Hjem I nyhetene

Igjen gråter jeg for Libanon som så mange ganger før

0
Fra et av mine besøk til Ebel el Saqi i Libanon, sammen med indiske FN-soldater. Med takknemlighet og respekt minnes jeg de norske soldatene som ga sitt liv i tjeneste.

«Jeg sitter hjemme og ser bildene fra Libanon og snakker med mine venner derfra.  Hus ligger i ruiner. Foreldre løper med det kjæreste de har i armene. Jeg trodde ikke jeg skulle gråte for Libanon gang på gang. Men det gjør jeg»-

Dan-Viggo Bergtun.

For mange nordmenn er dette bare enda en krig langt borte. For meg er det noe helt annet. Jeg har vært der.

I 1978 reiste jeg til Libanon som norsk FN-soldat. Jeg var ung den gangen, nesten bare en gutt. Vi kom til et land som allerede var merket av krig og uro. Jeg husker granater, kuler som hvinte, støvete veier, små landsbyer og hus som allerede da bar preg av konflikt. Men det jeg husker aller best er menneskene.

Jeg husker familier som tok imot oss med varme selv om de levde midt i en konflikt de aldri hadde valgt. Jeg husker kaffekopper som ble satt på bordet selv om de hadde lite. Jeg husker foreldre som snakket om barna sine og håpet om en fremtid uten frykt. Det de ønsket var det samme som alle foreldre ønsker.

Nemlig fred trygghet og en fremtid.

Libanon slapp aldri helt taket i meg etter den tiden. Jeg har reist tilbake flere ganger gjennom årene. Hver gang har jeg møtt et folk som gang på gang har måttet reise seg etter krig og katastrofer.

Gjennom mange år har jeg også arbeidet med krigsveteraner der. Samtalene som jeg også har hatt med de i årenes løp har ofte ført tankene mine tilbake til vår tid i Libanon. Til tiden da unge nordmenn stod midt i en konflikt og forsøkte å bidra til litt trygghet i en urolig del av verden.

Derfor gjør det ekstra vondt å se hva som skjer nå.

Libanon er igjen blitt en slagmark. Israels massive bombardement av landet har ført til hundrevis av drepte og langt over tusen skadde. Hundretusener av mennesker er drevet på flukt fra hjemmene sine. Hele landsbyer og bydeler blir lagt i ruiner.

Dette skjer i et land som allerede er ekstremt presset.

Libanon har rundt fem til seks millioner innbyggere, men huser samtidig nær to millioner flyktninger, hovedsakelig fra Syria og Palestina. Ingen andre land i verden bærer en så tung flyktningebyrde i forhold til sin egen befolkning. Likevel rammes landet nå av en ny brutal krig.

Samtidig må man forstå hvorfor motstanden i Libanon er så sterk. Bevegelsen Hizbollah oppstod nettopp som en reaksjon på invasjoner, okkupasjon og gjentatte militære angrep mot landet. For mange i Sør-Libanon er dette ikke først og fremst geopolitikk, men et spørsmål om forsvar av hjem, familie og lokalsamfunn.

Motstanden er også sterkt forankret i religiøse og ideologiske forestillinger om forsvar, martyrdom og motstand mot okkupasjon. Derfor er kampviljen hos mange av disse gruppene svært sterk.

Det gjelder ikke bare Hizbollah. Flere sjiamuslimske militære grupper i regionen, særlig grupper med tilknytning til Irak og den såkalte «motstandsaksen», ser også konflikten i Libanon som en del av en større regional kamp. Militser fra Irak og andre steder har uttrykt støtte til Libanon og Hizbollah dersom krigen eskalerer ytterligere.

Dette gjør situasjonen enda farligere.

For hvis fronten i Libanon utvides, kan konflikten raskt trekke inn langt flere aktører. Det kan forvandle en regional konflikt til en langt større krig i Midtøsten.

Midt i dette står et lite land som allerede er økonomisk knust, politisk splittet og sosialt presset til bristepunktet.

Samtidig fortsetter bombingen.

Dette skjer med våpen levert av USA og med politisk støtte fra Washington. Uten amerikanske våpen og strategisk støtte ville denne typen ødeleggelser vært langt vanskeligere å gjennomføre.

Og det mest urovekkende er kanskje at både israelske og amerikanske ledere har gjort det klart at dette kan være bare begynnelsen. Signalene fra Washington og Tel Aviv tyder på at de er forberedt på en langt større konfrontasjon i regionen. Derfor er dette ikke bare en krig mellom Israel og Hizbollah. Det er også en del av en større geopolitisk konflikt der stormakter spiller en avgjørende rolle.

Men midt i alle analyser, strategier og politiske forklaringer finnes det noe som ikke må glemmes. Menneskene!

Når jeg ser bildene fra Libanon i dag, tenker jeg ikke bare på en konflikt langt borte. Jeg tenker på familiene jeg møtte. På menneskene som åpnet dørene sine for unge FN-soldater fra Norge. På barna som lekte i gatene selv om uroen alltid var i nærheten.

For mange nordmenn er Libanon bare et navn i nyhetene når noe går galt. For oss som har vært der, er det noe helt annet.

Det er minner, ansikter og  mennesker som alle ønsker fred.


Forrige artikkelAntivitenskapelighetens tid: Covid-vaksinen som skaper Covid-19 – del 4
Neste artikkelJeffrey Sachs og Sibyl Fares: Angrepet på Iran er også et angrep på FN
Dan-Viggo Bergtun
Dan Viggo Bergtun er veteran og tidligere nasjonal og internasjonal tillitsmann for veteraner. Han har lang erfaring fra arbeid for veteraner og fred mellom nasjoner. Han har tjenestegjort i FN-operasjon i Midtøsten allerede i 1978 og har inngående kjennskap til United Nations-systemet som tidligere FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF), Han har vært President og Generalsekretær for (WVF), og er i dag Honorary President i føderasjonen. Helt siden 1978 har han arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter, internasjonalt samarbeid, og er en engasjert skribent i internasjonal politikk- og sikkerhetsspørsmål.