oss 150 kroner!
… men krigen var Trumps valg
USA og Israel varslet mandag at angrepene “de neste 24 timene”, fra og med natt til tirsdag, ville bli massivt større enn angrepene i de innledende 48 timene. Det lyder som advarende rop ved porten til Dantes inferno. USA og Israel går nå etter Irans missilprogram, både det arsenalet som allerede står oppstilt, all produksjon av raketter og droner og teknologien for å utvikle missilene. Store deler av Irans marine er allerede senket.
Trump sier til New York Times at han ikke har «puff (yips) med hensyn til støvler på bakken», og at han, i motsetning til tidligere presidenter, ikke kategorisk ville utelukke å plassere tropper i Iran, og legger til at han «sannsynligvis» ikke trenger dem, men ville bruke dem om nødvendig.
Fortsatt er sluttmålet for krigen motstridene om hvorvidt USA går inn for å gjennomføre et regimeskifte i Teheran eller rasere ayatollah-regimets infrastruktur og overlate til “iranerne”, i bestemt ubestemt form, å ta over når “regimeødeleggelsen” er over. USAs president Donald Trump har flyttet tidsperspektivet fra to-tre dager i den innledende fasen, til fire-fem uker – og lenger om nødvendig.
Iran stenger nå Hormuzstredet i et forsøk på å øke de globale kostnadene av USAs og Israels krig som Europa og Natos generalsekretær Mark Rutte har stilt seg bak, men ikke vil gå inn i. Minst en oljetanker er skutt i brann og truer med å senke alle som forsøker å komme seg ut av det trange sundet mellom Golfen og Omanbukta på vei ut i Det indiske hav.
Etter at Irans øverste leder, ayatollah Ali Hosseini Khamenei, ble drept i et samkjørt angrep mellom Israel og CIA lørdag, er det pekt ut et nytt nasjonalt lederråd som består av president Masoud Pezeshkian, ayatollah Alireza Arafi – medlem av Vokterrådet (Shoura-ye Negahban) som står over president og nasjonalforsamling – og høyesterettsjustitiarius Gholamhussein Mohsen Eyei.
Ekspertrådet (majles-e khobregan) velger ut neste åndelige leder etter Khamenei. En som peker seg ut, er Ali Ardashir Larijani (67), tidligere kommandant i Revolusjonsgarden som har bekledd mange ministerposter og har vært sikkerhetsrådgiver for Khamenei siden 2004. Han har blitt ansett som en person med innflytelse i flere leire, og tok oppgjøret med den rabulistiske presidenten Mahmoud Ahmadinejad (2005-13). Ahmadinejad var en av 49 iranske politiske og militære ledere som ble drept i det første sveipet av angrep, selv om hans død ikke er bekreftet.
Netanyahus krig; Trumps valg
USAs president Donald Trump har bombardert omgivelsene med motstridende meldinger om Iran de siste ukene. Nå, tre døgn etter at USA og Israel gikk til angrep, forsøker Trump-administrasjonen å hamre brikkene på plass for å begrunne krigen mot ayatollah-regimet og framstille det som “siste sjanse”. Trump hevder at Iran om et eller halvannet år ville kunne dekke sitt angivelige atomvåpenprogram bak et skjold av ballistiske missiler som ville ha gjort Iran uangripelige. Det skal rettferdiggjøre at USA har gjennomført et forebyggende angrep.
Dette holder ikke i møtet med folkeretten, men er myntet på Kongressen med hensyn til landets krigslover som skal kontrollere mulighetene for presidenten, commander-in-chief, til å starte kriger som ikke handler om overhengende trusler om angrep mot USA. Mens forsvarsminister Pete Hegseth kaller krigen med sitt rette ord, krig, har Trump funnet fram den kjente betegnelsen “militær spesialoperasjon”. Det lyder som klokkene i Kreml.
Utenriksminister Mark Rubio la mandag et nytt kort på bordet: Dette var et forebyggende angrep fordi USA visste at amerikanske mål ville bli rammet når Iran ble angrepet. Rubio nevnte ikke Israel med navn da han møtte pressa på Capitol Hill. Men det fins ingen andre muligheter for at noe annet land enn Israel ville gå til det skrittet: ingen av Golfstatene, heller ikke Saudi-Arabia, og ingen andre land i Vest-Asia eller Midtøsten.
