oss 150 kroner!
«Krigsveteraner har i flere tiår blitt behandlet som menneskelig råmateriale i et system der staten, psykiatrien og medisinindustrien har utviklet et tett og gjensidig avhengig forhold. Det som først ble testet ut på soldater og traumatiserte veteraner, har gradvis spredt seg til resten av befolkningen. Dette er noe av den mørke virkeligheten bak alle talene om psykisk helse, omsorg og moderne behandling«.
Jeg kjenner mange veteraner, både i Norge og i utlandet etter arbeid med veteraner i mange år. Menn som dro ut for staten, for FN, NATO og for det som ble presentert som fred, sikkerhet og demokrati. De kom hjem med PTSD (Post-Traumatic Stress Disorder), mareritt, angst, søvnløshet, hyperårvåkenhet, rusproblemer og familier i oppløsning. Mange av dem opplevde at de overlevde krigen, men tapte kampen mot systemet da de kom hjem.
For sannheten er at myndighetene aldri egentlig klarte å forstå konsekvensene av moderne krigstraumer. PTSD passet dårlig inn i fortellingen om den sterke soldaten og den profesjonelle militærmaskinen. Når veteranene kom hjem psykisk skadet, ble de ikke først og fremst møtt som mennesker med dype menneskelige traumer. De ble gjort til pasienter, diagnoser og behandlingsobjekter i et system bygget rundt medisinering, kontroll og livslang behandling.
Og midt i dette står den virkelige vinneren, nemlig medisinindustrien.
For hvem tjener penger på millioner av traumatiserte mennesker som gjøres avhengige av antidepressiva, sovemedisiner, angstdempende preparater og antipsykotika i årevis, ofte resten av livet? Hvem tjener på at psykiske reaksjoner i stadig større grad defineres som kroniske tilstander som må reguleres kjemisk? Krigstraumer ble ikke bare et helseproblem. De ble et marked.
Veteraner som egentlig trengte trygghet, menneskelig støtte, fellesskap, natur, mening og langsiktig oppfølging, ble i stedet gjort til kunder i et gigantisk medisinsk apparat. Mange ble satt på tunge medikamentcocktailer som sløvet dem ned og skapte nye problemer. Andre ble sendt gjennom psykiatriske behandlingsløp hvor bivirkningene ofte ble like ødeleggende som selve traumene.
Men det stoppet ikke med veteranene. Det samme systemet har nå gradvis blitt rettet mot resten av befolkningen. I dag ser vi hvordan stadig flere normale menneskelige reaksjoner medisinaliseres. Angst, sorg, uro, søvnproblemer, ensomhet og livskriser blir i økende grad behandlet som kjemiske feil i individet i stedet for naturlige reaksjoner på et hardere, mer utrygt og mer fragmentert samfunn. Stadig flere mennesker settes på medisiner. Stadig flere barn og unge diagnostiseres. Stadig flere blir klienter i et system som lever av kroniske pasienter.
Modellen som først ble brukt på traumatiserte soldater, brukes nå på hele samfunnet. Først kommer diagnosen. Deretter medisineringen. Så den livslange oppfølgingen. Dette er ikke konspirasjon. Det er økonomi og makt.
Medisinindustrien er blant verdens mektigste næringer, og psykiatrien har i flere tiår utviklet et tett forhold til legemiddelselskapene. Jo flere mennesker som gjøres avhengige av behandling og medisiner, desto større blir markedet.
Samtidig brukes fortsatt behandlinger som er dypt omstridte internasjonalt. Elektrosjokkbehandling benyttes fremdeles i norsk psykiatri, selv om flere land reduserer bruken kraftig på grunn av alvorlige bivirkninger som hukommelsestap og betydelige kognitive skader. Historisk har også veteraner og psykiatriske pasienter blitt utsatt for LSD-forsøk og andre eksperimentelle metoder i forskningens navn. Joda, jeg vet det og har venner som har levd med ettervirkninger av dette i årevis. Norge fremstilles seg som en human rettsstat, men også her finnes mennesker som ble brukt som forsøkskaniner i psykiatriens mørke kapitler.
Det mest oppsiktsvekkende er at staten fortsatt ikke har tatt inn over seg det mest menneskelige grunnleggende.
«Psykiske reaksjoner er ikke nødvendigvis sykdommer. De er ofte normale menneskelige reaksjoner på umenneskelige forhold.»
Krig ødelegger mennesker, men det gjør også sosial isolasjon, økonomisk usikkerhet, press, rotløshet og et samfunn hvor stadig flere mister mening og tilhørighet. Kanskje den skapte politiske frykten utløser også dette?
Jeg har jobbet med disse spørsmålene i årevis og sett hvordan både veteraner og vanlige mennesker gradvis mister tilliten til systemet. Mange føler seg ikke sett som mennesker, men som problemer som skal administreres billigst mulig. Først ble veteranene brukt som soldater. Deretter ble de brukt som pasienter. Nå ser stadig flere vanlige mennesker at de samme mekanismene rammer dem.
Samtidig finnes det alternativer som staten i liten grad prioriterer fordi de ikke passer inn i det medisinsk industrielle systemet. HELP-modellen, Human Empathy Listening Purpose, bygger på noe langt mer grunnleggende enn kjemisk kontroll. Den handler om menneskelig kontakt, fellesskap, lytting, trygghet og mening. Mange mennesker trenger først og fremst å bli sett, hørt og forstått, ikke å bli gjort til livslange kunder i medisinindustrien.
Internasjonalt ser vi nå hvordan mer humane tilnærminger gir resultater. Traumebevisst omsorg, veteranfellesskap, naturbasert rehabilitering, fysisk aktivitet, familieoppfølging og meningsfulle sosiale fellesskap hjelper mange langt mer enn livslang medisinering. Norske veteranorganisasjoner gjør en god jobb her, men avspises med smuler i forhold til økonomisk støtte. Dette bør man gjøre noe med umiddelbart selv om slike løsninger utfordrer de sterke økonomiske krigs-interesser.
Krig skaper ødelagte mennesker. Staten sender dem ut. Medisinindustrien tjener på dem når de kommer hjem. Og nå har det samme systemet begynt å behandle hele befolkningen på samme måte.
Les også:
