oss 150 kroner!
Etter flere måneder med økende spenning mellom USA og Iran har konflikten nå nådd et kritisk punkt. Til tross for gjensidige angrep og diplomatiske sammenbrudd, tyder mye på at Washington ikke vil gjenoppta fullskala militære operasjoner mot Iran og Motstandsaksen. Denne analysen ser nærmere på hvorfor, og hvordan maktbalansen i Vest-Asia er i ferd med å endres til fordel for Teheran, med konsekvenser som kan forandre Vestens rolle i verdensordenen.
Av Siavosh Bigonah.
Den 10 juli informerte USA’s President, Donald Trump, kongressen om at han har gjenopptatt krigen med Iran igjen. Dette skjer etter en lengre tid med gjensidige angrep mellom dem. Tross denne eskaleringen er det lite sannsynlig at vi får se fullskala krig mellom de to landene.
De gjensidige angrepene mellom USA og Iran, som startet 8. juli med USAs angrep på Iran, kommer av USAs mislykkede forsøk på å gjenvinne kontrollen over Persiabukta og Hormuzstredet fra Iran. Dette til tross for at USA, gjennom Memorandum of Understanding (MoU) signert 17. juni, formelt gikk med på å overlate operasjonell kontroll til Iran. Angrepene må forstås i lys av to forhold: Irans suksess med å befeste sin kontroll over Hormuzstredet, og en oppfatning i Trump-administrasjonen om at denne kontrollen likevel kan rives fra Iran med økt militærmakt. En slik tankegang risikerer å trekke regionen inn i en ny fase av full krig i Vest-Asia. USA har imidlertid lite handlingsrom til å gå inn i enda en omfattende militær konfrontasjon uten en bred koalisjon i ryggen.
Den første bølgen av amerikanske angrep kom midt under de massive begravelsesprosesjonene for Irans avdøde øverste leder, ayatollah Ali Khamenei, i Iran og Irak. For USA-aksen fremsto dette som et gunstig øyeblikk å slå til på, mens titalls millioner mennesker fylte gatene og dermed begrenset Irans evne til å svare kraftfullt. Trump-administrasjonen antok at Iran kunne presses til å gi fra seg kontrollen over stredet i en periode med forhøyet sårbarhet. Så lenge begravelsesprosesjonene pågikk, kunne Iran vanskelig risikere et uforholdsmessig svar som kunne føre til store sivile tap og eskalere konflikten ytterligere.
Ikke overraskende stanset USA angrepene midlertidig den 10. juli, da prosesjonene var over. Trump kunngjorde da et nytt ultimatum i håp om at Iran denne gangen ville gi etter. Som ventet avviste Iran kravet, og tok i stedet grep for å styrke sin kontroll over stredet, blant annet ved å hindre USA i å eskortere fartøy gjennom den sørlige omanske korridoren. USA gikk til nye angrep den 12. juli, og Iran svarte med det som fremstår som sin kraftigste motreaksjon siden april. Dermed ble en ny runde med gjensidige angrep avsluttet. På skrivende tidspunkt er Hormuzstredet fortsatt under solid iransk kontroll.
Konfrontasjonen mellom USA-aksen og Iran er til tross for dette på vei inn i en ny og tydelig eskaleringsfase. En gjenopptenning av full krig virker stadig mer sannsynlig, ettersom USA fremstår fanget i en eskaleringslogikk som landet har liten økonomisk og politisk kapasitet til å opprettholde. Trump-administrasjonen står under enormt press for å finne en vei ut av en situasjon den selv har skapt. Enten løsningen blir politisk eller militær, tikker klokken raskt mot kongress- og senatvalget i høst, og tidspresset øker.
Da MoU-en ble signert i juni, ble den hyllet som et såkalt ‘roadmap to peace’ og en mulig politisk utvei for USA-aksen. Nå kan gjenopptakelsen av fiendtlighetene ha begravet de diplomatiske utsiktene. Skulle USA likevel velge en ny runde med storstilt militær operasjon, må man anta at det finnes planer eller ressurser i bakhånd som skal vippe maktbalansen i USAs favør. Det virker imidlertid lite sannsynlig, gitt att Vesten på grunn av de to store krigene de er involvert i har begrensede militære resurser.