Rubio hevder dermed at Israel var i gang med å sette i verk et angrep – og at USA derfor selv måtte gå til angrep for å beskytte sine baser rundt om i Midtøsten, ikke bare den 5. flåtens havn i Bahrain og flybasen Al-Udeid i Qatar, hovedkvarter for USAs sentralkommandos marinestyrke og Centcoms flyvåpen.
Denne forklaringa ble umiddelbart til Republikanernes offisielle forklaring, gjengitt av partiets leder i Representantenes hus, Mike Johnson fra “The Pelican State” Louisiana, etter at Rubio hadde avlagt sin briefing i Kongressen. Det skjedde før fristen på 48 timer fra krigen brøyt løs, slik loven tilsier. Republikanerne mener dermed at Trump nå har seksti dager på seg før han igjen må komme til Kongressen og avlegge rapport for få lisens for å forlenge krigen.
Situasjonen i Midtøsten kan se svært annerledes ut når vi kommer til mai. Rubio bruker Irans umiddelbare militære respons til å hevde at USA hadde rett i sine antakelser. Rubios forklaring undergraver imidlertid alle påstander om at USAs angrep var selvforsvar på et kommende iransk angrep ut fra folkeretten og FN-charteret.
Det reiser umiddelbart de spørsmålene som Rubio ikke ble konfrontert da han møtte pressa på Capitol Hill og som de arabiske landene, som nå blir angrepet av Iran fordi de har amerikanske baser og soldater på sitt territorium, bør stille seg med tanke på alliansen mellom USA og Israel for framtida: Gikk Israel til angrep uten klarsignal fra USA? Forsøkte Trump å stanse statsminister Binyamin Netanyahu? Hvem styrer USAs utenrikspolitikk?
Rubios forklaring torpederte samtidig uttalelsene fra krigsminister Pete Hegseth som slo fast, i sin hyllest til Trump, at “vi setter betingelsene for krigen fra start til slutt” – uten noe annet tidsperspektiv enn den velkjente “så-lenge-det-er-nødvendig”-frasen. Den går igjen som et spøkelse gjennom Europa med hensyn til krigen i Ukraina.
“Dette var siste sjanse”
Den kjente amerikanske journalisten, forfatteren og historikeren Peter Bergen (62) avskriver overfor CNN Rubios versjon om at Israel tvang USA til å gå til krig som en “usannsynlig begrunnelse”. Thomas Friedman, seniorskribent i New York Times, sier at han ikke er i stand til å fatte logikken i Rubios påstand uansett hvor mange ganger han hører den.
Bergen fikk internasjonalt ry som ekspert på nasjonal sikkerhet og internasjonale terrorisme gjennom intervjuet med Osama bin Laden i 1997 der al-Qa'ida-lederen i all offentlighet erklærte krig mot Vesten. Han har skrevet ti bøker, hvorav tre av dem er New York Times-bestselgere og fire ble kåret til årets beste sakprosabøker av Washington Post, oversatt til 25 språk. Bergen har lenge vært brukt av CNN som sikkerhetsanalytiker og er visepresident i tankesmia New America og professor i praksis ved Arizona State University i Tempe i "The Grand Canyon State".
Det er all grunn til å feste mer lit til Trumps forklaring om “den siste sjanse” som motiv for krigen, selv om den bygger på de samme, udokumenterte påstandene – eller løgnene – som Israels regjeringssjefer, og særlig Netanyahu, har servert med jevne mellomrom, inkludert i FNs hovedforsamling, nemlig at Iran er nær ved å skaffe seg atomvåpen. Det kaster lange skygger over USAs forhandlingsregime.
Dette er andre gang på rad at president Trump avslører at han ikke legger noe annet i forhandlinger enn å få avtaler helt og holdent på egne premisser selv om det krever at motparten kapitulerer og underkaster seg. I juni var Irans delegasjon på vei til Muscat i Oman for det sjette møtet i den første runden av de indirekte samtaler da Israel gikk til militært angrep på Iran og innledet Tolvdagerskrigen 13. juni.
Iran og USA avsluttet torsdag sitt andre indirekte møte i Genève, igjen med Omans utenriksminister Badr bin Hamad al-Busaidi som mekler.
