oss 150 kroner!
Sivilisatorisk sammenbrudd med et Norge på veg ned i avgrunnen?
DEL 2
I det vi går videre i denne saken, minner jeg om hva Sun Tzu sa for 2500 år siden: «Den høyeste form for dyktighet er å bryte fiendens motstand uten å kjempe.» Det er jo også nytteløst, fordi våre motstandere eier «sannheten», ved å alliere seg med og ha media og «ekspertene» på sin side. Del 1 av denne artikkelen finner du her.
Og det med de illusjonene folk flest har om ekspertise. Enten de nå er utdannet på universiteter eller et annet sted. De er som forbundet med usynlig bånd? Derfor viser jeg i stedet frem de våpen jeg er i besittelse av – og som våre motstandere er uforberedt på å forsvare seg mot – med biologiens lovmessighet og de spirituelle tradisjoners visdom.
Det finnes en omfattende litteratur som kobler biologi (nevrovitenskap, evolusjonsbiologi, endokrinologi) sammen med spirituell forankring. Det kalles gjerne for neuroteologi, biologi of religion eller evolutionary psychology of religion. Den er godt dokumentert gjennom hjerneforskning, hormonstudier og evolusjonsteori.
Andrew Newberg og Eugene d’Aquili (boken The Mystical Mind, 1999) er pionerer på dette området. Undersøkelser viser at dype meditative tilstander og bønn øker aktiviteten i prefrontal cortex og påvirker sentrale områder i det limbiske systemet, noe som fører til nevrokjemiske endringer med økt utskillelse av dopamin og serotonin – og i visse former for meditasjon også oksytocin.
Spirituell praksis gir følgelig målbare endringer i hjernestrukturen – neuroplasticitet som støtter følelsen av enhet, transcendens og tilknytning. Communio.
Feltet «evolutionary psychology of religion» undersøker religiøs/spirituell atferd som en adaptasjon for sosial binding, samarbeid og overlevelse. En spirituell forankring fremmer således både empati, altruisme og gruppekohesjon – noe som gir evolusjonære fordeler. Genetiske predisposisjoner (heritability 20–50 %) for spiritualitet er dokumentert gjennom tvillingstudier.
Morsinstinkt utgjør således en bro mellom den fysiske og spirituelle verden. Og er en av de sentrale ting som gjør det mulig for communio å inkarnere, gjøre seg synlig og gjeldende i den verden vi kjenner. Oksytocin, prolaktin og østrogen muliggjør derfor ikke bare biologisk binding og beskyttelse, men en dyp følelse av tilknytning. Mors hjerne gjennomgår strukturelle endringer under graviditet som styrker sosial involvering og empati – en biologisk forutsetning for den spirituelle mor-barn-relasjonen.
Andre viktige bidrag
Bøker som A New Biology of Religion (Michael Steinberg) og artikler om «Biology and Spirituality» argumenterer for at spirituell erfaring ikke er «overnaturlig» i motsetning til biologisk, men en naturlig del av biologiske forhold i kroppen – en måte det allestedsnærværende som forbinder alt til et hele manifesterer seg på.
Spirituell praksis påvirker, ifølge dette forskningsarbeidet, epigenetikk (arvelige eller miljøpåvirkelige endringer i genuttrykk som skjer uten at selve DNA-sekvense endres), immunforsvar og velvære – en gjensidig påvirkning mellom biologi og spirituell praksis der de to forsterker hverandre i en stadig syklus. Et avgjørende argument mot sekulariseringens reduksjonisme – for å forstå mor-barn relasjonen og det medfølgende morsinstinktet til fulle.
Den spirituelle siden av å være mor med et morsinstinkt
Samtidig skjer det ofte en dypere, indre forberedelse som av mange beskrives som spirituell: Morskapet åpner for en ny dimensjon av betingelsesløs kjærlighet, offervilje og tålmodighet – egenskaper som går utover de rent biologiske. Mange opplever dette som en «spirituell oppvåkning»: en invitasjon til å slippe kontroll, utvikle dypere empati og oppleve en mening som er større enn dem selv. Det spirituelle aspektet handler om å erkjenne at livet ikke bare er biologisk, men også en gave og en oppgave med et dypere formål. Dette forbereder mor mentalt på de utfordringene som kommer – søvnløse netter, usikkerhet, offer – ved å gi en indre styrke og en følelse av å være del av noe større.
