oss 150 kroner!
Mandatpanikk, historiske linjer, maktas bistand og maktanalyse i skyggen av Løvebakken med retning ragnarok.
Maktens anatomi i det parlamentariske Norge har sjelden blitt mer nakent utstilt enn i historien om Bjørnar Moxnes’ spektakulære hamskifte. Før han ble en av Stortingets fremste partistrateger, leverte han en sosiologisk masteroppgave med den nesten profetiske tittelen «Med makt i bagasjen. En analyse av politikerelitens yrkesmobilitet».
Oppgaven belyser hvordan politiske maktmennesker flytter seg inn i PR-bransjen, strategisk kommunikasjon og de tette elitenettverkene. At Moxnes selv skulle ende opp i et mønster som maktanalytisk reiser dype spørsmål om makt og avpolitisering, gir sosiologistudiet en helt ny og praktisk dimensjon.
Det har vakt berettiget oppsikt i den uavhengige samfunnsdebatten at den tidligere Rødt-lederen i et nylig intervju med Dagsavisen strakk ut en kameratslig hånd til Høyres fremste forsvarspolitiker, Peter Frølich. Reaksjonene har ikke latt vente på seg; profilerte fredsrøster som Lars Birkelund og Marielle Leraand har pekt på det absurde i at en politiker fra det ytre venstre nå åpenlyst trykker Stortingets mest kompromissløse våpenentusiast til sitt bryst. Dette er ikke uskyldig tverrpolitisk høflighet – det er det endelige beviset på at Rødts ideologiske ryggrad er pulverisert og erstattet med ren maktpragmatikk.
Den virkelige kronologien: Mandatpanikk og prinsippfall i april
For å forstå dybden av dette forfallet, må man rette søkelyset mot den faktiske tidslinjen. Det er en utbredt misforståelse i offentligheten at det var den personlige skandalen høsten 2023 som utløste Rødts politiske glideflukt. Sannheten er langt mer ubehagelig. Den ideologiske kapitulasjonen var allerede et fullbyrdet faktum i april 2023.
Ved stortingsvalget i 2021 opplevde Rødt et historisk gjennombrudd og sikret seg hele åtte mandater på Stortinget. Men med parlamentarisk suksess fulgte også den klassiske maktpanikken: angsten for å miste disse hardt opparbeidede taburettene ved neste korsvei i 2025. Partiledelsen innså raskt at en prinsipiell, anti-imperialistisk linje mot våpensendinger ville gjøre partiet til en paria i det etablerte medielandskapet, noe som kunne radere ut stortingsgruppen.
Under det dramatiske landsmøtet i april 2023 ble delegatene utsatt for et massivt, toppstyrt press. Grasrotas prinsipielle krigsmotstand ble ofret på den parlamentariske respektabilitetens alter for å tekkes det brede velgersegmentet og redde de åtte mandatene. Da partiet kapitulerte og åpnet for norske våpensendinger, var det ideologiske kompasset allerede knust. Det var her Rødts sjel ble solgt – lenge før solbrillene på Gardermoen i det hele tatt var i sikte.
AKP-arven: Fra rød agitasjon til NATO-tilpasning
For de historisk uinnvidde kan dette fremstå som et plutselig brudd, men her må vi være presise: Rødt, og dets historiske forløpere i AKP(m-l) og RV, har aldri vært pasifister eller de fremste i den tradisjonelle fredsbevegelsen. Det har tvert imot alltid hersket en dyp trang til aktiv, militær støtte der partiet har ansett en væpnet motstandskamp som rettferdig – enten det gjaldt Vietnam, Palestina eller Kurdistan.
Det historiske problemet er snarere en hang til å la seg manipulere av stormaktspropaganda. På 1980-tallet lot AKP seg forføre av sin egen intense motstand mot Sovjetunionen. De landet på nøyaktig samme side som USA under den sovjetiske invasjonen av Afghanistan gjennom sin egen dogmatiske, maoistiske analyse. Besatt av sin egen ideologiske kamp mot den sovjetiske «sosialimperialismen» og tro mot Mao Zedongs «tre verdener-teori», åpnet de for taktiske, pragmatiske allianser med USA for å bekjempe hovedfienden i Moskva.
Denne uavhengige, kinesisk-inspirerte analysen etter invasjonen i desember 1979 førte til at folk fra og rundt AKP sto sentralt i opprettelsen av Afghanistankomiteen i 1980, og at Rød Ungdom (RU) drev aktiv innsamling til våpen for de afghanske mujahedinene. Det er en grell historisk kontinuitet at noen av de nøyaktig samme skikkelsene som agiterte for afghanske våpen på 80-tallet – som fagforeningsveteranen Boye Ullmann – i dag står fremst i rekkene for å kreve tunge militære bidrag til Ukraina, og dermed fungerer som perfekte løpemedlemmer for USAs geopolitiske interesser.