Få dager før møtet fyrte USAs sjefforhandler Steve Witkoff av løgnen om at Teheran ville være i stand til å skaffe seg atomvåpen i løpet av en uke – etter at USA hevdet å ha utslettet (obliterated) atomprogrammet under “Operation Midnight Hammer” 24. juni.
Det var en løgn av samme kaliber som de USAs utenriksminister Colin Powell serverte for FNs sikkerhetsråd 5. februar 2003 under den famøse, visuelle presentasjonen av fabrikerte bevis om Saddam Husseinss, Iraks statsleder, masseødeleggelsesvåpnene.
Witkoffs løgn ble raskt koblet til påstanden fra Trump om at Teheran var i ferd med å utvikle interkontinentale ballistiske missiler (ICBM) som ville kunne nådd “vårt vakre Amerika”. Verken Pentagon eller noen amerikansk etterretning har kunnet verifisere Trumps påstand om den umiddelbare trusselen som han hevder forelå. USAs militæretterretning mener i stedet at Iran ikke ville ha klart å utvikle ICBM som kan nå USA før om ti år, bekrefter David Sanger i New York Times overfor CNN.
Faktum er at verken Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), USA eller Israel har kunne legge fram bevis for at Teheran ikke etterlever sin fatwa (religiøst forbud/påbud) mot atomvåpen som ayatollah Sayid Ali Hosseini Khamenei utstedet allerede rundt 1995, slik Gareth Porter redegjør for i “When the Ayatollah Said No to Nukes” i Foreign Policy (16. oktober 2014). Khamenei opprettholdt dermed fatwaen fra hans forgjenger.
Fatwaen ble offentlig kunngjort internasjonalt i oktober 2003 i anledning av at USAs etterretning slo fast at Teheran hadde avviklet sitt påståtte atomvåpenprogram, noe IAEAs generaldirektør Mohamed ElBaradai (desember 1997 – november 2009) tok til følge. Den iranske offentliggjøringa ble gjentatt på et møte i IAEA i Wien i august 2005 for nok en gang å avvise påstandene som stadig ble gjentatt. Fatwaen er skrevet inn i atomavtalen JCPOA (Joint Comprehensive Plan of Action) som ble inngått i juli 2015.
Trumps beskrivelse av forhandlingene med Iran, både i forbindelse med Tolvdagerskrigen og nå, er en fullstendig annen versjon av de indirekte samtalene enn det Omans utenriksminister har gitt uttrykk for. Ifølge Badr al-Busaidi hadde Teheran kommet Witkoff, Trumps partner-in-business, og Jared Kushner, svigersønn-in-business, i møte på flere punkter som angivelig skulle følges opp på et møte i Wien denne uka. Hvorvidt han nådde inn til Trump eller ble avvist i døra i Det hvite hus, framstår fortsatt som uklart.
Witkoff rakk å fortelle at Trump undret seg over at Iran ikke hadde kapitulert i forhandlingene før det smalt. Irans utenriksminister Abbas Araghchi anklager Trump for “til slutt å ha bombet forhandlingsbordet”.
Omans mekler etterlater seg et inntrykk at angrepet kom fordi samtalene gikk for bra for at USA og Israel kunne godta resultatet. Mohamed al-Masry ved Doha Institute for Graduate Studies mener at krigen var planlagt uavhengig av forhandlingene og viser samtidig til at Israel-lobbyen AIPAC (American Israel Public Affairs Committee) har stor innflytelse over Washingtons utenrikspolitikk.
Ayatollah-regimets svar viser tydelig at de hele tida, og særlig etter Tolvdagerskrigen, har sett krigstruslene fra USA som et eksistensielt spørsmål.
Trump brukte i stedet tida under Genève-samtalene til å avvise de innvendingene som kom fra flere hold i Pentagon og amerikanske tankesmier mot krigsscenariene som forsvarssjef general Dan Caine og hans stab hadde utarbeidet.