Biologi og det spirituelle arbeider altså sammen: kroppen og hjernen gir de praktiske verktøyene, mens det spirituelle gir mening, motivasjon og den dype kjærligheten som bærer gjennom de tøffeste periodene.
De vitenskapelige funn som jeg viser til, bekreftes av det som de tre abrahamittiske tradisjonene (jødedom, kristendom og islam) fra gammelt av uttrykker.
Bilde 0204 – Abraham, i det han følger impulsen fra dypet i sin sjel om å virkeliggjøre vår menneskelighet i et fornyet Kanaan (som betyr: lavlandet). Utgangspunktet, fra hvilket vi gjennom å bli oss vår deltakelse i communio bevisst, løftes fra separasjon til å bli del i fellesskapet – synlig og usynlig på samme tid.
De viser alle tre en dyp ærbødighet og respekt for morsrollen. De anser morskjærlighet som guddommelig (ved å la dette som vi kaller communio få komme til uttrykk). Mor er i denne sammenheng hevet over lover, bestemmelser og eventuelle vedtak. De anser det derfor som en ære, og et dypt incitament. Noe som Lillian til fulle har vært seg bevisst, og fulgt opp. Dette til tross for den motstand hun har støtt på underveis.
Jødedommen: Den ubetingede kjærlighet som mor i denne sammenheng viser, er sentral i overføringen av tro og et menneskes identitet. Ordspråkene 31, uttrykker sammen med en rekke andre steder i GT dette. Hun veileder, advarer og beskytter barna mot fare. Hun gjør barnet sterkt, selvstendig og deler sin visdom med dem. Hun nærer og bidrar til – om omstendighetene tillater det – å gjøre barnet til en compano. I moderne jødisk tenkning fremhever man mors ubetingede kjærlighet som grunnlag for videreføringen av Torahen (de fem Mosebøkene).
Mor og far medvirker gjennom sin forening til livets mirakel, muliggjort ved det guddommelige som virker i communio. Foreldrene er derfor ikke bare aktører i biologisk forstand – de medvirker i skapelsen sammen med det hellige. Livet selv er et under (jf. Salme 139:13–16: «Du dannet mine nyrer, du vevet meg i mors liv»). Når et barn blir til, er det det guddommelige som gir mennesket pust og en sjel (1. Mosebok 2:7). «Det helige formet mennesket av landjordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.» Derfor er foreldrerollen å tjene det hellige.
I det fjerde budet (2. Mos 20:12 / 5. Mos 5:16) heter det at: «Du skal ære din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Yahve gir deg».
De fleste tolker ordene: «…så dine dager må bli mange i det landet Yahve gir deg», som en generell velsignelse – med et liv i fred, ved å være fruktbar, videreføre og opprettholde slektsbånd – i tillit, dypt forankret og med en sosial tilhørighet. I tillegg til stabilitet, kontinuitet og respekt for sine ledere som gjør seg denne respekten verdig (noe vi dessverre ikke lenger ser noe til her i Norge – derfor de ødeleggelser og det sivilisatoriske sammenbruddet som nå etter hvert kommer tilsyne).
Kristendommen: Også i denne tradisjonen løfter man frem morskjærlighet som bilde på guddommelig omsorg. Miriam, Yeshuas mor, er det ultimate eksemplet på et ydmykt og beskyttende morsinstinkt.
I den systemiske tenkning, slik den er formulert av Bert Hellinger, selv katolsk prest og psykoterapeut, fremstilles ikke bare mor, men også far, som medvirkende til tilblivelsens mirakel: Foreldre gir livet til barnet. Barnet tar imot. I den forstand er foreldre de «store» og barna de «små».
Igjen med tanke på det fjerde budet. Å ære foreldrene er, slik Hellinger ser det – å ta dem til seg slik de er, med sin feil og mangler. Det er dog ikke snakk om en blind lydighet ved å overse de mange overgrep, men å anerkjenne dem som kilden til våre liv. Ved det sier vi ja til livet selv – og åpner opp for livsstrømmen gjennom generasjoner. Selv om fordeldrene er fylt av «en masse greier», endrer ikke det deres guddommelige rolle som livsgivere. Vi avstemmes i forhold til det vi har fått – med kraft, ro og evne til å leve vårt liv fullt ut.