Samtidig har Rødt, i motsetning til partier som SV som historisk faktisk har diskutert reell sikkerhetspolitikk og fredsarbeid, aldri maktet å løfte Olof Palmes visjonære poeng om «felles sikkerhet». Hos Bjørnar & Co har man i stedet fullstendig svelget NATO-retorikken rått: sikkerhetspolitikk reduseres til ren forsvarspolitikk og våpenforsendelser mot russisk imperialisme.
Når sosiologen skriver sitt eget plott
Det var her Romerikes Blad (RB) rystet det politiske Norge da de den 30. juni 2023 slapp den sjokkerende nyhetsavsløringen om at partilederen var tatt for tyveri på Gardermoen. Det endelige og mest nådeløse dødsstøtet mot Moxnes’ opprinnelige omdømme-narrativ kom imidlertid da politiet valgte å frigi overvåkningsvideoen fra taxfree-butikken.
Bildene på tape etterlot absolutt intet rom for teorien om en «forglemmelse». Videoen avslører krystallklart en bevisst handling: Moxnes speider vaktsomt rundt seg for å sjekke om kysten er klar, før han med en rask bevegelse putter brillene rett i lomma. Kontrasten til hans etterfølgende bortforklaringer er intet mindre enn spektakulær. Moxnes forsøkte iherdig å selge inn en historie om at han først «oppdaget» brillene i lomma da han skulle på en restaurant, og at han i ren panikk og frykt for å skade partiet valgte å rive av prislappen og gjemme brillene i bagasjen fremfor å gå tilbake og betale for dem. Men overvåkningskameraet avslørte at denne fortellingen var en ren PR-konstruksjon fra første sekund. Det var ingen distré akademiker som glemte seg bort – det var et kalkulert tyveri etterfulgt av en mislykket spin-manøver.
Allerede dagen etter RB-avsløringen, under den direktesendte, skjellsettende NRK-pressekonferansen 1. juli 2023, ble offentligheten vitne til en partileder som kjempet en desperat, men forgjeves kamp mot sine egne skiftende forklaringer. Det som skulle være en oppklaring, endte i en dyp tillitskrise og tvang ham til slutt til å trekke seg som partileder. Men dette var bare første akt i omdømmehavariet.
De påfølgende hendelsene utover høsten fremstod som komplett irrasjonelle. Da VG rullet ut den oppsiktsvekkende nyheten den 13. november 2023 om at Moxnes var tatt for fem nye tyverier av ost og laks i sin egen nabolagsbutikk, var den politiske katastrofen akutt. Det var i dette eksakte øyeblikket at den sosiologiske omdømmeteknikken ble aktivert for fullt, i form av den umiddelbare erklæringen: «Jeg har et psykisk helseproblem og får behandling for det.»
Fra et maktanalytisk perspektiv reises det et uunngåelig spørsmål: Kan disse uforklarlige episodene tolkes som en form for «kontrollert sprengning» – en ubevisst eller instinktiv politisk overlevelsesmekanisme?
For den som vil forstå maktspillet på Løvebakken, er det umulig å ikke trekke paralleller til dypere PR-mekanismer, nesten som i en norsk variant av House of Cards:
* Underwood-manøveren (Sesong 5): Kan hendelsene minne om Frank Underwoods dristige trekk i seriens femte sesong, der han dytter frem en styrt kollaps på egne premisser framfor å bli kvalt sakte av en ekstern gransking? Ved å fanges i et mønster av åpenbare naskerier på hjemmebane, flyttes kontrollen over undergangen i praksis tilbake til aktøren selv.
* Det medisinske skjoldet (Sesong 6): I sesong seks ser vi hvordan Claire Underwood iscenesetter et mentalt sammenbrudd og isolerer seg for å tvinge fiendene til å senke garden. Så snart hun oppfattes som sårbar og ute av spill, fungerer sårbarheten som et ugjennomtrengelig skjold. Kan naskeriene ha fungert på nøyaktig samme måte?
«Når en skandale medisineres og flyttes fra det moralske til det psykiatriske feltet, endres spillereglene. Det som før fremstod som uærlighet, kan plutselig oppfattes som en sårbar tvangslidelse – og dermed nøytraliseres kritikken.»
Ved å flytte narrativet over i den medisinske og terapeutiske sfæren, blir politikeren i praksis utilgjengelig for kritisk press. Det er ikke lenger en kalkulerende maktfigur som stilles til veggs, men et sårbart menneske under behandling. Denne mekanismen var så effektiv at Moxnes lyktes i å avverge fullstendig politisk død og berede grunnen for et gjenvalg i 2025.
