oss 150 kroner!
Irankrigen varte i 40 dager. Det er så symbolsk som det kan bli i persisk og mesopotamisk kultur. Tallet 40 har en spesiell, nesten magisk eller symbolsk plass i persisk (iransk) kultur og i den bredere mesopotamiske/Bagdad-tradisjonen. Det er ikke bare et nøyaktig tall, men ofte et uttrykk for «mange», «en lang periode» eller «en fullendt syklus» – litt som vi bruker «40 dager og 40 netter» i vestlig bibelsk tradisjon for å bety en betydelig tid med prøvelser.
I sjia-islam og iransk tradisjon — Den 40. dagen etter en død (kalt chehlom eller arba’een på persisk/ar abisk) er en viktig markering. Det er da den intense sørgeperioden avsluttes, og folk går videre – ofte med ritualer, besøk til graver og kollektiv minnesmarkering. Dette er dypt rotfestet etter hendelser som slaget ved Karbala (der Imam Hussein ble drept), og det brukes også politisk/religiøst for å forene folk i sorg eller motstand. Etter drapet på øverste leder Khamenei ble det for eksempel erklært 40 dagers nasjonal sorg.
I persisk litteratur og folklore — Tallet 40 dukker opp i historier, eventyr og epos (som i Shahnameh-tradisjonen) som et symbol på fullbyrdelse, modning eller en prøvelsesperiode.
Mesopotamisk/Bagdad-kultur — I gamle sumeriske, babylonske og senere abbasidiske (Bagdad-)tradisjoner var 40 knyttet til guder som Enki/Ea (hvis hellige tall var 40).
Når Iran hadde vært utsatt for nesten alt USA og Israel har av konvensjonelle våpen uten å lide nederlag og tvert imot hadde påført både Israel og USA betydelige tap og fortsatt hadde full kontroll over Hormuzstredet må man si at Irans 40 dager allerede har skrevet seg inn i denne tradisjonen.
Jeg følger vestlige analytikere som ikke støtter Iran, men som er nøkterne i sine militære vurderinger og de viser på mange forskjellige måter hvordan dette var en krig Iran vant – ved ikke å tape.
I mange år har jeg fulgt med på War on the Rocks som jeg har kalt «Pentagon med løs snipp». Det er skribenter jeg slett ikke er enig med, men som slett ikke er main stream og som kan komme med svært krasse analyser av USAs falmende imperium. Et annet sånt nettsted er et som kaller seg 19fortyfive. De kan også komme med mye interessant:
Den 9. april hadde War on the Rocks en artikkel under tittelen «Iran’s Asymmetric Counterair Campaign: Attacking the U.S. Air Force’s Nests and Eggs» skrevet av Maximilian K. Bremer og Kelly A. Grieco. Artikkelen er lang og bør leses i sin helhet. Der finnes også alle lenkene til kildene deres. Men som en service til leserne har jeg bedt Grok om å lage et sammendrag.
Artikkelen konkluderer med at Iran har vist at selv en regional aktør uten konvensjonell luftmakt kan utfordre USAs flyvåpen på en effektiv og kostnadseffektiv måte ved å angripe det som gjør luftstyrken operativ – reirene og eggene på bakken. Dette vil påvirke både Midtøsten-konflikter og potensielle fremtidige konfrontasjoner med jevnbyrdige motstandere.
Pål Steigan.
«Iran’s Asymmetric Counterair Campaign: Attacking the U.S. Air Force’s Nests and Eggs» (Sammendrag)
Av Maximilian K. Bremer og Kelly A. Grieco.
- Artikkelen beskriver hvordan Iran har innledet en ny æra i luftkrigføring gjennom en systematisk og asymmetrisk motluftkampanje rettet mot USAs flystyrker i Midtøsten.
- Iran angriper ikke primært amerikanske kampfly i luften, men derimot «reirene og eggene» – altså bakkebaserte støttesystemer, baser, radarer, drivstofftankerfly, kommando- og kontrollsystemer og annen infrastruktur som gjør amerikansk luftmakt mulig.
- Metaforen «nests and eggs» (reir og egg) stammer fra den italienske luftmaktsteoretikeren Giulio Douhet: Det er lettere og mer effektivt å ødelegge fiendens luftstyrke på bakken enn å jakte på flyene som allerede er i luften.
- Irans strategi handler om luftbenektelse (air denial) snarere enn å oppnå egen luftoverlegenhet. Landet mangler moderne jagerfly og bombefly, men kompenserer med billige droner, ballistiske missiler og en god forståelse av hvordan det amerikanske luftoperasjonssystemet fungerer.
Irans kapasiteter og metoder i kampanjen
- Iran bruker en kombinasjon av ballistiske missiler for presisjonsangrep og billige «one-way attack»-droner for vedvarende, lavkostnadsangrep.
- Taktikken går ut på å angripe sensornivået først (radarer og satellittkommunikasjon) for å skape hull i dekningen og redusere varselstiden for amerikanske styrker.
- Gjennom gjentatte salvos tvinger Iran det amerikanske luftvernet til å bruke opp ammunisjon, noe som øker sjansen for at enkelte prosjektiler «lekker gjennom» og treffer mål.
- Målet er å øke kostnadene for USA, begrense operasjonell fleksibilitet og tvinge frem vanskelige valg: Skal man plassere verdifulle eiendeler fremover og risikere tap, eller trekke seg tilbake og miste slagkraft?
- Iran utnytter at mange amerikanske baser i Gulf-regionen er faste, godt kjente og utsatt for vedvarende overvåking via satellitter og andre etterretningsmidler.
Spesifikke angrep
- Den 27. mars 2026 ble Prince Sultan Air Base i Saudi-Arabia angrepet med droner og missiler. Et E-3 Sentry AWACS-fly ble ødelagt, og flere KC-135 tankfly ble skadet. Dette var det første kamp tapet av et E-3-fly i historien.
- Tidligere samme måned ble fem KC-135 tankfly skadet på samme base.
- Droner ødela to AN/GSC-52B satellittkommunikasjonsterminaler ved US Navys Fifth Fleet hovedkvarter i Bahrain.
- Tidligvarslingsradarer ble skadet eller ødelagt, blant annet AN/FPS-132 ved Al Udeid Air Base i Qatar og AN/TPY-2 ved Muwaffaq Salti Air Base i Jordan.
- Gjentatte angrep rammet radomer og satellittantenner ved Camp Arifjan og Ali Al Salem Air Base i Kuwait.
- Angrepene har rammet baser i Bahrain, Qatar, Kuwait, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, med fokus på både sensornivået og støtteinfrastrukturen.
Disse angrepene fant sted i forbindelse med den pågående konflikten mellom USA/Israel og Iran som startet 28. februar 2026, og før en to ukers våpenhvile rundt 8. april 2026.Hva Iran spesifikt angriper og hvorfor det virker
- Tankfly (KC-135): Disse er kritiske for å gi kampfly lang rekkevidde og lang tid over målområdet. Tap eller skade tvinger USA til å velge mellom fremoverbasering (høy risiko) eller lengre flyturer fra tryggere baser (høyere drivstofforbruk og færre flytimer per fly).
- AWACS (E-3 Sentry): Disse flyene fungerer som flygende kommando- og kontrollsentra som skaper et helhetsbilde av luftrommet og koordinerer operasjoner. Tap av selv ett slikt fly belaster resten av den aldrende flåten hardt.
- Radarer og kommunikasjon: Ødeleggelse av tidligvarslingsradarer og satellittkommunikasjon skaper hull i forsvarsnettverket, reduserer varselstid og gjør det vanskeligere å koordinere forsvar mot nye angrep.
- Iran angriper det som amerikansk doktrine selv definerer som kritiske «enablers» for luftoperasjoner: sensing, refueling, battle management og command and control.
Amerikanske og allierte sårbarheter
- Den amerikanske KC-135-flåten er gammel, slitt av mange års bruk og delvis kannibalisert for reservedeler. Erstatningen KC-46 Pegasus har hatt forsinkelser og tekniske problemer.
- E-3-flåten er enda eldre (siste levering i 1992), har lav tilgjengelighet (under 60 % mission capable rate) og ingen full erstatning før tidligst 2028.
- Basene i Golfen er politisk sårbare; vertsland kan begrense bruken av basene til offensive operasjoner av frykt for gjengjeldelse.
- Spredning av fly og utstyr (dispersal) er doktrine, men vanskelig å gjennomføre i praksis på grunn av logistikk, politikk og behov for forhåndslagrede forsyninger.
- USA har begrenset reserve kapasitet til å tåle tap, og mange systemer har forutsigbare rutiner som motstanderen kan utnytte.
Bredere implikasjoner for fremtidig luftkrig
- Irans kampanje er et forbilde for hvordan andre aktører (spesielt stormakter som Kina) kan utfordre amerikansk luftmakt uten å møte den direkte i luften.
- Tre viktige trender trekkes frem:
- Presisjonsvåpen er blitt demokratisert – selv ikke-svært avanserte aktører kan nå treffe faste baser som tidligere var «helligdommer».
- Massen vender tilbake: Billige droner og missiler kan brukes i stort antall for å utmatte dyre, avanserte forsvarssystemer.
- Gjennomsiktighet: Moderne overvåking (satellitter, åpne kilder) gjør det vanskelig å gjemme verdifulle eiendeler.
- Eksempler fra andre konflikter (Nagorno-Karabakh, Ukraina) viser samme mønster: Droner ødelegger radarer, missiler rammer drivstofflagre og kommandoanlegg.
- Konsekvensen er at ren luftdominans ikke lenger er tilstrekkelig hvis støttesystemene på bakken og i luften er sårbare.
Forfatternes konklusjon og anbefalinger (til USA)
- Irans kampanje er et varsel om hvordan luftkriger vil arte seg i fremtiden, og den avslører strukturelle svakheter i et amerikansk system bygget for en tid da baser var trygge.
- USA må tenke nytt rundt luftmakt:
- Satse mer på ubemannede, automatiserte systemer i stor skala for å tåle tap (spesielt for kjedelige eller farlige støtteoppdrag som tanking og overvåking).
- Se luftmakt som tredimensjonalt: Benekte fienden i lavverdiområder, dominere i høyt verdsatte områder.
- Styrke støttelaget først, siden det aldri var designet for å tåle kontinuerlig attrisjon.
- Bruke lokkeduer, herding av infrastruktur, spredning og nye interceptor-droner som midlertidige tiltak.
- Likevel understrekes det at teknologiske løsninger alene ikke er nok – det kreves dyp operasjonell og doktrinær endring, samt reform av anskaffelsesprosesser. Tidsvinduet for slike fundamentale endringer kan være i ferd med å lukke seg.
Maximilian K. Bremer er en ikke-residentforsker ved Reimagining U.S. Grand Strategy Program ved Stimson Center og leder for Mission Engineering and Strategy for Atropos Group.
Kelly A. Grieco er seniorforsker ved Reimagining U.S. Grand Strategy Program ved Stimson Center og adjunktprofessor ved Center for Security Studies ved Georgetown University.