Hvis vi ikke gjør det, blir følgene ofte sykdom – fysisk og psykisk – med stagnasjon, innvikling i og gjentakelse av familiemønstre, å få den samme eller lignende skjebne, kjenne seg kraftløs uten forankring i sitt selv og en følelse av å være avskåret fra alt øvrig.
Hellinger sier at: «All terapi begynner med å ære sine foreldre. Den som ikke tar imot sine foreldre, tar heller ikke imot livet.»
Hvordan blir det når barnevernet, i tilfellet Lillian, og utallige andre – setter barna opp mot foreldrene. Av ovenstående ser vi at dette – ifølge tusen år lange tradisjoner – ikke er til «barnets beste» – et forslitt begrep – som i disse dager knapt har noe innhold. Barn vikles dypere og dypere inn i sine foreldrenes skjebner, ved å gjenta deres ødeleggende mønstre.
Islam: I islam er morsrollen hellig. Mer enn de to forgående. Koranen befaler respekt for moren, at vi skal gjøre vel mot henne – og samtidig dyrke det guddommelige i oss alle. Hadith sier: «Paradiset ligger ved din mors føtter.» Morsinstinktet beskrives som det Allah gir en mor i det hun medvirker – offervilje, evne til å beskytte og en ubetinget kjærlighet. Å bære frem, føde og amme et barn er i islam hellige handlinger. Miriam, Yeshuas mor, er derfor den mest ærede blant mødre i islam.
I de tre tradisjoner jeg har nevnt, er mors beskyttelsesdrift ikke bare basert på biologiske forhold, men et guddommelig nærvær (communio) som virker i henne. Og skal derfor respekteres. Å hindre en mor i å la dette virke (ved å straffe kontakt eller redning av barn i nød) vil av dem all sees som å gå imot den guddommelige orden. Slik barnevernet, nå i tilfelle Lillian, gjør…
Ord til slutt
Når de tre abrahamittiske tradisjonene med én stemme erklærer morsrollen som guddommelig – da er det ikke lenger mulig å kalle dette en vanlig barnevernssak.
Foreldre gir, ifølge Bert Hellinger, barnet livet. Barnet tar imot. Den som bryter med dette, forstyrrer livsstrømmen. Så når staten straffer morsinstinktet, bryter den ikke bare ned familien – den bryter fundamentet for den menneskelige tilværelse.
Biologi og spiritualitet er ikke to separate verdener, men tar del i samme virkelighet. Østrogen forbereder hjernen, prolaktin tenner ilden – og moren trer frem som løve-mor, biologisk og åndelig utrustet til å beskytte og elske. Barnet kommer nakent som et uskrevet blad, som compano med sin forankring i communio. Hun er løve-moren som deler sitt brød. Når myndighetene straffer dette, angriper de ikke bare en kvinne. De angriper det guddommelige som manifesterer seg gjennom henne – og dermed det samme som også bor i dem selv. Det de sår, skal de selv høste.
Derfor handler myndighetene i blinde, akkurat som Moseloven forutså: rammet av vanvidd, blindhet og sinnsforvirring. De vet ikke hva eller hvem de egentlig utfordrer.
Og det er her sivilisasjonens kollaps blir synlig. Ikke når det stormer som verst, men i det stille, i øyeblikket når en stat setter lover, vedtak, byråkrati og bruk av makt overfor det vi alle er avhengige av: morsinstinktet.
Lillian Gran er ikke et offer. Hun har allerede vunnet den kampen hun står i, og som hun nå er gitt å kjempe. Et levende vitnesbyrd. Dypt forankret i det jeg nå har snakket om. Oppreist – urokkelig, levende og uovervinnelig. Gjennom å bære sitt «kors» på en forbilledlig måte, har hun i stort bidratt til å vise oss hvor dette bærer hen. Myndighetene står ribbet tilbake for enhver mulighet til å skjule sitt ansikt. Avslørt for oss alle gjennom sin vanhelligelse av morsinstinktet.
Tiden er kommet til å våkne.
Les den første delen av artikkelen her:
