oss 150 kroner!
Hvis blokkmedlemmene fortsetter å øke forbruket sitt, vil de spise seg selv opp innenfra, og Russland trenger ikke å løfte en finger.
På tampen av denne ukens NATO-toppmøte i Ankara i Tyrkia publiserte blokken en rapport med tittelen «Forsvarsutgifter i NATO-land (2014–2025)».
Overfladisk sett viser rapporten en svimlende økning i forsvarsutgiftene til flere NATO-medlemmer i løpet av det forrige tiåret, med Litauen i spissen med en økning på rundt 777%. Samlet sett har NATO-medlemmene, i sitt forsøk på å møte terskelen på 2% av BNP for forsvarsutgifter som ble satt av USA for et tiår siden, sett en økning på 1,364 billioner dollar (1364 milliarder, red.) i pengene som er investert i militæret til de respektive medlemmene det siste tiåret.
Det er mye penger.
To spørsmål dukker opp fra disse dataene: For det første (og fremst), har denne økningen ført til noen kvalitativ eller kvantitativ fordel for NATO i forhold til Russland? Og for det andre, kan NATO-medlemmene opprettholde denne typen vekst i forsvarsutgifter i løpet av det neste tiåret?
Det må forstås at NATO i 2014 i stor grad var et tomt skall når det gjaldt meningsfull projeksjon av militærmakt. NATO, som hadde vært overavhengig av USA for sine kjerneforsvarsbehov siden Sovjetunionens kollaps i 1991, hadde blitt en skygge av sitt tidligere jeg, langt fra den banebrytende militære organisasjonen som hadde blitt bygget opp på 1980-tallet.
Realiteten er at til tross for den massive økningen i forsvarsutgifter, har ikke NATOs militære kapasiteter blitt forbedret på noen meningsfull måte i løpet av det siste tiåret. Dette har blitt tydelig ettersom NATO de siste årene har diskutert potensialet for å utplassere militære styrker på ukrainsk jord som en del av enhver fredsbevarende avtale, dersom Russland-Ukraina-konflikten skulle komme til en forhandlet løsning. Det ble tydelig at de «tre store» europeiske maktene (Frankrike, Storbritannia og Tyskland) manglet noen meningsfull evne til å projisere bærekraftig militærmakt av noen merkbar styrke i Ukraina.
Dette er fortsatt vurderingen i dag.
Mesteparten av NATOs forsvarsutgifter har gått til å opprettholde et aldrende, forfallent system som er ute av kontakt med realiteten i moderne konflikt. Og i den grad modernisering har funnet sted, har den ganske enkelt erstattet et aldrende utstyrssett innenfor et eldre system som er bundet til doktrine fra den kalde krigen, med et nyere utstyrssett som fortsatt er hemmet av taktikk og operasjonsteori som ikke er egnet for den moderne slagmarken.
Tysklands skjebnesvangre beslutning om å opprette et engangsfond på 100 milliarder euro (114 milliarder dollar) i 2022 for å gjenopplive en sviktende Bundeswehr er et godt eksempel på hvor effektiv mye av NATOs forsvarsutgifter har vært i løpet av det siste tiåret – innen 2025 var fondet tomt, med lite eller ingenting å vise til.
100 milliarder euro rett ned i avløpet, og Bundeswehr like ødelagt og forfallent som alltid.
Det finnes ikke et eneste nasjonalt militær innenfor NATO, inkludert USA, som kan seire på en moderne slagmark mot en fiende av Russlands kvalitet. Ukraina har stilt med det mest kapable ikke-russiske militæret i Europa i dag, og styrkene deres blir tappet for blod i en utmattelseskrig som NATO-styrker aldri kunne overleve.
Kort sagt, de 1,34 billionene dollar NATO har brukt på økte forsvarsutgifter siden 2014 har ført til at blokken står i stampe. NATOs oppgave er å bygge og opprettholde et moderne militær som er i stand til å bekjempe en moderne fiende, som Russland.
I dette har NATO mislykkes.
Det neste spørsmålet er om NATO kan komme seg ut av den nåværende knipen?
På papiret er svaret et sterkt forbeholdent «ja».
Alt er mulig, i teorien, hvis man er villig til å bruke nok penger på problemet. Men NATOs problemer er systemiske av natur og knyttet til hendelser alliansen ikke har kontroll over.
NATO har havnet i en stedfortrederkrig med Russland som tvinger dem til å omdirigere verdifulle militære ressurser – både finanspolitiske og materielle – til Ukraina, som har blitt en gigantisk ovn som forbruker alt som tilføres uten å fremme problemet på en gunstig måte overfor Russland.
Men penger vokser ikke på trær, og til syvende og sist vil NATOs appetitt for krig langt overgå medlemmenes evne til å betale regningen. Militærindustriell kapasitet mangler over hele linja, og kostnadene forbundet med å fikse dette underskuddet er uoverkommelig høye.
Det samme gjelder kostnadene forbundet med den typen massive militære utvidelser som vurderes av nasjoner som Tyskland, som ønsker å tredoble størrelsen på sine væpnede styrker innen 2029.
Selv om pengene var tilgjengelige for et slikt prosjekt, mangler det offentlige engasjementet for å støtte og opprettholde denne typen utvidet militær infrastruktur. Jo mer Tyskland – og dermed Vest-Europa – investerer i forsvar, desto mer fremmedgjort blir samfunnet, noe som skaper innenrikspolitiske problemer for dem som ønsker massive økninger i forsvarsutgifter.
Kort sagt, NATO forbruker seg selv til glemselen.
Selv om Russland ikke har råd til å forbli stillestående i møte med økte NATO-forsvarsutgifter, spesielt når slike økninger er knyttet til stadig mer krigerske uttalelser om potensialet for krig mellom Russland og NATO i de kommende årene, er faktum at NATO-forsvarsutgiftsfenomenet er et selvforsynt problem, noe som betyr at blokkens evne til å fortsette forsvarsutgiftene med dagens vekstrate mest sannsynlig vil føre til politisk og økonomisk kollaps for de individene og politiske partiene som for tiden taler for slik politikk.
Alt Russland egentlig trenger å gjøre er å holde den ukrainske ovnen brennende, så vil NATO fortære seg selv.
Denne artikkelen er blant annet publisert her.
Scott Ritter er en tidligere etterretningsoffiser i det amerikanske marinekorpset og forfatter av «Disarmament in the Time of Perestroika: Arms Control and the End of the Soviet Union». Han tjenestegjorde i Sovjetunionen som inspektør for implementering av INF-avtalen, tjenestegjorde i general Schwarzkopfs stab under Gulfkrigen, og fra 1991 til 1998 var han sjefsinspektør for våpen i FN i Irak. Ritter skriver for tiden om spørsmål knyttet til internasjonal sikkerhet, militære anliggender, Russland og Midtøsten, samt våpenkontroll og ikke-spredning. Følg ham på Twitter @RealScottRitter og på Telegram @ScottRitter