Varsko Gaza, varsko Vestbredden
Trump-administrasjonens opptreden i forhandlinger er alvorlige forvarsler til Europa og de arabiske landene, om hvordan Trump kommer til å håndtere Gaza-planen og sitt “Fredsråd”. Det dreier seg ikke om reelle forhandlinger; her er det Trumps diktat som vil telle, eventuelt i samråd med Israel – med et foreløpig unntak: Trump motsetter seg noen offisiell israelsk annektering av større deler av Vestbredden i denne fasen av prosessen.
Politikken med den gradvise undergravinga av en mulig palestinsk stat er den samme som Netanyahu og det israelske militær- og sikkerhetsapparatet har fulgt gjennom atten år og 156 dager (3. mars) i tre runder som regjeringssjef.
Det skjedde et strategisk skifte etter Hamas-angrepet på Israel 7. oktober 2023, “Operasjon al-Aqsa-flommen”, som har forrykket situasjonen. Israels folkemorderiske krig i Gaza og president Trumps andre presidentperiode fra 20. januar i fjor har åpnet den muligheten til å strupe utsiktene for en palestinsk stat som Netanyahu har sett etter siden han tiltrådte for første gang i juni 1996 som innbitt motstander av Oslo-avtalene.
Det var i denne regjeringsperioden at Netanyahu skaffet seg viktige erfaringer om hvor lett det var å sette til side den første serien av rituelle protester mot bruddene på Oslo-avtalen – og hvor lett det var å få gjennomslag for å fylle Oslo-avtalen, med sine referanser til FN-resolusjon 242 (22. november 1967), i etterkant av Seksdagerskrigen, og resolusjon 338 (22. november 1973), i etterkant av Oktoberkrigen.
Taktskiftet i de facto-annekteringspolitikken har lite med de to ultraekstremistiske ministrene, finansminister Bezalel Yoel Smotrich fra Det nasjonal-religiøse partiet – Religiøs sionisme (Miflaga Datit Leumit – HaTzionut HaDatit), og nasjonal sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir fra Jødisk makt (Otzma Yehudit), som vestlige regjeringer har gjort til vane å henge bjella rundt halsen på.
Det har mer med den erklærte sionisten, USAs president Joe Biden og hans svært Israel-vennlige utenriksminister Antony Blinken, og den nye Trump-administrasjonen å gjøre, illustrert av den evangelikale kristensionistiske ambassadøren, Mike Huckabee, som nylig tok et skritt utafor teksten ved at Israel har rett til å ta hele Erez-Yisrael (Israels land) uten å komme nærme inn på hvilken utgave han tenker seg.
Krigen mot Iran vil trolig trigge bosettervolden på Vestbredden for å forsere den etniske renskninga som allerede pågår under det nye politiske kamuflasjeteppet som Gaza-planen gir for ikke å gripe inn med sanksjoner.
FNs sikkerhetsråd har i praksis overlatt sin forhandlingsrett til USAs president Donald Trump. Forhandlingene med Iran burde dermedd stå til skrekk og advarsel.
Europa på geledd
Nå stiller Europa seg igjen på USAs og Israels side. Natos generalsekretær Mark Rutte stilte seg mandag fullt og helt bak angrepet på Iran, nærmest for å forhindre noen fra å havne i den villfarelse at Nato vil stå opp for folkeretten etter talen som Canadas statsminister Mark Carney holdt på Verdens økonomiske forum i Davos. Rutte vil imidlertid ikke trekke Nato inn i krigen. Forøvrig støttet Carney angrepet på Iran allerede søndag. Det byr på en viss avklaring om hva han egentlig mener om det problematiske ved “den regelstyrte verdensordenen” og viser at talen i Davos ikke var noe brudd, men en tilpasning, en justering.
E-3 (tidligere EU-3) Storbritannia, Frankrike og Tyskland var med på å gi atomavtalen det endelige nakkeskuddet i oktober ved å gjeninnføre FN-sanksjonene mot Iran. Det senket landets valuta, rial, til bunns og sendte inflasjonen i været som igjen utløste protestene fra basarkjøpmennene under lettantennelige omstendigheter.
