oss 150 kroner!
27.04.2026 hadde Glenn Diesen et intervju med Alastair Crooke. Crooke er tidligere britisk diplomat med erfaring fra Midtøsten og grunnlegger av Conflicts Forum.
Crooke mener at krigen ikke bare dreier seg om Iran, men at Iran står i spissen for å bryte opp det USA-ledede internasjonale økonomiske systemet. Det er også nødvendig for Iran for å komme ut av «tvangstrøya» som de mener Iran/atomavtalen til Obama fra 2015 er.
I stedet for en ordrett gjengiving av hele samtalen, mellom Diesen og Crooke, har kunstig intelligens, kontrollert av Politikus, lagd dette sammendraget.
Red.
Samtalen handler om hvordan krigen mot Iran har utvikla seg til en global kamp om verdensordenen. Crooke, tidligere britisk diplomat med lang erfaring i Midtøsten og grunnlegger av Conflicts Forum, analyserer situasjonen som en «alt eller ingenting-konflikt» der Iran ikke vil tilbake til tidligere tilstander. Referatet av intervjuet er i praksis en sammenfatning av Crooks synspunkter. Det er en rolig, djuptgående analyse med historisk og strategisk kontekst, fokus på maktbalanse, økonomi og langsiktige konsekvenser framfor dag-til-dag-propaganda.
Ingen reelle fredsforhandlinger eller våpenhvile akkurat nå
- Det har vært mye propaganda og forvirring. Trump snakket om møter i Islamabad (f.eks. med Arakji/Kushner), men dette var fantasi uten reelle planer.
- Iran ga USA en klar 10-punktsplan tidligere, som Trump sjøl kalte et konstruktivt grunnlag. Iran har ikke endret posisjon vesentlig, men har nå lagt til et viktig prinsipp: De vil ikke diskutere kjernefysiske spørsmål før andre saker er løst (krigshandlinger, blokade, angrep, sanksjoner, beslag av tankskip osv.).
- Iran er villig til å snakke om Hormuz-stredet, våpenhvile og avslutning av angrep (inkl. på allierte som Hizbollah i Libanon), men ikke om å gi fra seg beriket uran eller gå tilbake til JCPOA-rammeverket (atomavtalen fra 2015, «Obama»-avtalen, som Trump trakk USA fra i 2018.)
Hvorfor Iran ikke vil tilbake til atomavtalen fra 2015
Crooke beskriver JCPOA som en «tvangstrøye-avtale». Iran har vært ute en stund, men risikerer å gå tilbake til et nytt «fengsel» med:
- Amerikanske militærbaser rundt seg.
- Sanksjoner, tolltariffer, FN-resolusjoner og IAEA-inspeksjoner.
Iran ser på dette som uakseptabelt etter det som har skjedd. Krigen har blitt en «ut av tvangstrøye»-strategi der kontroll over Hormuz er et sentralt verktøy for å unngå å havne i samme situasjon som tidligere på nytt.
Hormuz som strategisk våpen
- Iran kan sette betingelser for transit gjennom Hormuz (og Bab al-Mandab/Rødehavet) og påvirke rørledninger. Dette gir Iran makt til å «disiplinere» land som har sanksjonert mot Iran eller angrepet dem.
- Crooke sammenlikner tidslinjene: Hvor fort vil en iransk (selektiv) blokade skade vestlig økonomi vs. hvor fort en amerikansk blokade rammer Iran?
- Iran tjener mer oljeinntekter nå enn før krigen (eksempel: fire tankskip ga nesten 1 milliard dollar på én dag). De følger kysten tett, bruker territoriale farvann, har lagret olje til sjøs (rundt 100–130 millioner fat) og kan holde ut i måneder. Den amerikanske blokaden er porøs – kinesiske skip passerer.
- Iran er ikke en vanlig nasjonalstat som kollapser av sanksjoner; det er en sivilisasjonsstat og revolusjonær aktør med djup motstand mot vestlig modernitet. De føler at tida er på deres side.
USAs desperate situasjon og manglende exit-strategi
- Trump håpte på en rask løsning, men det ser ut til å koke bort. Washington virker forvirra.
- Det er ingen klar vei til en forhandla løsning etter det Crooke kan se, spesielt med Israels territorielle ambisjoner og ønsker om å svekke Libanon/Syria.
- Iran er ikke i ferd med å kapitulere. De har forberedt asymmetrisk krigføring i årevis og ser en strategisk fordel av krigen.
Det større bildet: Global krig om verdensorden
Krigen handler ikke bare om Iran, men om å bryte opp det USA-leda internasjonale økonomiske systemet. Iran trenger dette for å unngå å gå tilbake til «fengselet». Tida jobber for Iran, mens USA blir mer desperate. Crooke understreker at Iran ikke er en lineær, vestlig nasjonalstat – i Iran tenker de sivilisasjonelt og revolusjonært.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