Problemet er at USA har en tendens til å se ethvert problem som en spiker, og enhver løsning som en hammer. Mange spør seg nå hva USA-aksen egentlig håper å oppnå ved å fortsette den militære konfrontasjonen mot Iran og Motstandsaksen, når denne strategien hittil bare har ført til et strategisk nederlag av historiske dimensjoner. Det kan virke som om målet er å skru klokken tilbake til situasjonen før krigen i stredet. Kanskje er beslutningen om å angripe Iran nok en gang et forsøk på å gjenta Trump-administrasjonens beryktede markedsmanipulasjonstaktikk, og kanskje venter enda en «TACO-tirsdag». Likevel peker det meste mot at administrasjonen er fast bestemt på å oppnå en form for militær suksess, å trekke seier ut av nederlagets kjeft, før den må gi tapt for en ny maktstruktur i Vest-Asia.
Et skifte i USAs strategiske tilnærming?
Etter NATO-toppmøtet i Istanbul 7.–8. juli tyder mye på at USA har besluttet å engasjere seg mer synlig i Ukraina igjen, og å gi ytterligere støtte til et beleiret Europa som nå er akutt avhengig av amerikansk bistand i krigen mot Russland. Det kan se ut som om Washington har valgt å gå fullt ut på alle fronter for å bremse forfallet til et vestlig imperium som taper terreng på flere områder samtidig.
En mulig forklaring på hvorfor Vesten nå velger å doble innsatsen i stedet for å søke en politisk utvei, ligger i maktbalansen etter ramadan-krigen. MoU-en og dagens status quo er i stor grad til Irans fordel. Teheran ønsker å utnytte avtalen så lenge som mulig, befeste grepet om Persiabukta og Hormuzstredet, og høste fordelene av sin posisjon, selv om USA fortsatt nekter å trekke seg ut av regionen. Washington vet at det ikke har klart å snu MoU-en til sin fordel, og forsøker derfor å frigjøre seg fra et tapende utgangspunkt. Det vitner om en fortsatt tro på jungelens lov, prinsippet om «fred gjennom styrke» som Trump-administrasjonen har gjort til sitt varemerke.
Trump-administrasjonen trodde den hadde funnet et gunstig øyeblikk til å presse Iran til innrømmelser, men CENTCOMs kunngjøring om angrepene på iransk territorium viste tydelig at ordren kom direkte fra Trump selv. Det er liten enighet i Washington om hvorvidt den militære linjen faktisk fungerer, eller om den i det hele tatt kan tvinge Iran til å gi fra seg noe av det landet oppnådde under ramadan-krigen. I stedet for å fremtvinge innrømmelser har Iran og USA siden MoU-en ble signert vært involvert i en rekke militære sammenstøt. Trump har ikke bare mislyktes i å redde ansikt, men også påført amerikanske styrker i Vest-Asia ytterligere tap.
Som en ekstern makt har USA naturlig nok logistiske problemer overfor Iran. En forlenget militær konfrontasjon under vedvarende og systematisk iransk ildkraft vil gradvis svekke USAs evne til å projisere makt i regionen. Likevel viser Trumps beslutning om å angripe Iran på nytt at Vesten ikke er villig til å gi fra seg strategisk innflytelse over verdensøkonomien, en utvikling som i praksis har løftet Iran til status som en global makt.
En konsekvens av denne krigen er at Iran og Motstandsaksen nå kontrollerer det Dmitrij Medvedev, lederen for Russlands sikkerhetsråd, har kalt mektigere enn atomvåpen: reell kommando over både Hormuzstredet og Bab-el-Mandeb-stredet i Rødehavet. Disse to maritime flaskehalsene er en livsnerve i verdensøkonomien. Med kontroll over dem kan Iran og Motstandsaksen i praksis sanksjonere Vesten, og dermed snu maktforholdet på en måte som tidligere var utenkelig. Økonomiske sanksjoner, som lenge har vært Vestens foretrukne våpen, har mistet sin kraft etter ramadan-krigen, et tydelig tegn på at en ny verdensorden er i emning.
Mens kampen om Hormuzstredet fortsetter, har amerikanske og vestlige strateger forsøkt å gjenopplive en Kissinger–Brzezinski-inspirert «great game»-doktrine. Målet har vært å skape splid mellom Russland, Iran og Kina, og til og med å antenne en borgerkrig i Libanon for å svekke samarbeidet mellom dem. Disse forsøkene har imidlertid strandet, først og fremst fordi USA fremstår som en upålitelig aktør som fører flere motstridende politikker samtidig, i den tro at motparten ikke ser gjennom manøvrene.
Selv om strategien er bred og inkluderer mobilisering av stedfortredere over hele Vest-Asia, virker USA nå ute av stand til å få andre til å utkjempe krigen for seg. Derfor forsøker Washington å få europeerne til å forplikte seg fullt ut i krigen mot Iran og Motstandsaksen, samtidig som USA vender tilbake til Ukraina-krigen. Lokkemiddelet er et løfte om en retur til Biden-tidens politikk, og et år til med amerikansk støtte i Ukraina, mot en mer koordinert innsats i Vest-Asia. For Europa kan dette fremstå som en mulighet til å gjenvinne et amerikansk sikkerhetsnett mot Russland, samtidig som de bidrar til å redde den sionistiske forposten, kanskje Europas siste kolonialistiske prosjekt.
Samtidig forsøker USA å overtale Tyrkia, og dermed også Syria, til å delta i operasjonen mot Iran og Motstandsaksen. Målet er å åpne en ny front i Libanon, mens man i Jemen, med Saudi-Arabia på laget, forsøker å svekke Ansarallahs kontroll over skipsfarten i Bab-el-Mandeb-stredet. Å frata Iran og Motstandsaksen kontrollen over ett av disse strategiske stredene er et sentralt mål for USA-aksen.
Ramadan-krigen har tvunget Trump-administrasjonen til å erkjenne grensene for amerikansk makt, og behovet for å reaktivere det bredere Vesten og gamle allianser. Denne gangen tror USA at seier kan oppnås gjennom en bredere koalisjon, delvis ved å imøtekomme europeiske krav på den europeiske fronten. Vesten forstår at verdensordenen glipper, men i stedet for å tilpasse seg, ser det ut til å satse alt på ett kort.
Tøyer USA strikken for langt?
Med alle utfordringene USA står overfor for å vippe maktbalansen i sin favør, er det grunn til å tvile på landets evne til å føre en vellykket regional krig. Terrenget er komplekst, og aktørene mange, med ulike og ofte motstridende mål.
Trumps forsøk på å lokke Tyrkia inn i et kaotisk prosjekt med usikker utgang er vanskelig å selge. Ankara ønsker ikke å risikere sine gevinster i Syria eller sitt økende grep om et avhengig Europa ved å bli dratt inn i en større regional krig mot en mektig nabo og dennes samarbeidspartnere. I tillegg kommer kurderspørsmålet, som USA forsøker å bruke som pressmiddel mot Iran.
Trump sitter fast, og Vestens militære handlingsrom har gradvis forvitret siden krigen mellom Russland og Ukraina brøt ut 24. februar 2022. Det finnes reelle materielle grenser for den militære opsjonen, og Trump kan verken ønske eller snakke seg bort fra dem. Europeerne, som allerede er fanget i en kostbar utmattelseskrig mot Russland, vil kreve garantier for at USA holder kursen før de forplikter seg til en ny krig mot Iran og Motstandsaksen. De vil også trenge konkrete resultater i Ukraina før ressurser omdirigeres til en ny front. En ny konflikt med Iran vil tappe ressurser som allerede er kritisk nødvendige i Ukraina, og det gjør utsiktene mot Russland enda mørkere, særlig nå som Moskva rykker frem på flere sektorer langs fronten.
Trumps tro på maktbruk har vist seg katastrofal for både USA-aksen og det kollektive Vesten. Å tro at mer av det samme vil gi et annet resultat, er illusorisk. Trump er i en skvis, og det eneste realistiske alternativet til USAs dilemma er en politisk løsning, ikke en militær.