E-3 sier en fellesuttalelse at de vil vurdere om de vil gi USA og Israel militære hjelp i krigen mot Iran. Storbritannias statsminister Keir Starmer stilte mandag den britiske flybasene på Kypros til disposisjon for USA etter at Iran fyrte av raketter mot middelhavsøya. Starmer gjemte seg i sin tale søndag bak at USA hadde fått varsel om at flybasen på Kypros ikke kunne brukes av amerikanske bombefly, men det underslår ikke at Royal Air Force (RAF) deler flybasen Al-Udeid i Qatar med USAs sentralkommandos hovedkvarter for flyvåpenet. London har dessuten flere ganger latt USA bruke baseøya Chagos i Det indiske hav og har selv tatt del i alle USAs militære invasjoner og intervensjoner i Midtøsten siden 1990-tallet.
Nå hevder Starmer at Storbritannia har lært “av feilene i Irak” og “ikke vil bli med i offensive operasjoner nå”. Opposisjonen stiller seg mildt sagt tvilende til Starmer “forsikringer”. Starmer påberopte seg folkeretten når han setter RAF til å delta i “forsvarsoperasjoner” på samme side som USA og Israel mens de knuser en stat militært – stikk i strid med nettopp folkeretten og FN-charteret.
Det bringer tilbake minnene om da FNs inspektører i Irak la fram sin rapport for FNs sikkerhetsråd i desember 1998. Den britiske FN-ambassadøren Sir Jeremy Greenstock ba om pause i møtet. Da han kom tilbake, kunne han meddele rådet at USA og Storbritannia hadde satt i gang sine bombetokter mot Bagdad og andre mål.
Irans arabiske naboer
Det er en gjennomgående oppfatning blant politiske kommentatorer og militære analytikere at Irans angrep på Golfstatene (GCC), inkludert Oman som ikke har amerikanske baser eller soldater på sitt territorium, framstår som del av ayatollah-regimets apokalyptiske ragnarokk-scenario – eller et påfengt forsøk på å få GCC-regimene (Kuwait, Bahrain, Qatar, Saudi-Arabia, De forente arabiske emiratene og Oman) til å vende seg mot USA og Israel eller få folk i disse landene til å reise seg mot herskerne.
Det kommer ikke til å skje selv om utenriksminister Rubio, på absurd vis, forsøker å legge ansvaret på krigen på Israel. Men det kommer nå meldinger om at flere land, deriblant Emiratene, skal ha henstilt til USA om å gjøre krigen kortvarig, slik Teheran har villet. Golfstatene vil merke de økonomiske effektene av en langvarig krig.
Iran har også angrepet Jordan som huser amerikanske soldater og som skjøt ned iranske raketter og droner på vei mot Israel under de to rakettduellene mellom Israel og Iran i 2024. De kom i kjølvannet av Israels bombing av Irans konsulat i Damaskus og av Israels likvidering av Hamas-lederen Ismail Haniyeh i Teheran under innsettelsen av president Masoud Pezeshkian i juli. Jordan deler etterretning med USA og Frankrike
Saudi-Arabia hvor de hellige byene Mekka og Medina ligger, har ikke lenger noen faste amerikanske baser i landet, men USAs sentralkommando trener landets væpnede styrker under det amerikanske militære treningsoppdraget (USMTM) “for å støtte Saudi Vision 2030”, ifølge US Central Commands hjemmeside. Det skjer i henhold til avtalen som ble inngått i 1997, seks år etter at Riyadh åpnet landet for amerikanske soldater i forberedelsene til Golfkrigen mot Saddam Husseins Irak i januar 1991. Det kom i kjølvannet av Iraks okkupasjon og annektering av Kuwait 2. august 1990 etter den åtte år lange og svært blodige krigen mellom Irak og Iran. Å la amerikanske soldater oppholde seg på saudisk jord ble ansett som helligbrøde og utløste protester mot Saudi-regimet blant muslimer i mange land.
Vision 2030 er prestisjeprosjektet til kronprins Mohammad bin Salman, kongedømmets de facto leder.
Natt til tirsdag brøyt det ut brann i USAs ambassade i Riyadh etter en eksplosjon, melder Reuters. Høye eksplosjoner ble hørt og røykskyer ble sett i byens diplomatiske kvarter, ifølge franske AFP (Agence France-Presse).
Saudi-Arabia og et samlet GCC hevder at de gjorde det klart for Teheran at de ikke ville tillate USA å bruke sine baser i angrep på Iran. Angrepene kan ha ødelagt relasjonene som Iran og Qatar har bygd opp det siste tiåret, og de diplomatiske gjennombruddene med Saudi-Arabia som ble forhandlet fram med bistand fra Beijing.