Måten Moxnes etter sitt personlige og moralske havari så sømløst ble rehabilitert på, gir imidlertid et avslørende hint om maktas egen bistand. Den endelige gjenreisingen ble regissert i beste sendetid i Dagsrevyen den 15. mai 2024, der et omfattende intervju fungerte som den perfekte emosjonelle og politiske gjeninntredelsen etter at han hadde tilkjennegitt at han ville stille til gjenvalg i 2025. Her ble saken løftet fullstendig ut av det rettslige og over i en forsonende samtale der den angrende politikeren ble ønsket velkommen tilbake til fellesskapet. Når systemet først finner en opposisjonell politiker som er villig til å spille etter reglene, tilpasse seg konsensusen og kaste sine gamle prinsipper over bord, stilles det statlige medieapparatet gladelig opp med den nødvendige drahjelpen.
Våpenbrorskapet, NATO-vervet og det geopolitiske hykleriet
Peter Frølich (H) og stiftelsen Fritt Ukraina representerer den mest offensive militære linjen på borgerlig side. Når Moxnes nå velger å hylle denne fløyen og trekke frem Frølich som en han «har sans for», er sirkelen sluttet.
Men det stopper ikke der. Den ultimate, nesten absurde ironien ble beseglet allerede i oktober 2023. Samtidig som det personlige dramaet utspilte seg i nabolagsbutikken, ble Moxnes oppnevnt som varamedlem til Stortingets delegasjon til NATOs parlamentariske forsamling (NATO PA) – et verv han fortsetter å bekle også i inneværende stortingsperiode fram mot 2029.
Den tidligere lederen for Norges mest uttalte anti-NATO-parti sitter nå altså selv i alliansens parlamentariske korridorer. Det gir uttrykket «med makt i bagasjen» en helt ny, institusjonell tyngde.
Dette reiser et brennende prinsipielt spørsmål: Hvis det er en absolutt, moraliserende plikt å sende våpen til undertrykte folkeslag som kjemper mot en okkupasjonsmakt – hvorfor gjelder ikke dette prinsippet for Palestina?
Norge rir i dag på en bølge av økende og ukritisk våpeneksport til Ukraina, båret frem av en unison politisk elite. Men når det kommer til det palestinske folket, som har lidd under tiår med brutal okkupasjon og apartheid, forstummer den moralske iveren fullstendig. Å sende våpen til Palestina ville nemlig bety å utfordre Norges øverste herre og allierte: USA.
Å utfordre USAs hegemoni er den absolutte røde linjen i norsk utenrikspolitikk. Det er en grense verken Høyre eller det «nye» og strømlinjeformede Rødt tør å nærme seg. Å gå imot USA ville umiddelbart knust Rødts drøm om å forbli et «spiselig» og ansvarlig parlamentarisk parti. For å redde de åtte mandatene, valgte Moxnes og partiapparatet heller å flyte feigt med den NATO-godkjente strømmen.
Kontrasten blir ikke mindre grell når vi hører på refleksjoner fra Høyres egen avdøde bauta, Kåre Willoch, i et opptak fra Arendalsuka 2017 der han analyserer konflikten mellom Russland og Ukraina. Her advarte Willoch åpent mot konsekvensene av NATOs stadige ekspansjon østover, og forklarte at den vestlige verden rykket stadig nærmere Russlands kjerneområder. Han påpekte med uredd, realpolitisk klarsyn at det var uklokt av Vesten å presse på for å inkludere Ukraina i alliansen, og at man måtte forstå at planene om å bringe amerikanske styrker så nær Moskva ville utløse en reaksjon. Skal man føre en fredsutviklende politikk, må man prøve å se verden fra den andre siden.
Kombinerer man disse realpolitiske advarslene med Willoch der han sent i livet viste et uforferdet engasjement mot den israelske okkupasjonen av Palestina i andre fora, ser vi et intellektuelt mot som dagens parlamentariske venstreside fullstendig mangler. Når en tidligere konservativ statsminister våget å utfordre både NATO-ekspansjonen og lojaliteten til USA langt mer konsekvent enn det maktpaniske Rødt-apparatet gjør i dag, forteller det alt om det ideologiske havariet på Løvebakken.
Den parlamentariske hjemløsheten
Dette reiser det uunngåelige spørsmålet: Hvor etterlater dette den norske fredsbevegelsen?
Det er her den virkelige tragedien ligger. Sannheten er dyster: Fredsbevegelsen og den konsekvente, anti-imperialistiske krigsmotstanden på venstresiden er i dag fullstendig parlamentarisk hjemløs.
