så berømte Terrorarkivet – Los Archivos del Terror. Ved hjelp av politiets internpublikasjoner, som han skaffet seg i Paris, ved systematisering av egne og medfangers erindringer, og ved regulær spaning på politiinstallasjoner i Paraguay, kom han på sporet.
Den 22. desember 1992 møtte han opp ved en unnselig liten politistasjon i Lambaré i utkanten av Asunción, ledsaget av en dommer og et utvalg journalister og folkevalgte. Etter en heftig disputt med en væpnet vakt slapp han inn – og fant terrorarkivene, som går tilbake helt til 1933. Funnet førte til en bølge av glede og frykt i Asunción, og skaffet Almada hans internasjonale berømmelse. På grunnlag av arkivene ble Asuncións politimester Pastor Coronel og hans nærmeste torturister idømt lange fengselsstraffer, opptil 25 år.
Jeg er blitt sammenlignet med David i kamp med Goliath, sier han. Men jeg har ingen slynge. Pennen er mitt våpen. Almada lar kulepennen seile over bordet i patioen hjemme i huset hans i Asunción. Pennen er mitt eneste våpen, min Exocet, mitt Patriot Missil. Stroessner ble rammet av to slag. Det første slo general Andrés Rodríguez med sitt militærkupp i februar 1989. Det andre slo jeg, med denne kulepennen, Jeg vil gjerne bli husket som Mannen som knuste diktaturet med et pennestrøk!
Sier den lille læreren som ikke ville ta diktat. Martín Almada er medlem av Colorado-partiet.
Litteratur:
Martín Almada: Paraguay: La cárcel olvidada, el país en exilio; Panamá , Ediciones de Solidaridad Latinoamericana, 1978.
Etterord:
Jeg reiste til Paraguay som forlover i et bryllup. Jeg hadde derfor god tid til å forberede meg, ved hjelp av en helt vanlig telefon. Gjennom den ble jeg oppmerksom på Martín Almada, som faktisk var den som møtte meg på flyplassen i Asunción. En del av min forberedelse var å lese Graham Greenes bok om Omar Torrijos, fordi jeg allerede visste at det var ham som hadde forbarmet seg over Martín. Så jeg begynte intervjuet på tarmac’en og spurte med en gang om Greene og Torrijos.
Men det var et bomskudd. Almada kunne ikke engelsk og hadde vel ikke engang hørt om Graham Greene. Jeg tror ikke han kjente Omar Torrijos særlig godt eller tilbrakte mye tid sammen med ham heller. Den som kjente Torrijos svært godt, som tilbrakte mye tid sammen med ham, og som gir en betydelig mer nyansert vurdering av ham enn Almada gjør, som menneske og politiker, er Graham Greene, den engelske forfatteren som er berømt for ikke å ha fått Nobel-prisen i litteratur.
Greenes vurdering er at Torrijos var en konsekvent anti-imperialist og derfor pleide å invitere likesinnede, som Almada, og revolusjonære fra Mellom-Amerika, sandinister og sånt. Men Omar Torrijos forutså at han ville bli likvidert, og knyttet derfor nære bånd til sine næreste venner, som foruten hans personlige livvakt «Chuchu» (matematiker og professor i filosofi), var Graham Greene, Fidel Castro og Gabriel García Márquez.
Graham Greenes hovedpersoner er svært ofte litt snuskede individer som står med rak rygg der de mindre snuskede svikter når det virkelig gjelder. Han representerer dermed en sjanger jeg er særlig svak for, litteraturen om Mannen uten egenskaper, en sjanger som strengt tatt ble innledet av Aleksander Kielland med romanen Gift fra 1883. Men dét er en digresjon.
Greene er blant mye annet berømt for å skrive bøker fra land som snart etter ble sentrum for verdenspressens oppmerksomhet.
Eksempler er
The Power and the Glory (om Mexico): Heinemann, 1940.
The Heart of the Matter (om Britisk Sierra Leone): Heinemann 1948.
The Quiet American (om Vietnam før Diem): London, Heinemann 1955.
Our Man in Havana (om Cuba før Castro), London, Heinemann 1958.
The Comedians (om Baby Doc Duvalier på Haiti): Bodley Head 1966.
The Honorary Consul (om Argentina): Bodley Head 1973.
The Human Factor (om MI6, Sør-Afrika og Sovjet): Bodley Head 1978.
Getting to know the General «To the Friends of my Friend Omar Torrijos in Nicaragua, El Salvador and Panamá»: Bodley Head, 1984.
Typisk for Greene er også at han reiste rundt i Belgisk Kongo i 1959 og 1960, da landet eksploderte i frigjøring, og folkevalgt statsminister Patrice Lumumba ble torturert og myrdet av representanter for kolonimakten. Men mot sedvane gjorde Greene ikke politikken til tema i boken derfra, A Burnt-Out Case 1960-61, eksplisitt for bevisst å destillere og rendyrke personenes tro, tvil og menneskelige tomhet.