En gjennomgående kommentar er at Teheran ikke skjønner hvor ødeleggende angrepene på tvers av Golfen er, selv om Revolusjonsgarden først rettferdiggjorde angrepene med at de rettet seg mot USAs baser. Det endret seg imidlertid ganske raskt, med angrep mot økonomiske mål for å lamme turistnæringa, den regionale og transkontinentale flytrafikken for å ramme transporten av varer og passasjerer og deretter oljeindustrien.
Angrepene på GCC og andre arabiske land vil forene dem mot Iran på tvers av eksisterende motsetninger med hensyn til forholdet til Teheran og andre regionale interesser, mener Brett McGurk, nasjonal sikkerhetsrådgiver for Midtøsten og Nord-Afrika og spesialutsending for den globale koalisjonen i kampen mot Den islamske staten under president Barack Obama og under Trumps første periode, nå flittig brukt som “global affairs”-analytiker av CNN.
En forklaring er at Teheran la om kommandolinjene i forsikring om at risikoen for et angrep var overhengende og basert på erfaringene fra Tolvdagerskrigen da mange i kommandostaben i Revolusjonsgarden ble drept og mye av luftforsvaret ble slått ut. Kommandolinjene ble flyttet nedover i rekkene, til lokalt befal som har fått sine instrukser på forhånd og som har handlet i tråd med dem uten å kunne følge gangen i USAs og Israels angrep, forklarer Jordans forsvarsminister Ayman Safadi.
Sitter med koordinater
USA og Israel sitter på koordinatene for ethvert offentlig bygg i Teheran og andre iranske byer. CIA og Mossad har et stort nettverk av agenter og informanter, ører og øyne på bakken. Øverst leder Ali Khamenei ble drept på sitt kontor lørdag morgen av en israelsk ballistisk missil på etterretning fra CIA. Det burde stadfeste at Rubio befinner seg godt på utsida av sannheten når han framstiller det som om Israel nærmest tvang USA til å gå til krig. Mer oppsiktsvekkende er det om 1. Canadian Air Division faktisk bidro med etterretning.
“Hans død skjedde som en del av en større fellesoperasjon mellom USA og Israel, der de brukte strategisk lokasjonsetterretning fra USAs sentrale etterretningstjeneste (CIA) for å bestemme hvor flere ledere befant seg,” siterer Wikipedia med henvisning til “The C.I.A. Helped Pinpoint a Gathering of Iranian Leaders. Then Israel Struck” i New York Times (1. mars).
Ifølge pensjonert generalmajor Denis Thompson ga kanadiske styrker fra Combined Aerospace Operations Center i 1 Canadian Air Division også etterretningsstøtte til angrep under attentatet, “samt etterretningsstøtte under den breiere konflikten som helhet,” siterer Wikipedia videre fra “Did Canadian exchange officers participate in U.S. Iran strike planning? DND says no, but questions linger” på CBC News (samme dag).
(DND er det kanadiske forsvarsdepartementet (Department of National Defence / Ministère de la Défense nationale) i Ottawa.)
Natt til tirsdag innledet USA og Israel en varslet opptrapping som ifølge militære analytikere vil rette seg mot Irans rakettarsenal og -program. Målet er å utslette produksjonen av missiler og droner og installasjoner som kan ta imot eventuelle kinesiske og russiske missiler om Iran går til anskaffelse av dem. Krigen arter seg innledningsvis som det Rouzbeh Parsi ved Lunds universitet i Skåne, det tidligere Regia Academia Carolina, (Kungliga Karolinska Akademien), betegner som “regimeødeleggende” overfor Klassekampen (2. mars).
Det var også slik krigsminister Hegseth beskrev hva USA var ute etter mandag , da han avviste at USA var ute etter regimeskifte. Dette er “et reint, avgjørende ødeleggelsesoppdrag”, sa han og minnet om at Trump i mer enn tjue år har vært mot USAs innblanding i “regimebygging”.
Fortsatt henger det i lufta hva målsettinga for USAs og Israels krig er, tidsramma og hvordan USA skal nå sine mål.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