Riktignok finnes det politiske alternativer utenfor Løvebakkens tykke murer. Partiet Fred og rettferdighet (FOR) ble stiftet som en direkte reaksjon på Rødts våpensnuoperasjon i 2023, og stilte lister i samtlige fylker ved stortingsvalget i 2025. Likevel forblir slike initiativer stengt ute fra den virkelige parlamentariske makten, etterlatt med mikroskopiske velgerandeler i et medielandskap som effektivt sementerer konsensusen.
Norge har historisk sett hatt et rikt undergrunnsliv av uredde fredsorganisasjoner og aksjonsgrupper – fra Bestemødre for fred til Norges Fredsråd, Internasjonal kvinneliga for fred – IKFF og Antikrigsinitiativet – AKI. Men som Johan Galtung, den moderne fredsforskningens far, så smertelig fikk erfare gjennom et langt liv: Man blir sjelden profet i eget land. Selv om han snublet og utløste en mediestorm med sine kontroversielle uttalelser i 2012, ble hans helhetlige fredsanalyser – som insisterte på at varig fred aldri kan nås gjennom våpenmakt og militær utmattelse, men krever dyp konflikttransformasjon, strukturell forståelse og ekte diplomati – konsekvent skjøvet ut i kulden. I stedet valgte en ensrettet norsk utenrikspolitisk elite å binde seg ugjenkallelig til masten på det transatlantiske krigsskipet, der ukritisk våpenstøtte og stormaktenes kyniske spill har erstattet enhver vilje til reell fredsmekling.
I dag ser vi nøyaktig den samme dynamikken med professor Glenn Diesen. For sine analyser av den nye multipolære verdenen og sin konsekvente kritikk av NATOs ekspansjon østover, blir Diesen møtt med sensur, utfrysing og merkelapper fra den etablerte medie- og makteliten som nekter ham en reell stemme i det offentlige ordskiftet.
Da Rødt lot seg presse til å oppgi sin prinsipielle motstand under landsmøtet i april 2023, mistet norske velgere sitt eneste reelle parlamentariske fredsalternativ. Den påfølgende personlige skandalen, spinndoktorenes kyniske spill, NATO-vervet og den påfølgende flørten med Høyres militarisme er bare symptomer på en dypere lidelse. Huset på Løvebakken har slukt nok en opposisjonell stemme. Tilbake står en tverrpolitisk konsensus der krigshissing pakkes inn i ansvarlighet, mens den reelle, folkevalgte systemkritikken mot krig har forlatt parlamentssalen for godt.
Coda:
Det hører med til den fulle og rettferdige maktanalysen å anerkjenne at Rødt på den innenrikspolitiske arenaen ved Sofie Marhaug har levert et glimrende fokus og en bunnsolid analyse av norsk energipolitikk. Partiet har stått støtt som en av de mest kompromissløse forsvarerne av nasjonal råderett over kraften vår. Deres nådeløse kritikk av ACER-underkastelsen, herjingen med det norske prisområdet og den hodeløse utbyggingen av vindkraft på bekostning av uerstattelig norsk natur, har vært intet mindre enn forbilledlig. Her har de fungert som folkets virkelige vaktbikkje mot en arrogant teknokrat-elite som gladelig selger arvesølvet til høystbydende på det europeiske markedet.
Men her ligger også det dypeste og mest tragiske paradokset:
Hva hjelper det å ha den mest rettferdige og briljante strømpolitikken, hvis selve fundamentet for vår eksistens pulveriseres?
Den systemkritiske skarpheten Rødt utviser i kampen mot ACER, forstummer fullstendig i møte med den livsfarlige konfrontasjonskursen Norge i dag velger overfor Russland. Ved å oppgi sin prinsipielle fredslinje og i stedet logre for det transatlantiske krigsmaskineriet, er partiet med på å legitimere en militær opptrappingsspiral i våre egne nærområder. Når den norske eliten – nå med et tamsydd Rødt på slep – blindt satser alt på militær konfrontasjon fremfor diplomati og felles sikkerhet, risikerer vi en eskalering som i verste fall kan ende i en utslettende atomkrig.
Når det geopolitiske spillet spilles med eksistensiell risiko for ragnarok, blir selv den mest glitrende kraftanalyse dessverre redusert til en parentes. Kampen mot vindturbiner og energirøvere mister sin betydning i det øyeblikket himmelen over oss flerres av atomvåpnenes lysglimt. For de som ikke drepes i den raskt følgende varme- og trykkbølgen venter stråleskader, sult og død.
Steven Crozier, kommunestyrerepresentant for Rødt Frøya 2019-2023, kandidat Sør-Trøndelag FOR 2025 og styremedlem i AKI Trøndelag 2026.
17. juli 2026
